I går var det slutt for filmmuseet på Filmens Hus. Det skal ikke kremeres, men kanskje bare legges i en kjølig sarkofag, undrer Jan Erik Holst. ”Museet trakk sitt siste sukk samtidig med at filminstituttets varslede «modernisering» synes å avslutte også andre bærende søyer i landets filmkultur”.
Foto fra NFIs filmmuseum
Vårt kjære filmmuseum, som ble unnfanget i 1955 ved Stortingets beslutning om opprettelse av et Norsk filminstitutt, ble i går stengt for ubestemt tid. Det sovnet tilsynelatende stille hen i en alder av 63 år. Dødsannonsen kan utformes nøkternt og kort og undertegnes «Venner».
Museet ble født i en trang seng i Kingos gate i 1956 like ved Velferdstjenesten for Handelsflåtens filmlager, ikke langt fra Alexander Kiellands plass. En rekke gaver og deponeringer til etableringen av instituttet, endog fra utenlandske filmarkiv, førte til at man kunne begynne å tenke et filmmuseum i betydning utstilling; av kameraer, fremvisere, optiske leketøy, bilder og plakater. Alt fikk plass i den trange kjelleren, instituttets første sjef Bo Wingård var ikke den som sa nei til nye gjenstander. Et filmmuseum betyr imidlertid også et filmarkiv, med tilhørende bibliotek og dokumentasjonsarkiv og selvfølgelig en filmvisningsvirksomhet. Alt dette kom på plass fra første stund.
Wingård etablerte også temporære utstillinger i Kunstnernes hus, viet filmens mestere Georges Meliès og Sergej Eisenstein.
Da instituttet fikk nye lokaler i et handels- og industribygg på Røa i 1968 ble det faktisk satt av et eget rom til museet. Det stod i noen år, til glede for besøkende entusiaster, skoleklasser og filmklubbmedlemmer. Det var instituttleder Jon Stenklevs og filmarkivar Arne Pedersens stolthet. Men museet måtte vike for bibliotekets behov for flere arkivskap (!) og gjenstandene ble til dekorasjoner i biblioteket, mellom oppslagsverk, filmlitteratur og tidsskrifter. Utstillinger i andre, større lokaler fortsatte i noen tid, bl.a. ble det lånt en utstilling fra Danmark om verdensstjernen Asta Nielsen til Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden. Under Per Hovdenakks tid på senteret så vi utstillinger om både Fellini,Pasolini og fra Eisensteins meksikanske periode, i samarbeid med NFI.
Norsk filminstitutt fikk igjen nye tidsmessige lokaler i det restaurerte Militærhospitalet på Grev Wedels plass i 1983. Der var et eget museumslokale høyt oppe på prioriteringslisten i flere år. Men det ble ikke helt gjennomslag for ideen. Det flotte nye biblioteket i hospitalets underetasje ble stedet for de store håndmalte kinoplakatene og de dekorative film- og kinoapparatene. Et filmmuseum var noe alle vil ha, men dessverre ble det verken satt av midler eller plass til det. Fokus på nye oppgaver, som videogramregister, filmstøtteforvaltning og utenlandsarbeid fortrengte det museale. Museumsideen fremstod som et adoptert barn, skjøvet til side av sine yngre, ektefødte søsken. Et filmmuseums historiske, pedagogiske og opplevelsesmessige betydning var nok tilstede i bevisstheten til de filminteresserte og hos filmskaperne, men mange tenkte som den jevne kirkegjenger, den finnes jo, men jeg kan ikke ta det inn over meg akkurat nå….
«Museumsideen fremstod som et adoptert barn, skjøvet til side av sine yngre, ektefødte søsken.»
Først ved fjerde flytting, til Filmens Hus i 1996, etter sammenslåingen med Statens filmsentral i 1993, ble det satt av lokaler til et spennende, men begrenset museum under kinoene. Det filmhistoriske utstillingsfokuset ble styrket. Cinemateksjef Kjell Billing utformet en elegant historisk utstilling til Filmens 100 års jubileum i Haugesund i 1995. To år senere kunne museet åpne, i et trangt men inspirerende lokale under kinoene i Filmens hus. Det fikk sågar en arkitekturpris for spennende utforming samme år. NRKs dramasjef Oddvar Bull Tuhus deponerte et fjernsynskamera ved åpningen, vel vitende om at mediene hadde nærmest seg hverandre med stormskritt. Arne Skouen åpnet det hele, samtidig som hele hans filmsamling ble gjort tilgjengelig på VHS.
Museet ble utviklet av Norsk filminstitutts mangeårige medarbeider Svein Kojan og hans stab, med innkjøpte, innleide og deponerte gjenstander, bl.a. fra Preus Fotomuseum i Horten. Nils Klevjer Aas, Vigdis Lian, Ole Werring, Jan Eberholst Olsen, Thore Engebretsen og Kjell Rogne var andre sentrale krefter i opprettelsen og driften av museet. Det hadde en rekke kameraer og fremvisere, en kronologisk gjennomgang av både norsk og internasjonal filmhistorie, fine bilder og tekstplakater, en liten sensurstasjon, en historisk kinosal med maskinrom og en unik kjolesamling fra norske divaers garderober.
Museet kunne også tilby eksterne utstillinger. Nevnte Kojan + NFI’s fotograf Ida Meyn monterte Morten Krogvolds bilder av kjente norske filmpersonligheter til samme jubileum, samt laget Liv Ullmann-utstillinger som har turnert fra Haugesund til Cannes og videre til Havana, Moskva, St. Petersburg, Kaliningrad, Riga, Roma, Bergamo og Istanbul. Senere har Meyn kuratert flotte utstillinger i Filmens hus, nå senest om divaer i norsk film.
Ved siden av museet i Dronningens gate ble selve gjenstandssamlingen større og større. Kameraer, fremvisere, klippebord, lydutstyr, laboratorie-maskiner og de første videoapparatene ble tatt vare på og lagret. Bestyrer Kojans utrettelige arbeid for å utvide museet til de store distribusjonslokalene bak i Filmens Hus førte dessverre ikke fram. Da vi fikk tilbud om en Volvo PV og en campingvogn fra Bent Hamer og hans Salmer fra Kjøkkenet, men ikke kunne ta imot det, var frustrasjonen og sorgen stor.
Redningsaksjonen for Cinemateket ble avrundet med seier vinteren 2015, etter statsråd Widveys katastrofale filmreform, men museet fulgte dessverre ikke med. Museumsseksjonen hadde en tid før dette, under en av instituttets mange plan- og utviklingssamlinger, bedt om økning av kompetansen, bl.a. med tanke på at museumsbestyrer Kojan snart skulle gå av med pensjon. Det ærede Kulturdepartement fikk dette til at museet IKKE hadde kompetanse og overførte det hele til Nasjonalmuseet, med en stilling på kjøpet. Slik har det stått et par års tid, i en limbo-posisjon. Men museet har holdt åpent for barnehager, skoleklasser og filmentusiaster, og bl.a. for mange gjester fra utlandet. Sita Jacobsen og Heidi Olsen i NFI har holdt museet gående.
Men i går var det slutt. Det hele er nå lagt i kister merket RIP. Om det åpnes igjen vet vi ikke, men det skal i alle fall ikke kremeres, kanskje bare legges i et kapell eller i en kjølig sarkofag? Det triste er at museet trakk sitt siste sukk samtidig med at filminstituttets varslede «modernisering» synes å avslutte også andre bærende søyer i landets filmkultur; filmrekrutteringsstipendet, filmkulturelle tiltak, manuskriptstøtteordningen, kurs- og opplæringsvirksomheten og utstillingsaktivitetene, alle elementer etablert i de progressive sekstiårene, da filmutviklingsreformene overgikk hverandre, entusiasmen var stor og framtidsutsiktene lyse.
Den nye eieren av samlingene, Nasjonalmuseet, skriver til meg den 26. juni:
I statsbudsjettet for 2018 besluttet Regjeringen å flytte ansvaret for Filmmuseet til Nasjonalmuseet, som det står: «til en virksomhet med tyngre kompetanse innen museumsdrift». Nasjonalmuseet jobber nå med å katalogisere og få en fullstendig oversikt over samlingen til Filmmuseet, i samarbeid med Preus fotomuseum. Slik sett ivaretar Nasjonalmuseet for øyeblikket forvaltningsoppdraget for denne samlingen. Når dette arbeidet er gjennomført, vil vi se på hvordan vi kan formidle samlingen i fremtiden, gjerne i samarbeid med relevante aktører. Siden vi nå er midt i det viktige arbeidet med å dokumentere samlingen, og de videre planene avhenger av resultatet her, er det vanskelig å si noe mer konkret på nåværende tidspunkt.
Da er det jo kanskje likevel håp? Men ikke skjønner jeg hvorfor man må stenge museet for å katalogisere, det må da være lettere å gjøre det når alt står på plass og i en sammenheng? Men som en god kollega sa om enkelte i Kulturdepartementet for mange år siden: Hvorfor ikke se det umulige i det mulige? Vi får la museet ligge i kunstig koma inntil videre.
Jan Erik Holst er forfatter og filmkritiker og tidligere avdelingsdirektør i Norsk filminstitutt.
I går var det slutt for filmmuseet på Filmens Hus. Det skal ikke kremeres, men kanskje bare legges i en kjølig sarkofag, undrer Jan Erik Holst. ”Museet trakk sitt siste sukk samtidig med at filminstituttets varslede «modernisering» synes å avslutte også andre bærende søyer i landets filmkultur”.
Vårt kjære filmmuseum, som ble unnfanget i 1955 ved Stortingets beslutning om opprettelse av et Norsk filminstitutt, ble i går stengt for ubestemt tid. Det sovnet tilsynelatende stille hen i en alder av 63 år. Dødsannonsen kan utformes nøkternt og kort og undertegnes «Venner».
Museet ble født i en trang seng i Kingos gate i 1956 like ved Velferdstjenesten for Handelsflåtens filmlager, ikke langt fra Alexander Kiellands plass. En rekke gaver og deponeringer til etableringen av instituttet, endog fra utenlandske filmarkiv, førte til at man kunne begynne å tenke et filmmuseum i betydning utstilling; av kameraer, fremvisere, optiske leketøy, bilder og plakater. Alt fikk plass i den trange kjelleren, instituttets første sjef Bo Wingård var ikke den som sa nei til nye gjenstander. Et filmmuseum betyr imidlertid også et filmarkiv, med tilhørende bibliotek og dokumentasjonsarkiv og selvfølgelig en filmvisningsvirksomhet. Alt dette kom på plass fra første stund.
Wingård etablerte også temporære utstillinger i Kunstnernes hus, viet filmens mestere Georges Meliès og Sergej Eisenstein.
Da instituttet fikk nye lokaler i et handels- og industribygg på Røa i 1968 ble det faktisk satt av et eget rom til museet. Det stod i noen år, til glede for besøkende entusiaster, skoleklasser og filmklubbmedlemmer. Det var instituttleder Jon Stenklevs og filmarkivar Arne Pedersens stolthet. Men museet måtte vike for bibliotekets behov for flere arkivskap (!) og gjenstandene ble til dekorasjoner i biblioteket, mellom oppslagsverk, filmlitteratur og tidsskrifter. Utstillinger i andre, større lokaler fortsatte i noen tid, bl.a. ble det lånt en utstilling fra Danmark om verdensstjernen Asta Nielsen til Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden. Under Per Hovdenakks tid på senteret så vi utstillinger om både Fellini,Pasolini og fra Eisensteins meksikanske periode, i samarbeid med NFI.
Norsk filminstitutt fikk igjen nye tidsmessige lokaler i det restaurerte Militærhospitalet på Grev Wedels plass i 1983. Der var et eget museumslokale høyt oppe på prioriteringslisten i flere år. Men det ble ikke helt gjennomslag for ideen. Det flotte nye biblioteket i hospitalets underetasje ble stedet for de store håndmalte kinoplakatene og de dekorative film- og kinoapparatene. Et filmmuseum var noe alle vil ha, men dessverre ble det verken satt av midler eller plass til det. Fokus på nye oppgaver, som videogramregister, filmstøtteforvaltning og utenlandsarbeid fortrengte det museale. Museumsideen fremstod som et adoptert barn, skjøvet til side av sine yngre, ektefødte søsken. Et filmmuseums historiske, pedagogiske og opplevelsesmessige betydning var nok tilstede i bevisstheten til de filminteresserte og hos filmskaperne, men mange tenkte som den jevne kirkegjenger, den finnes jo, men jeg kan ikke ta det inn over meg akkurat nå….
«Museumsideen fremstod som et adoptert barn, skjøvet til side av sine yngre, ektefødte søsken.»
Først ved fjerde flytting, til Filmens Hus i 1996, etter sammenslåingen med Statens filmsentral i 1993, ble det satt av lokaler til et spennende, men begrenset museum under kinoene. Det filmhistoriske utstillingsfokuset ble styrket. Cinemateksjef Kjell Billing utformet en elegant historisk utstilling til Filmens 100 års jubileum i Haugesund i 1995. To år senere kunne museet åpne, i et trangt men inspirerende lokale under kinoene i Filmens hus. Det fikk sågar en arkitekturpris for spennende utforming samme år. NRKs dramasjef Oddvar Bull Tuhus deponerte et fjernsynskamera ved åpningen, vel vitende om at mediene hadde nærmest seg hverandre med stormskritt. Arne Skouen åpnet det hele, samtidig som hele hans filmsamling ble gjort tilgjengelig på VHS.
Museet ble utviklet av Norsk filminstitutts mangeårige medarbeider Svein Kojan og hans stab, med innkjøpte, innleide og deponerte gjenstander, bl.a. fra Preus Fotomuseum i Horten. Nils Klevjer Aas, Vigdis Lian, Ole Werring, Jan Eberholst Olsen, Thore Engebretsen og Kjell Rogne var andre sentrale krefter i opprettelsen og driften av museet. Det hadde en rekke kameraer og fremvisere, en kronologisk gjennomgang av både norsk og internasjonal filmhistorie, fine bilder og tekstplakater, en liten sensurstasjon, en historisk kinosal med maskinrom og en unik kjolesamling fra norske divaers garderober.
Museet kunne også tilby eksterne utstillinger. Nevnte Kojan + NFI’s fotograf Ida Meyn monterte Morten Krogvolds bilder av kjente norske filmpersonligheter til samme jubileum, samt laget Liv Ullmann-utstillinger som har turnert fra Haugesund til Cannes og videre til Havana, Moskva, St. Petersburg, Kaliningrad, Riga, Roma, Bergamo og Istanbul. Senere har Meyn kuratert flotte utstillinger i Filmens hus, nå senest om divaer i norsk film.
Ved siden av museet i Dronningens gate ble selve gjenstandssamlingen større og større. Kameraer, fremvisere, klippebord, lydutstyr, laboratorie-maskiner og de første videoapparatene ble tatt vare på og lagret. Bestyrer Kojans utrettelige arbeid for å utvide museet til de store distribusjonslokalene bak i Filmens Hus førte dessverre ikke fram. Da vi fikk tilbud om en Volvo PV og en campingvogn fra Bent Hamer og hans Salmer fra Kjøkkenet, men ikke kunne ta imot det, var frustrasjonen og sorgen stor.
Redningsaksjonen for Cinemateket ble avrundet med seier vinteren 2015, etter statsråd Widveys katastrofale filmreform, men museet fulgte dessverre ikke med. Museumsseksjonen hadde en tid før dette, under en av instituttets mange plan- og utviklingssamlinger, bedt om økning av kompetansen, bl.a. med tanke på at museumsbestyrer Kojan snart skulle gå av med pensjon. Det ærede Kulturdepartement fikk dette til at museet IKKE hadde kompetanse og overførte det hele til Nasjonalmuseet, med en stilling på kjøpet. Slik har det stått et par års tid, i en limbo-posisjon. Men museet har holdt åpent for barnehager, skoleklasser og filmentusiaster, og bl.a. for mange gjester fra utlandet. Sita Jacobsen og Heidi Olsen i NFI har holdt museet gående.
Men i går var det slutt. Det hele er nå lagt i kister merket RIP. Om det åpnes igjen vet vi ikke, men det skal i alle fall ikke kremeres, kanskje bare legges i et kapell eller i en kjølig sarkofag? Det triste er at museet trakk sitt siste sukk samtidig med at filminstituttets varslede «modernisering» synes å avslutte også andre bærende søyer i landets filmkultur; filmrekrutteringsstipendet, filmkulturelle tiltak, manuskriptstøtteordningen, kurs- og opplæringsvirksomheten og utstillingsaktivitetene, alle elementer etablert i de progressive sekstiårene, da filmutviklingsreformene overgikk hverandre, entusiasmen var stor og framtidsutsiktene lyse.
Den nye eieren av samlingene, Nasjonalmuseet, skriver til meg den 26. juni:
I statsbudsjettet for 2018 besluttet Regjeringen å flytte ansvaret for Filmmuseet til Nasjonalmuseet, som det står: «til en virksomhet med tyngre kompetanse innen museumsdrift». Nasjonalmuseet jobber nå med å katalogisere og få en fullstendig oversikt over samlingen til Filmmuseet, i samarbeid med Preus fotomuseum. Slik sett ivaretar Nasjonalmuseet for øyeblikket forvaltningsoppdraget for denne samlingen. Når dette arbeidet er gjennomført, vil vi se på hvordan vi kan formidle samlingen i fremtiden, gjerne i samarbeid med relevante aktører. Siden vi nå er midt i det viktige arbeidet med å dokumentere samlingen, og de videre planene avhenger av resultatet her, er det vanskelig å si noe mer konkret på nåværende tidspunkt.
Da er det jo kanskje likevel håp? Men ikke skjønner jeg hvorfor man må stenge museet for å katalogisere, det må da være lettere å gjøre det når alt står på plass og i en sammenheng? Men som en god kollega sa om enkelte i Kulturdepartementet for mange år siden: Hvorfor ikke se det umulige i det mulige? Vi får la museet ligge i kunstig koma inntil videre.
Jan Erik Holst er forfatter og filmkritiker og tidligere avdelingsdirektør i Norsk filminstitutt.