Evig umoden råtner aldri – en hyllest av crapkomedien

Evig umoden råtner aldri – en hyllest av crapkomedien

Adam Sandler var lenge doofus i alt, men det er mye menneskelig som har latt seg speile i det tilsynelatende reaksjonsløse ansiktet. Om Garbos ansikt var et “blank sheet of paper”, er kanskje Sandler en klisset, lett krøllet fastfoodserviett, skriver Jon Inge Faldalen om Netflix-filmen «Murder Mystery» i denne ukens film- og serietips.

«The first question is, I suppose, Why? Why bother, when everyone knows these films are trash? (“Everyone” being the journalist critics, always eager to express their superiority and make themselves look like intellectuals.) First, I must confess, personal enjoyment: yes, I actually enjoy these films, or at least some of them …» (Hollywood from Vietnam to Reagan – and beyond, “Teens, Parties, and Rollercoasters. A Genre of the 90s”, Robin Wood, 2003)

Filmkritikerlegende Robin Wood (1931-2009) likte lavsjangeren tenåringsfilmer – som American Pie, med pikk i pai og fløyte i fitta – fordi “[t]he films share…a certain generalized sense of energy, a sense of ‘having fun’”. Denne energien og følelsen av å ha det moro preger også hva min kollega Timotheus Vermeulen (ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO) og jeg i et kommende bokprosjekt sjangerbetegner som The Crapcom, et navn de mange relativt koko crapkomediene som av kritikere gjerne avfeies som uintellektuelle og umodne, og nettopp på grunn av samme kjennetegn blir publikumsfavoritter.

For evig umoden råtner aldri.

Og komiker, skuespiller og manusforfatter Adam Sandler forblir den grønne bananen gjennom stadig nye vårer, en evig tolvåring med underbuksa som livets ledestjerne.

The Crapcom

Jeg har forlengst sluttet å argumentere mot egen latter. Så selv om det er slengt mye kritisk tyn mot det allerede slappe hengetrynet til Sandler gjennom hele hans karriere, og kanskje særlig for hans sene periode hos Netflix, kan jeg ikke unngå å sprutfnise av flere av de nyeste filmene, som The Ridiculous 6 (2015), The Do-Over (2016), Sandy Wexler (2017), The Meyerowitz Stories (New and Selected) (2017), The Week Of  (2018) og rykende ferske Murder Mystery (2019), som har premiere denne helgen. Men det vil nok fortsatt urettferdig bli flere Razzie- enn Oscar-nominasjoner på vår tids Jerry Lewis, som kan den krevende dobbeltkunsten å overdrive i det underdrevne og underdrive i det overdrevne.

Få andre skuespillere har vel flere fjollete filmer på cv-en. Og du kan si mye om Sandler, men vi kan i alle fall være enig om at han er en flittig skuespiller (imdb.com teller over 70 opptredener siden The Cosby Show i 1987). Sandler var lenge doofus i alt, men det er etter hvert mye menneskelig og mangfoldige maskuliniteter som har latt seg speile i dette tilsynelatende reaksjonsløse ansiktet, som lik Buster Keaton viser Kulesjov-effektens gyldighet. Men hvis Garbos ansikt var et “blank sheet of paper” (Rouben Mamoulian), er kanskje Sandler en klisset, lett krøllet fastfoodserviett.

En «Sandler-film»

«Skal vi leie en ‘Sandler-film’?» har vært et spørsmål ved videohyller verden over etter gjennombruddet på nittitallet. Og med den eksklusive åttefilmsavtalen med Sandler tenker Netflix nettopp som ei videosjappe. Der har alltid sjangerfilmen med aktøren som auteur vært viktig. For Sandler er blant dem som setter sitt tydelige særpreg på film etter film etter film. Hvem husker vel regissøren til Billy Madison (Tamra Davis), Happy Gilmore (Dennis Dugan) eller Mr. Deeds (Steven Brill)?

Filmografien teller alt fra reinspikka crazykomedier til varmere dramaer som Punch-Drunk Love (2002) og Reign over me (2007). Og ja, jeg har sansen for Paul Thomas Andersons Punch-Drunk Love, men den er ikke i nærheten av å fange Sandlers totale talent. Og det er det kanskje heller ingen av de andre filmene som gjør. Det er øyeblikk, scener og sekvenser her og der som blir sittende.

Også Netflix-filmene viser spennvidden hos Sandler, fra intellektuelle indiedramaer som The Meyerowitz Stories (New and Selected), det varme komediedramaportrettet Sandy Wexler, familieforviklingsfilmen The Week Of til crazyparodien The Ridiculous 6. Og i tillegg er SNL-alumniens standupspesial Adam Sandler: 100 % Fresh fra i fjor den morsomste jeg har sett på lenge. Med mikrofon, sang og musikk, og originale klipp mellom ulike forestillinger – fra mer intime klubber til større stadioner – avkler han myten om det spontane og umiddelbare ved fremføringen av innøvde, terpete vitser, og viser dermed styrken i de som faktisk tåler og stråler i presentasjon nakenkubistisk.

Og han kan spille:

“Bar Mitzvah bo-oy! (Bar Mitzvah boy!)” (Du finner den også på Spotify.)

Murder Mystery

Men den nye Sandler-filmen er altså Murder Mystery, med Jennifer Aniston i co-hovedrollen. Skuespillerne har tidligere jobbet sammen i Just Go With It (2011). Og de skremmende mange ungdommene som tror Friends (1994-2004) faktisk blir laget , vil få seg et lite sjokk. Eller kanskje ikke. For det er fortsatt fin fysisk humorutfoldelse og spenstig snert i leveringen av ordene til manusforfatter James Vanderbilt (Zodiac!).

Utover Noah Baumbach-indiefilmen The Meyerowitz Stories (New and Selected) er de beste Netflix-bidragene de Sandler også selv har skrevet: Adam Sandler: 100% Fresh, The Week Of, Sandy Wexler og The Ridiculous 6 (18 av 100 i score hos metacritic.com!). Særlig The Week Ofs hysteriske skildring av hvordan husrom blir trangt av stort hjerterom skapte flere sprutlattere hos meg. Sandler er i sitt ess i samspill med folk som Chris Rock og Steve Buscemi.

Så jada, den middels vellykkede sjangerkrasjende krimparodikomedien Murder Mystery – der et Brooklyn-par plutselig bryllupsferierer 15 år for sent på en yacht i Agatha Christies Frankrike – er verken blant Sandlers beste eller verste, men innholder nok humreøyeblikk en enkel fredagsfilm verdig.

Åpningen er talende: To voksne kompiser går ved siden av hverandre på gata. Den fyldigste peker mot armbåndsuret sitt og sier: “So, I put my finger here, and check this, the watch tells me I have a heart problem.” “Wouldn’t a mirror tell you the same thing?” spør Nick (Sandler). “Yeah, but this has weather too.” “Okay.” Flere av vitsene er denne slags lett lytehumor, med små og store kroppslige normalavvik som vitsenes rumpe. Og en gjenganger i filmen er den obligatoriske «dick»-joken, av Nick blandet med lytehumor: “And his dick? Did he lose his dick?” En svært karikert uniformert namibier røyker sigar med protesehånd. “Oh, look at this. Now he’s smoking his dick! He’s smoking his dick!” Kona Audrey (Aniston) blir – rettmessig vil sikkert mange si – flau. Nick forsvarer:

“I’m just having fun. It’s a boat.”

Den siste replikken lo i hvert fall jeg av.

(Jeg lo mindre av gjentakelsen senere i filmen, som neppe gir priser for beste originalmanuskript: “They blew off his dick. I knew it. I knew it.” “His hand. His hand, honey.” “The dick. He’s saying the dick.” “No, no, no.” “He doesn’t have a hand!” “I’m no talk about dick!”)

“What’s the matter? You didn’t like that joke” spør Nick Audrey under passivaggressiv tannpuss tidlig i filmen. De er et par som har tråkket sine stier harde, og skuespillernes kjemi er sterkere enn karakterenes. Sandler og Aniston er et klassisk dysfunksjonelt kjeklepar lik i screwballkomedien, og de tåler varige toskudd der begges aksjoner og reaksjoner får vise små nyanser. Nick og Audrey er glade amatører som vikler seg inn i et mordmysterium, hun, en frisør som har lest mange krimromaner, og han, en polititbetjent som har strøket tre ganger på detektiveksamen.

Men det er jo aldri butleren som har gjort det? Eller?

Som Audrey – Aniston som mer Marple enn Sandler er Poirot i denne halvkvedete «whodunit»-harselasen – sier: «It’s just a cliché of the genre.»

Jeg har faktisk glede av disse sjangerfilmene, i hvert fall noen av dem.

Evig umoden råtner aldri – en hyllest av crapkomedien

Evig umoden råtner aldri – en hyllest av crapkomedien

Adam Sandler var lenge doofus i alt, men det er mye menneskelig som har latt seg speile i det tilsynelatende reaksjonsløse ansiktet. Om Garbos ansikt var et “blank sheet of paper”, er kanskje Sandler en klisset, lett krøllet fastfoodserviett, skriver Jon Inge Faldalen om Netflix-filmen «Murder Mystery» i denne ukens film- og serietips.

«The first question is, I suppose, Why? Why bother, when everyone knows these films are trash? (“Everyone” being the journalist critics, always eager to express their superiority and make themselves look like intellectuals.) First, I must confess, personal enjoyment: yes, I actually enjoy these films, or at least some of them …» (Hollywood from Vietnam to Reagan – and beyond, “Teens, Parties, and Rollercoasters. A Genre of the 90s”, Robin Wood, 2003)

Filmkritikerlegende Robin Wood (1931-2009) likte lavsjangeren tenåringsfilmer – som American Pie, med pikk i pai og fløyte i fitta – fordi “[t]he films share…a certain generalized sense of energy, a sense of ‘having fun’”. Denne energien og følelsen av å ha det moro preger også hva min kollega Timotheus Vermeulen (ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO) og jeg i et kommende bokprosjekt sjangerbetegner som The Crapcom, et navn de mange relativt koko crapkomediene som av kritikere gjerne avfeies som uintellektuelle og umodne, og nettopp på grunn av samme kjennetegn blir publikumsfavoritter.

For evig umoden råtner aldri.

Og komiker, skuespiller og manusforfatter Adam Sandler forblir den grønne bananen gjennom stadig nye vårer, en evig tolvåring med underbuksa som livets ledestjerne.

The Crapcom

Jeg har forlengst sluttet å argumentere mot egen latter. Så selv om det er slengt mye kritisk tyn mot det allerede slappe hengetrynet til Sandler gjennom hele hans karriere, og kanskje særlig for hans sene periode hos Netflix, kan jeg ikke unngå å sprutfnise av flere av de nyeste filmene, som The Ridiculous 6 (2015), The Do-Over (2016), Sandy Wexler (2017), The Meyerowitz Stories (New and Selected) (2017), The Week Of  (2018) og rykende ferske Murder Mystery (2019), som har premiere denne helgen. Men det vil nok fortsatt urettferdig bli flere Razzie- enn Oscar-nominasjoner på vår tids Jerry Lewis, som kan den krevende dobbeltkunsten å overdrive i det underdrevne og underdrive i det overdrevne.

Få andre skuespillere har vel flere fjollete filmer på cv-en. Og du kan si mye om Sandler, men vi kan i alle fall være enig om at han er en flittig skuespiller (imdb.com teller over 70 opptredener siden The Cosby Show i 1987). Sandler var lenge doofus i alt, men det er etter hvert mye menneskelig og mangfoldige maskuliniteter som har latt seg speile i dette tilsynelatende reaksjonsløse ansiktet, som lik Buster Keaton viser Kulesjov-effektens gyldighet. Men hvis Garbos ansikt var et “blank sheet of paper” (Rouben Mamoulian), er kanskje Sandler en klisset, lett krøllet fastfoodserviett.

En «Sandler-film»

«Skal vi leie en ‘Sandler-film’?» har vært et spørsmål ved videohyller verden over etter gjennombruddet på nittitallet. Og med den eksklusive åttefilmsavtalen med Sandler tenker Netflix nettopp som ei videosjappe. Der har alltid sjangerfilmen med aktøren som auteur vært viktig. For Sandler er blant dem som setter sitt tydelige særpreg på film etter film etter film. Hvem husker vel regissøren til Billy Madison (Tamra Davis), Happy Gilmore (Dennis Dugan) eller Mr. Deeds (Steven Brill)?

Filmografien teller alt fra reinspikka crazykomedier til varmere dramaer som Punch-Drunk Love (2002) og Reign over me (2007). Og ja, jeg har sansen for Paul Thomas Andersons Punch-Drunk Love, men den er ikke i nærheten av å fange Sandlers totale talent. Og det er det kanskje heller ingen av de andre filmene som gjør. Det er øyeblikk, scener og sekvenser her og der som blir sittende.

Også Netflix-filmene viser spennvidden hos Sandler, fra intellektuelle indiedramaer som The Meyerowitz Stories (New and Selected), det varme komediedramaportrettet Sandy Wexler, familieforviklingsfilmen The Week Of til crazyparodien The Ridiculous 6. Og i tillegg er SNL-alumniens standupspesial Adam Sandler: 100 % Fresh fra i fjor den morsomste jeg har sett på lenge. Med mikrofon, sang og musikk, og originale klipp mellom ulike forestillinger – fra mer intime klubber til større stadioner – avkler han myten om det spontane og umiddelbare ved fremføringen av innøvde, terpete vitser, og viser dermed styrken i de som faktisk tåler og stråler i presentasjon nakenkubistisk.

Og han kan spille:

“Bar Mitzvah bo-oy! (Bar Mitzvah boy!)” (Du finner den også på Spotify.)

Murder Mystery

Men den nye Sandler-filmen er altså Murder Mystery, med Jennifer Aniston i co-hovedrollen. Skuespillerne har tidligere jobbet sammen i Just Go With It (2011). Og de skremmende mange ungdommene som tror Friends (1994-2004) faktisk blir laget , vil få seg et lite sjokk. Eller kanskje ikke. For det er fortsatt fin fysisk humorutfoldelse og spenstig snert i leveringen av ordene til manusforfatter James Vanderbilt (Zodiac!).

Utover Noah Baumbach-indiefilmen The Meyerowitz Stories (New and Selected) er de beste Netflix-bidragene de Sandler også selv har skrevet: Adam Sandler: 100% Fresh, The Week Of, Sandy Wexler og The Ridiculous 6 (18 av 100 i score hos metacritic.com!). Særlig The Week Ofs hysteriske skildring av hvordan husrom blir trangt av stort hjerterom skapte flere sprutlattere hos meg. Sandler er i sitt ess i samspill med folk som Chris Rock og Steve Buscemi.

Så jada, den middels vellykkede sjangerkrasjende krimparodikomedien Murder Mystery – der et Brooklyn-par plutselig bryllupsferierer 15 år for sent på en yacht i Agatha Christies Frankrike – er verken blant Sandlers beste eller verste, men innholder nok humreøyeblikk en enkel fredagsfilm verdig.

Åpningen er talende: To voksne kompiser går ved siden av hverandre på gata. Den fyldigste peker mot armbåndsuret sitt og sier: “So, I put my finger here, and check this, the watch tells me I have a heart problem.” “Wouldn’t a mirror tell you the same thing?” spør Nick (Sandler). “Yeah, but this has weather too.” “Okay.” Flere av vitsene er denne slags lett lytehumor, med små og store kroppslige normalavvik som vitsenes rumpe. Og en gjenganger i filmen er den obligatoriske «dick»-joken, av Nick blandet med lytehumor: “And his dick? Did he lose his dick?” En svært karikert uniformert namibier røyker sigar med protesehånd. “Oh, look at this. Now he’s smoking his dick! He’s smoking his dick!” Kona Audrey (Aniston) blir – rettmessig vil sikkert mange si – flau. Nick forsvarer:

“I’m just having fun. It’s a boat.”

Den siste replikken lo i hvert fall jeg av.

(Jeg lo mindre av gjentakelsen senere i filmen, som neppe gir priser for beste originalmanuskript: “They blew off his dick. I knew it. I knew it.” “His hand. His hand, honey.” “The dick. He’s saying the dick.” “No, no, no.” “He doesn’t have a hand!” “I’m no talk about dick!”)

“What’s the matter? You didn’t like that joke” spør Nick Audrey under passivaggressiv tannpuss tidlig i filmen. De er et par som har tråkket sine stier harde, og skuespillernes kjemi er sterkere enn karakterenes. Sandler og Aniston er et klassisk dysfunksjonelt kjeklepar lik i screwballkomedien, og de tåler varige toskudd der begges aksjoner og reaksjoner får vise små nyanser. Nick og Audrey er glade amatører som vikler seg inn i et mordmysterium, hun, en frisør som har lest mange krimromaner, og han, en polititbetjent som har strøket tre ganger på detektiveksamen.

Men det er jo aldri butleren som har gjort det? Eller?

Som Audrey – Aniston som mer Marple enn Sandler er Poirot i denne halvkvedete «whodunit»-harselasen – sier: «It’s just a cliché of the genre.»

Jeg har faktisk glede av disse sjangerfilmene, i hvert fall noen av dem.

MENY