En filmveteran går fra borde

En filmveteran går fra borde

Knut A, som han ble kalt, har en sentral og minneverdig plass i norsk filmhistorie, skriver Jan Erik Holst om Knut Andersens bortgang. Med sine hovedverk, «Brent Jord» og «Under en steinhimmel», formidlet han noe levende og viktig om vår krigshistorie.

Foto av Jonas Ohlgren Østvik

Knut Andersen, en av de tre søylene i Teamfilm A/S og en sentral nestor innen den norske episke filmfortellingen, døde mandag 17.juni, 88 år gammel. Under feiringen av Olsenbanden 50 år på Kampen tirsdag 4.juni fikk han oppleve festlighetene gjennom mobiloverføring fra sin kjære Marit. Han var da innlagt på sykehjem på Majorstuen med dobbel kreft-diagnose. Andre filmveteraner på Kampen hilste til ham.

Nå er ikke Olsenbanden blant hans største meritter, han laget kun en av filmene, Olsenbandens siste bedrifter, i 1975. Knut Andersens hovedverk er Brent Jord fra 1969, basert på Sigbjørn Hølmebakks roman, samt oppfølgeren Under en steinhimmel fra 1974. Begge disse filmene forteller en historie vi søringer ikke kjenner, endog har vanskelig for å ta helt inn over oss: Tyskerne som bokstavelig talt brant opp Finnmark, mens russerne frigjorde landsdelen fra vernemakten. Jeg viste disse filmene til franske filmvenner og de kalte dem umiddelbart films illustratives. Det er bare Knut Erik Jensen som har klart å formidle denne delen av verdenshistorien like så levende som Andersen.

Brent Jord

Senere regisserte Knut Andersen utmerkede ungdomsfilmer, som Den sommeren jeg fylte 15 (1976), etter Knut Faldbakkens roman Insektsommer og For Tors skyld (1982). Og han laget fjernsynsserier, bl.a. flere episoder av Vestavind (1994). Før det var han en av vår fremste utøvere av filmkomedien, med suksessene Operasjon løvsprett (1962) Nydelige nelliker (1964) og Hurra for Andersens! (1966). Takket være Egil Monn-Iversen ble disse filmene norske kinoers redningsplanker, etter at fjernsynet hadde inntatt de tusen hjem. Samtidig ble de grunnsteinene til vårt første kontinuerlig produserende filmselskap Teamfilm A/S.

Jeg ble kjent med Knut A, som han ble kalt, første gang under Festspillene i Harstad i 1971 og -72 hvor han ledet filmseminar sammen med sin kone Nicole Macé (også hun kjent filmskaper). Smalfilmere, filmklubbfolk og lærere flokket seg rundt Harstads store filmsønn, som kunne fortelle og formidle langt ut over de opptrukne pedagogiske rammene.

Kanskje var det fordi Andersen opprinnelig var illustratør, noe han tok opp igjen på sine eldre dager med motiver fra Oslos mange vakre bygårder. I fjor fikk jeg anledning til å intervjue ham for Teatermuseet på Frogner. Under forberedelsene til dette ble jeg kjent med kunstneren og menneskekjenneren Andersen, som bidro med spennende fortellinger fra sin oppvekst, fra sine rikholdige læretid på Norsk film A/S og fra oppbyggingen av Teamfilm, sammen med Knut B(ohwim) og Mattis Mathiesen. Som takk fikk jeg hans memoarer til jul i fjor, et flott og innholdsrikt hefte om hele hans liv og virke, ført i pennen med god hjelp av Marit og andre venner.

Knut A var et levende og følsomt menneske. Han mottok både Aamot-statuetten (1976) og Amanda-komiteens Ærespris (2007) og var også leder av foreningen Filmveteranene i mange år. Knut A har en sentral og minneverdig plass i den norske filmhistorien.

En filmveteran går fra borde

En filmveteran går fra borde

Knut A, som han ble kalt, har en sentral og minneverdig plass i norsk filmhistorie, skriver Jan Erik Holst om Knut Andersens bortgang. Med sine hovedverk, «Brent Jord» og «Under en steinhimmel», formidlet han noe levende og viktig om vår krigshistorie.

Foto av Jonas Ohlgren Østvik

Knut Andersen, en av de tre søylene i Teamfilm A/S og en sentral nestor innen den norske episke filmfortellingen, døde mandag 17.juni, 88 år gammel. Under feiringen av Olsenbanden 50 år på Kampen tirsdag 4.juni fikk han oppleve festlighetene gjennom mobiloverføring fra sin kjære Marit. Han var da innlagt på sykehjem på Majorstuen med dobbel kreft-diagnose. Andre filmveteraner på Kampen hilste til ham.

Nå er ikke Olsenbanden blant hans største meritter, han laget kun en av filmene, Olsenbandens siste bedrifter, i 1975. Knut Andersens hovedverk er Brent Jord fra 1969, basert på Sigbjørn Hølmebakks roman, samt oppfølgeren Under en steinhimmel fra 1974. Begge disse filmene forteller en historie vi søringer ikke kjenner, endog har vanskelig for å ta helt inn over oss: Tyskerne som bokstavelig talt brant opp Finnmark, mens russerne frigjorde landsdelen fra vernemakten. Jeg viste disse filmene til franske filmvenner og de kalte dem umiddelbart films illustratives. Det er bare Knut Erik Jensen som har klart å formidle denne delen av verdenshistorien like så levende som Andersen.

Brent Jord

Senere regisserte Knut Andersen utmerkede ungdomsfilmer, som Den sommeren jeg fylte 15 (1976), etter Knut Faldbakkens roman Insektsommer og For Tors skyld (1982). Og han laget fjernsynsserier, bl.a. flere episoder av Vestavind (1994). Før det var han en av vår fremste utøvere av filmkomedien, med suksessene Operasjon løvsprett (1962) Nydelige nelliker (1964) og Hurra for Andersens! (1966). Takket være Egil Monn-Iversen ble disse filmene norske kinoers redningsplanker, etter at fjernsynet hadde inntatt de tusen hjem. Samtidig ble de grunnsteinene til vårt første kontinuerlig produserende filmselskap Teamfilm A/S.

Jeg ble kjent med Knut A, som han ble kalt, første gang under Festspillene i Harstad i 1971 og -72 hvor han ledet filmseminar sammen med sin kone Nicole Macé (også hun kjent filmskaper). Smalfilmere, filmklubbfolk og lærere flokket seg rundt Harstads store filmsønn, som kunne fortelle og formidle langt ut over de opptrukne pedagogiske rammene.

Kanskje var det fordi Andersen opprinnelig var illustratør, noe han tok opp igjen på sine eldre dager med motiver fra Oslos mange vakre bygårder. I fjor fikk jeg anledning til å intervjue ham for Teatermuseet på Frogner. Under forberedelsene til dette ble jeg kjent med kunstneren og menneskekjenneren Andersen, som bidro med spennende fortellinger fra sin oppvekst, fra sine rikholdige læretid på Norsk film A/S og fra oppbyggingen av Teamfilm, sammen med Knut B(ohwim) og Mattis Mathiesen. Som takk fikk jeg hans memoarer til jul i fjor, et flott og innholdsrikt hefte om hele hans liv og virke, ført i pennen med god hjelp av Marit og andre venner.

Knut A var et levende og følsomt menneske. Han mottok både Aamot-statuetten (1976) og Amanda-komiteens Ærespris (2007) og var også leder av foreningen Filmveteranene i mange år. Knut A har en sentral og minneverdig plass i den norske filmhistorien.

MENY