Vi trenger et støttesystem for en ny tid

Vi trenger et støttesystem for en ny tid

I disse dager forbereder Kulturdepartementet en full gjennomgang av NFIs støtteordninger. Tør de å ta innover seg muligheten for at filmen har fått en annen rolle i samfunnet siden forrige gang, spør Marius Øfsti, som holder på å skrive bok om filmens plass i det digitale markedet.

Jeg er for tiden ett år inne i arbeidet med en ph.d.-avhandling om norsk filmdistribusjon. Bakgrunnen for at jeg satte i gang dette arbeidet er det tilsynelatende paradokset norsk film befinner seg i: Fjoråret var det beste året på kino for norsk film noensinne, likevel er det ikke til å komme unna at store deler av inntektsgrunnlaget for bransjen på relativt få år er forsvunnet. Det store DVD-markedet er erstattet av et mye mindre lønnsomt digitalt hjemmemarked, og på toppen av det hele er norskandelen i de ny markedene lavere enn de var da film ble solgt over disk.

Så langt i mitt arbeide ser det ut som om det kan ha hatt en betydning for norsk film at den ble solgt i norske butikker av norske ansatte i Norge. Likevel er det en elefant i rommet jeg prøver å liste meg rundt. Hva om disse utfordringene jeg ser på ikke egentlig gjelder norsk film spesielt, men film generelt?

Gapet mellom «hit» og «miss»

Når det er snakk om både lineær-tv og pressens utfordringer i møtet med det digitale, så vises det ofte til behovet for å være innovative i formen. Nye typer tv-serier, nye typer journalistikk. Vi trenger heller ikke lete lenge for å finne gode eksempler på dette.

Men når vi snakker om spillefilmens utfordringer er det sjelden diskusjoner om selve spillefilmformatet. En fortelling, presentert i første omgang på kino, på minst 75 minutter og sjeldent over 140, ser ut til å bli stående som standarden.

Når Spillefilmkonventet i 2019 la vekt på «relevans» så var det heller ikke formatets relevans som var diskusjonen, men hvordan norske spillefilmer må lage fortellinger som oppleves som relevante for et norsk (og kanskje nordisk) publikum for å overleve i konkurransen med andre spillefilmer. At spillefilmen var ved «godt mot» ble tatt for gitt.

Det er det forsåvidt gode grunner til. 2018 var et godt kinoår generelt og for norsk film spesielt, og føyde seg inn i en stadig lengre rekke av gode år. Likevel opplever jeg i møte med både forskning og enkeltpersoner i filmbransjen at det finnes en distinkt bekymring for framtiden.

Kanskje er ikke det noe nytt. Spillefilm er og blir en bransje med høy risiko for de involverte. Likevel er det flere grunner til at vi kan fastslå at det har blitt vanskeligere de siste årene. Da DVD-markedet kollapset ble det langt mindre penger i filmbransjen, det er aldri heldig. Samtidig som kino dermed igjen er blitt det viktigste vinduet for inntjening har det også blitt mye vanskeligere. Norsk film som helhet treffer kanskje sine ambisjoner om besøksandel og billettinntekter, men dette skjuler at gapet mellom «hit» og «miss» ser ut til å øke.

Filmens plass er forskjøvet

Og i møtet med dette har spillefilmen forandret seg. Alle de ti best besøkte norske spillefilmene i 2018 var basert på ulike typer «kjent stoff». Når jeg skriver dette har Avengers: Endgame for andre helg på rad blåst all konkurranse av banen.

Om det første er et svar på det siste, om norsk films vending mot «kjent stoff» er et svar på Hollywoods vending mot «kjent stoff», er det kanskje mindre grunn til bekymring. Da kan en håpe at Marvel, Star Wars og andre universer snart går tom for damp og at det igjen blir rom for «nye» historier på mainstreamkino.

Jeg frykter likevel at begge deler er svar på at filmens plass i samfunnet er grunnleggende forskjøvet. Serie- og tv-formatet har tatt over filmens posisjon som den mest sentrale fortellende kunstformen. Filmen hadde i hundre år posisjonen som den kunstformen som både hadde det store publikummets oppmerksomhet, samtidig som den rommet de ambisiøse fortellerne både kunstnerisk og ikke minst samfunnsmessig. Slik teateret en gang mistet denne posisjonen til kinofilmen, har nå filmen mistet denne til tv.

Det er ingen negativ utvikling i seg selv, om en ser bort fra enkelte filmviteres følelser. Først og fremst handler det om en kunstnerisk innovasjon innen tv-formater som har vært under utvikling lenge. Likevel er det ikke til å komme bort fra at de siste årenes teknologiske innovasjon har bidratt.

Halvt på spøk liker jeg å si at hovedgrunnen til at serier gjør seg bedre på Netflix enn filmer, er at ingen orker å forhandle om filmvalget hver eneste kveld. Når man følger en serie så fordeles i det minste forhandlingene litt utover uker og måneder.

Litt mer alvorlig, så passer den gode filmen ikke så godt inn i strømmetjenestens flow. Netflix vil ikke at du skal sitte stille under rulleteksten og fordøye inntrykk, den vil vise noe nytt. Strømmetjenestenes abonnementsmodell baserer seg ikke på at de har dine favoritter i katalogen, men at du synes nok av innholdet er godt nok for prisen. Strømmetjenestens idealkunde er fornøyd, spillefilmens idealpublikum er entusiastisk.

Noe grunnleggende har skjedd

Så hva skal vi gjøre med filmen nå? Selv om tv og strømming forsyner seg grovt av både oppmerksomhet og talent så er jo filmen i aller høyeste grad levende. Hollywoods svar ser ut til å først og fremst satse på de aller mest kjente fortellingene og gjøre de aller største filmene enda større. Vi ser den samme «blockbusterifiseringen» av norsk film. I begge tilfellene går det på bekostning av «mellomfilmen».

Den norske filmen utvikler seg i en retning der det ikke lenger finnes noen gradvis overgang fra kunst til kommers. Kanskje bør vi derfor se til teateret for inspirasjon. Blant norske teatre er det få gråsoner mellom de kunstneriske og de kommersielle satsingene. De kommersielle er helt prisgitt markedet og de kunstneriske er så godt som hundre prosent statlig finansierte.

Dermed velger teatrene enten å sette opp stykker som er svært godt kjente og som kommer med «ferdig» publikum, eller de setter opp stykker som forsvarer offentlig støtte enten med sin forvaltning av kulturhistorie, samfunnsengasjement eller kunstneriske ambisjoner.

Det er neppe noen god idé å la den kommersielle filmen klare seg selv, og vi skal kanskje ikke tilbake til hundre prosent statsfinansiert film heller. Men jeg tror vi trenger et støttesystem og en filmpolitikk som tar innover seg at grunnleggende endringer har skjedd.

Kan spillefilmen finansieres utenfor kinoen?

Både på Lanseringsdagen og ved Spillefilmkonventet ble det i år understreket fra NFIs side at deres støtteordninger (for det meste) er plattformnøytrale og at de venter spent på den første spillefilmen som søker støtte med et annet visningssted enn kinoen som sitt viktigste vindu.

For å finne årsaken til at dette ennå ikke har skjedd tror jeg vi må pirke litt i elefanten. Én ting er at denne filmen vil trenge en finansiering fra NFI som ligger nærmere hundre prosent enn dagens norm på rundt femti prosent. Men hvorfor skulle den være en film og ikke en eller annen form for serie?

Om ikke så lenge tror jeg at de vellykkede filmene kommer til å være veldig store eller veldig små. De kan være så store at de ses på kino av en halv million nordmenn. Eller de kan være så små at de slipper unna med å henvende seg til små grupper av nordmenn, at de får lov til å eksperimentere med formspråket, at de lar nye talenter få slippe til og fortelle selvstendige, originale og avslutta fortellinger. Resten finner du på en strømmetjeneste nær deg.

Marius Øfsti er stipendiat i Audiovisuelle medier ved Høgskolen i Innlandet og arbeider med avhandlingen «Selling Movies in a Digital Norway».

Vi trenger et støttesystem for en ny tid

Vi trenger et støttesystem for en ny tid

I disse dager forbereder Kulturdepartementet en full gjennomgang av NFIs støtteordninger. Tør de å ta innover seg muligheten for at filmen har fått en annen rolle i samfunnet siden forrige gang, spør Marius Øfsti, som holder på å skrive bok om filmens plass i det digitale markedet.

Jeg er for tiden ett år inne i arbeidet med en ph.d.-avhandling om norsk filmdistribusjon. Bakgrunnen for at jeg satte i gang dette arbeidet er det tilsynelatende paradokset norsk film befinner seg i: Fjoråret var det beste året på kino for norsk film noensinne, likevel er det ikke til å komme unna at store deler av inntektsgrunnlaget for bransjen på relativt få år er forsvunnet. Det store DVD-markedet er erstattet av et mye mindre lønnsomt digitalt hjemmemarked, og på toppen av det hele er norskandelen i de ny markedene lavere enn de var da film ble solgt over disk.

Så langt i mitt arbeide ser det ut som om det kan ha hatt en betydning for norsk film at den ble solgt i norske butikker av norske ansatte i Norge. Likevel er det en elefant i rommet jeg prøver å liste meg rundt. Hva om disse utfordringene jeg ser på ikke egentlig gjelder norsk film spesielt, men film generelt?

Gapet mellom «hit» og «miss»

Når det er snakk om både lineær-tv og pressens utfordringer i møtet med det digitale, så vises det ofte til behovet for å være innovative i formen. Nye typer tv-serier, nye typer journalistikk. Vi trenger heller ikke lete lenge for å finne gode eksempler på dette.

Men når vi snakker om spillefilmens utfordringer er det sjelden diskusjoner om selve spillefilmformatet. En fortelling, presentert i første omgang på kino, på minst 75 minutter og sjeldent over 140, ser ut til å bli stående som standarden.

Når Spillefilmkonventet i 2019 la vekt på «relevans» så var det heller ikke formatets relevans som var diskusjonen, men hvordan norske spillefilmer må lage fortellinger som oppleves som relevante for et norsk (og kanskje nordisk) publikum for å overleve i konkurransen med andre spillefilmer. At spillefilmen var ved «godt mot» ble tatt for gitt.

Det er det forsåvidt gode grunner til. 2018 var et godt kinoår generelt og for norsk film spesielt, og føyde seg inn i en stadig lengre rekke av gode år. Likevel opplever jeg i møte med både forskning og enkeltpersoner i filmbransjen at det finnes en distinkt bekymring for framtiden.

Kanskje er ikke det noe nytt. Spillefilm er og blir en bransje med høy risiko for de involverte. Likevel er det flere grunner til at vi kan fastslå at det har blitt vanskeligere de siste årene. Da DVD-markedet kollapset ble det langt mindre penger i filmbransjen, det er aldri heldig. Samtidig som kino dermed igjen er blitt det viktigste vinduet for inntjening har det også blitt mye vanskeligere. Norsk film som helhet treffer kanskje sine ambisjoner om besøksandel og billettinntekter, men dette skjuler at gapet mellom «hit» og «miss» ser ut til å øke.

Filmens plass er forskjøvet

Og i møtet med dette har spillefilmen forandret seg. Alle de ti best besøkte norske spillefilmene i 2018 var basert på ulike typer «kjent stoff». Når jeg skriver dette har Avengers: Endgame for andre helg på rad blåst all konkurranse av banen.

Om det første er et svar på det siste, om norsk films vending mot «kjent stoff» er et svar på Hollywoods vending mot «kjent stoff», er det kanskje mindre grunn til bekymring. Da kan en håpe at Marvel, Star Wars og andre universer snart går tom for damp og at det igjen blir rom for «nye» historier på mainstreamkino.

Jeg frykter likevel at begge deler er svar på at filmens plass i samfunnet er grunnleggende forskjøvet. Serie- og tv-formatet har tatt over filmens posisjon som den mest sentrale fortellende kunstformen. Filmen hadde i hundre år posisjonen som den kunstformen som både hadde det store publikummets oppmerksomhet, samtidig som den rommet de ambisiøse fortellerne både kunstnerisk og ikke minst samfunnsmessig. Slik teateret en gang mistet denne posisjonen til kinofilmen, har nå filmen mistet denne til tv.

Det er ingen negativ utvikling i seg selv, om en ser bort fra enkelte filmviteres følelser. Først og fremst handler det om en kunstnerisk innovasjon innen tv-formater som har vært under utvikling lenge. Likevel er det ikke til å komme bort fra at de siste årenes teknologiske innovasjon har bidratt.

Halvt på spøk liker jeg å si at hovedgrunnen til at serier gjør seg bedre på Netflix enn filmer, er at ingen orker å forhandle om filmvalget hver eneste kveld. Når man følger en serie så fordeles i det minste forhandlingene litt utover uker og måneder.

Litt mer alvorlig, så passer den gode filmen ikke så godt inn i strømmetjenestens flow. Netflix vil ikke at du skal sitte stille under rulleteksten og fordøye inntrykk, den vil vise noe nytt. Strømmetjenestenes abonnementsmodell baserer seg ikke på at de har dine favoritter i katalogen, men at du synes nok av innholdet er godt nok for prisen. Strømmetjenestens idealkunde er fornøyd, spillefilmens idealpublikum er entusiastisk.

Noe grunnleggende har skjedd

Så hva skal vi gjøre med filmen nå? Selv om tv og strømming forsyner seg grovt av både oppmerksomhet og talent så er jo filmen i aller høyeste grad levende. Hollywoods svar ser ut til å først og fremst satse på de aller mest kjente fortellingene og gjøre de aller største filmene enda større. Vi ser den samme «blockbusterifiseringen» av norsk film. I begge tilfellene går det på bekostning av «mellomfilmen».

Den norske filmen utvikler seg i en retning der det ikke lenger finnes noen gradvis overgang fra kunst til kommers. Kanskje bør vi derfor se til teateret for inspirasjon. Blant norske teatre er det få gråsoner mellom de kunstneriske og de kommersielle satsingene. De kommersielle er helt prisgitt markedet og de kunstneriske er så godt som hundre prosent statlig finansierte.

Dermed velger teatrene enten å sette opp stykker som er svært godt kjente og som kommer med «ferdig» publikum, eller de setter opp stykker som forsvarer offentlig støtte enten med sin forvaltning av kulturhistorie, samfunnsengasjement eller kunstneriske ambisjoner.

Det er neppe noen god idé å la den kommersielle filmen klare seg selv, og vi skal kanskje ikke tilbake til hundre prosent statsfinansiert film heller. Men jeg tror vi trenger et støttesystem og en filmpolitikk som tar innover seg at grunnleggende endringer har skjedd.

Kan spillefilmen finansieres utenfor kinoen?

Både på Lanseringsdagen og ved Spillefilmkonventet ble det i år understreket fra NFIs side at deres støtteordninger (for det meste) er plattformnøytrale og at de venter spent på den første spillefilmen som søker støtte med et annet visningssted enn kinoen som sitt viktigste vindu.

For å finne årsaken til at dette ennå ikke har skjedd tror jeg vi må pirke litt i elefanten. Én ting er at denne filmen vil trenge en finansiering fra NFI som ligger nærmere hundre prosent enn dagens norm på rundt femti prosent. Men hvorfor skulle den være en film og ikke en eller annen form for serie?

Om ikke så lenge tror jeg at de vellykkede filmene kommer til å være veldig store eller veldig små. De kan være så store at de ses på kino av en halv million nordmenn. Eller de kan være så små at de slipper unna med å henvende seg til små grupper av nordmenn, at de får lov til å eksperimentere med formspråket, at de lar nye talenter få slippe til og fortelle selvstendige, originale og avslutta fortellinger. Resten finner du på en strømmetjeneste nær deg.

Marius Øfsti er stipendiat i Audiovisuelle medier ved Høgskolen i Innlandet og arbeider med avhandlingen «Selling Movies in a Digital Norway».

MENY