Nok engang har norsk film mistet en av sine store søyler. Kreften herjer nådeløst, til fortvilelse og sinne for oss gjenlevende.

Eva Frederikke Dahr var den inderlige, hjertevarme regissøren, som kunne begeistre og fascinere sine omgivelser, kollegaer og studenter. Gjennom en rekke spennende filmer for barn og ungdom, gjennom fjernsynsserier og spenstige kortfilmer har hun i over 30 år gledet og preget den norske filmverdenen, også som manusforfatter og medprodusent.

Eva tilhører den tidlige generasjonen av studenter fra Medie-linjen ved DH-skolen i Volda, den første norske filmskole. Hun studerte sammen med Eva Isaksen og de to regisserte novellefilmen Du er ikke alene (1983), som fanget kunstnerisk leder Lasse Glomms interesse. Han lot de to debutere i Norsk film A/S med spillefilmen Brennende blomster i 1985 etter et originalmanuskript av Lars Saabye Christensen. Men Eva tok også tilleggsutdannelse ved det anerkjente Bela Balaz Studio i Budapest, hvor hun lærte teorien om den lille dramaturgi, detaljene som skulle speile hovedintrigen og utvikle den. Senere kom de populære filmene Mars og Venus (2007) med Pia Tjelta og Torbjørn Harr og Appelsinpiken (2009) etter Jostein Gaarders roman av samme navn. Mange av filmene hennes hadde barn og ungdom som målgruppe, som Drømmehesten (1994). Kortfilmene hennes står i en klasse for seg.  Dolce vita (1989) og En mann (1997) fikk Gullstolen under Kortfilmfestivalen i Grimstad. Andre begeistret mange, som In Transit (1996), Taktikk (1999) og Tempo (2004). Sistnevnte var del av et fascinerende kjønnsrelatert forskings-prosjekt under ledelse av Sissel Gran.

Men også fjernsynsserier fanget Eva. Stikk (2013) ble Emmy-nominert og Himmelblå (2008) vant Gullruten og ble nominert til Prix Italia. Evas betydning i norsk filmforvaltning og -undervisning er vel så stor. Hun var kortfilmkonsulent i Norsk filminstitutt og Norsk filmfond 1998 – 2002 og videre producer i reklame-byrået Stayer, linjeleder ved Nordland kunst- og filmskole, styremedlem og leder av Norske filmregissører og frem til hun døde hovedlærer i regi ved Den norske filmskolen.

I alle sine funksjoner hadde hun evnen til å begeistre og inspirere, hun SÅ sine medspillere og satte spor i dem. Jeg hadde gleden av å oppleve Eva også i det internasjonale miljøet, bl.a. på reiser til filmfestivaler i Gdansk og Riga. Der inspirerte hun deltagerne i feministisk tenkning, på en udogmatisk og utviklende måte. Hun vil bli sterkt savnet i det norske og internasjonale miljøet.

Jan Erik Holst