Arkivfilmens muligheter i «Maria By Callas»

Arkivfilmens muligheter i «Maria By Callas»

Ny teknologi har gjort det mulig for Tom Volf å anvende arkivmateriale som går bakenfor imaget til den store divaen Maria Callas, og bringer oss nærmere mennesket som ga oss stemmen. Denne uken har filmen norsk kinopremiere.

Ny teknologi har gjort det mulig for dokumentarfilmskapere å la arkivopptak utelukkende bære en hel historie på film. Tom Volfs portrett av sopranen Maria Callas, Maria by Callas, som har kinopremiere denne uken, er nytt eksempel. I likhet med Asif Kapadias portrett av Amy Whinehouse i Amy, eller Stevan Rileys bruk av Marlon Brandos egne opptak i Listen to me Marlon!, kommer vi nærmere den karismatiske legenden enn i noen annen film før. Callas var på høyden av karrieren i en tid da selfies og egne videoopptak ikke eksisterte – i hvert fall ikke slik de gjør i dag. Men Volf visste at det fantes private opptak, det gjorde også såkalte newsreels og konsertopptak i arkiver over hele verden. Derfor brukte han to år på å finne fram til det rette opptaksmaterialet.

– Å lage filmen tok fem år. De to første årene gikk utelukkende til research. Jeg reiste rundt i hele verden og møtte hennes nærmeste, de som ennå var i live, og mange av de som møtte henne og jobbet med henne i løpet av hennes karriere. Noen av de hadde private opptak av henne, både lyd og filmopptak, enten det var fra ferier eller jobbreiser, og selvsagt også korrespondanse i form av brev og telegrammer. Men mye av letearbeidet måtte også gjøres i arkivene til nyhetsbyråer, biblioteker og liknende, det finnes enormt mye fra den tiden hun var aller mest i offentlighetens søkelys. Hun var jo en periode en av verdens mest kjente kulturpersonligheter. Alle disse bitene måtte på plass i puslespillet i etterarbeidet for at arkivopptakene kunne fortelle denne historien. Det var utfordrende.

En storhet som krever kinolerret

Volf var ingen utpreget opera-kjenner da han gikk i gang med filmen for seks år siden. Han hadde riktignok gjort oppdragsfilmer for ulike operaer i Europa og USA, også som motefotograf, men han kjente ikke godt til Maria Callas, utover hennes status som den kanskje største sopranen på 1960- og 70-tallet. Spesielt utfordrende var det å finne materiale som gjenga sangerinnens kunstneriske kvaliteter på en tilfredsstillende måte. Volf visste at han ikke kunne yte henne rettferdighet fullt ut – det fantes ingen opptak av hennes opptredener med datidens tekniske kvaliteter som kan det. Men hvor tett på kunne han komme?

– Jeg håper at opptakene får frem storheten, at publikum blir grepet av det. Derfor er det viktig at denne filmen ses i en kino, den kommer bedre til sin rett der. Den er ikke en tv-dokumentar. Kinoen er bedre til å svøpe deg inn i et visuelt univers, den er som en tidsmaskin ved at du plutselig kan befinne deg der ved hennes side. Kinoen skaper en intimitet som oppleves som en slags dialog mellom henne og hver enkelt publikummer. Hun snakker til deg. Vi har brukt masse ressurser og arbeid på å gjenskape og forbedre kvaliteten på lyd og bilde, slik at hennes fysiske performance, der i operasalen, kommer gjennom fra lerretet. Jeg synes vi har maktet å gjenskape noe av den opplevelsen publikum hadde i opera- og konsertlokalene den gangen, av å ha henne der foran seg og oppleve innlevelsen, mimikken. Vi kan aldri reprodusere det nøyaktig, men vi har kommet nærme, synes jeg.

Callas beskrives altså som den største sopranen i det tyvende århundret. Så hvordan vil han beskrive hennes kvaliteter som sangerinne?

– På ene siden handler det om fylden i stemmen, som er unik, og de vokale evnene og hennes kvaliteter som skuespiller. Bare dette i seg selv vitner om noe storslagent. Men så har du i tillegg den enestående kvaliteten som oppstår når hun synger for et publikum – at så mange opplevde at hun sang direkte fra sin sjel til nettopp dem – uavhengig om de likte opera eller ikke, var skolert eller ikke. Jeg hadde ikke store kunnskaper om opera da jeg startet på dette arbeidet for seks år siden, men jeg ble tidlig fanget av den stemmen. Den gjorde noe med meg.

Selvironisk diva

Noe av det som kommer tydelig fram av opptakene er hennes personlighet og humoristiske sans. Hun har en sjarmerende selvironi. Det står i kontrast til måten hun ble framstilt i media – blant annet at hennes liv ga inntrykk av å være like tragisk som de karakterene hun tolket på scenen.

– Forestillingen om at hun hadde et tragisk liv er en forenkling som oppsto tidlig. Det finnes selvsagt ikke bare ”tragiske liv” eller ”lykkelige liv”. For Callas besto livet av store triumfer, men også store skuffelser. Hun var ekstremt ambisiøs på vegne av sin karriere som sanger, og det var en utfordring for henne og noen ganger for omgivelsene. Men hun kunne sette pris på livet, de små ting, hun var ikke en diva som krevde mye oppmerksomhet utenfor scenen. Derfor har det vært viktig for meg å få fram en autensitet i skildringen av livet hennes og unngå klisjeene. Heldigvis fant jeg arkivopptak som rommet denne kompleksiteten.

Var det noe du oppdaget om henne underveis som kom som en overraskelse?

– Ja, det som ligger i tittelen, Maria by Callas, den dualiteten. Hun sier i filmen at det finnes en ”Maria Callas” hun må leve opp til, og det var nytt for meg – at hun virkelig strevde med å forene de to Maria’ene. Det har ikke vært utforsket på film tidligere. De to sidene ved hennes liv var hele tiden i krig med hverandre, og det kunne variere hvem som gikk av med seieren. Det var noe som preget livet hennes, og som hun aldri helt fant ut av.

Pasolinis Medea

Hennes tolkning av klassiske tragiske kvinneskikkelser som Medea vitner om sterk innlevelsesevne. Hentet hun denne smerten også fra eget liv, tror du?

– Skuespillere som er skolert innen method acting forsøker alltid å identifisere egne følelser de kan ta med seg til en rolle. Det er da vi opplever karakteren som troverdig og autentisk. Jeg tror Callas gjorde det samme. Jeg vet ikke om hun hentet følelsene hun investerte i rollene direkte fra eget liv og egne erfaringer. Men noe fant hun å kunne bruke. Det var noe i disse rollene som vekket noe i henne, som hun kunne hente fram fra eget følelsesliv, og det ga kraftig gjenklang på scenen.

Jeg møtte Maria Callas første gangen gjennom hennes rolle i Pier Paolo Pasolinis filmversjon av Medea. Hvordan opplevde hun å spille for kamera, det virker ikke som det ga mersmak…?

– Jeg tror at hun ville forsøke det, som et lite eksperiment. Hun framsto utvilsomt som en talentfull skuespiller, men jeg tror at hun savnet noe i filmens kunstneriske prosess: Musikken. Operaen var hennes store lidenskap.

– Maria jukset aldri!

Du har åpenbart måttet la arkivmaterialet og hva du fant der være ledende. Det er for eksempel langt flere opptak av hennes elsker, skippingmagnaten Aristoteles Onassis, enn Callas sin første ektemann. Skyldes det mangelen på opptak?

– Det har først og fremst sin årsak i at han ikke var så avgjørende for hennes karriere og liv. Han bidro snarere på en negativ måte, ved å være noe av spiren til hennes problemer med oppdragsgiverne. Han forhandlet fram kontrakter som ikke var bra for henne. Ellers var han ikke så viktig. Onassis hadde ikke direkte innflytelse på karrieren hennes, men han ble veldig viktig for livet hennes, og påvirket karrieren på den måten.

Han virket ikke spesielt opptatt av opera. Det var kanskje frigjørende for henne – å slippe å leve opp til den store Maria Callas overfor ham?

– Ja, det tror jeg. Han falt for kvinnen, ikke operasangerinnen.

Hvorfor er denne filmen viktig nå? Holder hun på å bli glemt?

– Nei, snarere tvertimot. Hun gikk bort for over 40 år siden, men er i høyeste grad tilstede rundt om i verden. Nye generasjoner oppdager henne, og tar eierskap på hennes sang. Det håper jeg også denne filmen vil bidra til. Jeg tror filmen er en fin inngang for de som ikke kjenner til henne eller opera. På et personlig plan var det viktig for meg å lage noe jeg ikke hadde laget før. Det er riktignok laget tv-filmer om Callas, men aldri en kinofilm som utelukkende har brukt hennes egne ord og arkivopptak.

Du vurderte aldri å manipulere lyden med de nye mulighetene som digital teknologi gir – ved for eksempel bruke andre og bedre lydkilder på hennes opptredener?

– Nei, det ville jeg ikke. Maria jukset aldri!

Tom Volf (foto TIFF)

Maria by Callas har norsk kinopremiere fredag 25.april

Arkivfilmens muligheter i «Maria By Callas»

Arkivfilmens muligheter i «Maria By Callas»

Ny teknologi har gjort det mulig for Tom Volf å anvende arkivmateriale som går bakenfor imaget til den store divaen Maria Callas, og bringer oss nærmere mennesket som ga oss stemmen. Denne uken har filmen norsk kinopremiere.

Ny teknologi har gjort det mulig for dokumentarfilmskapere å la arkivopptak utelukkende bære en hel historie på film. Tom Volfs portrett av sopranen Maria Callas, Maria by Callas, som har kinopremiere denne uken, er nytt eksempel. I likhet med Asif Kapadias portrett av Amy Whinehouse i Amy, eller Stevan Rileys bruk av Marlon Brandos egne opptak i Listen to me Marlon!, kommer vi nærmere den karismatiske legenden enn i noen annen film før. Callas var på høyden av karrieren i en tid da selfies og egne videoopptak ikke eksisterte – i hvert fall ikke slik de gjør i dag. Men Volf visste at det fantes private opptak, det gjorde også såkalte newsreels og konsertopptak i arkiver over hele verden. Derfor brukte han to år på å finne fram til det rette opptaksmaterialet.

– Å lage filmen tok fem år. De to første årene gikk utelukkende til research. Jeg reiste rundt i hele verden og møtte hennes nærmeste, de som ennå var i live, og mange av de som møtte henne og jobbet med henne i løpet av hennes karriere. Noen av de hadde private opptak av henne, både lyd og filmopptak, enten det var fra ferier eller jobbreiser, og selvsagt også korrespondanse i form av brev og telegrammer. Men mye av letearbeidet måtte også gjøres i arkivene til nyhetsbyråer, biblioteker og liknende, det finnes enormt mye fra den tiden hun var aller mest i offentlighetens søkelys. Hun var jo en periode en av verdens mest kjente kulturpersonligheter. Alle disse bitene måtte på plass i puslespillet i etterarbeidet for at arkivopptakene kunne fortelle denne historien. Det var utfordrende.

En storhet som krever kinolerret

Volf var ingen utpreget opera-kjenner da han gikk i gang med filmen for seks år siden. Han hadde riktignok gjort oppdragsfilmer for ulike operaer i Europa og USA, også som motefotograf, men han kjente ikke godt til Maria Callas, utover hennes status som den kanskje største sopranen på 1960- og 70-tallet. Spesielt utfordrende var det å finne materiale som gjenga sangerinnens kunstneriske kvaliteter på en tilfredsstillende måte. Volf visste at han ikke kunne yte henne rettferdighet fullt ut – det fantes ingen opptak av hennes opptredener med datidens tekniske kvaliteter som kan det. Men hvor tett på kunne han komme?

– Jeg håper at opptakene får frem storheten, at publikum blir grepet av det. Derfor er det viktig at denne filmen ses i en kino, den kommer bedre til sin rett der. Den er ikke en tv-dokumentar. Kinoen er bedre til å svøpe deg inn i et visuelt univers, den er som en tidsmaskin ved at du plutselig kan befinne deg der ved hennes side. Kinoen skaper en intimitet som oppleves som en slags dialog mellom henne og hver enkelt publikummer. Hun snakker til deg. Vi har brukt masse ressurser og arbeid på å gjenskape og forbedre kvaliteten på lyd og bilde, slik at hennes fysiske performance, der i operasalen, kommer gjennom fra lerretet. Jeg synes vi har maktet å gjenskape noe av den opplevelsen publikum hadde i opera- og konsertlokalene den gangen, av å ha henne der foran seg og oppleve innlevelsen, mimikken. Vi kan aldri reprodusere det nøyaktig, men vi har kommet nærme, synes jeg.

Callas beskrives altså som den største sopranen i det tyvende århundret. Så hvordan vil han beskrive hennes kvaliteter som sangerinne?

– På ene siden handler det om fylden i stemmen, som er unik, og de vokale evnene og hennes kvaliteter som skuespiller. Bare dette i seg selv vitner om noe storslagent. Men så har du i tillegg den enestående kvaliteten som oppstår når hun synger for et publikum – at så mange opplevde at hun sang direkte fra sin sjel til nettopp dem – uavhengig om de likte opera eller ikke, var skolert eller ikke. Jeg hadde ikke store kunnskaper om opera da jeg startet på dette arbeidet for seks år siden, men jeg ble tidlig fanget av den stemmen. Den gjorde noe med meg.

Selvironisk diva

Noe av det som kommer tydelig fram av opptakene er hennes personlighet og humoristiske sans. Hun har en sjarmerende selvironi. Det står i kontrast til måten hun ble framstilt i media – blant annet at hennes liv ga inntrykk av å være like tragisk som de karakterene hun tolket på scenen.

– Forestillingen om at hun hadde et tragisk liv er en forenkling som oppsto tidlig. Det finnes selvsagt ikke bare ”tragiske liv” eller ”lykkelige liv”. For Callas besto livet av store triumfer, men også store skuffelser. Hun var ekstremt ambisiøs på vegne av sin karriere som sanger, og det var en utfordring for henne og noen ganger for omgivelsene. Men hun kunne sette pris på livet, de små ting, hun var ikke en diva som krevde mye oppmerksomhet utenfor scenen. Derfor har det vært viktig for meg å få fram en autensitet i skildringen av livet hennes og unngå klisjeene. Heldigvis fant jeg arkivopptak som rommet denne kompleksiteten.

Var det noe du oppdaget om henne underveis som kom som en overraskelse?

– Ja, det som ligger i tittelen, Maria by Callas, den dualiteten. Hun sier i filmen at det finnes en ”Maria Callas” hun må leve opp til, og det var nytt for meg – at hun virkelig strevde med å forene de to Maria’ene. Det har ikke vært utforsket på film tidligere. De to sidene ved hennes liv var hele tiden i krig med hverandre, og det kunne variere hvem som gikk av med seieren. Det var noe som preget livet hennes, og som hun aldri helt fant ut av.

Pasolinis Medea

Hennes tolkning av klassiske tragiske kvinneskikkelser som Medea vitner om sterk innlevelsesevne. Hentet hun denne smerten også fra eget liv, tror du?

– Skuespillere som er skolert innen method acting forsøker alltid å identifisere egne følelser de kan ta med seg til en rolle. Det er da vi opplever karakteren som troverdig og autentisk. Jeg tror Callas gjorde det samme. Jeg vet ikke om hun hentet følelsene hun investerte i rollene direkte fra eget liv og egne erfaringer. Men noe fant hun å kunne bruke. Det var noe i disse rollene som vekket noe i henne, som hun kunne hente fram fra eget følelsesliv, og det ga kraftig gjenklang på scenen.

Jeg møtte Maria Callas første gangen gjennom hennes rolle i Pier Paolo Pasolinis filmversjon av Medea. Hvordan opplevde hun å spille for kamera, det virker ikke som det ga mersmak…?

– Jeg tror at hun ville forsøke det, som et lite eksperiment. Hun framsto utvilsomt som en talentfull skuespiller, men jeg tror at hun savnet noe i filmens kunstneriske prosess: Musikken. Operaen var hennes store lidenskap.

– Maria jukset aldri!

Du har åpenbart måttet la arkivmaterialet og hva du fant der være ledende. Det er for eksempel langt flere opptak av hennes elsker, skippingmagnaten Aristoteles Onassis, enn Callas sin første ektemann. Skyldes det mangelen på opptak?

– Det har først og fremst sin årsak i at han ikke var så avgjørende for hennes karriere og liv. Han bidro snarere på en negativ måte, ved å være noe av spiren til hennes problemer med oppdragsgiverne. Han forhandlet fram kontrakter som ikke var bra for henne. Ellers var han ikke så viktig. Onassis hadde ikke direkte innflytelse på karrieren hennes, men han ble veldig viktig for livet hennes, og påvirket karrieren på den måten.

Han virket ikke spesielt opptatt av opera. Det var kanskje frigjørende for henne – å slippe å leve opp til den store Maria Callas overfor ham?

– Ja, det tror jeg. Han falt for kvinnen, ikke operasangerinnen.

Hvorfor er denne filmen viktig nå? Holder hun på å bli glemt?

– Nei, snarere tvertimot. Hun gikk bort for over 40 år siden, men er i høyeste grad tilstede rundt om i verden. Nye generasjoner oppdager henne, og tar eierskap på hennes sang. Det håper jeg også denne filmen vil bidra til. Jeg tror filmen er en fin inngang for de som ikke kjenner til henne eller opera. På et personlig plan var det viktig for meg å lage noe jeg ikke hadde laget før. Det er riktignok laget tv-filmer om Callas, men aldri en kinofilm som utelukkende har brukt hennes egne ord og arkivopptak.

Du vurderte aldri å manipulere lyden med de nye mulighetene som digital teknologi gir – ved for eksempel bruke andre og bedre lydkilder på hennes opptredener?

– Nei, det ville jeg ikke. Maria jukset aldri!

Tom Volf (foto TIFF)

Maria by Callas har norsk kinopremiere fredag 25.april

MENY