At det produseres mange tv-serier, betyr at noen ganske få får mer å gjøre. Så hvordan skal du få beinet innafor? Hva skal du i hvert fall ikke gjøre?

Akkurat nå er det bonanza i den norske tv-bransjen. 15-20 serier er på et eller annet utviklingsstadium for HBO Nordic og Netflix, og strømmetjenester vi knapt har hørt om er ute etter nordisk innhold. Norske kanaler kjøper mer drama enn før, og uansett om dette er en boble eller ikke, er det vanskelig å se for seg at vi ender opp med det lave produksjonsvolumet vi hadde for bare fem år siden. Så hvordan øker du vinnersjansene dine og får jobb i bransjen? Hva er det de gjør, de som lykkes?
Høyere makter
Du er ferdig med utdannelsen din, eller har holdt på en god stund uten at det egentlig har løsnet – og alle andre ser ut til å pitche for de kule, digre, hotte og fantastiske globale eller har noe halvhemmelig og spennende på gang med noen som kjenner noen som … Denne følelsen av at det nærmest er som en konspirasjon, der høyere makter på en måte motarbeider deg, for uansett hva du gjør, så kommer du ikke i scoringsposisjon.
Vi får endel spørsmål om akkurat dette: Hvordan får man et bein innafor i tv-bransjen? Hva skal til! Det sitter unge lovende og eldre og vel så lovende rundt om i landet og langt utenfor Oslo, og det er jo helt klar at når alle andre ser ut til å jobbe for Netflix, er det desto vanskeligere og mer frustrerende å sitte for seg selv og føle at man ikke greier å knekke kodene. Så her kommer det du i hvert fall må vite:
Zenbuddhistisk svada
Det er hårfine grenser mellom riktig og galt i denne bransjen. På den ene siden skal du vise initiativ, men uten å mase. Du skal dele med andre og ha mye på gang, men konsentrere deg og holde fokus. Du skal levere mer enn forventet, men ikke forvente mer enn du fortjener. Du skal sikte mot stjernene, men holde bena på jorden. Alle rådene du får, har snev av noe slags zenbuddihistisk svada, og mange koser seg når de kan bidra til å mystifisere hva kreativitet og gjennomføring er for noe rart – sjelden har det vært så lett å innhylle sine egen mangel på suksess i en tåkeaktig vellykkethet – men der kreativiteten er størst, er gjerne selvfølelsen minst – og har du ikke lest en bok om forskjellen på selvfølelse og selvtillit, bør du google deg frem til én nå – for dette er essensielt for å overleve i kreative næringer.
Dødssynder
Det finnes en del ting du ikke bør gjøre, og som er som kryptonitt for dem som kan ansette deg. La oss for enkelhets skyld kalle det dødssynder – dette er handlinger som skader deg, og gjør det vanskeligere å få jobb eller beholde den. Og de fleste av oss gjør hver eneste én av dem, dessverre. Det er ikke dette som sender deg til Helvete, og det er vel så mye holdninger og attitude som det er handlinger:
Mange tenker at for å lykkes skal jeg faen ikke gi meg, jeg skal vise dem og imponere, for jeg er ikke én sånn som gir opp. Jo da, det er helt riktig at gjennomføringsevne har mye med stamina å gjøre, men denne energien omsettes dessverre lett til å bli mas for andre. Mange produsenter får en henvendelse fra noen som i utgangspunktet virker både spennende og lovende, men så begynner maset. «Jeg sendte dere en mail, men har ikke hørt noe.» «Hei, unnskyld meg, har du lest mailen min?!! » «Har du tenkt noe på det jeg pitchet hos dere før sommeren?» Jeg forstår så inderlig godt at man føler for å purre treiginger, men tror dette er noe av det som tenner produsenter aller minst; mas fra noen man egentlig ikke har noen avtaler med. Jeg vet hvor ufattelig frustrerende det er å vente på svar, men du kan trøste deg med at hele bransjen venter på noen – ingen får de svarene de ønsker seg i tide. Og fordi alle venter på noen, må du bare minne deg selv om at du kommer langt bak i køen. Uansett hvor høyt opp på listen vi prioriterer å følge opp folk som henvender seg til oss, vil det alltid oppleves som for tregt av noen. Og urettferdig. Og frustrerende. Noen produsenter får hundrevis av mail om dagen, og når noen nå har to-tre produksjoner gående samtidig, blir det umulig å følge opp alt. De fleste er flinke til å flagge mail for oppfølging senere, men det kan gå flere måneder. Klart du blir frustrert, men vent så lenge du kan før du purrer. Hvor lenge? Noen måneder, tror jeg, hvis du har sendt noe de ikke har bedt om. Og forsøk å få påminnelsen til å lande på tilbudssiden. Unngå for enhver pris alt som forsterker den kroniske skyld- og skamfølelsen som ligger hos de fleste produsenter. Har dere fått sett på pitchen min, er et helt fair spørsmål, men ganske irriterende for noen som ikke har huet over vann. Send heller noe nytt, oppdatér CVen din, fortell hva du driver med akkurat nå – gjør hva du kan for å få det til å se ut som tilbud og mulighet, og styr unna alt som har undertekst om at «ærlig talt, her får dere dritbra greier fra et kommende geni, og så svarer dere ikke?» Det samme gjelder om du har fått benet innenfor – ikke mas, vent på svar og send en smart reminder om det brenner på dass, men sett produsentens behov før dine egne. I verste fall får du ikke besøkt bestemora di torsdag kveld eller må stå over hytteturen elle jobbe hele natten, men kan du unngå å dra privatlivet ditt inn i produsentens liv, er det supersmart. Du skal ikke være selvutslettende, ikke bli en passiv-aggressiv og tikkende bombe, men øv deg på å være tålmodig.
Jo nærmere du er en produksjon, desto viktigere er presisjon og forutsigbarhet. Blir folk sittende og vente på deg mer enn to ganger, er du teknisk sett på vei ut av bransjen, dessverre. Uansett hvor mye kø det var på E6en, eller hvor vill og hyperlokal snestormen var. Vi har en tendens til å dele menneskeheten inn i presis og upresis. Man vil ikke ha med folk som forsover seg i produksjoner. Man vil ikke jobbe med den som kommer fem minutter inn i møtet, eller som ingen vet hvor er. Dersom noen i familien dør, sørger du for å gi beskjed til noen. Brekker du benet, melder du produsenten før foreldrene dine. Kjenner du deg på vei til å bli syk, sier du fra før, ikke etter. Vær klar over at meldingen: «Hei, jeg kom ikke i dag fordi jeg ble syk», betyr: «Yo, jeg går fortsatt i femte klasse og tror du er læreren min». Telefonen din er proppfull av kunstig intelligens og short cuts – ser du at bussen blir fem minutter forsinket, melder du fra med én av de hundre ferdige meldingene som ligger der. «Fem minutter forsinket». Det samme gjelder når du skal levere noe. Unngå misforståelse med produsenten om hva «i løpet av dagen» betyr. Det er synd om sjefen din tolker det som innen klokken fire, dersom du tenker at dagen slutter ved midnatt. Bruk klokkeslett om du kan. Og følg dem! Og har du først lovet et tidspunkt, kan jeg garantere deg at du blir målt på om du faktisk leverer. Dette er fordi tv-produksjon er en endeløs kjede av tidsfrister – den du leverer til, har sannsynligvis mange ting som er avhengige av hverandre, og kanskje til og med også et privatliv. Leverer du klokken nitten i stedet for klokken 17, har du kanskje ødelagt kvelden til den som venter. Det kostet deg sannsynligvis det neste engasjementet ditt, dessverre, uten at noen forteller deg det.
Det juges sannsynligvis mer innen kreative næringer enn ellers i samfunnet. Fantasi og illusjoner har i hvert fall et større spillerom. Det samme med skepsis. Du kan vri litt på sannheten, kanskje ikke fortelle alt, men du skal være veldig varsom med å si noe som er direkte usant. Du kommer fort opp i situasjoner som er uklare, du må kanskje dekke inn for noen, redde deg selv – det kan være en liten filleting, men gjør hva du kan for å unngå en direkte løgn. Uansett hvor liten sak det dreier seg om. Ikke jug på CVen din, ikke skap inntrykk av noe som ikke stemmer i sosiale medier. Det er ikke sikkert du blir tatt i direkte løgn, men noe av det viktigste du kan ha med deg, er at folk stoler på deg. Alle kjenner noen som småjuger hele tiden, sannsynligvis fordi de tror de slipper unna, og er blitt så gode til å dekke seg inn at de tror det går bra. Når produsenter snakker med hverandre om stab, er spørsmålet ofte: Kan jeg stole på vedkommende? Er det deg de snakker om, vil du at svaret skal være ubetinget Ja! Husk at selv om du slipper unna med småjuging, etterlater du sannsynligvis et litt sjuskete inntrykk. Ikke vær den som aldri har gjort noen feil. Som skylder på andre. Som alltid har en god grunn. Vær en helgen: Ikke ta den ekstra porsjonen når du tror ingen ser deg. Ikke bruk produksjonsbilen i privat ærend. Ikke knabb rekvisitter som ingen bruker. Ikke snok i andres greier. Vær ærlig når du blir spurt. Vær den som alle andre føler at de kan stole på. Rydd opp etter deg, selv om ingen ser deg.
Det finnes ingen bedre måte å starte en god relasjon på enn gjennom blikkontakt. Allikevel virker det som om to tredjedeler av oss, slår blikket ned og unngår øyekontakt på refleks. Dette har med oppdragelse å gjøre. Blikkontakt er en treningssak. Er du ikke vant til å se folk i øynene, må du trene på det. Øv deg på gjesteforeleseren eller i det neste møtet ditt. Du skal ikke gi folk et psychoblikk, men vise at du følger med på hva de sier. Du kan til og med nikke, smile, bekrefte med ansiktsmuskulaturen at du er på samme frekvens. For noen kommer dette helt naturlig. For noen av oss er det noe man må øve på. Gjerne foran speilet. Se deg selv på video. Ja, det er kleint, men det er den aller første snarveien til å bli likt, som i neste omgang øker jobbsjansen din. Flinke folk bruker øyekontakt bevisst og aktivt. Når du pitcher, må du få kontakt med alle som lytter. Når du kommer på jobb, møter du andres blikk og smiler til dem. Når du går for dagen stikker du hodet inn i døråpning og sier ha det, mens du ser dem i øynene. Beste investeringen du gjør. Blikkontakt gjør deg oppegående, nysgjerrig og likandes i andres øyne. Ikke vær unnvikende. Ikke tro at du forsvinner i mengden. Håndhils hvis du kan. Be om ordet. Si noe i plenum. Mangler du hender, er stum eller blind, finner du en annen måte å gjøre det på. Du blir lagt merke til uansett. Spesielt hvis du er unnvikende. Gjesteforeleseren scanner auditoriet etter de tre prosentene av studenter som virker lovende. Sitter du bakerst med huet ned i Macen, er veien til NAV kortere. Øyekontakt er gull, og det er helt gratis.
Det virker dessverre som om skolesystemet vårt, fra grunnskole og helt til universitetene, ikke helt makter å forberede elever og studenter på arbeidslivet. De aller fleste har vendt seg til å komme baklengs inn i situasjoner, muligens fordi foreldre, lærere og forelesere har sviktet, hva vet jeg – for å parafrasere en statsminister; det er typisk norsk å være litt bakpå. Hittil har tv-bransjen vært litt sånn stup og skyt og se hva som skjer, det siste var jo til og med TV2s slagord, men ikke misforstå, når film- og tv-bransje nå smelter sammen, betyr at en ny type produsent gjør seg gjeldende i bransjen; improvisasjon er ikke det de verdsetter mest, de du skal jobbe for i fremtiden liker planer og forutsigbarhet, som igjen betyr at du må møte forberedt, være på hugget, notere, stille spørsmål og gjerne ha lest deg litt opp på forhånd. Med den uendelig informasjonstilgangen vi har, er det underlig å møte folk på jobbintervju som ikke vet hva oppdragsgiver har gjort tidligere, eller som ikke finner veien, vet hva et regneark er, eller tror Møre og Romsdal ligger nord for Trøndelag. Den siste var det jeg som gjorde nylig, for jeg skjønte aldri hva man skulle med geografi på skolen, dustefag liksom, og det har i grunnen gått helt fint inntil jeg satt i møte i det som viste seg å være nettopp Møre og Romsdal og samtalen plutselig forutsatte et minimum av geografiske kunnskaper. Det var en grunn til at man skulle pugge fylker, innser jeg nå. Man sier ikke «ned til Trøndelag» når man sitter med folk i Molde.
Du kan regne med én ting: Det er for sent å begynne med systemer når du virkelig trenger det. Systemer er en treningssak. Et mindset. Produsenter lever av systemer og kjenner lett igjen systematiske mennesker, og ønsker å unngå dem som er usystematiske og rotete. Sjekk deg selv: Har du et system for de oppgavene du tar på deg? Synker du opp todo-listene dine? Bruker du Dropbox? Tar du backup? Hvilke rutiner har du? Når leser du mail? Svarer du korrekt når du står på cc? Får du nyhetsvarsler? Og tro for alle del ikke at kreative mennesker skal være kaotiske og gærne. Utvikler du idéer og skriver, bør du være over snittet preget av rutiner og regler, dessverre. Rutiner er DNAet i gjennomføring, så hvordan deler du inn døgnet, uken og året som kommer?
En kjempestor F
I stedet for å huske på alt du ikke skal gjøre eller fremstå som, kan du like gjerne tatovere eller meisle inn en diger F på et sted der du ser den hver dag. Den står for Forberedt. Dersom du legger en plan for neste uke, og igjen neste dag og kanskje for året som kommer, trigger det oppmerksomheten din. Hvis du vet hva du egentlig skulle gjort, er du faktisk bedre skodd når alt det distraherende og uventede og ubehagelig og kjedelige, også kalt Djevelen, forsøker å vippe deg av pinnen. En diger F for Forberedt og en todoliste som virker, er et veldig godt sted å begynne. For ikke å snakke om gode gammeldagse notatblokker og den praktfulle reminder- og alarmfunksjonen du garantert har på telefonen din. Ikke gi opp dersom systemene svikter deg, eller omvendt. Vi vet jo at det tar 21 dager å bygge en vane. Prøving og feiling. Det fine med dødssynder er at det er en øvingssak å unngå dem. Og akkurat disse sender deg ikke til Helvete, men til NAV. Men du kan faktisk velge hvem du vil være, i hvert fall langt på vei hvordan en potensiell arbeidsgiver skal oppfatte deg. Det du velger, øker eller minsker mulighetene for å få det hersens beinet innafor.
Arne Berggren er produsent i Shuuto AS og Dramasentrum Midt-Norge
Akkurat nå er det bonanza i den norske tv-bransjen. 15-20 serier er på et eller annet utviklingsstadium for HBO Nordic og Netflix, og strømmetjenester vi knapt har hørt om er ute etter nordisk innhold. Norske kanaler kjøper mer drama enn før, og uansett om dette er en boble eller ikke, er det vanskelig å se for seg at vi ender opp med det lave produksjonsvolumet vi hadde for bare fem år siden. Så hvordan øker du vinnersjansene dine og får jobb i bransjen? Hva er det de gjør, de som lykkes?
Høyere makter
Du er ferdig med utdannelsen din, eller har holdt på en god stund uten at det egentlig har løsnet – og alle andre ser ut til å pitche for de kule, digre, hotte og fantastiske globale eller har noe halvhemmelig og spennende på gang med noen som kjenner noen som … Denne følelsen av at det nærmest er som en konspirasjon, der høyere makter på en måte motarbeider deg, for uansett hva du gjør, så kommer du ikke i scoringsposisjon.
Vi får endel spørsmål om akkurat dette: Hvordan får man et bein innafor i tv-bransjen? Hva skal til! Det sitter unge lovende og eldre og vel så lovende rundt om i landet og langt utenfor Oslo, og det er jo helt klar at når alle andre ser ut til å jobbe for Netflix, er det desto vanskeligere og mer frustrerende å sitte for seg selv og føle at man ikke greier å knekke kodene. Så her kommer det du i hvert fall må vite:
Zenbuddhistisk svada
Det er hårfine grenser mellom riktig og galt i denne bransjen. På den ene siden skal du vise initiativ, men uten å mase. Du skal dele med andre og ha mye på gang, men konsentrere deg og holde fokus. Du skal levere mer enn forventet, men ikke forvente mer enn du fortjener. Du skal sikte mot stjernene, men holde bena på jorden. Alle rådene du får, har snev av noe slags zenbuddihistisk svada, og mange koser seg når de kan bidra til å mystifisere hva kreativitet og gjennomføring er for noe rart – sjelden har det vært så lett å innhylle sine egen mangel på suksess i en tåkeaktig vellykkethet – men der kreativiteten er størst, er gjerne selvfølelsen minst – og har du ikke lest en bok om forskjellen på selvfølelse og selvtillit, bør du google deg frem til én nå – for dette er essensielt for å overleve i kreative næringer.
Dødssynder
Det finnes en del ting du ikke bør gjøre, og som er som kryptonitt for dem som kan ansette deg. La oss for enkelhets skyld kalle det dødssynder – dette er handlinger som skader deg, og gjør det vanskeligere å få jobb eller beholde den. Og de fleste av oss gjør hver eneste én av dem, dessverre. Det er ikke dette som sender deg til Helvete, og det er vel så mye holdninger og attitude som det er handlinger:
Mange tenker at for å lykkes skal jeg faen ikke gi meg, jeg skal vise dem og imponere, for jeg er ikke én sånn som gir opp. Jo da, det er helt riktig at gjennomføringsevne har mye med stamina å gjøre, men denne energien omsettes dessverre lett til å bli mas for andre. Mange produsenter får en henvendelse fra noen som i utgangspunktet virker både spennende og lovende, men så begynner maset. «Jeg sendte dere en mail, men har ikke hørt noe.» «Hei, unnskyld meg, har du lest mailen min?!! » «Har du tenkt noe på det jeg pitchet hos dere før sommeren?» Jeg forstår så inderlig godt at man føler for å purre treiginger, men tror dette er noe av det som tenner produsenter aller minst; mas fra noen man egentlig ikke har noen avtaler med. Jeg vet hvor ufattelig frustrerende det er å vente på svar, men du kan trøste deg med at hele bransjen venter på noen – ingen får de svarene de ønsker seg i tide. Og fordi alle venter på noen, må du bare minne deg selv om at du kommer langt bak i køen. Uansett hvor høyt opp på listen vi prioriterer å følge opp folk som henvender seg til oss, vil det alltid oppleves som for tregt av noen. Og urettferdig. Og frustrerende. Noen produsenter får hundrevis av mail om dagen, og når noen nå har to-tre produksjoner gående samtidig, blir det umulig å følge opp alt. De fleste er flinke til å flagge mail for oppfølging senere, men det kan gå flere måneder. Klart du blir frustrert, men vent så lenge du kan før du purrer. Hvor lenge? Noen måneder, tror jeg, hvis du har sendt noe de ikke har bedt om. Og forsøk å få påminnelsen til å lande på tilbudssiden. Unngå for enhver pris alt som forsterker den kroniske skyld- og skamfølelsen som ligger hos de fleste produsenter. Har dere fått sett på pitchen min, er et helt fair spørsmål, men ganske irriterende for noen som ikke har huet over vann. Send heller noe nytt, oppdatér CVen din, fortell hva du driver med akkurat nå – gjør hva du kan for å få det til å se ut som tilbud og mulighet, og styr unna alt som har undertekst om at «ærlig talt, her får dere dritbra greier fra et kommende geni, og så svarer dere ikke?» Det samme gjelder om du har fått benet innenfor – ikke mas, vent på svar og send en smart reminder om det brenner på dass, men sett produsentens behov før dine egne. I verste fall får du ikke besøkt bestemora di torsdag kveld eller må stå over hytteturen elle jobbe hele natten, men kan du unngå å dra privatlivet ditt inn i produsentens liv, er det supersmart. Du skal ikke være selvutslettende, ikke bli en passiv-aggressiv og tikkende bombe, men øv deg på å være tålmodig.
Jo nærmere du er en produksjon, desto viktigere er presisjon og forutsigbarhet. Blir folk sittende og vente på deg mer enn to ganger, er du teknisk sett på vei ut av bransjen, dessverre. Uansett hvor mye kø det var på E6en, eller hvor vill og hyperlokal snestormen var. Vi har en tendens til å dele menneskeheten inn i presis og upresis. Man vil ikke ha med folk som forsover seg i produksjoner. Man vil ikke jobbe med den som kommer fem minutter inn i møtet, eller som ingen vet hvor er. Dersom noen i familien dør, sørger du for å gi beskjed til noen. Brekker du benet, melder du produsenten før foreldrene dine. Kjenner du deg på vei til å bli syk, sier du fra før, ikke etter. Vær klar over at meldingen: «Hei, jeg kom ikke i dag fordi jeg ble syk», betyr: «Yo, jeg går fortsatt i femte klasse og tror du er læreren min». Telefonen din er proppfull av kunstig intelligens og short cuts – ser du at bussen blir fem minutter forsinket, melder du fra med én av de hundre ferdige meldingene som ligger der. «Fem minutter forsinket». Det samme gjelder når du skal levere noe. Unngå misforståelse med produsenten om hva «i løpet av dagen» betyr. Det er synd om sjefen din tolker det som innen klokken fire, dersom du tenker at dagen slutter ved midnatt. Bruk klokkeslett om du kan. Og følg dem! Og har du først lovet et tidspunkt, kan jeg garantere deg at du blir målt på om du faktisk leverer. Dette er fordi tv-produksjon er en endeløs kjede av tidsfrister – den du leverer til, har sannsynligvis mange ting som er avhengige av hverandre, og kanskje til og med også et privatliv. Leverer du klokken nitten i stedet for klokken 17, har du kanskje ødelagt kvelden til den som venter. Det kostet deg sannsynligvis det neste engasjementet ditt, dessverre, uten at noen forteller deg det.
Det juges sannsynligvis mer innen kreative næringer enn ellers i samfunnet. Fantasi og illusjoner har i hvert fall et større spillerom. Det samme med skepsis. Du kan vri litt på sannheten, kanskje ikke fortelle alt, men du skal være veldig varsom med å si noe som er direkte usant. Du kommer fort opp i situasjoner som er uklare, du må kanskje dekke inn for noen, redde deg selv – det kan være en liten filleting, men gjør hva du kan for å unngå en direkte løgn. Uansett hvor liten sak det dreier seg om. Ikke jug på CVen din, ikke skap inntrykk av noe som ikke stemmer i sosiale medier. Det er ikke sikkert du blir tatt i direkte løgn, men noe av det viktigste du kan ha med deg, er at folk stoler på deg. Alle kjenner noen som småjuger hele tiden, sannsynligvis fordi de tror de slipper unna, og er blitt så gode til å dekke seg inn at de tror det går bra. Når produsenter snakker med hverandre om stab, er spørsmålet ofte: Kan jeg stole på vedkommende? Er det deg de snakker om, vil du at svaret skal være ubetinget Ja! Husk at selv om du slipper unna med småjuging, etterlater du sannsynligvis et litt sjuskete inntrykk. Ikke vær den som aldri har gjort noen feil. Som skylder på andre. Som alltid har en god grunn. Vær en helgen: Ikke ta den ekstra porsjonen når du tror ingen ser deg. Ikke bruk produksjonsbilen i privat ærend. Ikke knabb rekvisitter som ingen bruker. Ikke snok i andres greier. Vær ærlig når du blir spurt. Vær den som alle andre føler at de kan stole på. Rydd opp etter deg, selv om ingen ser deg.
Det finnes ingen bedre måte å starte en god relasjon på enn gjennom blikkontakt. Allikevel virker det som om to tredjedeler av oss, slår blikket ned og unngår øyekontakt på refleks. Dette har med oppdragelse å gjøre. Blikkontakt er en treningssak. Er du ikke vant til å se folk i øynene, må du trene på det. Øv deg på gjesteforeleseren eller i det neste møtet ditt. Du skal ikke gi folk et psychoblikk, men vise at du følger med på hva de sier. Du kan til og med nikke, smile, bekrefte med ansiktsmuskulaturen at du er på samme frekvens. For noen kommer dette helt naturlig. For noen av oss er det noe man må øve på. Gjerne foran speilet. Se deg selv på video. Ja, det er kleint, men det er den aller første snarveien til å bli likt, som i neste omgang øker jobbsjansen din. Flinke folk bruker øyekontakt bevisst og aktivt. Når du pitcher, må du få kontakt med alle som lytter. Når du kommer på jobb, møter du andres blikk og smiler til dem. Når du går for dagen stikker du hodet inn i døråpning og sier ha det, mens du ser dem i øynene. Beste investeringen du gjør. Blikkontakt gjør deg oppegående, nysgjerrig og likandes i andres øyne. Ikke vær unnvikende. Ikke tro at du forsvinner i mengden. Håndhils hvis du kan. Be om ordet. Si noe i plenum. Mangler du hender, er stum eller blind, finner du en annen måte å gjøre det på. Du blir lagt merke til uansett. Spesielt hvis du er unnvikende. Gjesteforeleseren scanner auditoriet etter de tre prosentene av studenter som virker lovende. Sitter du bakerst med huet ned i Macen, er veien til NAV kortere. Øyekontakt er gull, og det er helt gratis.
Det virker dessverre som om skolesystemet vårt, fra grunnskole og helt til universitetene, ikke helt makter å forberede elever og studenter på arbeidslivet. De aller fleste har vendt seg til å komme baklengs inn i situasjoner, muligens fordi foreldre, lærere og forelesere har sviktet, hva vet jeg – for å parafrasere en statsminister; det er typisk norsk å være litt bakpå. Hittil har tv-bransjen vært litt sånn stup og skyt og se hva som skjer, det siste var jo til og med TV2s slagord, men ikke misforstå, når film- og tv-bransje nå smelter sammen, betyr at en ny type produsent gjør seg gjeldende i bransjen; improvisasjon er ikke det de verdsetter mest, de du skal jobbe for i fremtiden liker planer og forutsigbarhet, som igjen betyr at du må møte forberedt, være på hugget, notere, stille spørsmål og gjerne ha lest deg litt opp på forhånd. Med den uendelig informasjonstilgangen vi har, er det underlig å møte folk på jobbintervju som ikke vet hva oppdragsgiver har gjort tidligere, eller som ikke finner veien, vet hva et regneark er, eller tror Møre og Romsdal ligger nord for Trøndelag. Den siste var det jeg som gjorde nylig, for jeg skjønte aldri hva man skulle med geografi på skolen, dustefag liksom, og det har i grunnen gått helt fint inntil jeg satt i møte i det som viste seg å være nettopp Møre og Romsdal og samtalen plutselig forutsatte et minimum av geografiske kunnskaper. Det var en grunn til at man skulle pugge fylker, innser jeg nå. Man sier ikke «ned til Trøndelag» når man sitter med folk i Molde.
Du kan regne med én ting: Det er for sent å begynne med systemer når du virkelig trenger det. Systemer er en treningssak. Et mindset. Produsenter lever av systemer og kjenner lett igjen systematiske mennesker, og ønsker å unngå dem som er usystematiske og rotete. Sjekk deg selv: Har du et system for de oppgavene du tar på deg? Synker du opp todo-listene dine? Bruker du Dropbox? Tar du backup? Hvilke rutiner har du? Når leser du mail? Svarer du korrekt når du står på cc? Får du nyhetsvarsler? Og tro for alle del ikke at kreative mennesker skal være kaotiske og gærne. Utvikler du idéer og skriver, bør du være over snittet preget av rutiner og regler, dessverre. Rutiner er DNAet i gjennomføring, så hvordan deler du inn døgnet, uken og året som kommer?
En kjempestor F
I stedet for å huske på alt du ikke skal gjøre eller fremstå som, kan du like gjerne tatovere eller meisle inn en diger F på et sted der du ser den hver dag. Den står for Forberedt. Dersom du legger en plan for neste uke, og igjen neste dag og kanskje for året som kommer, trigger det oppmerksomheten din. Hvis du vet hva du egentlig skulle gjort, er du faktisk bedre skodd når alt det distraherende og uventede og ubehagelig og kjedelige, også kalt Djevelen, forsøker å vippe deg av pinnen. En diger F for Forberedt og en todoliste som virker, er et veldig godt sted å begynne. For ikke å snakke om gode gammeldagse notatblokker og den praktfulle reminder- og alarmfunksjonen du garantert har på telefonen din. Ikke gi opp dersom systemene svikter deg, eller omvendt. Vi vet jo at det tar 21 dager å bygge en vane. Prøving og feiling. Det fine med dødssynder er at det er en øvingssak å unngå dem. Og akkurat disse sender deg ikke til Helvete, men til NAV. Men du kan faktisk velge hvem du vil være, i hvert fall langt på vei hvordan en potensiell arbeidsgiver skal oppfatte deg. Det du velger, øker eller minsker mulighetene for å få det hersens beinet innafor.
Arne Berggren er produsent i Shuuto AS og Dramasentrum Midt-Norge