Vil du opp og frem i tv-bransjen, vurderer du nok å flytte til Oslo, om du ikke er der fra før. Men det er slett ikke sikkert Løkka er det beste utgangspunktet for en spennende karriere. Reis heller hjem, eller bli der du er. Fremtiden er sannsynligvis regional.
Det er lite som tyder på at tv-kanalene etterspør flere thrillere med stockshots fra Barcode og Operaen og dronebilder fra Kirkeveien ved midnatt. Det kommer nok et par serier til i 2019 der noen lett desperat forsøker å gjøre Oslo til den metropolen den aldri kommer til å bli, og det er både noe paradoksalt og småtrist over virkemiddelapparatets våte drømmer om å se James Bond i Geirangerfjorden eller Bruce Willis på Voss, mens de norske produksjonene klumper seg sammen i Markveien eller står i kø oppe i Maridalen for å få med seg den samme gode gamle eika i bakgrunnen ved Maridalsvannet, eller må legge scener fra Stavanger sentrum til Drammen og Asker.
Det er for dyrt å produsere mer enn tyve minutter utenfor Oslo i dag. Da vi lagde Elven i Troms, hadde vi riktignok en relativt stor andel lokale filmarbeidere, så alle var fornøyde – problemet var bare at de egentlig bodde på eller rundt Løkka de aller fleste av dem, så de var like dyre i transport, kost og losji som resten av gjengen. Det finnes jo verre skjebner enn å bo i nærheten av Sofienbergparken, men om du føler en dragning mot åpnere landskap, dypere skoger eller langstrakte fjorder, kan det være en trøst at de som kjøper tv-drama i stadig større grad etterlyser det motsatte av hovedstaden. Sier du ordet Oslo i pitchen, synker liksom folk sammen for tiden, mens moodboards fra Målselv, Smøla, Skatval eller Skogn, får dem til å rette seg opp og lytte. Vi vet jo at jo mer lokalt en historie fortelles, desto større universell appell har den, i teorien i hvert fall.
Har du noe bra gående på Løkka, kan du jo likegjerne forsøke noen måneder til, men om du er under tredve og sliter med selvtillit og gjennomføringsevne, kan det godt være at det er på tide å vende nesa hjemover eller droppe drømmen om Markveien. Nå må vi våge å tro på det vi egentlig vet; at det aldri har vært lettere å skaffe seg det man trenger for å spille inn en tv-serie. Det tyter med bra skuespillere, skriveføre mennesker og samarbeidsvilje på absolutt alle steder i landet – det er spel og revy og amatørteater bak annenhver busk rundt om, og dessuten folk som kan og vil fortelle historier. All kompetansen du trenger, enten det er manuskonsulenter, dramateori eller originalmanusene fra serier du liker, finnes et par tastetrykk unna. Telefonen din gruser alle kameraer frem til for ti år siden, så det er bare å starte fra scratch, bygge nettverk, prøve og feile.
Det er et akutt behov for serieskapere og forfattere med forståelse for hardt arbeid og nettverksbygging. Dette kan du skaffe deg selv om du sitter i rullestol på barnerommet i en bygd der riksveien er stengt på grunn av ras, så lenge du kommer deg online, med eller uten assistanse. Start med et A4-ark der du lager en oversikt over hvem du kjenner som kanskje drømmer om noe som likner dine drømmer. Kjenner du ingen, kontakter du noen som kanskje kjenner noen. Bygg systematisk. Begynn å snakke med noen om et prosjekt og se hva som skjer. Det er nok å vite at du vil noe, at du har en drive, snart har du et prosjekt og så gjelder det bare å feile så fort som mulig og prøve igjen. Og igjen. Alt det du oppfatter som hindringer, er sannsynligvis det som er din styrke. Det sitter hundretusener av flinke mennesker med noenlunde like drømmer.
Men: Folk med lite erfaring, har en tendens til å overvurdere verdien av en idé. Man kjæler med den ene idéen som en liten baby, man blir redd for å dele, og menneskehjernen er konstruert for å lure seg selv, så man bygger seg en haug av falske forestillinger så man kan bevege seg hårfint mellom tro og tvil og optimisme og pessimisme og skamfølelse og storhetsvanvidd, og man ser seg lett som det misforståtte talentet som mangler muligheter. Sukk, hadde jeg bare bodd i Oslo. Idéer er små lynnedslag av noe du kjenner det vil være spennende å forfølge, uten at du aner hva det kan være. Og her oppstår det et kreativt Catch 22, for jo færre ideer du har, desto færre får du. Stol på meg når jeg sier at det egentlig ikke er noen knapphet på gode idéer. #For jo flere ideer du har, desto flere får du. Ikke hold igjen. Den dårlige nyheten er allikevel at idéer ikke er verdt en dritt – den gode er at det kommer så mange du orker å håndtere og gjerne enda litt mer enn det også, så lenge du stoler på at de kommer. Skriv dem ned. Tegn dem opp på et hjernekart. Gi dem et nummer. Beskriv dem i et par setninger. De idéene som hjemsøker deg flere ganger, som kommer tilbake av seg selv, kan du bruke mer tid på. Eller dele med andre. Det er ikke farlig å dele, og ja da, noen ganger er det som om noen har rappet akkurat din idé, men det gjør ikke noe, for det kommer uendelig mange flere. Og en genial idé til en tv-serie er sjelden verdt mer enn et sted mellom 1.200 og 5.000 kroner. Idéer er bare et sted å begynne. Et nedslagpunkt. Gjennomføring handler om å foredle, dele, prøve og feile og justere om og om igjen mens man nærmer seg det konkrete målet.
Tv-bransjen er ikke spesielt innovativ, og har mye å lære av tech. Det er kanskje å overdrive, men techfolkene ser nesten ut til å dyrke nederlagene. Man arrangerer fuckup nights, der mislykkede prosjekter deles, sterkt inspirert av amerikansk entreprenørkultur der en konkurs anses som verdifull erfaring. I tv- og filmbransjen lar vi det meste være opp til en eller annen anmelders humør rundt premieredagen. Det finnes liksom ingen verre skjebne enn slakt i et par tre aviser og lave seertall. Man bøyer nakken i skam og bader i selvironi, men ingen er interessert i hva som egentlig skjedde. Stikk motsatt av tech, der det handler om det de kaller fast to failure, justere lynraskt og prøve igjen og lære av hverandres feil.
Tv-bransjen er heller ikke så opptatt av teknologi som man kanskje skulle tro. Jeg tror de fleste av oss gikk lei av forsøk på interaktive historieforsøk, VR-briller og sci-fi-greier for mer enn ti år siden. Innerst inne håper de fleste at VR går over av seg selv og blir erstattet av noe annet. Det er en konservativ bransje, med alle de karakteristika som preger bransjer som ligger vidåpen for disrupsjon. Makt og penger samles på stadig færre hender og utvikling og endring skjer på et minimumsnivå, hele bransjen er som Apple, man endrer seg akkurat nok til å late som det finnes innovasjon. Man konsoliderer og bruker kreftene og kreativiteten på nye allianser, fremfor noe egentlig nytt. Aller verst er det i dramabransjen, der vi i det store og hele produserer på samme måten som på sekstitallet. Men dette skaper muligheter, for mens de store aktørene skifter logo og fusjonerer, kan det likegjerne være deg som finner ut hvordan man forteller historier i et 360 graders univers eller kobler geolokasjon med en ny form for konspirasjonsthriller. Har du en smarttelefon, sitter du sannsynligvis med nøkkelen til samtlige revolusjoner som rammer mediebransjen de neste ti årene. Og revolusjoner er gjerne litt banale når man vurderer dem i etterkant – det var bare noen som koblet flere velkjente ting på en ny måte, akkurat som smarttelefoner. Vi kommer ikke utelukkende til å konsumere serier fra start til slutt, som i dag. Hva er det neste Netflix? Hva betyr talestyring for dramaformatet? Kan man koble Shakespeare, Sopranos og smartklokker?
Allikevel: Det som gjør deg attraktiv i mange bransjer er ikke at du har geniale idéer eller har laget et mesterverk, men at du jobber målrettet, utvikler deg og gjennomfører. Tenk litt mindre på idéer, det hele handler om erfaring og gjennomføringsevne; at du har gjort noe som gjorde deg enda bedre. Så at du i starten er totalt på jordet, gir deg et fortrinn. Det er da det er aller lettest å vise at du utvikler deg. Prøv bare å unngå å gjøre den samme feilen flere ganger. Det er et akutt behov for folk som kan gjennomføre og lære samtidig, og jeg kan love deg at all verdens filmskoler og flotte utdanninger ikke er noen garanti for at du blir det mennesket bransjen etterspør. Disse utdanningene har tvert i mot en liten tendens til å bygge romantiske forestillinger og kverulerende egoer som skal rett på NAV etter eksamen. Les deg heller opp på skikk og bruk og lytt til en podcast om å utvikle deg og bli en som er ganske ok å samarbeide med. Flytt hjem og finn ut hvilke muligheter hjemstedet gir deg, det finnes et mylder av ordninger som kan hjelpe. Begynn å bygge det som kan bli et bærekraftig produksjonsmiljø om en fem års tid allerede nå. Men husk at alt dreier seg rundt forfattere og serieskapere.
Det er en slags gullalder innen norsk tv-drama nå, men suksess er sjelden bra for innovasjon, i hvert fall ikke for oss som tror det er typisk norsk å være god i utgangspunktet. Det er kanskje vel så typisk norsk å ikke helt få med seg hva som skjer. Det er ganske mange isfjell rundt oss i tv-bransjen nå. Det er ikke sikkert Netflix vil oss vel. Hva skjer om Disney og Apple slår seg sammen om noe på ordentlig? Eller Telenor sluker noen produksjonsselskap? Og hvis Regjeringen drar ut pluggen for bettingreklame, forsvinner en vesentlig del av finansiering for norske produksjoner. Undersøkelser viser også at de fleste av oss betaler for flere strømmetjenester enn vi egentlig bruker, så hva skjer når vi trimmer antall abonnement og markedet blir mindre? Det eneste som er sikkert, er at ingen vet hva som skjer, men at det mest sannsynlig kommer digre endringer.
Jeg tror det er viktig å drømme, sikte mot noe stort, men enda viktigere er det sette seg konkrete mål som du deler opp i mindre mål. Gjennomføring handler om å ta ett skritt av gangen. Små skritt. Uansett hvor du bor, kan du komme i kontakt med nær sagt hvem som helst. Evnen til å fortelle historier ligger nedfelt i DNAet vårt. Det som er typisk norsk er å tilpasse seg omstendighetene og få til noe der man er – bygge på og utnytte det som finnes. Etter å ha reist systematisk rundt i Norge det siste året for å finne ut hvorfor det produseres så lite tv-drama utenfor Oslo, er jeg blitt forundret over hvor mye uutnyttet talent som faktisk finnes over alt i dette landet. Om vi prøver og feiler litt sammen, kan det godt hende vi oppdager at hele mediebransjens fremtid viser seg å være regional. Er det noe vi kan i dette landet, så er det vel nettopp det?
Arne Berggren er produsent i Shuuto As og Dramasentrum Midt-Norge
Vil du opp og frem i tv-bransjen, vurderer du nok å flytte til Oslo, om du ikke er der fra før. Men det er slett ikke sikkert Løkka er det beste utgangspunktet for en spennende karriere. Reis heller hjem, eller bli der du er. Fremtiden er sannsynligvis regional.
Det er lite som tyder på at tv-kanalene etterspør flere thrillere med stockshots fra Barcode og Operaen og dronebilder fra Kirkeveien ved midnatt. Det kommer nok et par serier til i 2019 der noen lett desperat forsøker å gjøre Oslo til den metropolen den aldri kommer til å bli, og det er både noe paradoksalt og småtrist over virkemiddelapparatets våte drømmer om å se James Bond i Geirangerfjorden eller Bruce Willis på Voss, mens de norske produksjonene klumper seg sammen i Markveien eller står i kø oppe i Maridalen for å få med seg den samme gode gamle eika i bakgrunnen ved Maridalsvannet, eller må legge scener fra Stavanger sentrum til Drammen og Asker.
Det er for dyrt å produsere mer enn tyve minutter utenfor Oslo i dag. Da vi lagde Elven i Troms, hadde vi riktignok en relativt stor andel lokale filmarbeidere, så alle var fornøyde – problemet var bare at de egentlig bodde på eller rundt Løkka de aller fleste av dem, så de var like dyre i transport, kost og losji som resten av gjengen. Det finnes jo verre skjebner enn å bo i nærheten av Sofienbergparken, men om du føler en dragning mot åpnere landskap, dypere skoger eller langstrakte fjorder, kan det være en trøst at de som kjøper tv-drama i stadig større grad etterlyser det motsatte av hovedstaden. Sier du ordet Oslo i pitchen, synker liksom folk sammen for tiden, mens moodboards fra Målselv, Smøla, Skatval eller Skogn, får dem til å rette seg opp og lytte. Vi vet jo at jo mer lokalt en historie fortelles, desto større universell appell har den, i teorien i hvert fall.
Har du noe bra gående på Løkka, kan du jo likegjerne forsøke noen måneder til, men om du er under tredve og sliter med selvtillit og gjennomføringsevne, kan det godt være at det er på tide å vende nesa hjemover eller droppe drømmen om Markveien. Nå må vi våge å tro på det vi egentlig vet; at det aldri har vært lettere å skaffe seg det man trenger for å spille inn en tv-serie. Det tyter med bra skuespillere, skriveføre mennesker og samarbeidsvilje på absolutt alle steder i landet – det er spel og revy og amatørteater bak annenhver busk rundt om, og dessuten folk som kan og vil fortelle historier. All kompetansen du trenger, enten det er manuskonsulenter, dramateori eller originalmanusene fra serier du liker, finnes et par tastetrykk unna. Telefonen din gruser alle kameraer frem til for ti år siden, så det er bare å starte fra scratch, bygge nettverk, prøve og feile.
Det er et akutt behov for serieskapere og forfattere med forståelse for hardt arbeid og nettverksbygging. Dette kan du skaffe deg selv om du sitter i rullestol på barnerommet i en bygd der riksveien er stengt på grunn av ras, så lenge du kommer deg online, med eller uten assistanse. Start med et A4-ark der du lager en oversikt over hvem du kjenner som kanskje drømmer om noe som likner dine drømmer. Kjenner du ingen, kontakter du noen som kanskje kjenner noen. Bygg systematisk. Begynn å snakke med noen om et prosjekt og se hva som skjer. Det er nok å vite at du vil noe, at du har en drive, snart har du et prosjekt og så gjelder det bare å feile så fort som mulig og prøve igjen. Og igjen. Alt det du oppfatter som hindringer, er sannsynligvis det som er din styrke. Det sitter hundretusener av flinke mennesker med noenlunde like drømmer.
Men: Folk med lite erfaring, har en tendens til å overvurdere verdien av en idé. Man kjæler med den ene idéen som en liten baby, man blir redd for å dele, og menneskehjernen er konstruert for å lure seg selv, så man bygger seg en haug av falske forestillinger så man kan bevege seg hårfint mellom tro og tvil og optimisme og pessimisme og skamfølelse og storhetsvanvidd, og man ser seg lett som det misforståtte talentet som mangler muligheter. Sukk, hadde jeg bare bodd i Oslo. Idéer er små lynnedslag av noe du kjenner det vil være spennende å forfølge, uten at du aner hva det kan være. Og her oppstår det et kreativt Catch 22, for jo færre ideer du har, desto færre får du. Stol på meg når jeg sier at det egentlig ikke er noen knapphet på gode idéer. #For jo flere ideer du har, desto flere får du. Ikke hold igjen. Den dårlige nyheten er allikevel at idéer ikke er verdt en dritt – den gode er at det kommer så mange du orker å håndtere og gjerne enda litt mer enn det også, så lenge du stoler på at de kommer. Skriv dem ned. Tegn dem opp på et hjernekart. Gi dem et nummer. Beskriv dem i et par setninger. De idéene som hjemsøker deg flere ganger, som kommer tilbake av seg selv, kan du bruke mer tid på. Eller dele med andre. Det er ikke farlig å dele, og ja da, noen ganger er det som om noen har rappet akkurat din idé, men det gjør ikke noe, for det kommer uendelig mange flere. Og en genial idé til en tv-serie er sjelden verdt mer enn et sted mellom 1.200 og 5.000 kroner. Idéer er bare et sted å begynne. Et nedslagpunkt. Gjennomføring handler om å foredle, dele, prøve og feile og justere om og om igjen mens man nærmer seg det konkrete målet.
Tv-bransjen er ikke spesielt innovativ, og har mye å lære av tech. Det er kanskje å overdrive, men techfolkene ser nesten ut til å dyrke nederlagene. Man arrangerer fuckup nights, der mislykkede prosjekter deles, sterkt inspirert av amerikansk entreprenørkultur der en konkurs anses som verdifull erfaring. I tv- og filmbransjen lar vi det meste være opp til en eller annen anmelders humør rundt premieredagen. Det finnes liksom ingen verre skjebne enn slakt i et par tre aviser og lave seertall. Man bøyer nakken i skam og bader i selvironi, men ingen er interessert i hva som egentlig skjedde. Stikk motsatt av tech, der det handler om det de kaller fast to failure, justere lynraskt og prøve igjen og lære av hverandres feil.
Tv-bransjen er heller ikke så opptatt av teknologi som man kanskje skulle tro. Jeg tror de fleste av oss gikk lei av forsøk på interaktive historieforsøk, VR-briller og sci-fi-greier for mer enn ti år siden. Innerst inne håper de fleste at VR går over av seg selv og blir erstattet av noe annet. Det er en konservativ bransje, med alle de karakteristika som preger bransjer som ligger vidåpen for disrupsjon. Makt og penger samles på stadig færre hender og utvikling og endring skjer på et minimumsnivå, hele bransjen er som Apple, man endrer seg akkurat nok til å late som det finnes innovasjon. Man konsoliderer og bruker kreftene og kreativiteten på nye allianser, fremfor noe egentlig nytt. Aller verst er det i dramabransjen, der vi i det store og hele produserer på samme måten som på sekstitallet. Men dette skaper muligheter, for mens de store aktørene skifter logo og fusjonerer, kan det likegjerne være deg som finner ut hvordan man forteller historier i et 360 graders univers eller kobler geolokasjon med en ny form for konspirasjonsthriller. Har du en smarttelefon, sitter du sannsynligvis med nøkkelen til samtlige revolusjoner som rammer mediebransjen de neste ti årene. Og revolusjoner er gjerne litt banale når man vurderer dem i etterkant – det var bare noen som koblet flere velkjente ting på en ny måte, akkurat som smarttelefoner. Vi kommer ikke utelukkende til å konsumere serier fra start til slutt, som i dag. Hva er det neste Netflix? Hva betyr talestyring for dramaformatet? Kan man koble Shakespeare, Sopranos og smartklokker?
Allikevel: Det som gjør deg attraktiv i mange bransjer er ikke at du har geniale idéer eller har laget et mesterverk, men at du jobber målrettet, utvikler deg og gjennomfører. Tenk litt mindre på idéer, det hele handler om erfaring og gjennomføringsevne; at du har gjort noe som gjorde deg enda bedre. Så at du i starten er totalt på jordet, gir deg et fortrinn. Det er da det er aller lettest å vise at du utvikler deg. Prøv bare å unngå å gjøre den samme feilen flere ganger. Det er et akutt behov for folk som kan gjennomføre og lære samtidig, og jeg kan love deg at all verdens filmskoler og flotte utdanninger ikke er noen garanti for at du blir det mennesket bransjen etterspør. Disse utdanningene har tvert i mot en liten tendens til å bygge romantiske forestillinger og kverulerende egoer som skal rett på NAV etter eksamen. Les deg heller opp på skikk og bruk og lytt til en podcast om å utvikle deg og bli en som er ganske ok å samarbeide med. Flytt hjem og finn ut hvilke muligheter hjemstedet gir deg, det finnes et mylder av ordninger som kan hjelpe. Begynn å bygge det som kan bli et bærekraftig produksjonsmiljø om en fem års tid allerede nå. Men husk at alt dreier seg rundt forfattere og serieskapere.
Det er en slags gullalder innen norsk tv-drama nå, men suksess er sjelden bra for innovasjon, i hvert fall ikke for oss som tror det er typisk norsk å være god i utgangspunktet. Det er kanskje vel så typisk norsk å ikke helt få med seg hva som skjer. Det er ganske mange isfjell rundt oss i tv-bransjen nå. Det er ikke sikkert Netflix vil oss vel. Hva skjer om Disney og Apple slår seg sammen om noe på ordentlig? Eller Telenor sluker noen produksjonsselskap? Og hvis Regjeringen drar ut pluggen for bettingreklame, forsvinner en vesentlig del av finansiering for norske produksjoner. Undersøkelser viser også at de fleste av oss betaler for flere strømmetjenester enn vi egentlig bruker, så hva skjer når vi trimmer antall abonnement og markedet blir mindre? Det eneste som er sikkert, er at ingen vet hva som skjer, men at det mest sannsynlig kommer digre endringer.
Jeg tror det er viktig å drømme, sikte mot noe stort, men enda viktigere er det sette seg konkrete mål som du deler opp i mindre mål. Gjennomføring handler om å ta ett skritt av gangen. Små skritt. Uansett hvor du bor, kan du komme i kontakt med nær sagt hvem som helst. Evnen til å fortelle historier ligger nedfelt i DNAet vårt. Det som er typisk norsk er å tilpasse seg omstendighetene og få til noe der man er – bygge på og utnytte det som finnes. Etter å ha reist systematisk rundt i Norge det siste året for å finne ut hvorfor det produseres så lite tv-drama utenfor Oslo, er jeg blitt forundret over hvor mye uutnyttet talent som faktisk finnes over alt i dette landet. Om vi prøver og feiler litt sammen, kan det godt hende vi oppdager at hele mediebransjens fremtid viser seg å være regional. Er det noe vi kan i dette landet, så er det vel nettopp det?
Arne Berggren er produsent i Shuuto As og Dramasentrum Midt-Norge
