Er vi klare for en åpen samtale om det som splitter oss?

Er vi klare for en åpen samtale om det som splitter oss?

NRK-serien «Uro» griper tak i vår tids mest betente stridstemaer, med Leo Ajkic som lyttende moderator. – Vårt mål er å bidra til en inkluderende samtale om det som polariserer og skremmer oss, forteller regissør Lasse Gallefoss.

I den prisbelønte og kritikerroste dokumentarserien Flukt (2017) gikk regissør Lasse Gallefoss, produsent Pandora film og programleder Leo Ajkic i dybden av spørsmål nyhetsmediene ikke lenger tar seg tid til. Serien omhandlet mennesker på flukt, og således innvandringen til vårt eget land, men hadde ikke den polariserende effekten slike spørsmål vanligvis har i den offentlige debatten. Årsaken til det var ikke bare den grunnleggende humane og åpne skildringen av mennesker i nød, men Ajkics sympatiske og lyttende stil som programleder. Dette er egenskaper det samme teamet har fått testet på nytt i dokumentarserien Uro som hadde premiere på NRK i går kveld. I Uro ønsker de å lytte til våre bekymringer. Ved å ta tak i fem ulike men relaterte temaer gjennom de fem episodene, som alle har til felles at de framkaller uro, håper serieskaperne å oppmuntre til en offentlig samtale der alle føler seg hørt. Gjennom fem uker skal vi snakke sammen om innvandring, klima, sosiale medier, velferdsstatens ”gratispassasjerer” og selve verstingen av alle temaer som det hele munner ut i: Det voksende hatet.

Lykke til, kan man jo si, og med gru tenke på hvordan kommentarfeltene kommer til å se ut. Men Lasse Gallefoss tror ikke så ille om folk. Dessuten er dette en lyttende serie, understreker han, med Leo som ydmyk moderator.

– Temaene ble valgt etter en lengre research-periode uten kamera. Våre reserachere reiste rundt og snakket med folk om hva som bekymret dem. Vi er overbevist om at folk flest i Norge befinner seg stort sett i midten av de motpolene som roper høyest. Ofte får de mest ekstreme meningene mest plass, særlig i media og i nettdebattene, mens folk flest vegrer seg mer for å ytre seg. Vi har en tro på at vi alle, til tross for ulike oppfatninger om mye, har et felles mål om at Norge skal være et godt land å leve i.

Men dere forventer vel kritikk når dere berører slike stridstemaer?

– Jo da, vi regner med det, og den kritikken kan jo også være nyttig å ta med seg videre. Vi lagde jo en dokumentarserie om flyktningekrisen for to år siden, og det temaet har jo vært veldig polariserende i norsk offentlig debatt. Men det interessante er at vi nesten ikke møtte kritikk for den serien. Vi møtte isteden mye kjærlighet og fikk mye skryt, og ble naturligvis veldig positivt overrasket over det.  Vi håper at vi også denne gangen har gjort noe riktig ved å lytte til alle sider, og at seerne opplever serien som et positivt bidrag. Kanskje er de uenig med noen av stemmene, men opplever likevel at deres uro blir tatt på alvor?

Utøya-overlever Lara Rachid i samtale med Leo Ajkic

Leos avvæpnende stil

Faren ved å slippe til alle sider i en sak er jo at serien kan bli for fragmentert og at det blir vanskelig å spisse poengene?

– Det er mange måter en dokumentar kan bli dårlig på, og det å bli fragmentert er en av de måtene. For oss var det viktig at alle skulle komme til orde, men like viktig var det at vi fikk formet det til en konsistent helhet som ikke spriker i for mange retninger. Det er en rød tråd i hver episode, og det er Leos opplevelse av tematikken. Det er han som binder det hele sammen.

Kan du si litt mer om hvilke kvaliteter Leo Ajkic har som programleder? Han har en avvæpnende stil som er veldig effektiv, han får folk til å slappe av og åpne seg.

– Han er en veldig god lytter og er oppriktig opptatt av at folk skal komme til orde. Han er glad i mennesker, og når han møter folk som kanskje representerer meninger utenfor mainstreamsfæren, så er han ikke noe annerledes. Vi er jo et helt team som har vært med Leo, særlig fotograf Vegard Lund Bergheim og jeg, og vi synes det er hyggelig å møte mennesker og legger ikke skjul på det. Ved å skape en hyggelig stemning opplever ikke folk at vi kommer for å irettesette dem for noe. Da snakker de fritt om hva de mener, og opplever ikke at de blir trengt opp i et hjørne.

Programleder Leo Ajkic, fotograf Vegard Lund Bergheim og regissør Lasse Gallefoss.

Møtet med ”svenske tilstander”

Dere oppsøkte Rosengård, den mest voldsutsatte bydelen i Malmø, for å undersøke de såkalte ”svenske tilstandene” som følge av innvandring. Hvordan oppnådde dere den nødvendige tilliten for å kunne ha en fruktbar samtale med lokalbefolkningen der? Det er jo nok av sensasjonshungrige journalister som er blitt kjeppjaget derfra…

– Overalt hvor vi reiser, så er det helt avgjørende hvem vi samarbeider med lokalt. Det avgjør hvordan vi blir mottatt. Det gjaldt også Flukt der vi fikk tilgang på menneskesmuglere fordi våre kontakter lokalt hadde deres tillit. Slik var det også i Rosengård. Reiser du inn dit om natten sammen med politiet som skal gjennomføre en narkotika-razzia, så blir du møtt på samme måten som politiet blir møtt. Noe annet ville vært merkelig. Vi reiste isteden inn med representanter fra Fryshuset, som er en organisasjon som nyter høy respekt i lokalmiljøet, også blant de unge. Og så opplever vi at folk der stort sett er hyggelige, som de fleste andre steder. Det betyr ikke at vi ikke tar avstand fra noen av de aktivitetene enkelte av dem bedriver, men for oss er det viktigere å prøve å forstå hvorfor den somaliske gutten selger dop enn å være med å filme når politiet arresterer ham for å gjøre det.

Dere drar også til Holmlia, som enkelte mener står i fare for å bli Norges Rosengård. Var dere ikke redde for å bare ende opp med å nøre opp under den samme frykten som er pisket fram i media, ved å hente fram de samme bildene, de samme problemstillingene?

– Mye av uroen til det norske folk er formet av mediene. Når vi spør fiskere på kaia i Bodø om hva de er urolige for, så svarer de kanskje ”svenske tilstander” i Norge, fordi de har sett nyheter fra Malmø og Holmlia. Derfor vil vi nødvendigvis gjenta noe av det som har vært i media før. Vi hadde ingen agenda utover det å være opptatt av å snakke med mennesker på siden av det løpende nyhetsbildet.  Dette er ikke en serie om vår egen uro, men uroen til det norske folk.

Uroen for klimaet, og den polariserte debatten om utfordringen, blir også berørt i serien.

Å utfordre opinionen med NRK på laget

Uro oppleves i serien som noe negativt, noe som truer, men det kan også være en positiv drivkraft, kan det ikke? Det kan også bære i seg en forandringens kraft, en inngang til en prosess som får en oppløftende utgang?

– Absolutt, uro har vært et av menneskenes viktigste drivkrefter. Derfor er det så viktig å snakke om den, diskutere den, og ta den på alvor. Derfor dro vi til Mostar, Leos fødested, for å se hva som kan skje når man ikke tar uro på alvor. I serien ser vi at uroen bærer i seg de utfordringene vi kan løse sammen. Jeg var for ung til å følge innvandringsdebatten på 80- og begynnelsen av 1990-tallet nøye, men det hendte jo at man ble stemplet som rasist bare man ga uttrykk for uro for innvandringen. Når det skjer, så risikerer vi å lukke øynene for de utfordringene som faktisk er der, og som vi er nødt til å løse. Det er som Leo sier det i serien: ved å lytte til folks uro, kan vi kanskje vende uroen til håp.

Siste episoden som vises om fire uker, er kanskje den sterkeste, og berører noe av det hatet som også andre norske dokumentarister har berørt siste året, og det hesligste utslaget av det, terror.

– Ja, i løpet av episoden blir vi med Leo og Lara Rashid, en av de overlevende fra Utøya, ned til Mostar i Bosnia der de viser dokumentaren Til ungdommen for folk der. Tanken med episoden var å samle alle de røde trådene i en avsluttende tråd som handler om hvor viktig det er å snakke sammen og lytte til hverandre. Vi må forebygge det utenforskapet en splittelse kan føre til.

På ene siden gjør dere hva europeiske politikere ofte er blitt kritisert for ikke å gjøre – å ta såkalte vanlige menneskers uro på alvor. På andre siden lager dere en serie for den nasjonale kringkasteren NRK som ofte anklages for å forfekte den moderne multikulturalismen som man på ytterste høyreside oppfatter som problematisk. Det er en delikat balansegang…

– Noen vil kanskje se serien med piggene ute fordi det er en NRK-logo på skjermen. Det er blitt vanligere også i Norge å snakke om ”mainstream-media” som den store stygge ulven. Jeg oppfatter likevel ikke at situasjonen er den samme i Norge som i mange andre land. Selv om vi kan være uenige i mye, så har vi fortsatt felles tv-kanaler som folk ser på, og vi har noen store aviser som setter en felles dagsorden. Det er ikke slik at de ulike politiske retningene har hver sin tv-kanal eller aviser, slik vi for eksempel ser tegn på i det amerikanske samfunnet. For at det skal fortsette å være sånn er det utrolig viktig at man lager serier som Uro, der flere sider slipper til og folk opplever at de får ta del i samtalen. Jeg synes at NRK er flinke til å slippe til ulike sider i sine debattprogrammer. Det vi har gjort denne gangen er å la dem slippe til i en annen setting som ikke handler om å møte hverandre i direkte, konfronterende debatt, men gjennom en åpen samtale.

Uro sendes på NRK1 torsdag 3 januar kl.19:45 og i NRKTV samme dag (se den her). Serien er produsert av Pandora film for NRK.


Om regissøren: Lasse Gallefoss har jobbet som dokumentar-regissør i det bergensbaserte produksjonsselskapet Pandora Film AS siden 2008. I 2017 regisserte han publikumssuksessen FLUKT som vant tre Gullruter,blant annet for beste regi. Gallefoss også laget flere andre dokumentarserier for NRK1; «Det nye landet – norsk moderne innvandringshistorie», «Den gode viljen – historien om norsk bistand» samt «Lille Norge og stormaktene». I 2018 debuterte han som krimforfatter på Aschehoug med «Krigernes Fred». 

Om Pandora Film: Et uavhengig produksjonsselskap med kontor i Bergen. De har vunnet flere priser for dokumentarserien FLUKT (2017) og har tidligere laget dokumentarseriene «Olje!- norsk oljehistorie», «Det nye landet- norsk moderne innvandringshistorie», «Den gode viljen- historien om norsk bistand», «Lille Norge og stormaktene» for NRK.


  

Er vi klare for en åpen samtale om det som splitter oss?

Er vi klare for en åpen samtale om det som splitter oss?

NRK-serien «Uro» griper tak i vår tids mest betente stridstemaer, med Leo Ajkic som lyttende moderator. – Vårt mål er å bidra til en inkluderende samtale om det som polariserer og skremmer oss, forteller regissør Lasse Gallefoss.

I den prisbelønte og kritikerroste dokumentarserien Flukt (2017) gikk regissør Lasse Gallefoss, produsent Pandora film og programleder Leo Ajkic i dybden av spørsmål nyhetsmediene ikke lenger tar seg tid til. Serien omhandlet mennesker på flukt, og således innvandringen til vårt eget land, men hadde ikke den polariserende effekten slike spørsmål vanligvis har i den offentlige debatten. Årsaken til det var ikke bare den grunnleggende humane og åpne skildringen av mennesker i nød, men Ajkics sympatiske og lyttende stil som programleder. Dette er egenskaper det samme teamet har fått testet på nytt i dokumentarserien Uro som hadde premiere på NRK i går kveld. I Uro ønsker de å lytte til våre bekymringer. Ved å ta tak i fem ulike men relaterte temaer gjennom de fem episodene, som alle har til felles at de framkaller uro, håper serieskaperne å oppmuntre til en offentlig samtale der alle føler seg hørt. Gjennom fem uker skal vi snakke sammen om innvandring, klima, sosiale medier, velferdsstatens ”gratispassasjerer” og selve verstingen av alle temaer som det hele munner ut i: Det voksende hatet.

Lykke til, kan man jo si, og med gru tenke på hvordan kommentarfeltene kommer til å se ut. Men Lasse Gallefoss tror ikke så ille om folk. Dessuten er dette en lyttende serie, understreker han, med Leo som ydmyk moderator.

– Temaene ble valgt etter en lengre research-periode uten kamera. Våre reserachere reiste rundt og snakket med folk om hva som bekymret dem. Vi er overbevist om at folk flest i Norge befinner seg stort sett i midten av de motpolene som roper høyest. Ofte får de mest ekstreme meningene mest plass, særlig i media og i nettdebattene, mens folk flest vegrer seg mer for å ytre seg. Vi har en tro på at vi alle, til tross for ulike oppfatninger om mye, har et felles mål om at Norge skal være et godt land å leve i.

Men dere forventer vel kritikk når dere berører slike stridstemaer?

– Jo da, vi regner med det, og den kritikken kan jo også være nyttig å ta med seg videre. Vi lagde jo en dokumentarserie om flyktningekrisen for to år siden, og det temaet har jo vært veldig polariserende i norsk offentlig debatt. Men det interessante er at vi nesten ikke møtte kritikk for den serien. Vi møtte isteden mye kjærlighet og fikk mye skryt, og ble naturligvis veldig positivt overrasket over det.  Vi håper at vi også denne gangen har gjort noe riktig ved å lytte til alle sider, og at seerne opplever serien som et positivt bidrag. Kanskje er de uenig med noen av stemmene, men opplever likevel at deres uro blir tatt på alvor?

Utøya-overlever Lara Rachid i samtale med Leo Ajkic

Leos avvæpnende stil

Faren ved å slippe til alle sider i en sak er jo at serien kan bli for fragmentert og at det blir vanskelig å spisse poengene?

– Det er mange måter en dokumentar kan bli dårlig på, og det å bli fragmentert er en av de måtene. For oss var det viktig at alle skulle komme til orde, men like viktig var det at vi fikk formet det til en konsistent helhet som ikke spriker i for mange retninger. Det er en rød tråd i hver episode, og det er Leos opplevelse av tematikken. Det er han som binder det hele sammen.

Kan du si litt mer om hvilke kvaliteter Leo Ajkic har som programleder? Han har en avvæpnende stil som er veldig effektiv, han får folk til å slappe av og åpne seg.

– Han er en veldig god lytter og er oppriktig opptatt av at folk skal komme til orde. Han er glad i mennesker, og når han møter folk som kanskje representerer meninger utenfor mainstreamsfæren, så er han ikke noe annerledes. Vi er jo et helt team som har vært med Leo, særlig fotograf Vegard Lund Bergheim og jeg, og vi synes det er hyggelig å møte mennesker og legger ikke skjul på det. Ved å skape en hyggelig stemning opplever ikke folk at vi kommer for å irettesette dem for noe. Da snakker de fritt om hva de mener, og opplever ikke at de blir trengt opp i et hjørne.

Programleder Leo Ajkic, fotograf Vegard Lund Bergheim og regissør Lasse Gallefoss.

Møtet med ”svenske tilstander”

Dere oppsøkte Rosengård, den mest voldsutsatte bydelen i Malmø, for å undersøke de såkalte ”svenske tilstandene” som følge av innvandring. Hvordan oppnådde dere den nødvendige tilliten for å kunne ha en fruktbar samtale med lokalbefolkningen der? Det er jo nok av sensasjonshungrige journalister som er blitt kjeppjaget derfra…

– Overalt hvor vi reiser, så er det helt avgjørende hvem vi samarbeider med lokalt. Det avgjør hvordan vi blir mottatt. Det gjaldt også Flukt der vi fikk tilgang på menneskesmuglere fordi våre kontakter lokalt hadde deres tillit. Slik var det også i Rosengård. Reiser du inn dit om natten sammen med politiet som skal gjennomføre en narkotika-razzia, så blir du møtt på samme måten som politiet blir møtt. Noe annet ville vært merkelig. Vi reiste isteden inn med representanter fra Fryshuset, som er en organisasjon som nyter høy respekt i lokalmiljøet, også blant de unge. Og så opplever vi at folk der stort sett er hyggelige, som de fleste andre steder. Det betyr ikke at vi ikke tar avstand fra noen av de aktivitetene enkelte av dem bedriver, men for oss er det viktigere å prøve å forstå hvorfor den somaliske gutten selger dop enn å være med å filme når politiet arresterer ham for å gjøre det.

Dere drar også til Holmlia, som enkelte mener står i fare for å bli Norges Rosengård. Var dere ikke redde for å bare ende opp med å nøre opp under den samme frykten som er pisket fram i media, ved å hente fram de samme bildene, de samme problemstillingene?

– Mye av uroen til det norske folk er formet av mediene. Når vi spør fiskere på kaia i Bodø om hva de er urolige for, så svarer de kanskje ”svenske tilstander” i Norge, fordi de har sett nyheter fra Malmø og Holmlia. Derfor vil vi nødvendigvis gjenta noe av det som har vært i media før. Vi hadde ingen agenda utover det å være opptatt av å snakke med mennesker på siden av det løpende nyhetsbildet.  Dette er ikke en serie om vår egen uro, men uroen til det norske folk.

Uroen for klimaet, og den polariserte debatten om utfordringen, blir også berørt i serien.

Å utfordre opinionen med NRK på laget

Uro oppleves i serien som noe negativt, noe som truer, men det kan også være en positiv drivkraft, kan det ikke? Det kan også bære i seg en forandringens kraft, en inngang til en prosess som får en oppløftende utgang?

– Absolutt, uro har vært et av menneskenes viktigste drivkrefter. Derfor er det så viktig å snakke om den, diskutere den, og ta den på alvor. Derfor dro vi til Mostar, Leos fødested, for å se hva som kan skje når man ikke tar uro på alvor. I serien ser vi at uroen bærer i seg de utfordringene vi kan løse sammen. Jeg var for ung til å følge innvandringsdebatten på 80- og begynnelsen av 1990-tallet nøye, men det hendte jo at man ble stemplet som rasist bare man ga uttrykk for uro for innvandringen. Når det skjer, så risikerer vi å lukke øynene for de utfordringene som faktisk er der, og som vi er nødt til å løse. Det er som Leo sier det i serien: ved å lytte til folks uro, kan vi kanskje vende uroen til håp.

Siste episoden som vises om fire uker, er kanskje den sterkeste, og berører noe av det hatet som også andre norske dokumentarister har berørt siste året, og det hesligste utslaget av det, terror.

– Ja, i løpet av episoden blir vi med Leo og Lara Rashid, en av de overlevende fra Utøya, ned til Mostar i Bosnia der de viser dokumentaren Til ungdommen for folk der. Tanken med episoden var å samle alle de røde trådene i en avsluttende tråd som handler om hvor viktig det er å snakke sammen og lytte til hverandre. Vi må forebygge det utenforskapet en splittelse kan føre til.

På ene siden gjør dere hva europeiske politikere ofte er blitt kritisert for ikke å gjøre – å ta såkalte vanlige menneskers uro på alvor. På andre siden lager dere en serie for den nasjonale kringkasteren NRK som ofte anklages for å forfekte den moderne multikulturalismen som man på ytterste høyreside oppfatter som problematisk. Det er en delikat balansegang…

– Noen vil kanskje se serien med piggene ute fordi det er en NRK-logo på skjermen. Det er blitt vanligere også i Norge å snakke om ”mainstream-media” som den store stygge ulven. Jeg oppfatter likevel ikke at situasjonen er den samme i Norge som i mange andre land. Selv om vi kan være uenige i mye, så har vi fortsatt felles tv-kanaler som folk ser på, og vi har noen store aviser som setter en felles dagsorden. Det er ikke slik at de ulike politiske retningene har hver sin tv-kanal eller aviser, slik vi for eksempel ser tegn på i det amerikanske samfunnet. For at det skal fortsette å være sånn er det utrolig viktig at man lager serier som Uro, der flere sider slipper til og folk opplever at de får ta del i samtalen. Jeg synes at NRK er flinke til å slippe til ulike sider i sine debattprogrammer. Det vi har gjort denne gangen er å la dem slippe til i en annen setting som ikke handler om å møte hverandre i direkte, konfronterende debatt, men gjennom en åpen samtale.

Uro sendes på NRK1 torsdag 3 januar kl.19:45 og i NRKTV samme dag (se den her). Serien er produsert av Pandora film for NRK.


Om regissøren: Lasse Gallefoss har jobbet som dokumentar-regissør i det bergensbaserte produksjonsselskapet Pandora Film AS siden 2008. I 2017 regisserte han publikumssuksessen FLUKT som vant tre Gullruter,blant annet for beste regi. Gallefoss også laget flere andre dokumentarserier for NRK1; «Det nye landet – norsk moderne innvandringshistorie», «Den gode viljen – historien om norsk bistand» samt «Lille Norge og stormaktene». I 2018 debuterte han som krimforfatter på Aschehoug med «Krigernes Fred». 

Om Pandora Film: Et uavhengig produksjonsselskap med kontor i Bergen. De har vunnet flere priser for dokumentarserien FLUKT (2017) og har tidligere laget dokumentarseriene «Olje!- norsk oljehistorie», «Det nye landet- norsk moderne innvandringshistorie», «Den gode viljen- historien om norsk bistand», «Lille Norge og stormaktene» for NRK.


  

MENY