Når kommer dramakrakket?

Når kommer dramakrakket?

2018 har vært et formidabelt år for norsk tv-drama. Nå er vi best i verden, sier vi. Dramaavdelingene skyter opp som paddehatter, og alle vil ha tv-drama. Så hva kan gå galt? Kommer det et dramakrakk, og hvordan vil det oppleves for bransjen?

De siste årene har vært nesten usannsynlige. Det er fortsatt ikke helt til å tro alt dette med Skam. Eller Emmyen for Mammon og Øyenvitne. Alt med Maniac. Eller Vikingane. Og noe annet jeg sikkert glemmer i farten, for norske dramasuksesser kommer liksom som perler på en snor for tiden. Og norske skuespillere gjør seg gjeldende over hele kloden. Det er så gøy nå med norsk tv-drama, at vi nesten glemmer at tv-bransjen, slik vi kjenner den, er i fritt fall og at vond og vanskelig omstilling foregår bak i kulissene.

Alt over alt

Fra å være et litt guffent og truende ord, er det blitt strømming som skal løse tv-bransjens utfordringer. Tradisjonell tv-seing fortsetter å stupe, tallene lar seg ikke lenger bortforklare – og tv-sjefene folder hendene og ber til Gud om at seerne flytter seg rolig over på kanalens egen strømmetjeneste. Det gjør de bare delvis, ser det ut til, for i og med strømmingen opphører den tyngdekraften som dro seerne mot en kanal – bransjen oppdager gradvis nå at det lineære og strømming ikke helt er to sider av samme sak. Man hadde kanskje en slags lojalitet til en tradisjonell tv-kanal i gamle dager, med hallodamer og værmeldere, men kanalene har selv systematisk bygget ned denne relasjonen og i stedet satset nesten alt på markedsføring av enkeltserier og formater. En tv-kanal var et slags hjem for seerne, mens strømmetjenestene først og fremst er et bibliotek, og det vi nå opplever som en dramaboom er muligens ikke mer enn kortsiktig panikk hos i tv-bransjen, en krysning av stolleken og knuffing rundt kakefatet.

De har kanskje ikke noe annet valg, men opplevelsen av at man finner nesten alt dramainnholdet over alt, brer seg. Bra for konsumentene, kanskje, men litt forvirrende og på sikt relativt farlig for dem som har utvikling og produksjon av tv-drama som deler av en forretningsstrategi. For ikke å snakke om opphavsfolkene, som for det aller meste er forfattere. Hvis det viktigste dramainnholdet ikke er eksklusivt knyttet til én plattform/kanal, sier det seg selv at prisen blir stadig mer utslagsgivende et eller flere steder i økosystemet, og det kan være dårlig nytt for digre produksjonsselskaper som nå har vent seg til å pitche inn serier til langt over hundre millioner uten å blunke.

Filmbransjen er prisdrivende

Jeg gjentar for ordens skyld at det skjer mye spennende i norsk tv-drama nå, og også at noen av de mest garvede filmprodusentene har lært tv-bransjen mye om finansiering, kanskje også endel om kvalitet. Men det kommer altfor mange rykter om manglende styring på produksjoner med disse budsjettene, det er til tider mer turbulens enn bransjen har godt av, og når man hører at noen av produksjonene hos NRK spilles inn i et tempo som tilsvarer et par manussider om dagen på ti-timersdager, ser vi kanskje noe av filmbransjens dårlige innflytelse på tv-folk? NRK er i en særstilling, og er det noen som skal bruke penger, er det Ivar Køhn & co. Ære være dem for alt de gjør, jeg elsker NRK, men før eller siden kommer det drastisk kutt og ny mediepolitikk som ikke beskytter krinken på samme måte, og snart må i hvert fall resten av bransjen så smått begynne å regne på når og hvor produksjoner til over hundre millioner er god forretning.

Men akkurat nå er det en mellomting mellom dramafest og panikk hos strømmetjenestene – skaff tv-drama for faen, skriker sjefene ned fra toppetasjene etter å ha stått skolerett i styremøter et eller annet sted på kloden, get me Skam 2.0!

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke skal presentere excelarkene som viser at produksjoner med minuttpris på nærmere 300.000 er bærekraftige. Hvor mange nye abonnenter eller seere genererer den eller den seeren på den enkelte serie? Og hvor mye er en konvertering fra prøveabonnement til premium verdt? Hvor lenge er en gjennomsnittsabonnent lojal? Hvor mye koster det å holde dem der? Ingen vet helt, man folder hendene og håper mens man tenker på et tall. Det likner litt på bokklubbene i gamle dager, da de lot det handle mindre og mindre om bøker, men om salatbestikket og refleksbrikken du fikk ved innmelding. Dersom tv-bransjen er drevet av sportsrettigheter og events, kan man kanskje oppleve at tv-drama er blitt dagens lokkevarer?

Vårrull med pinner

Jeg var så heldig å bli invitert til en NRK-mottakelse i forbindelse med Seriedagene, det var hyggelig og kontinental mingling og småprat med noen av kanonene som var lokket til landet for å spre glans og kunnskap. Det stod en liten fyr for seg selv borte ved peisen og så amerikansk ut, så jeg tok mot til meg og forsøkte å være så henslengt og proff som mulig og sa litt sånn hello og hva driver du med, liksom, og han sa at var regissør, og ja, det var på tv-serier. Anything I’ve seen? spurte jeg på norsk-engelsk mens jeg forsøkte å spise en vårrull med pinner, og han svarte at ja, kanskje: True Detectice, American Horror Story, Ray Donovan, The Walking Dead, Handmaids tale, Homeland maybe … og så tok han en ørliten kunstpause og la Game of Thrones på toppen av det hele. Ok, yes, sa jeg og merket at han så spørrende på meg. Jeg følte at det nå liksom var min tur. Rekyl, sa jeg, Recoil, it’s on … it was on TV3 for a short … Very cheap. Yes and … So how is Hollywood these days? Dette var Jeremy Podeswa, googlet jeg meg diskré frem til mens han hentet seg mer skalldyr og samtidig håndhilste på Espen PA Lervaag som muligens nevnte Maniac. Men jeg fikk da spurt Podeswa om dette med klipping og etterarbeid, for hvor lang tid bruker egentlig én av verdens mest ettertraktede regissører på klipping av serier i absolutt toppklasse for HBO? Four days, sa han kontant. Only Fourty? sa jeg mens jeg forsøkte å plukke opp vårullen fra Ivar Køhns gulvteppe. No, Four Days, sa han og viste meg det samme antallet fingre. Direkte oversatt betyr det fire dager. Fire dager sitter han intenst i klippen og jobber utfra en grovklipp som han mente uten unntak var ubrukelig. På fire dager gjør de directors cut. Hva i all verden er det vi da driver med på norske serier der man klipper i flere måneder på én episode, og ikke en gang ender opp med det antall episoder som var planlagt år i forveien? Jeg sier ikke at det er klippernes skyld, men at det må være noe alvorlig galt i arbeidsflyten og overleveringene fra serieskapere og frem til endelig klipp og etterarbeid.

Kan Netflix kræsje?

HBO-sjefen Casey Bloys mer enn antydet nylig at Netflix utvikler seg som en boble. Han er vel ikke ruvende habil i spørsmålet, men tenker man etter, er det kanskje noe fundamentalt urovekkende ved plattformen? For et par år siden ble det plutselig supergjevt å få vist innholdet sitt på Netflix. Strømmetjenesten var virkelig på vei mot toppen. De mer eller mindre oppfant bingingen, og i dag har alle oppegående mennesker et Netflixabonnement – for er du virkelig i beit for et eller annet å binge, finner du jo alltid noe på Netflix. Problemet er bare at du finner hauger utenfor Netflix, også – du finner tv-serier overalt, og etter hvert har vi vent oss til at selv Netflix-originalene dukker opp på andre strømmetjenester. Jeg kan ikke se én eneste grunn til det, bortsett fra at seriene ikke er bærekraftige i seg selv på egen kanal, så de må spe på med inntekter fra lisensiering. Det er jo fair, men betyr ikke det da at de står med et ben uti den verdikjeden de driver og tar livet av? Og hva vil det bety for Netflix at de nå nærmer seg en halvering av aksjekursen siden den var på sitt høyeste de siste fem årene i juni i år? Puster aksjonærene rolig, eller er fornyelsen av Friends-avtalen, der de mer enn tredobler prisen for et nytt år, fra 30 millioner dollar til rundt 100 milllioner – altså rundt én milliard kroner for å kunne vise en litt sliten sitcom enda et år – et uttrykk for reinspikka desperasjon? Ubegrenset med penger har de ikke, men det kan godt bety at rettighetene til å vise Friends er en god investering. Det viser allikevel med tydelighet hvor inn i helvetes avhengige de fortsatt er av andres innhold,  og der igjennom at de er farlig sårbare, for når Disney nå trekker sitt innhold ut av Netflix og starter sin egen strømmetjeneste, er det neppe bare pytt pytt for Netflix. Netflix er så digert og toneangivende, at når eller hvis krisen inntreffer og aksjonærene får panikk, vil det påvirke hele bransjen. Bare vent, reklamen kommer snart til Netflix også, i en eller annen form.

Nye aktører

AT&T har kjøpt Time Warner som igjen eier HBO. Spennende og livsfarlig. Kombinasjonen av telekom-oppkjøp av innholdsbransje kombinert med opphevingen av nettnøytralitet i USA, ser ikke bra ut. Det betyr at de som solgte deg telefonen din kan inkludere HBO i noe som i et abonnement som begynner å likne på en kanalpakke, og at de kan senke hastigheten om du forsøker å strømme innhold fra konkurrenter. Da begynner det å likne dagligvarebransjen på det verste. Fri konkurranse blir en illusjon. Telefonabonnementet ditt virker plutselig ikke så bra med serier fra Viaplay, for eksempel, eller det lægger når du forsøker å se Kielergata på androidtelefonen din. Nettnøytraliten står foreløpig sterkt i Europa, heldigvis, og kabelselskapenes inntog i innholdbransjen i Norge er både uunngåelig og positiv. Get gjør seg stadig mer synlig for tv-bransjen med Telia i ryggen, og RiksTV har i det stille utviklet en lovende strømmeplattform gjennom Strim, men det er akkurat som det er litt stille før stormen. For hvor lenge vil de tradisjonelle kanalene sitte rolig å se at nye strømmetjenester skummer fløten med innhold fra alle de tradisjonelle kanalene,  samtidig som de begynner å bestille originalt innhold selv? Eller kan det tenkes at noen har snakket sammen, og at markedet i praksis snart er delt i to: Telia og Telenor? Tenk deg at to store aktører sørger for å ha hver sin haug med eksklusivt og originalt innhold, og at det er telefonen din som er nøkkelen til alt du strømmer. Vekk er plutselig alle de store og uavhengige produksjonsselskapene, nå inngår de alle sammen i en vertikal integrering av innholdsleverandører hos det ene eller det andre telekomselskapet som avholder pitcherunder én gang i året. Jeg kommer ikke til å savne alle disse ustrukturerte pitcheinvitasjonene hos hvem som helst kan late som om de er HBO eller NRK. Men det å selge inn en idé eller få en fot innenfor i bransjen, kommer til å likne på utfordringene ved å klatre til topps i Frimurerlosjen.

Big data

Telekomgigantenes inntog i tv-bransjen betyr at vi som produserer tv-drama kommer til å gå i en annen type møter fremover, og sannsynligvis at ord som seertall, rating og klikk går ut av ordboken. Jobben innholdet skal gjøre er å generere big data, trafikk og brukerrelasjoner. Hvor lenge er det til serieskaperne ikke venter spent på seertall, men på hvor mange konverteringer som ble gjort til dyre abonnementspakker hos f.eks Telenor? Det ville vært en befrielse å slippe å være medskaper til reklamefinansiert innhold for mange av de kreatørene som ser på seg selv som kunstnere og helst ikke vil gå i møter der man snakker om penger, men det spørs om det blir noe enklere liv for de mest romantiske i bransjen, når serien din går på billigsalg i bundler med Spotify, matkasser og reiseforsikring.

Men krakk?

Det kommer nok ikke til å oppleves som et krakk, mer som voldsom disrupsjon. De store produksjonsselskapene vil bli enda mer presset på marginer og rettigheter, og kommer selv til å øke presset nedover, altså mot kreatørene. På kort sikt får nok serieskaperne mer for jobben, men dette er på betingelse av at de gir fra seg rettigheter. Rettighetsmarkedet er i  ferd med å bli så komplekst og uhåndterlig, at mange serieskapere nok kommer til å oppleve det som enklest å ta gode penger å komme seg videre. Det skal mye til for at Dramatikerforbundets såkalte normalavtale blir noe annet enn lett veiledende.

Jeg tror vi vil se en sterk konsolidering i bransjen, og selskaper som blir slukt av de virkelig store, vil neppe få jobbe så uforstyrret som i dag. Bestillingene fra hovedkontoret vil bli strammere, kommandolinjene vil bli langt mer corporate og avstanden mellom kreatør og beslutningstaker vil bli milelang. Det er mye angst hos kanalene i dag, og denne angsten har for lengst spredt seg til de stor produksjonselskapene. Ingen vet hvem som eier hvem i neste kvartal. Alle venter på den iskalde mailen som forteller deg at du må ut på jobbjakt igjen, mens de forsøker å tolke hva sjefene skriker om bak glassveggene i det store møterommet. Det er ikke gitt at denne angsten må spre seg til dem som skaper innholdet. Men relasjoner, taktiske evner og hvordan du navigerer i nettverket ditt, må bli eget fag på medieutdanningene. Og det er ikke noe som heter fast jobb i tv-bransjen, bare så du er klar over det før du velger karrierevei på ordentlig.

Vi kommer fortsatt til å si at vi er inne i en gullalder for norsk tv-drama i året som kommer, men den panikken som har gjort at forfattere og serieskapere føler seg ettertraktet, kommer til å legge seg. Langtidskontrakter som likner på ansettelse kommer til å lokke unge folk til å jobbe for de store selskapene som tilbyr noe som likner sikkerhet mot at man gir fra seg alle rettigheter.

Det kommer ikke til å oppleves som et krakk, og aller mest vil det i ettertid fremstå som en revolusjon når dagens verdikjeder og økosystemer endevendes og skrues sammen helt på nytt. Det blir en beinhard skvis på rettigheter, og store utfordringer for unge folk som vil opp og frem. Og man skal ikke se bort fra at det åpner seg gode muligheter for små og uavhengige produsenter og kreatører som velger å gjøre det stikk motsatte av de store.

Riktig god jul og et disruptivt nytt år.

Arne Berggren er produsent og innholdsskaper i Shuuto As. Les hans tidligere innlegg.

Når kommer dramakrakket?

Når kommer dramakrakket?

2018 har vært et formidabelt år for norsk tv-drama. Nå er vi best i verden, sier vi. Dramaavdelingene skyter opp som paddehatter, og alle vil ha tv-drama. Så hva kan gå galt? Kommer det et dramakrakk, og hvordan vil det oppleves for bransjen?

De siste årene har vært nesten usannsynlige. Det er fortsatt ikke helt til å tro alt dette med Skam. Eller Emmyen for Mammon og Øyenvitne. Alt med Maniac. Eller Vikingane. Og noe annet jeg sikkert glemmer i farten, for norske dramasuksesser kommer liksom som perler på en snor for tiden. Og norske skuespillere gjør seg gjeldende over hele kloden. Det er så gøy nå med norsk tv-drama, at vi nesten glemmer at tv-bransjen, slik vi kjenner den, er i fritt fall og at vond og vanskelig omstilling foregår bak i kulissene.

Alt over alt

Fra å være et litt guffent og truende ord, er det blitt strømming som skal løse tv-bransjens utfordringer. Tradisjonell tv-seing fortsetter å stupe, tallene lar seg ikke lenger bortforklare – og tv-sjefene folder hendene og ber til Gud om at seerne flytter seg rolig over på kanalens egen strømmetjeneste. Det gjør de bare delvis, ser det ut til, for i og med strømmingen opphører den tyngdekraften som dro seerne mot en kanal – bransjen oppdager gradvis nå at det lineære og strømming ikke helt er to sider av samme sak. Man hadde kanskje en slags lojalitet til en tradisjonell tv-kanal i gamle dager, med hallodamer og værmeldere, men kanalene har selv systematisk bygget ned denne relasjonen og i stedet satset nesten alt på markedsføring av enkeltserier og formater. En tv-kanal var et slags hjem for seerne, mens strømmetjenestene først og fremst er et bibliotek, og det vi nå opplever som en dramaboom er muligens ikke mer enn kortsiktig panikk hos i tv-bransjen, en krysning av stolleken og knuffing rundt kakefatet.

De har kanskje ikke noe annet valg, men opplevelsen av at man finner nesten alt dramainnholdet over alt, brer seg. Bra for konsumentene, kanskje, men litt forvirrende og på sikt relativt farlig for dem som har utvikling og produksjon av tv-drama som deler av en forretningsstrategi. For ikke å snakke om opphavsfolkene, som for det aller meste er forfattere. Hvis det viktigste dramainnholdet ikke er eksklusivt knyttet til én plattform/kanal, sier det seg selv at prisen blir stadig mer utslagsgivende et eller flere steder i økosystemet, og det kan være dårlig nytt for digre produksjonsselskaper som nå har vent seg til å pitche inn serier til langt over hundre millioner uten å blunke.

Filmbransjen er prisdrivende

Jeg gjentar for ordens skyld at det skjer mye spennende i norsk tv-drama nå, og også at noen av de mest garvede filmprodusentene har lært tv-bransjen mye om finansiering, kanskje også endel om kvalitet. Men det kommer altfor mange rykter om manglende styring på produksjoner med disse budsjettene, det er til tider mer turbulens enn bransjen har godt av, og når man hører at noen av produksjonene hos NRK spilles inn i et tempo som tilsvarer et par manussider om dagen på ti-timersdager, ser vi kanskje noe av filmbransjens dårlige innflytelse på tv-folk? NRK er i en særstilling, og er det noen som skal bruke penger, er det Ivar Køhn & co. Ære være dem for alt de gjør, jeg elsker NRK, men før eller siden kommer det drastisk kutt og ny mediepolitikk som ikke beskytter krinken på samme måte, og snart må i hvert fall resten av bransjen så smått begynne å regne på når og hvor produksjoner til over hundre millioner er god forretning.

Men akkurat nå er det en mellomting mellom dramafest og panikk hos strømmetjenestene – skaff tv-drama for faen, skriker sjefene ned fra toppetasjene etter å ha stått skolerett i styremøter et eller annet sted på kloden, get me Skam 2.0!

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke skal presentere excelarkene som viser at produksjoner med minuttpris på nærmere 300.000 er bærekraftige. Hvor mange nye abonnenter eller seere genererer den eller den seeren på den enkelte serie? Og hvor mye er en konvertering fra prøveabonnement til premium verdt? Hvor lenge er en gjennomsnittsabonnent lojal? Hvor mye koster det å holde dem der? Ingen vet helt, man folder hendene og håper mens man tenker på et tall. Det likner litt på bokklubbene i gamle dager, da de lot det handle mindre og mindre om bøker, men om salatbestikket og refleksbrikken du fikk ved innmelding. Dersom tv-bransjen er drevet av sportsrettigheter og events, kan man kanskje oppleve at tv-drama er blitt dagens lokkevarer?

Vårrull med pinner

Jeg var så heldig å bli invitert til en NRK-mottakelse i forbindelse med Seriedagene, det var hyggelig og kontinental mingling og småprat med noen av kanonene som var lokket til landet for å spre glans og kunnskap. Det stod en liten fyr for seg selv borte ved peisen og så amerikansk ut, så jeg tok mot til meg og forsøkte å være så henslengt og proff som mulig og sa litt sånn hello og hva driver du med, liksom, og han sa at var regissør, og ja, det var på tv-serier. Anything I’ve seen? spurte jeg på norsk-engelsk mens jeg forsøkte å spise en vårrull med pinner, og han svarte at ja, kanskje: True Detectice, American Horror Story, Ray Donovan, The Walking Dead, Handmaids tale, Homeland maybe … og så tok han en ørliten kunstpause og la Game of Thrones på toppen av det hele. Ok, yes, sa jeg og merket at han så spørrende på meg. Jeg følte at det nå liksom var min tur. Rekyl, sa jeg, Recoil, it’s on … it was on TV3 for a short … Very cheap. Yes and … So how is Hollywood these days? Dette var Jeremy Podeswa, googlet jeg meg diskré frem til mens han hentet seg mer skalldyr og samtidig håndhilste på Espen PA Lervaag som muligens nevnte Maniac. Men jeg fikk da spurt Podeswa om dette med klipping og etterarbeid, for hvor lang tid bruker egentlig én av verdens mest ettertraktede regissører på klipping av serier i absolutt toppklasse for HBO? Four days, sa han kontant. Only Fourty? sa jeg mens jeg forsøkte å plukke opp vårullen fra Ivar Køhns gulvteppe. No, Four Days, sa han og viste meg det samme antallet fingre. Direkte oversatt betyr det fire dager. Fire dager sitter han intenst i klippen og jobber utfra en grovklipp som han mente uten unntak var ubrukelig. På fire dager gjør de directors cut. Hva i all verden er det vi da driver med på norske serier der man klipper i flere måneder på én episode, og ikke en gang ender opp med det antall episoder som var planlagt år i forveien? Jeg sier ikke at det er klippernes skyld, men at det må være noe alvorlig galt i arbeidsflyten og overleveringene fra serieskapere og frem til endelig klipp og etterarbeid.

Kan Netflix kræsje?

HBO-sjefen Casey Bloys mer enn antydet nylig at Netflix utvikler seg som en boble. Han er vel ikke ruvende habil i spørsmålet, men tenker man etter, er det kanskje noe fundamentalt urovekkende ved plattformen? For et par år siden ble det plutselig supergjevt å få vist innholdet sitt på Netflix. Strømmetjenesten var virkelig på vei mot toppen. De mer eller mindre oppfant bingingen, og i dag har alle oppegående mennesker et Netflixabonnement – for er du virkelig i beit for et eller annet å binge, finner du jo alltid noe på Netflix. Problemet er bare at du finner hauger utenfor Netflix, også – du finner tv-serier overalt, og etter hvert har vi vent oss til at selv Netflix-originalene dukker opp på andre strømmetjenester. Jeg kan ikke se én eneste grunn til det, bortsett fra at seriene ikke er bærekraftige i seg selv på egen kanal, så de må spe på med inntekter fra lisensiering. Det er jo fair, men betyr ikke det da at de står med et ben uti den verdikjeden de driver og tar livet av? Og hva vil det bety for Netflix at de nå nærmer seg en halvering av aksjekursen siden den var på sitt høyeste de siste fem årene i juni i år? Puster aksjonærene rolig, eller er fornyelsen av Friends-avtalen, der de mer enn tredobler prisen for et nytt år, fra 30 millioner dollar til rundt 100 milllioner – altså rundt én milliard kroner for å kunne vise en litt sliten sitcom enda et år – et uttrykk for reinspikka desperasjon? Ubegrenset med penger har de ikke, men det kan godt bety at rettighetene til å vise Friends er en god investering. Det viser allikevel med tydelighet hvor inn i helvetes avhengige de fortsatt er av andres innhold,  og der igjennom at de er farlig sårbare, for når Disney nå trekker sitt innhold ut av Netflix og starter sin egen strømmetjeneste, er det neppe bare pytt pytt for Netflix. Netflix er så digert og toneangivende, at når eller hvis krisen inntreffer og aksjonærene får panikk, vil det påvirke hele bransjen. Bare vent, reklamen kommer snart til Netflix også, i en eller annen form.

Nye aktører

AT&T har kjøpt Time Warner som igjen eier HBO. Spennende og livsfarlig. Kombinasjonen av telekom-oppkjøp av innholdsbransje kombinert med opphevingen av nettnøytralitet i USA, ser ikke bra ut. Det betyr at de som solgte deg telefonen din kan inkludere HBO i noe som i et abonnement som begynner å likne på en kanalpakke, og at de kan senke hastigheten om du forsøker å strømme innhold fra konkurrenter. Da begynner det å likne dagligvarebransjen på det verste. Fri konkurranse blir en illusjon. Telefonabonnementet ditt virker plutselig ikke så bra med serier fra Viaplay, for eksempel, eller det lægger når du forsøker å se Kielergata på androidtelefonen din. Nettnøytraliten står foreløpig sterkt i Europa, heldigvis, og kabelselskapenes inntog i innholdbransjen i Norge er både uunngåelig og positiv. Get gjør seg stadig mer synlig for tv-bransjen med Telia i ryggen, og RiksTV har i det stille utviklet en lovende strømmeplattform gjennom Strim, men det er akkurat som det er litt stille før stormen. For hvor lenge vil de tradisjonelle kanalene sitte rolig å se at nye strømmetjenester skummer fløten med innhold fra alle de tradisjonelle kanalene,  samtidig som de begynner å bestille originalt innhold selv? Eller kan det tenkes at noen har snakket sammen, og at markedet i praksis snart er delt i to: Telia og Telenor? Tenk deg at to store aktører sørger for å ha hver sin haug med eksklusivt og originalt innhold, og at det er telefonen din som er nøkkelen til alt du strømmer. Vekk er plutselig alle de store og uavhengige produksjonsselskapene, nå inngår de alle sammen i en vertikal integrering av innholdsleverandører hos det ene eller det andre telekomselskapet som avholder pitcherunder én gang i året. Jeg kommer ikke til å savne alle disse ustrukturerte pitcheinvitasjonene hos hvem som helst kan late som om de er HBO eller NRK. Men det å selge inn en idé eller få en fot innenfor i bransjen, kommer til å likne på utfordringene ved å klatre til topps i Frimurerlosjen.

Big data

Telekomgigantenes inntog i tv-bransjen betyr at vi som produserer tv-drama kommer til å gå i en annen type møter fremover, og sannsynligvis at ord som seertall, rating og klikk går ut av ordboken. Jobben innholdet skal gjøre er å generere big data, trafikk og brukerrelasjoner. Hvor lenge er det til serieskaperne ikke venter spent på seertall, men på hvor mange konverteringer som ble gjort til dyre abonnementspakker hos f.eks Telenor? Det ville vært en befrielse å slippe å være medskaper til reklamefinansiert innhold for mange av de kreatørene som ser på seg selv som kunstnere og helst ikke vil gå i møter der man snakker om penger, men det spørs om det blir noe enklere liv for de mest romantiske i bransjen, når serien din går på billigsalg i bundler med Spotify, matkasser og reiseforsikring.

Men krakk?

Det kommer nok ikke til å oppleves som et krakk, mer som voldsom disrupsjon. De store produksjonsselskapene vil bli enda mer presset på marginer og rettigheter, og kommer selv til å øke presset nedover, altså mot kreatørene. På kort sikt får nok serieskaperne mer for jobben, men dette er på betingelse av at de gir fra seg rettigheter. Rettighetsmarkedet er i  ferd med å bli så komplekst og uhåndterlig, at mange serieskapere nok kommer til å oppleve det som enklest å ta gode penger å komme seg videre. Det skal mye til for at Dramatikerforbundets såkalte normalavtale blir noe annet enn lett veiledende.

Jeg tror vi vil se en sterk konsolidering i bransjen, og selskaper som blir slukt av de virkelig store, vil neppe få jobbe så uforstyrret som i dag. Bestillingene fra hovedkontoret vil bli strammere, kommandolinjene vil bli langt mer corporate og avstanden mellom kreatør og beslutningstaker vil bli milelang. Det er mye angst hos kanalene i dag, og denne angsten har for lengst spredt seg til de stor produksjonselskapene. Ingen vet hvem som eier hvem i neste kvartal. Alle venter på den iskalde mailen som forteller deg at du må ut på jobbjakt igjen, mens de forsøker å tolke hva sjefene skriker om bak glassveggene i det store møterommet. Det er ikke gitt at denne angsten må spre seg til dem som skaper innholdet. Men relasjoner, taktiske evner og hvordan du navigerer i nettverket ditt, må bli eget fag på medieutdanningene. Og det er ikke noe som heter fast jobb i tv-bransjen, bare så du er klar over det før du velger karrierevei på ordentlig.

Vi kommer fortsatt til å si at vi er inne i en gullalder for norsk tv-drama i året som kommer, men den panikken som har gjort at forfattere og serieskapere føler seg ettertraktet, kommer til å legge seg. Langtidskontrakter som likner på ansettelse kommer til å lokke unge folk til å jobbe for de store selskapene som tilbyr noe som likner sikkerhet mot at man gir fra seg alle rettigheter.

Det kommer ikke til å oppleves som et krakk, og aller mest vil det i ettertid fremstå som en revolusjon når dagens verdikjeder og økosystemer endevendes og skrues sammen helt på nytt. Det blir en beinhard skvis på rettigheter, og store utfordringer for unge folk som vil opp og frem. Og man skal ikke se bort fra at det åpner seg gode muligheter for små og uavhengige produsenter og kreatører som velger å gjøre det stikk motsatte av de store.

Riktig god jul og et disruptivt nytt år.

Arne Berggren er produsent og innholdsskaper i Shuuto As. Les hans tidligere innlegg.

MENY