Mellom skapelsesprosessen og opplevelsen

Mellom skapelsesprosessen og opplevelsen

Å revitalisere sanseapparatet er kanskje en av de største oppgavene for en filmklipper, mener Einar Egeland, som under klippingen av ”Kongens Nei” forsket på eget arbeid. Det har gitt ham enda sterkere tro på å bruke seg selv og sine egne sanser. – Den umiddelbare responsen, den kan du stole på – lenge.

«Når du ser noe for 20. gang, og du har gjort en liten endring eller satt det inn i en ny kontekst, så må du fortsatt prøve å oppleve det som om det var første gang».

Erkjennelsen kommer fra filmklipper og professor Einar Egeland, som blant annet har klippet Kongens Nei, Utøya 22.juli, DeUsynlige og Kjærlighetens kjøtere, for å nevne de mest kjente titlene. I tre år (2015-2018) har han forsket på forbindelsen mellom kunstnerisk uttrykk og nevropsykologi i det filmiske narrativet. Han har undersøkt egen kunstnerisk arbeidsprosess under klippingen av en konkret spillefilm, Kongens Nei. I tillegg har han samarbeidet med Psykologisk Institutt, UiO, og gjennomført to audiovisuelle eksperimenter.

Hva fikk deg til å ville starte med denne forskningen?

– Jeg ville komme på innsiden, trenge dypere inn i det vi faktisk holder på med, når vi bearbeider et audiovisuelt uttrykk. Da er spørsmålet: Hvordan gjør man det? Reflekterer man mer? Leser man, ser man enda mer film? Tar man et skritt tilbake for kanskje å oppdage noe nytt? Hva gjør man for å komme i berøring med det som er forunderlig ved dette? At det faktisk virker på oss. Da fant jeg frem til å kunne koble det vi gjør med det som har skjedd innen hjerneforskningen de siste ti årene. Verktøy for slik forskning er blitt mer tilgjengelig. Så jeg tok kontakt med Psykologisk Institutt, UiO, og de var interessert.

Hva ville du undersøke?

 – Jeg ville prøve å finne ut mer om den emosjonelle komponenten når vi opplever et audiovisuelt utrykk. Altså, når vi prosesserer en filmisk stimulans som transformeres til en emosjonell opplevelse. Det er det ene, som tilskuer. Men så er det jo det andre, for oss som lager film: Hvordan gjør vi det, hva foregår når vi er i prosessen med å skape en film? Vi må jo bruke oss selv, våre egne følelser og kroppslige reaksjoner, for å komme i nærhet av dette som andre skal oppleve. Det var denne koblingen jeg ønsket å undersøke nærmere, med en annen type verktøy.

Du valgte å forske i din egen arbeidsprosess som klipper?

 – Jeg fant ut at det ville være glimrende å bruke det arbeidet jeg gjorde som klipper på Kongens Nei av regissør Erik Poppe. Særlig fordi den prosessen i seg selv ble veldig interessant, med tanke på akkurat dette: Hvordan bearbeider vi et audiovisuelt utrykk, med tanke på å vekke en forventet emosjonell respons? Gjennom Program for Kunstnerisk Utvikling fikk jeg midler tilsvarende 50% stilling til å sette i gang med forskningsprosjektet, et samarbeid mellom Den norske filmskolen og Psykologisk Institutt.

Hvorfor akkurat Kongens Nei?

 – Erik Poppe hadde et credo for den filmen, noe han er god til. For hvert prosjekt lager han et slags regelverk, både kunstnerisk, uttrykksmessig og innholdsmessig. For Kongens nei var det å unngå å lage et stivt kostymedrama. Han ville gjøre det med håndholdt kamera og en dokumentarisk stil. I tillegg skulle det prinsipielt ikke klippes i den enkelte tagning. Det er et ytterst interessant utgangspunkt.

Han ønsket ikke å klippe?

 – Riktig. Ikke klippe frem dramaet i scenene, men snarere stole på at det kamera fanger uten avbrytelser, det ville ha en større opplevelsesmessig verdi. Det var han villig til å gamble på. Og det holdt vi fast på lenge i den prosessen, men vi måtte jo gå litt tilbake på det etterhvert – av praktiske, men også kunstneriske grunner.

Hva var intensjonen bak å ikke klippe? Hva ønsket dere å oppnå?

– Tanken var at det gir en større grad av troverdighet og åpner for en annen type tilstedeværelse for publikum, en mulighet for innlevelse og medlevelse. Det var det store forsøket i dette.

Hvordan gikk det? Klarte dere å fullføre med å bare legge tagninger etter hverandre?

 – Lenge var det en arbeidsmetode, men den holder jo ikke hele veien. Så vi var nødt til å begynne å bearbeide. Filmen bærer samtidig preg av intensjonen om å la mest mulig spille seg ut uforstyrret.

Hva måtte bearbeides?

 – Man må jo ta noe bort, ellers blir filmen ti timer lang. Men vi holdt på overskriften; å minimalisere klipping for å dyrke frem et dramaturgisk forløp. Ikke innenfor en scene, eller mellom to karakterer. Heller la kamera få lov til å ha størst mulig grad av observasjon.

Einar Egeland under presentasjonen av forskningsprosjektet ved Den norske filmskolen – Program for Kunstnerisk utviklingsarbeid.

Hvordan undersøker man om det virker?

– Det er akkurat som Vittorio Gallese uttrykker i sine teorier og forskning. Han benytter begrepet Embodied Simulation, altså at du må bruke deg selv som verktøy og respondent. Akkurat det er kanskje en av de største oppgavene for en klipper – å være i en prosess der du kontinuerlig må revitalisere sanseapparatet. Når du ser noe for 20. gang, og hvis du har gjort en liten endring eller satt det inn i en ny kontekst, så må du fortsatt prøve å oppleve det som om det var første gang. Det er veldig vanskelig, men det er også det som er oppgaven, og det er morsomt.

Hva mer kan du fortelle om Gallese?

– Gallese oppdaget sammen med sitt forskerteam i Parma speilnevronene i hjernen: Det er de samme nevrologiske sentre i hjernen som responderer hvis du observerer noen oppleve noe, og hvis du selv opplever det samme. Dette er jo kjempeinteressant. Det er noe omdiskutert i hvilken grad det påvirker oss eller spiller inn i livene våre, men det er i hvert fall en veldig takknemlig forklaringsmodell på vår evne til å føle empati, medlevelse, innlevelse i noe som er egentlig eksternt, noe du sitter og ser på. Det er dette som er kjernen i det forunderlige, som jeg snakket om. At levende bilder som projiseres på en vegg – og som vi vet er konstruert, det er på en måte gjenskapt liv – kan virke så sterkt på oss. Det blir som om det er ekte, slik at vi kan leve oss inn i det. Dette er jo som fenomen helt utrolig. Dokumentarisk materiale og fiksjon avsmitter hverandre mer og mer, så det skillet synes å viskes ut

Kan du utdype om den generelle forskningen på emnet. Hva mer fant du ut?

– Jeg fant ut det forskes en god del på det audiovisuelle området, også rettet mot emosjonalitet. Men det aller meste gjøres av filmvitere. Det er veldig lite med utgangspunkt i de som faktisk lager filmene. Det er der min interesse ligger, å opprette en kobling mellom skapelsesprosessen og opplevelsen. De to eksperimentene jeg gjorde i samarbeid med Psykologisk Institutt er designet for å undersøke relasjonen mellom tilskuerens opplevelse og ulike narrative formgrep. Det ene undersøkte tilskuernes reaksjon på samme scene i tre klippevarianter, en konfrontasjon mellom far og sønn hentet fra Kongens nei. Her brukte vi pupillometrisk måling for å avlese hjerneaktivitet. I det andre eksperimentet styrte tilskuerne narrativet selv i relasjon til ulike emosjonelt ladete nøkkelord. De fikk selv bestemme frekvens og rytme mellom protagonist og antagonist, representert ved emoji-figurer. Her var vi ute etter å finne en mulig sammenheng mellom visuell rytme og emosjonalitet. Vi mener begge eksperimentene, som ble gjort i laboratoriesetting og fulgte anerkjente prosedyrer for denne type forskning, ga svar. I det første eksperimentet fikk vi tydelig indikasjon på at det å la være å klippe kan gi tilskueren en sterkere emosjonell opplevelse. I det andre forsøket gjorde vi flere interessante funn når det gjelder hvem man ønsker å se mest i en relasjon der forutsetningene endres. Funnene blir omtalt i detalj i senere rapporter og artikler.

– Mange tenker sikkert, er det noe å finne ut her? Er det ikke bare å tukle med prosessen? Nei, tenker jeg, det er som å vite mye om harmonier og rytmikk innen musikkområdet. Eller farger, komposisjon og strek innenfor billedkunsten. Her ligger det mye å undersøke av interessante ting. Jeg vil oppfordre alle som har lyst og mulighet til å prøve seg.

Har forskningen endret deg?

 – Ja, det vil jeg si. Jeg har fått en større bevissthet overfor det jeg faktisk gjør i klippeprosessen, og har ikke blitt skremt på noen som helst måte. Noe er en bekreftelse på det vi allerede gjør ubevisst som filmfortellere, og det er godt å ta med seg. Noe kan også bidra med ny forståelse. Først og fremst har jeg blitt mer vár, mer oppmerksom på en ting: Man skal behandle råmaterialet med den største grad av sensibilitet. Det betyr ikke at man skal være fintfølende og ikke gjøre det som er nødvendig, men det ligger alltid noe unikt og venter i dette møtet. Det er det som er vår oppgave å finne og identifisere. Da må man bruke seg selv og sine egne sanser og kroppslige reaksjoner. Derfor er det første møtet med råmaterialet nesten litt hellig. Det setter seg i fibrene og det skal du ta med deg gjennom hele prosessen. Den umiddelbare responsen, den kan du stole på – lenge. Det kommer mer enn nok av analyse og andre oppfatninger underveis i en lang etterarbeidsprosess som du må ta i betraktning. Men du kan alltid vende tilbake til det du selv sanset første gang, og dine egne løpende responser. Det er i din egen sansning troverdigheten ligger.

Einar Egeland har gjennomført prosjektet  gjennom Den norske filmskolen, finansiert av Program for Kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU) og i samarbeid med Psykologisk Institutt/RITMO — Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse — Universitetet i Oslo (UiO).

Mellom skapelsesprosessen og opplevelsen

Mellom skapelsesprosessen og opplevelsen

Å revitalisere sanseapparatet er kanskje en av de største oppgavene for en filmklipper, mener Einar Egeland, som under klippingen av ”Kongens Nei” forsket på eget arbeid. Det har gitt ham enda sterkere tro på å bruke seg selv og sine egne sanser. – Den umiddelbare responsen, den kan du stole på – lenge.

«Når du ser noe for 20. gang, og du har gjort en liten endring eller satt det inn i en ny kontekst, så må du fortsatt prøve å oppleve det som om det var første gang».

Erkjennelsen kommer fra filmklipper og professor Einar Egeland, som blant annet har klippet Kongens Nei, Utøya 22.juli, DeUsynlige og Kjærlighetens kjøtere, for å nevne de mest kjente titlene. I tre år (2015-2018) har han forsket på forbindelsen mellom kunstnerisk uttrykk og nevropsykologi i det filmiske narrativet. Han har undersøkt egen kunstnerisk arbeidsprosess under klippingen av en konkret spillefilm, Kongens Nei. I tillegg har han samarbeidet med Psykologisk Institutt, UiO, og gjennomført to audiovisuelle eksperimenter.

Hva fikk deg til å ville starte med denne forskningen?

– Jeg ville komme på innsiden, trenge dypere inn i det vi faktisk holder på med, når vi bearbeider et audiovisuelt uttrykk. Da er spørsmålet: Hvordan gjør man det? Reflekterer man mer? Leser man, ser man enda mer film? Tar man et skritt tilbake for kanskje å oppdage noe nytt? Hva gjør man for å komme i berøring med det som er forunderlig ved dette? At det faktisk virker på oss. Da fant jeg frem til å kunne koble det vi gjør med det som har skjedd innen hjerneforskningen de siste ti årene. Verktøy for slik forskning er blitt mer tilgjengelig. Så jeg tok kontakt med Psykologisk Institutt, UiO, og de var interessert.

Hva ville du undersøke?

 – Jeg ville prøve å finne ut mer om den emosjonelle komponenten når vi opplever et audiovisuelt utrykk. Altså, når vi prosesserer en filmisk stimulans som transformeres til en emosjonell opplevelse. Det er det ene, som tilskuer. Men så er det jo det andre, for oss som lager film: Hvordan gjør vi det, hva foregår når vi er i prosessen med å skape en film? Vi må jo bruke oss selv, våre egne følelser og kroppslige reaksjoner, for å komme i nærhet av dette som andre skal oppleve. Det var denne koblingen jeg ønsket å undersøke nærmere, med en annen type verktøy.

Du valgte å forske i din egen arbeidsprosess som klipper?

 – Jeg fant ut at det ville være glimrende å bruke det arbeidet jeg gjorde som klipper på Kongens Nei av regissør Erik Poppe. Særlig fordi den prosessen i seg selv ble veldig interessant, med tanke på akkurat dette: Hvordan bearbeider vi et audiovisuelt utrykk, med tanke på å vekke en forventet emosjonell respons? Gjennom Program for Kunstnerisk Utvikling fikk jeg midler tilsvarende 50% stilling til å sette i gang med forskningsprosjektet, et samarbeid mellom Den norske filmskolen og Psykologisk Institutt.

Hvorfor akkurat Kongens Nei?

 – Erik Poppe hadde et credo for den filmen, noe han er god til. For hvert prosjekt lager han et slags regelverk, både kunstnerisk, uttrykksmessig og innholdsmessig. For Kongens nei var det å unngå å lage et stivt kostymedrama. Han ville gjøre det med håndholdt kamera og en dokumentarisk stil. I tillegg skulle det prinsipielt ikke klippes i den enkelte tagning. Det er et ytterst interessant utgangspunkt.

Han ønsket ikke å klippe?

 – Riktig. Ikke klippe frem dramaet i scenene, men snarere stole på at det kamera fanger uten avbrytelser, det ville ha en større opplevelsesmessig verdi. Det var han villig til å gamble på. Og det holdt vi fast på lenge i den prosessen, men vi måtte jo gå litt tilbake på det etterhvert – av praktiske, men også kunstneriske grunner.

Hva var intensjonen bak å ikke klippe? Hva ønsket dere å oppnå?

– Tanken var at det gir en større grad av troverdighet og åpner for en annen type tilstedeværelse for publikum, en mulighet for innlevelse og medlevelse. Det var det store forsøket i dette.

Hvordan gikk det? Klarte dere å fullføre med å bare legge tagninger etter hverandre?

 – Lenge var det en arbeidsmetode, men den holder jo ikke hele veien. Så vi var nødt til å begynne å bearbeide. Filmen bærer samtidig preg av intensjonen om å la mest mulig spille seg ut uforstyrret.

Hva måtte bearbeides?

 – Man må jo ta noe bort, ellers blir filmen ti timer lang. Men vi holdt på overskriften; å minimalisere klipping for å dyrke frem et dramaturgisk forløp. Ikke innenfor en scene, eller mellom to karakterer. Heller la kamera få lov til å ha størst mulig grad av observasjon.

Einar Egeland under presentasjonen av forskningsprosjektet ved Den norske filmskolen – Program for Kunstnerisk utviklingsarbeid.

Hvordan undersøker man om det virker?

– Det er akkurat som Vittorio Gallese uttrykker i sine teorier og forskning. Han benytter begrepet Embodied Simulation, altså at du må bruke deg selv som verktøy og respondent. Akkurat det er kanskje en av de største oppgavene for en klipper – å være i en prosess der du kontinuerlig må revitalisere sanseapparatet. Når du ser noe for 20. gang, og hvis du har gjort en liten endring eller satt det inn i en ny kontekst, så må du fortsatt prøve å oppleve det som om det var første gang. Det er veldig vanskelig, men det er også det som er oppgaven, og det er morsomt.

Hva mer kan du fortelle om Gallese?

– Gallese oppdaget sammen med sitt forskerteam i Parma speilnevronene i hjernen: Det er de samme nevrologiske sentre i hjernen som responderer hvis du observerer noen oppleve noe, og hvis du selv opplever det samme. Dette er jo kjempeinteressant. Det er noe omdiskutert i hvilken grad det påvirker oss eller spiller inn i livene våre, men det er i hvert fall en veldig takknemlig forklaringsmodell på vår evne til å føle empati, medlevelse, innlevelse i noe som er egentlig eksternt, noe du sitter og ser på. Det er dette som er kjernen i det forunderlige, som jeg snakket om. At levende bilder som projiseres på en vegg – og som vi vet er konstruert, det er på en måte gjenskapt liv – kan virke så sterkt på oss. Det blir som om det er ekte, slik at vi kan leve oss inn i det. Dette er jo som fenomen helt utrolig. Dokumentarisk materiale og fiksjon avsmitter hverandre mer og mer, så det skillet synes å viskes ut

Kan du utdype om den generelle forskningen på emnet. Hva mer fant du ut?

– Jeg fant ut det forskes en god del på det audiovisuelle området, også rettet mot emosjonalitet. Men det aller meste gjøres av filmvitere. Det er veldig lite med utgangspunkt i de som faktisk lager filmene. Det er der min interesse ligger, å opprette en kobling mellom skapelsesprosessen og opplevelsen. De to eksperimentene jeg gjorde i samarbeid med Psykologisk Institutt er designet for å undersøke relasjonen mellom tilskuerens opplevelse og ulike narrative formgrep. Det ene undersøkte tilskuernes reaksjon på samme scene i tre klippevarianter, en konfrontasjon mellom far og sønn hentet fra Kongens nei. Her brukte vi pupillometrisk måling for å avlese hjerneaktivitet. I det andre eksperimentet styrte tilskuerne narrativet selv i relasjon til ulike emosjonelt ladete nøkkelord. De fikk selv bestemme frekvens og rytme mellom protagonist og antagonist, representert ved emoji-figurer. Her var vi ute etter å finne en mulig sammenheng mellom visuell rytme og emosjonalitet. Vi mener begge eksperimentene, som ble gjort i laboratoriesetting og fulgte anerkjente prosedyrer for denne type forskning, ga svar. I det første eksperimentet fikk vi tydelig indikasjon på at det å la være å klippe kan gi tilskueren en sterkere emosjonell opplevelse. I det andre forsøket gjorde vi flere interessante funn når det gjelder hvem man ønsker å se mest i en relasjon der forutsetningene endres. Funnene blir omtalt i detalj i senere rapporter og artikler.

– Mange tenker sikkert, er det noe å finne ut her? Er det ikke bare å tukle med prosessen? Nei, tenker jeg, det er som å vite mye om harmonier og rytmikk innen musikkområdet. Eller farger, komposisjon og strek innenfor billedkunsten. Her ligger det mye å undersøke av interessante ting. Jeg vil oppfordre alle som har lyst og mulighet til å prøve seg.

Har forskningen endret deg?

 – Ja, det vil jeg si. Jeg har fått en større bevissthet overfor det jeg faktisk gjør i klippeprosessen, og har ikke blitt skremt på noen som helst måte. Noe er en bekreftelse på det vi allerede gjør ubevisst som filmfortellere, og det er godt å ta med seg. Noe kan også bidra med ny forståelse. Først og fremst har jeg blitt mer vár, mer oppmerksom på en ting: Man skal behandle råmaterialet med den største grad av sensibilitet. Det betyr ikke at man skal være fintfølende og ikke gjøre det som er nødvendig, men det ligger alltid noe unikt og venter i dette møtet. Det er det som er vår oppgave å finne og identifisere. Da må man bruke seg selv og sine egne sanser og kroppslige reaksjoner. Derfor er det første møtet med råmaterialet nesten litt hellig. Det setter seg i fibrene og det skal du ta med deg gjennom hele prosessen. Den umiddelbare responsen, den kan du stole på – lenge. Det kommer mer enn nok av analyse og andre oppfatninger underveis i en lang etterarbeidsprosess som du må ta i betraktning. Men du kan alltid vende tilbake til det du selv sanset første gang, og dine egne løpende responser. Det er i din egen sansning troverdigheten ligger.

Einar Egeland har gjennomført prosjektet  gjennom Den norske filmskolen, finansiert av Program for Kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU) og i samarbeid med Psykologisk Institutt/RITMO — Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse — Universitetet i Oslo (UiO).

MENY