Filmbransjen mangler altfor ofte respekt for andre menneskers tid, innsats og profesjonelle integritet, mener skuespiller Markus Scarth Tønseth. Her gir han noen eksempler – fra rotete castingprosesser til ufullstendige kontrakter og idiotiske feil på rulleteksten.
Jeg har vært frilansskuespiller i 23 år. Jeg er utdannet i England, har blant annet spilt i West End og vært tilknyttet flere institusjonsteatre, men har tilbragt det meste av min karriere i det frie feltet. Jeg er en aktiv stemmeskuespiller. Jeg dubber, leser dokumentarkommentarer og gjør radioreklamer og e-læringsprosjekter. Jeg er en av de mange hardtarbeidende, men relativt usynlige skuespillerne der ute hvis navn ikke står med fete typer øverst på plakatene, men som like fullt bidrar til at «stjernene» får skinne. Jeg har medvirket i åtte spillefilmer og har snart siste innspillingsdag på min åttende tv-serie. Og så har jeg gjort en rekke reklamefilmer, da. For store og små produsenter, både norske og utenlandske.
I det hele tatt vil jeg si at jeg har ganske bred og sammensatt erfaring fra de fleste felt innen mitt fag, men av de ulike bransjene jeg har vært tilknyttet, er filmbransjen etter mitt syn den desidert minst profesjonelle.
Jeg mener ikke alle, naturligvis. Det finnes selvsagt svært kompetente og høyst profesjonelle aktører innen alle fagfunksjonene. Det er på produksjonssiden det hele faller fra hverandre. Og fra mitt ståsted ser det ut til å handle om respekt. Eller, rettere sagt, mangel på det. Respekt for andre menneskers tid, innsats, profesjonelle integritet og verdi.
La meg gi noen eksempler:
For de aller fleste av oss skuespillere, er castingen det første møtet vi får med prosjektet. I noen sjeldne tilfeller har vi kanskje fått lese et helt manus på forhånd, men som regel får vi en scene og kanskje et kort synopsis eller en liten karakter- og/eller situasjonsbeskrivelse. Og så blir man plassert i et tomt rom foran et kamera og gjerne bedt om å spille ut en scene med imaginære objekter og mennesker. For ikke lenge siden ble jeg bedt om å «sykle» nedover gata sittende på en barkrakk, jagende for å komme frem, men samtidig unngå kollisjon med møtende trafikk og mennesker… (”Fint hvis du kan ha med deg kondomdrakt eller lignende, regi vil gjerne se kroppen din!»).
Så blir man bedt om å holde av datoer for innspilling i tilfelle man er så heldig å få rollen, og så lover de på tro og ære at de skal gi beskjed så snart en avgjørelse er tatt.
Som oftest får man beskjed, og som regel har de valgt en annen. Og det er helt greit, slik er gamet. Men altfor ofte hører man ingenting. Og det gjør meg lynende forbanna! Hadde jeg kommet med lua i hånden til en produsent, regissør, et castingbyrå eller whatever og tigget om en jobb, så hadde nå det vært så sin sak. Men her har dere kommet til meg og bedt meg bruke av min tid, enten til å stille opp på prøvefilming eller til å lage self tape eller prate med regissøren – hvilket jeg gladelig gjør – og dere ber meg om å rydde plass i kalenderen for en mulig innspillingsperiode. Og jeg er den eneste av de involverte i prosessen som ikke får betalt for innsatsen. Og likevel greier dere gang på gang å «glemme» å informere dem som ikke fikk jobb. Det siste halve året har jeg vært på fire eller fem prøvefilminger og har sendt inn to self tapes. Altså seks eller sju auditions. Ved to anledninger hørte jeg ingenting før jeg selv purret da opptaksdag begynte å nærme seg, og da var svaret: «Å, beklager, men avgjørelsen ble ikke tatt før sent i går kveld», eller «Å, nå fikk jeg akkurat beskjed om at det ikke ble deg. Beklager» (Bullshit-alarmen trenger snart nye batterier …).
Ved en anledning hørte jeg rett og slett ikke noe i det hele tatt, selv om jeg hadde kastet meg rundt en lørdag kveld og laget self tape for opptak som skulle være tre dager senere. Og slik som dette har det vært i alle år. Det er respektløst, og det er flaut. Og det er hylende uprofesjonelt. Som om ikke vi skuespillere har et liv, vi også? Andre oppdrag? Legetimer? Barn som skal på aktiviteter? Ektefeller eller samboere som gjerne skulle ha koordinert sine kalendre? Ferier som skal planlegges? Og så videre …
Så har man vært så heldig at man har fått en jobb, da, og gleder seg til å ta fatt. Men så kommer kontrakten (hvis den kommer i det hele tatt …), og så begynner problemene. Vilkår som strider mot tariffavtalene mellom Virke Produsentforeningen og Norsk Skuespillerforbund virker nesten mer som regelen snarere enn unntaket, og jeg vet ikke hva som er verst: produsenter som ikke kjenner til avtaleverket, eller produsenter som ikke vil forholde seg til det og håper at skuespillerne ikke legger merke til det eller ikke tør å protestere.
Det å måtte slåss som en løve for å forhandle seg opp til tariff, går etterhvert på selvrespekten løs. Og det burde være et tankekors for en produsent at det kanskje ikke er et godt incitament for en skuespiller til å yte sitt beste på jobb. For noen år siden mottok jeg en kontrakt for en tv-serie som var 100 prosent etter boka, og da gråt jeg av lettelse, selv om det var til minstelønn. Så ille er det faktisk der ute. Her har Virke Produsentforeningen en stor, pedagogisk oppgave foran seg. De må rett og slett undervise sine medlemmer om tariffavtalene – og de må sørge for at de blir overholdt. Det er til alles ulempe hvis enkelte produsenter skaffer seg urettferdige konkurransefortrinn ved å underbetale de ansatte.
Det kan sikkert virke som en bagatell for mange, men for oss som har navnet vårt som merkevare, er det å bli riktig kreditert faktisk av stor betydning (i tillegg til at det er tariffestet). Jeg har selv opplevd flere ganger å bli feil kreditert – som oftest ved at navnet er stavet feil – og i samtlige tilfeller har det blitt møtt med skuldertrekk når det har blitt påpekt.
Sist det skjedde, var en tv-serie jeg medvirket i som også skulle utgis på DVD. Da den ble sendt, oppdaget jeg at navnet mitt var feil, og jeg ba derfor om at dette måtte rettes opp i til DVD-utgivelsen. Svaret jeg fikk, var at dette ikke var mulig, fordi glass-master alt var produsert, og at det ville bli for dyrt å gjøre det på nytt. Men de kunne sørge for at det sto riktig navn på omslaget (dette var ikke noe de kom på av seg selv – jeg måtte forlange det). Tror dere Aksel Hennie hadde fått samme svar? Eller Kristoffer Joner?
Vel, for å svare med et eksempel: her i sommer var jeg på førpremiere på en norsk film, en drøy uke før ordinær premiere. Jeg la merke til at forfatterens navn var stavet feil i åpningsvignetten, og reagerte naturligvis med vantro. Dagen etter meldte jeg fra til regissøren, som tok det videre til produsenten. De kastet seg rundt og fikk rettet opp i feilen før filmen ble offisielt sluppet. Det er med andre ord forskjell på folk. Men hvorfor må det være slik? Hvorfor er det ikke like viktig at alle er riktig kreditert? Og hvor vanskelig kan det være å unngå slike feil overhode? Det handler jo egentlig bare om å bry seg. Om å ha respekt for andre mennesker.
Dette var bare noen få eksempler – bagateller, vil enkelte sikkert innvende – på amatørmessige trekk ved norsk film- og tv-produksjon. Det finnes flere, jeg kunne ha sagt mye om informasjonsflyt og generell planlegging, men så var det dette med plass …
Kanskje det er mer sannhet enn vi liker å innrømme i ordene til en ungarsk filmarbeider jeg en gang pratet med om tingenes tilstand: «But you know, Markus, these people are not professional film makers» …
Markus Scarth Tønseth er skuespiller
Filmbransjen mangler altfor ofte respekt for andre menneskers tid, innsats og profesjonelle integritet, mener skuespiller Markus Scarth Tønseth. Her gir han noen eksempler – fra rotete castingprosesser til ufullstendige kontrakter og idiotiske feil på rulleteksten.
Jeg har vært frilansskuespiller i 23 år. Jeg er utdannet i England, har blant annet spilt i West End og vært tilknyttet flere institusjonsteatre, men har tilbragt det meste av min karriere i det frie feltet. Jeg er en aktiv stemmeskuespiller. Jeg dubber, leser dokumentarkommentarer og gjør radioreklamer og e-læringsprosjekter. Jeg er en av de mange hardtarbeidende, men relativt usynlige skuespillerne der ute hvis navn ikke står med fete typer øverst på plakatene, men som like fullt bidrar til at «stjernene» får skinne. Jeg har medvirket i åtte spillefilmer og har snart siste innspillingsdag på min åttende tv-serie. Og så har jeg gjort en rekke reklamefilmer, da. For store og små produsenter, både norske og utenlandske.
I det hele tatt vil jeg si at jeg har ganske bred og sammensatt erfaring fra de fleste felt innen mitt fag, men av de ulike bransjene jeg har vært tilknyttet, er filmbransjen etter mitt syn den desidert minst profesjonelle.
Jeg mener ikke alle, naturligvis. Det finnes selvsagt svært kompetente og høyst profesjonelle aktører innen alle fagfunksjonene. Det er på produksjonssiden det hele faller fra hverandre. Og fra mitt ståsted ser det ut til å handle om respekt. Eller, rettere sagt, mangel på det. Respekt for andre menneskers tid, innsats, profesjonelle integritet og verdi.
La meg gi noen eksempler:
For de aller fleste av oss skuespillere, er castingen det første møtet vi får med prosjektet. I noen sjeldne tilfeller har vi kanskje fått lese et helt manus på forhånd, men som regel får vi en scene og kanskje et kort synopsis eller en liten karakter- og/eller situasjonsbeskrivelse. Og så blir man plassert i et tomt rom foran et kamera og gjerne bedt om å spille ut en scene med imaginære objekter og mennesker. For ikke lenge siden ble jeg bedt om å «sykle» nedover gata sittende på en barkrakk, jagende for å komme frem, men samtidig unngå kollisjon med møtende trafikk og mennesker… (”Fint hvis du kan ha med deg kondomdrakt eller lignende, regi vil gjerne se kroppen din!»).
Så blir man bedt om å holde av datoer for innspilling i tilfelle man er så heldig å få rollen, og så lover de på tro og ære at de skal gi beskjed så snart en avgjørelse er tatt.
Som oftest får man beskjed, og som regel har de valgt en annen. Og det er helt greit, slik er gamet. Men altfor ofte hører man ingenting. Og det gjør meg lynende forbanna! Hadde jeg kommet med lua i hånden til en produsent, regissør, et castingbyrå eller whatever og tigget om en jobb, så hadde nå det vært så sin sak. Men her har dere kommet til meg og bedt meg bruke av min tid, enten til å stille opp på prøvefilming eller til å lage self tape eller prate med regissøren – hvilket jeg gladelig gjør – og dere ber meg om å rydde plass i kalenderen for en mulig innspillingsperiode. Og jeg er den eneste av de involverte i prosessen som ikke får betalt for innsatsen. Og likevel greier dere gang på gang å «glemme» å informere dem som ikke fikk jobb. Det siste halve året har jeg vært på fire eller fem prøvefilminger og har sendt inn to self tapes. Altså seks eller sju auditions. Ved to anledninger hørte jeg ingenting før jeg selv purret da opptaksdag begynte å nærme seg, og da var svaret: «Å, beklager, men avgjørelsen ble ikke tatt før sent i går kveld», eller «Å, nå fikk jeg akkurat beskjed om at det ikke ble deg. Beklager» (Bullshit-alarmen trenger snart nye batterier …).
Ved en anledning hørte jeg rett og slett ikke noe i det hele tatt, selv om jeg hadde kastet meg rundt en lørdag kveld og laget self tape for opptak som skulle være tre dager senere. Og slik som dette har det vært i alle år. Det er respektløst, og det er flaut. Og det er hylende uprofesjonelt. Som om ikke vi skuespillere har et liv, vi også? Andre oppdrag? Legetimer? Barn som skal på aktiviteter? Ektefeller eller samboere som gjerne skulle ha koordinert sine kalendre? Ferier som skal planlegges? Og så videre …
Så har man vært så heldig at man har fått en jobb, da, og gleder seg til å ta fatt. Men så kommer kontrakten (hvis den kommer i det hele tatt …), og så begynner problemene. Vilkår som strider mot tariffavtalene mellom Virke Produsentforeningen og Norsk Skuespillerforbund virker nesten mer som regelen snarere enn unntaket, og jeg vet ikke hva som er verst: produsenter som ikke kjenner til avtaleverket, eller produsenter som ikke vil forholde seg til det og håper at skuespillerne ikke legger merke til det eller ikke tør å protestere.
Det å måtte slåss som en løve for å forhandle seg opp til tariff, går etterhvert på selvrespekten løs. Og det burde være et tankekors for en produsent at det kanskje ikke er et godt incitament for en skuespiller til å yte sitt beste på jobb. For noen år siden mottok jeg en kontrakt for en tv-serie som var 100 prosent etter boka, og da gråt jeg av lettelse, selv om det var til minstelønn. Så ille er det faktisk der ute. Her har Virke Produsentforeningen en stor, pedagogisk oppgave foran seg. De må rett og slett undervise sine medlemmer om tariffavtalene – og de må sørge for at de blir overholdt. Det er til alles ulempe hvis enkelte produsenter skaffer seg urettferdige konkurransefortrinn ved å underbetale de ansatte.
Det kan sikkert virke som en bagatell for mange, men for oss som har navnet vårt som merkevare, er det å bli riktig kreditert faktisk av stor betydning (i tillegg til at det er tariffestet). Jeg har selv opplevd flere ganger å bli feil kreditert – som oftest ved at navnet er stavet feil – og i samtlige tilfeller har det blitt møtt med skuldertrekk når det har blitt påpekt.
Sist det skjedde, var en tv-serie jeg medvirket i som også skulle utgis på DVD. Da den ble sendt, oppdaget jeg at navnet mitt var feil, og jeg ba derfor om at dette måtte rettes opp i til DVD-utgivelsen. Svaret jeg fikk, var at dette ikke var mulig, fordi glass-master alt var produsert, og at det ville bli for dyrt å gjøre det på nytt. Men de kunne sørge for at det sto riktig navn på omslaget (dette var ikke noe de kom på av seg selv – jeg måtte forlange det). Tror dere Aksel Hennie hadde fått samme svar? Eller Kristoffer Joner?
Vel, for å svare med et eksempel: her i sommer var jeg på førpremiere på en norsk film, en drøy uke før ordinær premiere. Jeg la merke til at forfatterens navn var stavet feil i åpningsvignetten, og reagerte naturligvis med vantro. Dagen etter meldte jeg fra til regissøren, som tok det videre til produsenten. De kastet seg rundt og fikk rettet opp i feilen før filmen ble offisielt sluppet. Det er med andre ord forskjell på folk. Men hvorfor må det være slik? Hvorfor er det ikke like viktig at alle er riktig kreditert? Og hvor vanskelig kan det være å unngå slike feil overhode? Det handler jo egentlig bare om å bry seg. Om å ha respekt for andre mennesker.
Dette var bare noen få eksempler – bagateller, vil enkelte sikkert innvende – på amatørmessige trekk ved norsk film- og tv-produksjon. Det finnes flere, jeg kunne ha sagt mye om informasjonsflyt og generell planlegging, men så var det dette med plass …
Kanskje det er mer sannhet enn vi liker å innrømme i ordene til en ungarsk filmarbeider jeg en gang pratet med om tingenes tilstand: «But you know, Markus, these people are not professional film makers» …
Markus Scarth Tønseth er skuespiller
