Gjennomføringsevne

Det plagsomme med idéer er at de gjerne hjemsøker deg til du får gjort noe med dem, men det er ingen der ute som er ansatt noe sted for å oppdage akkurat dine idéer eller hvor smart du er. I hvert fall ikke film- og tv-bransjen. De kommer ikke til å ringe på døren din og si at de har hørt et rykte om at du er dritsmart og om du kunne ta deg bryet å fortelle alt du har tenkt siden ungdomsskolen.

Nei, alle de smarte idéene ligger liksom bare der oppe på et kaldt lager, og skal det skje noe med dem, må du gjøre noe. Det er her forskjellen ligger mellom suksess og karriere på den ene siden, og frustrasjon og ulike grader av bitterhet på den andre. Alle kan vel være kreative og få idéer nå og da, men etter hvert lærer man seg at idéer i seg selv ikke er verdt en dritt, det handler om noe annet. Jeg tror utdanninger i langt større grad kunne handlet om dette. For min egen del tok det altfor lang tid før jeg oppdaget at idéene kan være så gode de bare vil, det er dette rare som kalles gjennomføringsevne, som er det avgjørende. Går du inn på Amazon, finner du tonnevis med bøker om bli vellykket og steinrik, og et par dusin om bli mer kreativ, men i grunnen lite om ulike former for kreativitet og gjennomføring.

Hvilken type kreativ er du?

Vær obs når noen på min alder forsøker å dele verden inn i kategorier. Du vet sånne flyplassbøker som lover å dele de syv lovene for makt, eller forklarer deg de ti tingene du må vite for å ”go viral”. Allikevel – etter å skrevet og tenkt å prøvd og feilet med gjennomføring siden jeg var femten, dukker det stadig oftere fire typer kreativitet på notisblokkene mine, og jeg har, litt nølende, forsøkt å plassere dem på en x- og y-akse (litt nølende fordi jeg strengt tatt ikke er en akse-type); der X er antall idéer og Y er antall gjennomførte prosjekter. Altså: Jo høyere opp på y-aksen du er, desto flere prosjekter har du faktisk fullført. Og jo lengre bortover du er på x-aksen, desto flere idéer har du. Jeg forsøker altså å definere mindset i forhold til idétilfang og gjennomføring.

1. Loner

Befinner du deg i firkanten nederst til venstre, betyr det at du har få idéer og at du gjennomfører lite eller ikke noe i det hele tatt. Du er en ensom drømmer, en ”isolert romantiker». Jeg tror vi alle har vært der en gang. Man går og grubler for seg selv, synes det er plagsomt å pitche og selge seg selv, og vi har en dragning mot tanken på at alle andre er tjukke i huet. Kreative mennesker er sjelden begeistret for andres idéer og samarbeid. Kan hende snakker vi her om halvparten av studentene på et kull. De kan være stille og grå, eller tøffe i trynet og ta mye plass – men det blir mest ord eller tanker, foreløpig.

2. Hippie

Mange idéer. Liker å henge, elsker å drømme sammen med andre, og får lett idéer i sosiale settinger, liker å dele tankene dine. Du vet at andre ser deg som sprudlende, full av innfall, kreativ, du er hun som liksom får ting til å skje eller er der hvor ting skjer og foreløpig tenker du at ting kommer til å bli fett, det ordner seg, man må bare stole på livet og chille eller noe sånt, så kommer det som skal komme til deg, mann. Allikevel har du en gryende følelse av at det ikke kommer til å gå av seg selv, og når du skal være dønn ærlig, og det er du av og til, kjenner du deg som en failure og venter av og til å bli avslørt, ja du har disse tilbakevendende drømmene der du plutselig oppdager at du er midt på et torg helt naken. Du har da hauger av idéer, men hvorfor skjer det ikke noe med dem? Dette er den lettdistraherte romantikeren – hippie.

3. Ensom rytter

Den ensomme rytter er beundringsverdig, gjennomfører, er fokusert og konser på ett prosjekt av gangen, ferdigstiller og rir videre, alene. Her har du forfatteren som sjelden renner over med det hun driver med, studenten som sitter bakerst og bare unntaksvis rekker opp hånden, men som overraskende er den som drar i land gode avtaler eller har søkt på jobben de andre ikke har hørt om. Den ensomme rytter bryr seg ikke om gruppearbeid, er vrien å samarbeide med, sier de som har forsøkt, og gjør andre usikre i grupper. Målrettet, fokusert. Det lukter romanforfatter, teaterdramatiker.

4. Entreprenør

Her har du essensen av Silicon Valley og alt som hylles i vår tid. Det er mennesker som liker å dele, er systematiske, de er der det skjer og de får ting til å skje, de er både sosiale, har gode relasjoner og trives i gruppearbeid, det kan se ut som det relasjonelle er luften de puster i, de har alltid noe å bidra med over alt og til alle. De tar store sjanser så lett som bare det, og jobb og fritid flyter over i hverandre, her er det mye bokstavkombinasjoner, Ritalin er ofte i nærheten og man renner nesten over av gode prosjekter og tanker. Og så har man lært seg å dele. Den samarbeidende kreatøren er entreprenør.

Introvert/ekstrovert?

Om du faktisk studerer de fire kvadrantene, oppdager du at dette også har noe med å være intro- og ekstrovert å gjøre. Både loneren og den ensomme rytter virker introverte, mens hippien og entreprenøren faktisk trives med andre mennesker. Noen mennesker er jo også litt blandings her – trives godt i sitt eget selskap, samtidig er det en opplevd fryd å samarbeide med likesinnede. Man er kanskje til og med ensom rytter på noen prosjekter og samarbeidende entreprenør på andre. Litt mer utfordrende er det å være én av de to nederste; loneren får jo ikke gjennomført særlig mye, kanskje ikke noe i det hele tatt om man skal være ærlig, og hippien kan lett gå seg bort i en strøm av sosiale aktiviteter, øyafestivaler og weed – det blir ikke penger av det, heller, mest utgifter på sikt. Skyggesiden av hippien er jo også konspiratorikeren, du vet hen med rastafletter, hampskjorter og nakketatoveringer, som ikke merket at all mind expandingen glir over i fremmedfrykt og paranoia, snakker med usynlige mennesker på 20-bussen og sparer til sånt australsk blåserør.

Fritt fall

Så når du kjenner på angsten for fremtiden og vurderer nakketatoveringer (og her mener jeg ikke å krenke) eller er på jakt etter ny hettegenser med fuck you på og har sluttet å bruke vekkeklokke, kan det hende gjennomføringsevnen er i fritt fall, om den i det hele tatt har vært på vei opp. Finn din kvadrant og spør deg selv om du aller helst vil over i en annen, én av dem som ligger øverst. Det er lett å være uenig i det jeg sier i det følgende, men jeg vil påstå at det er forskjell på film- og tv-bransje her, selv om det glir sammen og i stadig større grad overlapper. Jeg tror at film fortsatt forholder seg til tv, som romaner forholder seg til eh … ja, aviser og magasiner. Joda, det finnes mange tv-serier som er høyverdig kunst, men er det ikke to litt forskjellige mind set bak regissøren og filmforfatteren på den ene siden og serieskaperen og skriverommet på den andre? Jeg synes jeg fornemmer at skapende filmfolk trives i tettere og mindre grupper og konstellasjoner, ofte hver for seg i en slags stafettordning, jeg mener ikke å rakke ned på det, det hender jeg jobber sånn selv – mens tv-skaperne raskere sitter 3-7 mennesker i et rom og drodler. Det ene er litt mer kunst, det andre er (Gud forby ordet) industri. Billedkunst vs. kunsthåndverk, liksom? Ja, du skjønner hvor jeg vil. En roman er langsomt arbeid, kontemplasjon, jobbing med språk, være i skriften og ikke bable om det på nach. Fint. Men tv er mer hei på deg, knipsing i lufta og brainstorming, og samtidig ekstremt deadlineorientert og målrettet. Jeg tror det industrielle aspektet ved tv-industri lett underkommuniseres på film- og tv-studiene. Har du studert film og vil jobbe med tv, er det gode sjanser for at du skal fra en kvadrant til en annen.

Kvadranter og karma

De ulykkelige menneskene som kretser rundt i bransjen er ofte dem som har en romantisk forestilling om kunsten, de knuger på sine egne idéer, og er kan hende litt bitre fordi alle andre tilsynelatende får sjansen de selv har fortjent. Du kjenner typen, han eller hun (men som regel en ”han”) som vet aller, aller best og synes alle andre er sell outs og horer. Han som skjeller ut tv-kanalene fordi de ikke vet sitt eget beste, eller ikke greier å legge bånd på seg når noe tryner, og heller ikke forstår at å tryne eller drite seg ut og ydmykes, er en forutsetning for å lykkes i det lange løp. Å si at livet er den langsomme bevegelsen fra den ene kvadranten til den andre, er muligens å overdrive min illustrasjon en smule, men allikevel skulle jeg ønske at flere av alle disse med fast lønn på utdanninginstitusjonene våre hadde som oppgave å forske og veilede i karriereløp og planlegging av selve livet, jeg skulle ønske metoder og metodikk og kanskje til og med en app der du staket ut kursen: Her er jeg, og dit vil jeg – og da må jeg mestre X, Y og kanskje Z. Skifte eller justere mind set, kanskje.

Arne Berggren er produsent i Shuuto As