Foto: Trenger vi en ny seriepolitikk, på linje med Helena Mikkelsens strategi i Heimebane?

Som det har kommet fram her på rushprint gjennom en rekke artikler, lages det flere dramaproduksjoner enn noensinne her til lands. I forrige uke meldte Filmforbundet om at det er dobbelt så mange produksjoner underveis sammenliknet med for bare et par år siden. Denne boomen er det i hovedsak markedet (dvs kanalene og, etter hvert, strømmetjenestene) som har drevet fram, med hjelp fra NFIs støtteordning for dramaproduksjon og selvsagt en ny og utålmodig generasjon talentfulle serieskapere. Det som nå gjenstår er en helhetlig og gjennomtenkt seriepolitikk, mener Norske serieskapere, en fersk faggruppe vi skrev om første gangen for halvannet år siden. Gjermund Stenberg Eriksen (Mammon, Aber Bergen) er blant de som etterspør en dedikert seriepolitikk som erkjenner det norske dramaformatets framganger.

– Trond Giske var ”filmminister”, Trine Skei Grande kan nå bli ”serieminister” om hun tar grep. Vi må vise politikerne hvilken politisk gevinst som ligger i å satse på dramaproduksjon som næring. Vi er i en unik posisjon her hjemme med et høyt konsum av lokale serier, og vi har en høy stjerne ute om du måler den i forhold til hvor lite land vi er. Jeg mener vi må sette av flere midler til serieproduksjon, slik at vi har en forutsigbarhet for produsenter og kanaler, og det er nå vi må gjøre det. De siste årene har vi oppnådd en internasjonal profil som gjør at nesten hvem som helst av våre produsenter og forfattere kan få møte nesten hvem som helst der ute for en pitch. Det handlingsrommet har vi nå, og det varer ikke evig.

I filmmeldinger blir dramaserier alltid sauset sammen med film, mener Stenberg Eriksen.

– Vi blir avspist med tre sider i en filmmelding som ellers er tjukk som en bok. Og når selv bransjeorganisasjonene bruker begrepet ”film” om alt sammen, blir det vanskelig for politikerne å forstå hva som gjør dramaproduksjon så unik. Det som bør ligge til grunn for en seriepolitikk er det faktum at vi har helt andre salgs- og finansieringsagendaer enn kinofilmen. Vi trenger en egen seriemelding. Så får Produsentforeningen og Filminstituttet lære seg å bruke ordet serier om serier.

Stenberg Eriksen tar også til orde for etableringen av et seriefond – eller en forutsigbar pott hos NFI som er øremerket serier.

– Som regel er 10 prosent toppfinansiering så langt som NFI kan strekke seg på dramaserier. Men ved å satse for eksempel 100 millioner vil det utløse 8-900 millioner til fra kanalene og utenlandske samprodusenter. Vi trenger et eget seriefond der vi kan hente penger fra utlandet. Der ligger det potensielt mange arbeidsplasser og mye arbeidsglede.

Skal markedet styre alene?

Erik Richter Strand (bl.a Valkyrien) savner også en større vilje fra politisk nivå om hva man vil med norsk seriedramaproduksjon.

– Jeg kan ikke se at det finnes en gjennomtenkt og formulert seriepolitikk. Denne boomen innen dramaproduksjon har nok kommet litt overveldende på oss. Vi burde ha en større samtale om hva vi ønsker å lage, for å unngå at vi reproduserer det samme, men ser mulighetene som ligger der til å lage originale serier og formater for nye og ulike plattformer.

– Tidligere har vi formulert noen offisielle ambisjoner for filmfeltet. Som å vinne en Emmy. Nå som vi har gjort det, og blitt tøffere konkurrenter for amerikanske og andre nordiske serier, hvilke andre mål kan vi sette oss som ikke er kvantitative, men kvalitative? Vi må fylle de nye sendeflatene med serier som ikke bare er ”bra nok” til å dekke dem, men som også rommer noen kvalitative mål vi kan strekke oss etter.

Det kan virke som det er tilfeldighetene, eller markedets ”usynlige hånd”, som styrer politikken innen dramaproduksjon, mener Richter Strand. Han savner langsiktige perspektiver for bransjens egen del.

– Vi mangler en diskusjon i bransjen om hvordan vi selv kan styre den økte etterspørselen, fremfor å bli styrt av den. Veldig ofte ser vi til Amerika for å finne ut hva som er ”det nye”. Det kan selvsagt være interessant, men det ender jo altfor ofte med at vi kopierer formatene. Jeg synes ikke vi har gitt seerne nok innhold som de ikke visste at de ville ha, vi forsøker ofte å tenke oss til hva de vil komme til å like eller mislike. Da truecrime-trenden dukket opp for et par år siden, virket det som suksessen kom overraskende på produsentene, og nå kommer de første norske seriene innen den sjangeren. Vi ligger hele tiden litt etter markedet, som om vi venter på hva amerikanerne finner på. Skam er jo et innlysende unntak i så måte, der vi utviklet noe originalt med egne krefter.

Kritisk masse

Både Stenberg Eriksen og Richter Strand mener det er påkrevet at volumet kommer opp i en såkalt kritisk masse: det vil si at det lages nok serier til at det blir lov å prøve og feile. Så langt har ikke det vært lov, noe som gjerne fører til mindre risikovilje hos produsenter og tv-kanaler. Den nye boomen kan kanskje gi oss en kritisk masse, håper Stenberg Eriksen.

– Men vi er ikke helt der ennå. Hvor lang tid gikk det fra Thomas Torjussen lagde Koselig med peis til hans neste serie? Talenter som han burde lage en serie annen hvert år. Å la de få kontinuitet er viktigere enn sjangervariasjonen innad i kanalene og arbeidet med å få inn nye krefter. Nå har vi kanskje ti ledende serieskapere som kommer på lufta hvert fjerde eller sjette år, og det er ikke ofte nok.

Mette Bølstad (Nobel, Lykkeland) ønsker også en større diskusjon om hva vi vil med serieproduksjonen. Hun er imidlertid ikke så sikker på at en kritisk masse gjennom større volum vil lede til større risikovilje. Vi lever riktignok i en tid der mørkere dramaer oftere får gjennomslag hos tv-kanalene. Men Bølstad mener fortsatt at kanalene er redde for enkelte ting.

– Om man lager bare mer av det samme, så er jeg usikker på om den langsiktige effekten er bare positiv. Noen av avslagene serieskaperne får hos kanalene handler om tematikk. ”Den tematikken er for tung for vår kanal”. Jeg forstår ikke det; tematikk kan vel ikke være for tungt, det er gjennomføringen som kan være det. Vi blir ikke noe bedre av en sånn holdning, om vi ikke våger å utfordre og stille vesentlige spørsmål. For meg må dette handle om noe mer enn bare å opprettholde en bransje og et volum – eller videreføre etablerte formater og fortellinger fra utlandet. Ikke misforstå: jeg ønsker ikke flere selvopptatte serier. Men jeg skulle ønske tv-kanalene ikke var så engstelige for å støte seerne. Det kan virke som man tror seerne er en grå masse som er dummere enn en selv.

Valkyriens eksempel

Stenberg Eriksen oppfatter ikke kanalene som så engstelige.

– Jeg synes ikke NRK og TV2 har valgt de enkle løsningene og de klassiske, varme fortellingene. Valkyrien er jo et eksempel på det, men også at TV2 gikk for Okkupert. Vi har ikke kabel-selskaper i Norge tilsvarende det som finnes i USA. Der kan de gå for det mørke i enda større grad. NRK og TV2 skal henvende seg til hele sofaen, ikke bare nisjene, så de lyse fortellingene ”for alle” vil de fortsette å bestille.

Da NRK ga klarsignal for Valkyrien, ble Richter Strand positivt overrasket over at de ville satse på mørk og dystopisk underholdning for hele familien i beste sendetid på NRK1. Men han har tro på at kanalene vil gi serieskaperne tillit til å ta sjanser igjen.

– Ja, det tror jeg. Så lenge prosjektet er godt og originalt nok. De er selvsagt interessert i å produsere serier det snakkes om. Det ligger dessuten i deres mandat å gi seerne en følelse av at det ligger noen kulturpolitiske forpliktelser i bunnen av det hele. Du må nok jobbe litt ekstra for å overbevise NRK med en serie som Valkyrien enn om du pitcher en mer tradisjonell serie innenfor en krimsjanger. Det krever mer av både serieskaperne og kanalene å utfordre konvensjonene. Nå mister jo kanalene dramatisk mange seere fra lineær-tv, så det blir spennende å se hvordan det påvirker deres vilje til å ta sjanser.

Selv om Bølstad etterspør større risikovilje, er hun glad for alle de mulighetene som nå har åpnet seg med så mange ulike aktører:

– Med mange flere kanaler og strømmetjenester enn vi hadde før, så finnes det nå også en mye større bredde blant de som vurderer og bestiller prosjekter. Det er positivt for oss som bruker mye tid på å få en serie opp og stå. Hvis det kommer et avslag fra en kanal, betyr ikke det lenger at serien ikke blir laget. Hvis den er god – så blir den bare laget et annet sted. Det er bra at de har litt forskjellig profil. En seriepolitikk må ikke overstyre mangfoldet som de forskjellige kanalene kan representere.