Little Steven hadde rett: en insentivordning for film og tv-produksjon er noe alle nordmenn vinner på. Så hvorfor sitter vi med en ordning som ikke fungerer etter hensikten, spør Jan Vardøen, som her ber norske myndigheter om å foreta noen helt enkle grep.
Foto fra Snømannen
I 2014 arrangert Virke Produsentforeningen en konferanse om insentivordningen på Folkets Hus i Oslo. Mange holdt innlegg, de aller fleste var meget positive til innføringen av en norsk ordning. Litt ut i seansen ankom Little Steven med entourage og inntok scenen for å levere en veldig kort beskjed:
«Hey guys, this is a no brainer: the film guys show up here in Norway, they use a bunch of money. You give them back a little bit. Simple. It’s win, win, win«.
Så forlot han scenen og salen og jeg tenkte: Er det virkelig så enkelt?
”Win, win” er det uttrykket jeg hører oftest når jeg snakker med bransjefolk om insentivordningen, og det virker som om alle vil ha den på plass.
Så hvorfor sitter vi med verdens mest klønete system? I 2018 går hele potten til kun tre norske produksjoner. Hvis intensjonen var å lokke til oss utenlandske filmer så har vi klart det motsatte. Ordningen er skrudd sammen slik at en utenlandsk produsent må søke om mulig tilslag på en begrenset pott og kanskje svar om et år. Det er klart at ingen av de store internasjonale produksjonene gidder det. Uten en mer velutviklet insentivordning på plass kommer de isteden til å gå andre steder som har liknende landskap og sist, men ikke minst: en enkel ordning som gir dem noe av budsjettet tilbake.
Dagens ordning fungerer ikke etter den opprinnelige hensikten, enkelt og greit, og ingen er fornøyd med det.
La oss minne om de positive effektene av en velfungerende insentivordning:
Økt utenlandsk produksjon vi gi økte inntekter til det norske produksjonsmiljøet, enten det er utstyrsleverandører, stab, skuespillere, postproduksjon, catering, osv.
Økt produksjon vil gi ekstra inntekter til andre deler av den norske økonomien, som for eksempel overnatting og reiseliv. Ringvirkningene er store.
Flere nye jobber for norske stabsfunksjoner gir en heving av fagkompetanse og dermed konkurransefortrinn. Er økningen stor nok vil det skape mange nye arbeidsplasser.
DEN NYE OLJEN
Vi har fortsatt en dårlig infrastruktur for produksjon med hensyn til logistikk– det er lite såkalt ”back lot” (dvs eksteriørt studio-område). Det må vi ruste opp til et internasjonalt nivå. Litt rart å tenke på når vi ruver innen så mange andre tekniske felt.
Per i dag registreres norsk film knapt på den internasjonale radaren, dessverre. Vi har gode filmskapere og praktfull stab, men nyheten om våre filmer og tv-serier har simpelthen ikke nådd tilstrekkelig ut til å oppnå gjennomslag. Ved å invitere inn det internasjonale filmmiljøet vil vi bli en større del av den internasjonale filmverdenen. Hele åtte Oscarnominerte filmer i 2017 var spilte inn i Irland!
Reklameeffekten er enorm. Inntektene turister legger igjen i land som har gode ordninger (New Zealand, Island, Irland, Canada, osv) er overveldende og mange ganger beløpene utenlandske produksjonsselskaper får igjen. En veldig billig investering, altså.
Hvis vi virkelig er innstilt på å skape jobber når oljealderen nærmer seg slutten, kan film- og tv-produksjon med noen politiske pennestrøk og enkle grep bli en vesentlig og meget inntektsbringende eksportvare.
FINNES GODE MOTARGUMENTER?
Høres dette ut som at det er for godt til å være sant?
For å finne gode argumenter mot en insentivordning spurte jeg så mange kyndige folk jeg kunne finne i bransjen om mulige negative virkninger. Det var ikke mange innvendinger å spore, men det lille jeg fant var følgende:
”Økt produksjon utenfra vil tære på et allerede presset norsk produksjonsmiljø”.
Tja, dette må være en veldig særnorsk klagesang. Vi ønsker ikke mer arbeid? Om vi mener alvor om å styrke den norske filmindustrien bør vi ikke da hilse alle ny jobber velkomne? Etter å ha snakket med mange i produksjons- og postproduksjonsmiljøet er inntrykket mitt at samtlige er klare og motiverte for å jobbe mer – og møte en hvilken som helst pågang av oppdrag fra utlandet.
”Lønningene til norsk filmarbeidere vil øke og gjøre produksjonene dyrere”.
Vel. Hadde det vært en dårlig ting? Filmarbeidere må gjerne bli litt bedre betalt for min del, og jeg kan ikke helt se at deres lønn vil overstige internasjonale nivåer selv om det skjer.
”Med en offensiv insentivordning kommer andre land til å posisjonere seg ytterligere og det blir knivskarp konkurranse”.
Jo, kanskje vil Irland eller Island svare med å spisse sitt tilbud. Men er det noen grunn til å la være? Vi har da ikke så dårlig selvtillitt? Vi har locations, landskap og ikke minst kompetanse som ikke finnes i andre land. Mange produsenter vil søke seg til Norge uansett, og ved å innføre en godt innrettet ordning bryter vi ned det siste hinderet for å få dem hit.
Det virker som enkelte i kulturlivet og filmbransjen tror at Hollywood på denne måten vil ”snike” til seg norske kulturmidler, men det er en misforståelse som sannsynligvis skyldes at ordningen er blitt feilaktig plassert i Kulturdepartementet og feilaktig omtales som et ”tilskudd”. Poenget er at utenlandske produsenter får tilbake noe av de pengene de selv investerer.
DEN ISLANDSKE MODELLEN
Om vi skal tro det islandske produksjonsmiljøet er den eneste negative konsekvensen av deres ordning at det har kommet for mange turister som følge av den. Dette sier de med smil om munnen og et folketall på litt over 350,000 (der forbløffende mange bor i Norge!). Med våre 5 millioner burde vi tåle noen turister til.
På Island er man veldig fornøyd med sin insentivordning, ikke minst fordi de har slitt med store økonomiske utfordringene de siste årene. De har opplevd 20 prosent økning i inntekter fra turistene, og 20 prosent av turistene oppgir at de kom på grunn av filmer de har sett.
De lokale filmarbeiderne er sjeleglade for å kunne jobbe og teste sine fagkunnskaper samme med internasjonale talenter og øke sin kompetanse.
Lokale filmprodusenter kan søke på like vilkår og dette har betydd mye for produksjonsmiljøet og ført til en stor økning i aktivitet og en økning i inntekter.
Mellom 2012 og 2017 ble det tilbakebetalt 6 350 000 000 islandske kronur (490 millioner norske kroner) fra ordningen til islandske (45 prosent) og utenlandske (55 prosent) produksjoner ut av en totalpott på ca. 2 milliarder norske kroner. Med andre ord: insentivordningen har gitt 1,5 milliarder norske kroner i inntekter til Island i denne perioden – inntekter som ikke hadde kommet uten en slik ordning.
Alt dette peker mot at en løsning for Norge enkelt og greit bør basere seg på den islandske modellen. Som Norge ligger øynasjonen innenfor EØS og vi kan lene oss på deres gode og empiriske erfaringer med en vellykket insentivordning.
Kort fortalt virker ordningen på Island virker slik:
Alle produksjoner, enten det er lokale eller utenlandske, kan søke det islandske Næringsdepartementet på lik linje. Det er ingen søknadsfrister, ingen nedre eller øve grense. Man må bestå en kulturtest som måler hvorvidt det er europeiske bidrag i prosjektet, og refusjonen på 25 prosent er basert på penger man beviselig har brukt på Island.
HVOR STOPPER DET OPP?
Når alt virker så lovende og rett frem, hvor er det det stopper opp for en norsk variant av den islandske ordningen? Svarer ligger i Finansdepartementet. De er redde for å ”gi bort” penger til utlendinger, rett og slett.
Men dette er en veldig trang tankegang: uten å gi bort litt, går man altså glipp av store inntekter som ikke hadde kommet ellers – for ikke å glemme alle de andre gode økonomiske, fagmessige og kulturelle ringvirkninger jeg så langt har nevnt.
Jeg vil også stille et aldri så lite spørsmål ved om det er i tråd med demokratiske verdier at byråkrater som ikke er valgt inn av folket kan stoppe et initiativ som er ønsket av ”alle”? H, Frp, V, AP og SV har programfestet at insentivordningen skal styrkes, samtlige partier har uttalt seg positivt.
Neste år under Berlinalen er Norge det utvalgte fokuslandet for festivalen. Om vi ikke har en velutviklet insentivordning på plass innen da, har vi svært lite å tilby resten av verden. Vi har nå en Kulturminister som er handlekraftig og opplyst. Timingen er riktig. Jeg hører at Kulturdepartementet har en pragmatisk holdning til dette, for dem er det ikke noe prestisjetap å la Næringsdepartementet ta oppgaven med å administrere ordningen.
Fordi film er næring. Når man skreller inn til kjernen av hva filmproduksjon handler om, er det ikke bare kulturen som kommer til syne, men i høyeste grad den næringen som ligger i bunnen av en hver vital filmbransje og som kan bli så viktig for vår framtid. Vi vil også være med i spillet!
Jan Vardøen er filmskaper (blant annet).
Little Steven hadde rett: en insentivordning for film og tv-produksjon er noe alle nordmenn vinner på. Så hvorfor sitter vi med en ordning som ikke fungerer etter hensikten, spør Jan Vardøen, som her ber norske myndigheter om å foreta noen helt enkle grep.
Foto fra Snømannen
I 2014 arrangert Virke Produsentforeningen en konferanse om insentivordningen på Folkets Hus i Oslo. Mange holdt innlegg, de aller fleste var meget positive til innføringen av en norsk ordning. Litt ut i seansen ankom Little Steven med entourage og inntok scenen for å levere en veldig kort beskjed:
«Hey guys, this is a no brainer: the film guys show up here in Norway, they use a bunch of money. You give them back a little bit. Simple. It’s win, win, win«.
Så forlot han scenen og salen og jeg tenkte: Er det virkelig så enkelt?
”Win, win” er det uttrykket jeg hører oftest når jeg snakker med bransjefolk om insentivordningen, og det virker som om alle vil ha den på plass.
Så hvorfor sitter vi med verdens mest klønete system? I 2018 går hele potten til kun tre norske produksjoner. Hvis intensjonen var å lokke til oss utenlandske filmer så har vi klart det motsatte. Ordningen er skrudd sammen slik at en utenlandsk produsent må søke om mulig tilslag på en begrenset pott og kanskje svar om et år. Det er klart at ingen av de store internasjonale produksjonene gidder det. Uten en mer velutviklet insentivordning på plass kommer de isteden til å gå andre steder som har liknende landskap og sist, men ikke minst: en enkel ordning som gir dem noe av budsjettet tilbake.
Dagens ordning fungerer ikke etter den opprinnelige hensikten, enkelt og greit, og ingen er fornøyd med det.
La oss minne om de positive effektene av en velfungerende insentivordning:
Økt utenlandsk produksjon vi gi økte inntekter til det norske produksjonsmiljøet, enten det er utstyrsleverandører, stab, skuespillere, postproduksjon, catering, osv.
Økt produksjon vil gi ekstra inntekter til andre deler av den norske økonomien, som for eksempel overnatting og reiseliv. Ringvirkningene er store.
Flere nye jobber for norske stabsfunksjoner gir en heving av fagkompetanse og dermed konkurransefortrinn. Er økningen stor nok vil det skape mange nye arbeidsplasser.
DEN NYE OLJEN
Vi har fortsatt en dårlig infrastruktur for produksjon med hensyn til logistikk– det er lite såkalt ”back lot” (dvs eksteriørt studio-område). Det må vi ruste opp til et internasjonalt nivå. Litt rart å tenke på når vi ruver innen så mange andre tekniske felt.
Per i dag registreres norsk film knapt på den internasjonale radaren, dessverre. Vi har gode filmskapere og praktfull stab, men nyheten om våre filmer og tv-serier har simpelthen ikke nådd tilstrekkelig ut til å oppnå gjennomslag. Ved å invitere inn det internasjonale filmmiljøet vil vi bli en større del av den internasjonale filmverdenen. Hele åtte Oscarnominerte filmer i 2017 var spilte inn i Irland!
Reklameeffekten er enorm. Inntektene turister legger igjen i land som har gode ordninger (New Zealand, Island, Irland, Canada, osv) er overveldende og mange ganger beløpene utenlandske produksjonsselskaper får igjen. En veldig billig investering, altså.
Hvis vi virkelig er innstilt på å skape jobber når oljealderen nærmer seg slutten, kan film- og tv-produksjon med noen politiske pennestrøk og enkle grep bli en vesentlig og meget inntektsbringende eksportvare.
FINNES GODE MOTARGUMENTER?
Høres dette ut som at det er for godt til å være sant?
For å finne gode argumenter mot en insentivordning spurte jeg så mange kyndige folk jeg kunne finne i bransjen om mulige negative virkninger. Det var ikke mange innvendinger å spore, men det lille jeg fant var følgende:
”Økt produksjon utenfra vil tære på et allerede presset norsk produksjonsmiljø”.
Tja, dette må være en veldig særnorsk klagesang. Vi ønsker ikke mer arbeid? Om vi mener alvor om å styrke den norske filmindustrien bør vi ikke da hilse alle ny jobber velkomne? Etter å ha snakket med mange i produksjons- og postproduksjonsmiljøet er inntrykket mitt at samtlige er klare og motiverte for å jobbe mer – og møte en hvilken som helst pågang av oppdrag fra utlandet.
”Lønningene til norsk filmarbeidere vil øke og gjøre produksjonene dyrere”.
Vel. Hadde det vært en dårlig ting? Filmarbeidere må gjerne bli litt bedre betalt for min del, og jeg kan ikke helt se at deres lønn vil overstige internasjonale nivåer selv om det skjer.
”Med en offensiv insentivordning kommer andre land til å posisjonere seg ytterligere og det blir knivskarp konkurranse”.
Jo, kanskje vil Irland eller Island svare med å spisse sitt tilbud. Men er det noen grunn til å la være? Vi har da ikke så dårlig selvtillitt? Vi har locations, landskap og ikke minst kompetanse som ikke finnes i andre land. Mange produsenter vil søke seg til Norge uansett, og ved å innføre en godt innrettet ordning bryter vi ned det siste hinderet for å få dem hit.
Det virker som enkelte i kulturlivet og filmbransjen tror at Hollywood på denne måten vil ”snike” til seg norske kulturmidler, men det er en misforståelse som sannsynligvis skyldes at ordningen er blitt feilaktig plassert i Kulturdepartementet og feilaktig omtales som et ”tilskudd”. Poenget er at utenlandske produsenter får tilbake noe av de pengene de selv investerer.
DEN ISLANDSKE MODELLEN
Om vi skal tro det islandske produksjonsmiljøet er den eneste negative konsekvensen av deres ordning at det har kommet for mange turister som følge av den. Dette sier de med smil om munnen og et folketall på litt over 350,000 (der forbløffende mange bor i Norge!). Med våre 5 millioner burde vi tåle noen turister til.
På Island er man veldig fornøyd med sin insentivordning, ikke minst fordi de har slitt med store økonomiske utfordringene de siste årene. De har opplevd 20 prosent økning i inntekter fra turistene, og 20 prosent av turistene oppgir at de kom på grunn av filmer de har sett.
De lokale filmarbeiderne er sjeleglade for å kunne jobbe og teste sine fagkunnskaper samme med internasjonale talenter og øke sin kompetanse.
Lokale filmprodusenter kan søke på like vilkår og dette har betydd mye for produksjonsmiljøet og ført til en stor økning i aktivitet og en økning i inntekter.
Mellom 2012 og 2017 ble det tilbakebetalt 6 350 000 000 islandske kronur (490 millioner norske kroner) fra ordningen til islandske (45 prosent) og utenlandske (55 prosent) produksjoner ut av en totalpott på ca. 2 milliarder norske kroner. Med andre ord: insentivordningen har gitt 1,5 milliarder norske kroner i inntekter til Island i denne perioden – inntekter som ikke hadde kommet uten en slik ordning.
Alt dette peker mot at en løsning for Norge enkelt og greit bør basere seg på den islandske modellen. Som Norge ligger øynasjonen innenfor EØS og vi kan lene oss på deres gode og empiriske erfaringer med en vellykket insentivordning.
Kort fortalt virker ordningen på Island virker slik:
Alle produksjoner, enten det er lokale eller utenlandske, kan søke det islandske Næringsdepartementet på lik linje. Det er ingen søknadsfrister, ingen nedre eller øve grense. Man må bestå en kulturtest som måler hvorvidt det er europeiske bidrag i prosjektet, og refusjonen på 25 prosent er basert på penger man beviselig har brukt på Island.
HVOR STOPPER DET OPP?
Når alt virker så lovende og rett frem, hvor er det det stopper opp for en norsk variant av den islandske ordningen? Svarer ligger i Finansdepartementet. De er redde for å ”gi bort” penger til utlendinger, rett og slett.
Men dette er en veldig trang tankegang: uten å gi bort litt, går man altså glipp av store inntekter som ikke hadde kommet ellers – for ikke å glemme alle de andre gode økonomiske, fagmessige og kulturelle ringvirkninger jeg så langt har nevnt.
Jeg vil også stille et aldri så lite spørsmål ved om det er i tråd med demokratiske verdier at byråkrater som ikke er valgt inn av folket kan stoppe et initiativ som er ønsket av ”alle”? H, Frp, V, AP og SV har programfestet at insentivordningen skal styrkes, samtlige partier har uttalt seg positivt.
Neste år under Berlinalen er Norge det utvalgte fokuslandet for festivalen. Om vi ikke har en velutviklet insentivordning på plass innen da, har vi svært lite å tilby resten av verden. Vi har nå en Kulturminister som er handlekraftig og opplyst. Timingen er riktig. Jeg hører at Kulturdepartementet har en pragmatisk holdning til dette, for dem er det ikke noe prestisjetap å la Næringsdepartementet ta oppgaven med å administrere ordningen.
Fordi film er næring. Når man skreller inn til kjernen av hva filmproduksjon handler om, er det ikke bare kulturen som kommer til syne, men i høyeste grad den næringen som ligger i bunnen av en hver vital filmbransje og som kan bli så viktig for vår framtid. Vi vil også være med i spillet!
Jan Vardøen er filmskaper (blant annet).
