– Det gjelder å ikke feige ut

– Det gjelder å ikke feige ut

Ape&Bjørn vil dyrke regissørenes egenart og satser internasjonalt. – Det viktigste er å stole på visjonen og egenarten, erklærer Isak Eymundsson og Ruben Thorkildsen, som er aktuelle med tre norske spillefilmer samt Cannes-aktuelle Rafiki og stjernespekkede The Sunlit Night.

 Ruben Thorkildsen og Isak Eymundsson foran festivalpalasset i Cannes

Det er Oslo-godvær og inneklemt fredag i mai, men stor aktivitet i lokalene til Ape&Bjørn i Brenneriveien. Om to uker skal Joern Utkilens Vann over ild åpne Oslo Pix. Spillefilmene Psychobitch av Martin Lund og Hjelperytteren av Jannike Systad Jacobsen er i etterarbeid og innspilling. Det leses manus og lages kortfilmer og tv-produksjoner. Og produsentene Isak Eymundsson og Ruben Thorkildsen er akkurat tilbake fra filmfestivalen i Cannes, der kenyanske Rafiki –  en samproduksjon selskapet har gjort med tilskudd fra Sørfondet –  ble vist i Un Certain Regard-programmet.

ISAK: Vi har vært der i mange år, og årets festival har vært den mest innholdsrike for oss hittil. Det var et høydepunkt og en ny opplevelse å være involvert i en film som Rafiki. Cannes er den største møteplassen for Europas, kanskje også verdens filmbransje.

RUBEN: Det ble en fin premierevisning, med positivitet, glede og energi. Filmen er forbudt i Kenya og det ga oss ekstra oppmerksomhet at Wanuri Kahiu var en av få kvinnelige regissører som er tatt ut til festivalen. Det kom kvinnelige jurymedlemmer fra alle seksjonene, og både Cate Blanchet og Lea Seydoux var med å hylle filmen. Det var stas for oss og veldig emosjonelt for Wanuri, som fikk femten minutters stående applaus. Det er en fargerik energibombe av en afrikansk film.

ISAK: …som det er vanskelig å ikke heie på. Alle vi snakket med var veldig positive.

Om å få være med å flytte grenser

Hvordan funker dette med Sørfondet i praksis? Hvordan havnet Rafiki hos dere?

RUBEN: Dette er vår fjerde Sørfond-film, og etter hvert har vi fått et stort tilfang av prosjekter folk sender oss. Det gjør faktisk at det er en betydelig jobb å velge ut de gode prosjektene. I dette tilfellet var det Verona Meier hos oss som fant Rafiki.

ISAK: Som coprodusent i Sørfondet er vi stort sett en finansiell produsent, en som hjelper med å skaffe penger. I motsetning til tradisjonelle samproduksjoner der man driver med arbeidsutveksling og gjerne spiller inn i Norge. Med Sørfondet må man bruke pengene i opprinnelseslandet. Vi har gått dypt inn i prosjektene. Med Rafiki fulgte vi med i klippen og var i tett dialog med hovedprodusentene.

RUBEN: Vi velger ut fra manus og regissørens tidligere arbeid. I Cannes hadde vi mange møter med folk som vil samarbeide. Det er ikke mye business i det, men veldig inspirerende og givende å være med å løfte prosjekter med helt andre vilkår enn de vi er vant med. Dette er land uten egne støttesystemer. Prosjekter som må hente penger fra tredve ulike kilder; halvparten av budsjettet er gjerne prispenger fra pitchekonkurranser. Vi ender gjerne opp med å være 10- 15% av finansieringskabalen. Det er inspirerende, særlig når filmen oppfattes som så aktuell.

ISAK: Rafiki kan være med å flytte noen grenser. Og det er en enorm døråpner for oss i arbeidet med andre prosjekter. Plutselig får vi tilgang til samtaler med internasjonale aktører, som gir oss en god plattform for premierer og salg. Det er ikke særlig økonomi i det i det første leddet, men er likevel sentralt for utviklingen av videre lanseringer.

«Vann over ild»

Mellomfilmen må ut av landet

Ja, hva lærer dere av å jobbe med denne typen filmer?   

RUBEN: Sørfond-filmene er avhengig av å tenke internasjonalt. Slik er det ikke alltid i Norge, på grunn av det gode støttesystemet. Norsk film har blitt mer internasjonalt de siste årene, men den avhengigheten disse filmene har til internasjonalt marked og lansering, er en sunn ting. Vi er mest interessert i det man gjerne kaller «mellomfilmen» og da er vi nødt til å finne et internasjonalt nedslagsfelt. Det er ikke bærekraftig hvis markedet bare er i Norge. Vi lærer mye av grepene og strategiene til Sørfond-filmene vi er involvert i. Hvordan de tilpasser prosjektene sine til det internasjonale markedet.

Hvordan blir de internasjonale livene til spillefilmprosjektene dere jobber med nå, altså Vann over ild, Hjelperytteren og Psychobitch?

ISAK: Vi er superfornøyde med at Vann over ild er tatt ut som åpningsfilm på Oslo Pix om to uker. Vi skal være ærlige nok til å innrømme at vi har prøvd å få den inn på de store A-festivalene uten å lykkes. Det kommer festivalinvitasjoner, riktignok ikke til de aller største.

RUBEN: Det er litt sånn «mager trøst» at vi har veldig, veldig nære.

ISAK: Mye av motivasjonen med prosjektet har vært å bygge opp Joern (Utkilen) som regissør. Vi har også ambisjoner om at Hjelperytteren og Psychobitch skal ha sine premierer på internasjonale festivaler. Noe av det vi har drevet mest med i Cannes er å posisjonere de to prosjektene best mulig med tanke på salgsagenter og hvem vi skal jobbe med fremover.

Hva sier den internasjonale bransjen om norsk film?

ISAK: Det har jo vært snakket om norsk film i flere år, gjerne i sammenheng med «nordic noir» og tv-serier og sånn. Vi opplever at blikket mot Norge og Skandinavia er tilstede og ganske sterkt. Joachim Trier har banet vei for norsk arthousefilm. Han har skapt en nysgjerrighet. Jevnt over opplever vi interesse, men det er en utfordring at vi er et lite språkområde. Det begrenser jo salgspotensialet.

Fra Manhattan til Lofoten

Selskapet har ikke vurdert å lage engelskspråklige versjoner av filmene sine, men tysk-norske The Sunlit Night (Sol hele natta), der Ape&Bjørn er norske samprodusenter, er et skritt i en mer engelskspråklig retning.

RUBEN: Den handler om en ung dame som lever i et monotont familieliv på Manhattan, blir dumpa og får et kunst-residency-opphold i Lofoten. Hun havner hos en grumpy norsk kunstner.  Hun møter også en annen newyorker, en mann som skal begrave faren sin. Det er en sjarmerende amerikansk indieproduksjon med tysk regissør.

David Wendt er mest kjent for Hitler-komedien Han er her igjen fra 2015. The Sunlit Night har stjerneskuddet Jenny Slate i hovedrollen, og etablerte størrelser som Gillian Anderson og Zach Galifianakis i viktige biroller. Filmen begynner og slutter på Manhattan, men mesteparten av opptakene foregår i Lofoten.

ISAK: Det er litt sånn at vi klyper oss i armen.

Fra det norske bokomslaget til «Sol hele natta»

Et absurd blikk på det norske

Ape&Bjørn er også i gang med en engelskspråklig kortfilm med et foreløpig hemmelig amerikansk cast. De satser i tillegg på internasjonalt tv-drama. Det er store muligheter ved å gjøre ting på engelsk, men hva med de kommende norske produksjonene? Kan de karakteriseres som særnorske? Samarbeidet med den Skottland-baserte Vann over ild-regissør Joern Utkilen kom i gang etter at sistnevnte ble tipset om selskapet av Kalle Løchen under Kortfilmfestivalen i Grimstad.

ISAK: Vann over ild er et absurd blikk på den norske væremåten etter at oljepengene kom. Jørn er norsk, men har sett hjemlandet utenfra over de siste tyve årene. Han har skrevet og regissert en historie om et folk som har blitt veldig velstående og veldig late. Og bortskjemte. Og sutrete. Det er definitivt en norsk fortelling, men uttrykket er internasjonalt.

RUBEN: Det er avgjørende for oss å ikke pakke den inn i mainstream-papir. Vi er veldig ærlige på at den er annerledes.

Skandale-narrativ og generasjonsportrett

Jannicke Systad Jacobsens Hjelperytteren handler om en proffsyklist og idrettsstjerne som innrømmer doping noen år etter at hun har lagt opp.

ISAK: Den begynner på pressekonferansen og tar oss med inn i mediesirkuset som endrer hele verdenen til hovedpersonen. Hun presses gjennom en standardisert skandalenarrativ. Filmen er en satire over medienes skandalehunger og vektlegger hverdagen til en som står i det massive presset. Hvordan er det å leve inne i en sånn skandale? Hvordan er det å hente i barnehagen, for eksempel?

Psycobitch er Martin Lunds andre spillefilm med Ape&Bjørn, og er en historie om moderne ungdommer med både moderne og klassisk-universelle problemer.

RUBEN: Det er en klassisk kjærlighetsfilm og et coming of age-drama. (Regissør og manusforfatter) Martin Lund utforsker dagens ungdomsgenerasjon og deres sosiale mekanismer, hvor det er stort press på konformitet. Vi tenker på den som et generasjonsportrett, på samme måte som Mer eller mindre mann (2012) tok for seg ironigenerasjonen. Vi ble interesserte i den særnorske konformiteten og hvordan det fortoner seg i en veldig formativ alder. En generasjon som ikke gjør opprør og er venner med foreldrene sine. Og som selv debatterer om de er for «ordentlige».

ISAK: Dette er bakteppet. Hovedhistorien handler om ungdom og kjærlighet.

Psychobitch

Indieselskap?

Hva er typisk for Ape&Bjørn-stilen?

ISAK: Vi har aldri gitt oss selv en bestemt merkelapp, og opererer ikke innenfor tydelige sjangere.

RUBEN: Vi har gått etter langvarige relasjoner med regissørene vi jobber med. Riktignok ikke helt konsekvent. Det var vel (Rushprint-redaktør) Kjetil Lismoen som omtalte oss som «indieselskapet», og det er vi helt komfortable med. Vi har en selvstendighet i det vi holder på med. Det må være noe egenartet ved prosjektene vi går inn i.

ISAK: Det manifesterer seg ved at vi går for det regidrevne. For regissører som skriver manus selv, uten at det er noe absolutt. Vi søker etter sterke regissører som kan være den drivende kraften i prosjektet.

RUBEN: Vi ønsker også å være et selskap som knekker kodene om hvordan man engasjerer publikum. Det er ikke alltid kjempeenkelt, men vi prøver å matche den tydelige regissøren med en plass i markedet. Å finne et størst mulig publikum. Av og til går det hånd i hånd i utgangspunktet. Når det ikke gjør det, jobber vi med å få det til å funke.

Ja, hvordan når man et norsk publikum best mulig?

RUBEN: Vi prøver å være så tydelige vi kan på hva slags film vi lager. Man må først og fremst oppnå filmens potensiale. Være sann mot den opprinnelige visjonen. Rendyrke. Målgruppene til Psychobitch og Hjelperytteren er veldig forskjellige. Men vi har et godt utgangspunkt hvis filmene er rendyrkete, hvis vi ikke har blitt usikre på kvalitetene deres underveis. Det er en viktig produsentjobb å skape trygghet rundt manuset, regissøren og alle de involverte.

ISAK: Det gjelder å ikke feige ut. At vi stoler på prosjektet og visjonen man er i gang med.

RUBEN: Vi har absolutt ikke lyst til å være sentimentale om hvordan ting var før. Vi er fulle av optimisme og tro på vegne av norsk film, ja all slags film. Det handler om å lage noe som er bra, og som klarer å engasjere publikum.

Legg igjen en kommentar

– Det gjelder å ikke feige ut

– Det gjelder å ikke feige ut

Ape&Bjørn vil dyrke regissørenes egenart og satser internasjonalt. – Det viktigste er å stole på visjonen og egenarten, erklærer Isak Eymundsson og Ruben Thorkildsen, som er aktuelle med tre norske spillefilmer samt Cannes-aktuelle Rafiki og stjernespekkede The Sunlit Night.

 Ruben Thorkildsen og Isak Eymundsson foran festivalpalasset i Cannes

Det er Oslo-godvær og inneklemt fredag i mai, men stor aktivitet i lokalene til Ape&Bjørn i Brenneriveien. Om to uker skal Joern Utkilens Vann over ild åpne Oslo Pix. Spillefilmene Psychobitch av Martin Lund og Hjelperytteren av Jannike Systad Jacobsen er i etterarbeid og innspilling. Det leses manus og lages kortfilmer og tv-produksjoner. Og produsentene Isak Eymundsson og Ruben Thorkildsen er akkurat tilbake fra filmfestivalen i Cannes, der kenyanske Rafiki –  en samproduksjon selskapet har gjort med tilskudd fra Sørfondet –  ble vist i Un Certain Regard-programmet.

ISAK: Vi har vært der i mange år, og årets festival har vært den mest innholdsrike for oss hittil. Det var et høydepunkt og en ny opplevelse å være involvert i en film som Rafiki. Cannes er den største møteplassen for Europas, kanskje også verdens filmbransje.

RUBEN: Det ble en fin premierevisning, med positivitet, glede og energi. Filmen er forbudt i Kenya og det ga oss ekstra oppmerksomhet at Wanuri Kahiu var en av få kvinnelige regissører som er tatt ut til festivalen. Det kom kvinnelige jurymedlemmer fra alle seksjonene, og både Cate Blanchet og Lea Seydoux var med å hylle filmen. Det var stas for oss og veldig emosjonelt for Wanuri, som fikk femten minutters stående applaus. Det er en fargerik energibombe av en afrikansk film.

ISAK: …som det er vanskelig å ikke heie på. Alle vi snakket med var veldig positive.

Om å få være med å flytte grenser

Hvordan funker dette med Sørfondet i praksis? Hvordan havnet Rafiki hos dere?

RUBEN: Dette er vår fjerde Sørfond-film, og etter hvert har vi fått et stort tilfang av prosjekter folk sender oss. Det gjør faktisk at det er en betydelig jobb å velge ut de gode prosjektene. I dette tilfellet var det Verona Meier hos oss som fant Rafiki.

ISAK: Som coprodusent i Sørfondet er vi stort sett en finansiell produsent, en som hjelper med å skaffe penger. I motsetning til tradisjonelle samproduksjoner der man driver med arbeidsutveksling og gjerne spiller inn i Norge. Med Sørfondet må man bruke pengene i opprinnelseslandet. Vi har gått dypt inn i prosjektene. Med Rafiki fulgte vi med i klippen og var i tett dialog med hovedprodusentene.

RUBEN: Vi velger ut fra manus og regissørens tidligere arbeid. I Cannes hadde vi mange møter med folk som vil samarbeide. Det er ikke mye business i det, men veldig inspirerende og givende å være med å løfte prosjekter med helt andre vilkår enn de vi er vant med. Dette er land uten egne støttesystemer. Prosjekter som må hente penger fra tredve ulike kilder; halvparten av budsjettet er gjerne prispenger fra pitchekonkurranser. Vi ender gjerne opp med å være 10- 15% av finansieringskabalen. Det er inspirerende, særlig når filmen oppfattes som så aktuell.

ISAK: Rafiki kan være med å flytte noen grenser. Og det er en enorm døråpner for oss i arbeidet med andre prosjekter. Plutselig får vi tilgang til samtaler med internasjonale aktører, som gir oss en god plattform for premierer og salg. Det er ikke særlig økonomi i det i det første leddet, men er likevel sentralt for utviklingen av videre lanseringer.

«Vann over ild»

Mellomfilmen må ut av landet

Ja, hva lærer dere av å jobbe med denne typen filmer?   

RUBEN: Sørfond-filmene er avhengig av å tenke internasjonalt. Slik er det ikke alltid i Norge, på grunn av det gode støttesystemet. Norsk film har blitt mer internasjonalt de siste årene, men den avhengigheten disse filmene har til internasjonalt marked og lansering, er en sunn ting. Vi er mest interessert i det man gjerne kaller «mellomfilmen» og da er vi nødt til å finne et internasjonalt nedslagsfelt. Det er ikke bærekraftig hvis markedet bare er i Norge. Vi lærer mye av grepene og strategiene til Sørfond-filmene vi er involvert i. Hvordan de tilpasser prosjektene sine til det internasjonale markedet.

Hvordan blir de internasjonale livene til spillefilmprosjektene dere jobber med nå, altså Vann over ild, Hjelperytteren og Psychobitch?

ISAK: Vi er superfornøyde med at Vann over ild er tatt ut som åpningsfilm på Oslo Pix om to uker. Vi skal være ærlige nok til å innrømme at vi har prøvd å få den inn på de store A-festivalene uten å lykkes. Det kommer festivalinvitasjoner, riktignok ikke til de aller største.

RUBEN: Det er litt sånn «mager trøst» at vi har veldig, veldig nære.

ISAK: Mye av motivasjonen med prosjektet har vært å bygge opp Joern (Utkilen) som regissør. Vi har også ambisjoner om at Hjelperytteren og Psychobitch skal ha sine premierer på internasjonale festivaler. Noe av det vi har drevet mest med i Cannes er å posisjonere de to prosjektene best mulig med tanke på salgsagenter og hvem vi skal jobbe med fremover.

Hva sier den internasjonale bransjen om norsk film?

ISAK: Det har jo vært snakket om norsk film i flere år, gjerne i sammenheng med «nordic noir» og tv-serier og sånn. Vi opplever at blikket mot Norge og Skandinavia er tilstede og ganske sterkt. Joachim Trier har banet vei for norsk arthousefilm. Han har skapt en nysgjerrighet. Jevnt over opplever vi interesse, men det er en utfordring at vi er et lite språkområde. Det begrenser jo salgspotensialet.

Fra Manhattan til Lofoten

Selskapet har ikke vurdert å lage engelskspråklige versjoner av filmene sine, men tysk-norske The Sunlit Night (Sol hele natta), der Ape&Bjørn er norske samprodusenter, er et skritt i en mer engelskspråklig retning.

RUBEN: Den handler om en ung dame som lever i et monotont familieliv på Manhattan, blir dumpa og får et kunst-residency-opphold i Lofoten. Hun havner hos en grumpy norsk kunstner.  Hun møter også en annen newyorker, en mann som skal begrave faren sin. Det er en sjarmerende amerikansk indieproduksjon med tysk regissør.

David Wendt er mest kjent for Hitler-komedien Han er her igjen fra 2015. The Sunlit Night har stjerneskuddet Jenny Slate i hovedrollen, og etablerte størrelser som Gillian Anderson og Zach Galifianakis i viktige biroller. Filmen begynner og slutter på Manhattan, men mesteparten av opptakene foregår i Lofoten.

ISAK: Det er litt sånn at vi klyper oss i armen.

Fra det norske bokomslaget til «Sol hele natta»

Et absurd blikk på det norske

Ape&Bjørn er også i gang med en engelskspråklig kortfilm med et foreløpig hemmelig amerikansk cast. De satser i tillegg på internasjonalt tv-drama. Det er store muligheter ved å gjøre ting på engelsk, men hva med de kommende norske produksjonene? Kan de karakteriseres som særnorske? Samarbeidet med den Skottland-baserte Vann over ild-regissør Joern Utkilen kom i gang etter at sistnevnte ble tipset om selskapet av Kalle Løchen under Kortfilmfestivalen i Grimstad.

ISAK: Vann over ild er et absurd blikk på den norske væremåten etter at oljepengene kom. Jørn er norsk, men har sett hjemlandet utenfra over de siste tyve årene. Han har skrevet og regissert en historie om et folk som har blitt veldig velstående og veldig late. Og bortskjemte. Og sutrete. Det er definitivt en norsk fortelling, men uttrykket er internasjonalt.

RUBEN: Det er avgjørende for oss å ikke pakke den inn i mainstream-papir. Vi er veldig ærlige på at den er annerledes.

Skandale-narrativ og generasjonsportrett

Jannicke Systad Jacobsens Hjelperytteren handler om en proffsyklist og idrettsstjerne som innrømmer doping noen år etter at hun har lagt opp.

ISAK: Den begynner på pressekonferansen og tar oss med inn i mediesirkuset som endrer hele verdenen til hovedpersonen. Hun presses gjennom en standardisert skandalenarrativ. Filmen er en satire over medienes skandalehunger og vektlegger hverdagen til en som står i det massive presset. Hvordan er det å leve inne i en sånn skandale? Hvordan er det å hente i barnehagen, for eksempel?

Psycobitch er Martin Lunds andre spillefilm med Ape&Bjørn, og er en historie om moderne ungdommer med både moderne og klassisk-universelle problemer.

RUBEN: Det er en klassisk kjærlighetsfilm og et coming of age-drama. (Regissør og manusforfatter) Martin Lund utforsker dagens ungdomsgenerasjon og deres sosiale mekanismer, hvor det er stort press på konformitet. Vi tenker på den som et generasjonsportrett, på samme måte som Mer eller mindre mann (2012) tok for seg ironigenerasjonen. Vi ble interesserte i den særnorske konformiteten og hvordan det fortoner seg i en veldig formativ alder. En generasjon som ikke gjør opprør og er venner med foreldrene sine. Og som selv debatterer om de er for «ordentlige».

ISAK: Dette er bakteppet. Hovedhistorien handler om ungdom og kjærlighet.

Psychobitch

Indieselskap?

Hva er typisk for Ape&Bjørn-stilen?

ISAK: Vi har aldri gitt oss selv en bestemt merkelapp, og opererer ikke innenfor tydelige sjangere.

RUBEN: Vi har gått etter langvarige relasjoner med regissørene vi jobber med. Riktignok ikke helt konsekvent. Det var vel (Rushprint-redaktør) Kjetil Lismoen som omtalte oss som «indieselskapet», og det er vi helt komfortable med. Vi har en selvstendighet i det vi holder på med. Det må være noe egenartet ved prosjektene vi går inn i.

ISAK: Det manifesterer seg ved at vi går for det regidrevne. For regissører som skriver manus selv, uten at det er noe absolutt. Vi søker etter sterke regissører som kan være den drivende kraften i prosjektet.

RUBEN: Vi ønsker også å være et selskap som knekker kodene om hvordan man engasjerer publikum. Det er ikke alltid kjempeenkelt, men vi prøver å matche den tydelige regissøren med en plass i markedet. Å finne et størst mulig publikum. Av og til går det hånd i hånd i utgangspunktet. Når det ikke gjør det, jobber vi med å få det til å funke.

Ja, hvordan når man et norsk publikum best mulig?

RUBEN: Vi prøver å være så tydelige vi kan på hva slags film vi lager. Man må først og fremst oppnå filmens potensiale. Være sann mot den opprinnelige visjonen. Rendyrke. Målgruppene til Psychobitch og Hjelperytteren er veldig forskjellige. Men vi har et godt utgangspunkt hvis filmene er rendyrkete, hvis vi ikke har blitt usikre på kvalitetene deres underveis. Det er en viktig produsentjobb å skape trygghet rundt manuset, regissøren og alle de involverte.

ISAK: Det gjelder å ikke feige ut. At vi stoler på prosjektet og visjonen man er i gang med.

RUBEN: Vi har absolutt ikke lyst til å være sentimentale om hvordan ting var før. Vi er fulle av optimisme og tro på vegne av norsk film, ja all slags film. Det handler om å lage noe som er bra, og som klarer å engasjere publikum.

Legg igjen en kommentar

MENY