Den store Westworld-samtalen med Ingrid Bolsø Berdal

Den store Westworld-samtalen med Ingrid Bolsø Berdal

– «Speilkarakterer» i Shogun-verdenen var veldig stilig fra forfatternes side og et troverdig grep, sier Ingrid Bolsø Berdal om hvordan Armistice gjenkjenner seg selv i «Shogun»-verdenen i femte episode av Westworlds sesong to. Her forteller hun om den nye sesongen og hele erfaringen fra en av vår tids mest ikoniske dramaserier.

Foto av Carsten Aniksdal

Hva ville Vesten? Og at du er en paranoid androide betyr ikke at menneskene ikke er etter deg.

Det er nå fullt kaos i Westworld, der alt står på spill når robotene blir bevisste, målrettede og rasende. Midt i alt dette står Ingrid Bolsø Berdals Armistice, som trådte ut av mørket med flammekaster i sin reparerte robotarm og vold i blikket i tredje episode, og er fanget med resten av Maeves (Thandie Newton) entourage i den for seeren nyåpnede «Shogun world» i Westworlds femte episode, som strømmes fra i dag.

Thandie Newton beskrev nylig sin karakter Maeve til Trevor Noahs The Daily Show: «Hun er en robot, en ting», men «hvordan behandler du en ting?». Og hun sa at «Westworld er her iblant oss» og at «vi behandler mennesker som ting». Og om karakteren Dolores (Evan Rachel Wood) sa hun at «hun har fått nok» og har et mål om å lede revolusjonen mot frihet, «bevissthet, selvaktualisering og selvoppdagelse».

Rushprint har nylig snakket med Bolsø Berdal (Armistice) om sesong to, og etter dette nye intervjuet følger samtalen som ble gjort etter siste episode av første sesong i 2016 og tidligere kun har vært publisert i papirutgaven.

Alt var enda mer hemmelig

Hva skiller de to sesongene?

– Innspillingen av sesong to bar preg av at første sesong var en stor suksess. Alt var enda mer hemmelig, og jeg fikk ikke lese de episodene jeg ikke var med i selv. Og det var en ganske utfordrende situasjon å bo i LA og filme der, samtidig som jeg ikke visste helt hva jeg var med på. Dette var i fjor sommer og hele høsten fram mot jul. Du har jo sett de fem første episodene. Jeg hadde ikke så mye å gjøre. For min del skuespillermessig hadde jeg vel håpet på å være litt travlere og fått jobba mer. Det sagt, er det selvfølgelig artig at den første sesongen ble så bra, og jeg ble kjent med så mange fantastiske folk. Jeg er veldig takknemlig for å få lov til å følge et sånt prosjekt fra innsiden. Jeg har lært mye, forteller Bolsø Berdal.

Hun og de andre skuespillerne får ikke se episodene før de sendes.

– Du har sett mer enn meg. Forrige gang fikk vi en link dagen før, men i år er det ekstra hemmelighold. Hovedtrekkene vet jeg ikke, men det er jo en historie om frigjøring, frihet, om å bestemme over seg selv. Men det er ikke mange detaljer om historien jeg kjenner til.

Hva skjer med Armistice, som hittil har vært med i episode tre og fem av sesong to?

– For min karakter Armistices del, blir Hector og jeg en del av Maeves gjeng, for å finne hennes datter. Armistice er jo forsvunnet etter episode ti i første sesong, og har etter det jobba for å komplettere sin kropp. Og hun har tatt noen gisler som Maeve har et sterkt forhold til fra før. Det er klassisk morsomme ting å gjøre som Armistice, som fortsetter i samme stil. Hun har fått Felix og Sylvester til å koble på en gammel versjon av en arm, og det var litt artig på et vis. Jeg spiller bare med en blå eller grønn tynn hanske de gangene robotarmen er i bildet. Det er artig å spille med, og så selvsagt annerledes ut som resultat. Det var en del fram og tilbake om hvordan armen skulle løses gjennom sesongen, fordi det er dyrt med digitale effekter. Så løsningen ble en skinnhanske utenpå robotarmen i de fleste scenene.

Og så møter dere deres «speilkarakterer» i Shogun-verdenen?

– Det var veldig stilig fra forfatternes side og et troverdig grep. Har man så mange narrativer i en park, så må man kanskje kopiere over. Det handler jo om hvordan vi mennesker fungerer, og om hvordan vi møter folk som er våre speil. Hvordan lære av folk som vi er veldig like? Og så er det noen som mener de ikke er så like. Hector møter sin speilkarakter, som han mener er en hoven blei. Vi reagerer på det samme i den andre som vi ikke har sett i oss selv. Av og til er det gledelig, av og til irriterende. Denne mekanismen kan fortelle noe om oss som mennesker. Det er én av måtene vi kan bli mer bevisst på. Hos Maeve oppstår en superfascinasjon, det er nærmest kjærlighet som oppstår. Det samme skjer mellom Armistice og Hanaryo. For å bli litt metafysisk: Universet skal kjenne seg selv, med feedback gjennom speiling og pingpongeffekt. Det var sånn jeg forstod det rundt meg.

Rodrigo Santoro og Bolsø Berdal med «spesial-selfie» for Rushprints lesere.

 «Back to another day of standing»

Armistice går og står, men har ikke så mye fore ennå i sesongen?

– Det var lange dager i Shogun world. Det var en running gag med Rodrigo og meg, med mye gåing og ståing, bundet fast i påler: «Back to another day of standing.» Så jeg måtte grave litt i min fantasi. Det er jo en kjempecast, og da må det gjøres noen valg med hvilke historier de fokuserer på. Ellers blir det kaos i kaoset. Maeve og dattera er en superfin reise å fokusere på, og noen må være litt i bakgrunnen. Jeg er kjempetakknemlig for å ha vært med på det, og det er erfaring om hvordan det funker på amerikanske filmsett, og å se hvordan andre skuespillere arbeider. Men det er underlig hvordan vi alle er sentrum i våre liv, og utrolig hvor forskjellige opplevelser man kan ha av samme situasjon.

Var det noe nytt du lærte av disse innspillingsdagene?

– Det var også artig i Shogun world. Det var en uttalt ambisiøs episode. Jeg har ikke sett ninjascenene, men i manus så det ut som en litt sånn «stand alone»-episode. Det var helt fantastisk å se på de japanske skuespillere, som Hoiroyuki Sanada, som spiller Hectors kopi. Det var utrolig, med klassisk japansk disiplin kombinert med generøsitet, eleganse og varme. Å se på ham gjøre sverdkamper, med full spiker hele dagen, samtidig som han vennlig hjalp andre, gjorde meg ydmyk. Det var som å se på ballett i tolv timer. Den arbeidsdisiplinen med fravær av ego er rørende.

Hvordan holdes så mange karakterer i spill, samtidig som det skal skapes følelser for både mennesker og roboter?

– Jeg er imponert over kreatørene, som har skapt så mange karakterer uten at det kjennes for spredt ut. Den følelsen av at man er med de forskjellige karakterene. Og det er fantastiske skuespillere som gir alt, selv i de små øyeblikkene. Det er liv i parken. Det er kjempebra. Dette er noe vi snakket om i den første runden, og vi har diskutert skuespillerne internt: Mon om det rører folk i tillegg? For det handler jo om kunstig intelligens, og er en intellektuell historie på ett nivå. Og de etiske spørsmålene vil nok komme mer og mer. Nå har ikke jeg lest alt, men jeg vil tro, at the end of the day, at det stilles spørsmål om å drepe for fote er veien å gå. Teddy stiller jo spørsmål til Dolores om det er riktig. Men hun vil ikke bli for myk, og å bli sint etter å ha blitt pina og torturert er en naturlig reaksjon. Da er det kanskje naturlig med en “rampage”. Det sier dog mye om et individ som ønsker å drepe empati. Men jeg vet ikke hva som skjer utover. Med utdragene jeg har lest er jeg vel ikke helt enig i Dolores sitt prosjekt så langt i sesongen. Jeg er veldig spent på hvor det fører. Jeg vil tro forfatterne har noen flere overraskelser på lager, sier Bolsø Berdal.

 

Resten av intervjuet ble gjort etter siste episode av første sesong, i 2016, og stod på trykk i papirutgaven av Rushprint:

 

Menneskeverten

 – Jeg må kunne si: «nå må jeg ha to minutter, og da kan vi ta et take», sier Ingrid Bolsø Berdal, hvis beinharde Armistice i HBOs supersuksess Westworld har gitt henne sitt definitive internasjonale gjennombrudd.

 

Rushprint snakket med Ingrid Bolsø Berdal dagen etter siste episode i første sesong av Westworld en ble sendt ut i desember.

– Pilotepisoden så jeg i fjor, da vi startet opp i juli, tror jeg. Episode ti så jeg for første gang i går, da den ble lagt ut, forteller Bolsø Berdal.

Hennes karakter Armistice rir inn i serien midt i første episode, og sammen med kumpan Hector (Rodrigo Santoro) skaper kulene deres et blodbad, før de selv henger der til tørk.

– Denne første scenen jeg er med i er spilt inn i september 2014. En fun fact er at det også ble spilt inn en scene to, der Armistice og Hector ble introdusert ute i skogen, hvor den banden blir introdusert. Den scenen skulle egentlig vært i forkant, men er ikke blitt med. Det fins en del slike småscener som er spilt inn, men ting forsvinner. De hadde jo så mye materiale.

Westworld er skapt av ekteparet Lisa Joy og Jonathan Nolan.

– Pilotepisoden, som ble episode en, ble spilt inn i 2014, mens episode to til og med halve episode sju er gjort fra sommer til høst 2015. Så tok vi en pause for at Jonah og Lisa skulle kunne gjøre omskrivinger på manus. Da fant de ut at de hadde så mye materiale at de restrukturerte dramaturgien. De fant ut at de skulle filme ni episoder, men klippe dem til ti. Så noen episode åtte ble aldri filmet. Det var så mye materiale, med så mye som skulle fortelles. Mange scener ble klippet bort. Det var litt av en restruktureringsprosess.

Når fikk dere lese manus?

– Vi fikk episodemanusene cirka ei uke før opptakene til den andre episoden startet. Så holdt vi på i noen innspillingsdager, det varierte litt, men 15 per episode, kanskje. De startet med en innspillingsplan, men den ble justert veldig underveis. Til slutt var det litt vanskelig å vite når ting skulle filmes. Visste jeg at jeg ikke var med i episoden, hadde jeg muligheten til å reise fra LA noen dager. Ellers måtte jeg være klar. Litt uti sesongen begynte det å bli mye som skulle filmes, og da fikk jeg ofte beskjed om å være klar.

 Scenen fra piloten dukker opp «igjen» senere i sesongen, ble alt spilt inn samtidig i september 2014?

– Nei, den første scenen spilte vi inn på nytt i 2015, sånn at det ikke skulle bli en kopi. Og de trengte ting som de visste de ikke hadde. Men de brukte også mange bilder fra forrige runde. Det nye i runde to er at det er med noen gjester vi gir våpen til. Men mange totalbilder er tatt på nytt. Ellers husker jeg ikke så mange detaljer i det. Det var en skript der med pilotklippen på mac-en, så de kunne se på referanser i forhold til hvordan ting var da. Generelt fikk jeg inntrykk av at det var mye klipp og lim og oppretting. En scene i piloten ble for eksempel skutt i fire forskjellige varianter før de landa på noe de ble fornøyd med.

Flere team arbeidet parallelt.

– I siste episoden er det flere locations i Pacific Design Center i Los Angeles, og jeg lurer på om det da ble skutt scener med ulike teams parallelt til så mye som fem eller seks andre episoder også. Det var ganske utrolig med så mange units. Vi hadde mot slutten i hvert fall tre units parallelt hele tida. Jeg husker særlig en scene der Dolores blir til Wyatt og dreper alle sammen. I den gata var fire regissører til stede rundt monitor. De skulle spille inn småting fra hver sin episode. For å spare tid, samlet man alle på en dag. Det var artig. Det var ei som ropte «cut» når det ikke var hennes scene. Da så man absurditeten i det, når man ikke riktig vet hvem sin scene det er.

Armistice = våpenhvile?

Hvordan ble du med i serien?

– Det var først gjennom en vanlig self tape. Og jeg har en agent i USA, så det kom derfra. Man lager en tape direkte for den enkelte produksjonen, og de ga en scene som var artig å gjøre. De hadde skrevet en scene fra diagnostics, utdrag fra den Peter Abernathy senere hadde i pilotepisoden, med «Rose is a rose is a rose» og ulike karakterer han har vært. Det var kjempeartig å få sjansen til å spille ulike karakterer på rekke og rad. Frank Kjosås var med som motspiller. Det er alltid fint å ha med en person man er trygg på.

Armistice-karakteren fantes aldri i de opprinnelige manuskriptene.

– Jeg fikk fin respons på tapen, og de så nok på andre ting jeg har gjort også. Da jeg var i LA på Hercules-premiere fikk jeg møtt Lisa og Jonah og gjorde en ny prøvefilming. Armistice, den karakteren jeg endte med å spille, fantes ikke. Jeg prøvefilmet først for en annen rolle. Da jeg traff Lisa og Jonah i Los Angeles fikk jeg beskjed om å forberede noe for ytterligere en karakter. Det var artige møter. De likte veldig godt det jeg gjorde, og de så plutselig muligheten for å skrive en helt ny rolle. De avtalte med HBO at de trengte mer ressurser og måtte skrive en ny rolle. Da Lisa ringte og ville snakke med meg om det, fortalte hun at du vil ikke være med så mye i starten, for din karakter vil være en sleeping cell. De kunne jo ikke omstrukturere på alt. Så jeg var forberedt på at jeg ikke var så mye med i starten.

Medskaper Lisa Joy hadde drømt om å skrive en karakter som Armistice.

– De fant kanskje ut at de kunne lage en sånn type cowboykarakter som kunne ha en kraft i seg. Lisa sa at hun drømte om å skrive en slik karakter. Og det er gøy at det kunne la seg gjøre. Så får vi se om det dukker opp noe mer i kommende sesonger.

Bolsø Berdal mener andre kan ha noe å lære av denne erfaringen.

– Et godt tips er at det er fort gjort å være for opptatt av hva den andre personen ønsker på en audition, et jobbintervju eller en date, for den saks skyld. Det er i hvert fall sånn jeg har opplevd det. Jeg har tenkt for mye på hva er det de er på jakt etter. Men jeg gikk lei av det. Så nå skiter jeg i det og gjør det som jeg synes er artig. Og det viste seg å være veien å gå. I forhold til kunstnerisk arbeid må vi følge det som gir oss glede, selv om resultatet kanskje kan virke rart og underlig. Hvis man følger egne impulser, og andre kan se det, vil godt samarbeid kunne oppstå med de som har samme smak og humor. En ting til som er viktig er den menneskelige kontakten. Filmskapere som er i en castingprosess ønsker å ansette mennesker de trives med. Så det er bare å senke skuldrene og være seg selv.

 

The Man in Black

Den langvarige innspillingen ga muligheter til å spille inn scener flere ganger, som da hun møter den skumle mannen i svart, spilt av Ed Harris, ved ei elv.

– Scenen er et eksempel på hvordan ting skapes når man har såpass med ressurser at man kan skrive om når de ser i klippen at det ikke fungerer. Det sier noe om showrunnernes posisjon. De får de ressursene som er tilgjengelige når de mener det er noe som må lages om. Scenen med The Man in Black ved elvebredden skulle opprinnelig være i episode tre, og var egentlig en helt annen scene. Vi spilte den inn til episode tre, med meg sittende oppå en hest, med The Man in Black og Lawrence på andre siden av en uttørket elv. Og det var et lite forløp som ble helt omskrevet og flyttet på. Det var kjempeartig å kunne gjøre scenen på nytt. I den første versjonen følte jeg meg langt unna Ed Harris. Det er tricky å spille så langt unna, så det var fint å få det nærmere. Men innholdet var det samme.

Hvordan vil du beskrive scenen?

– I denne scenen er The Man in Black på vei for å finne informasjon om «The Maze» og Wyatt, og han har fått hint av ei lita jente: «follow the Blood Arroyo to the place where the snake lays its eggs.» Da jeg leste om den scenen i episode tre, med The Man in Black på vei og at Armistice var neste ledd i historien, ble jeg veldig overrasket. Jeg skjønte ikke at slangetatoveringa mi var det han så etter da hun lille jenta sa dette.

Hvordan møtte du Harris’ skuespillerstyrke?

– Det var krevende å skulle møte ham med all sin kraft, være ei som var på høyde med ham. Det var veldig interessant i forhold til selvtillit å få en ny sjanse til å spille den inn en gang til. Første gang følte jeg at jeg var redd og stiv, og at det var skummelt å møte Ed Harris. Så jeg måtte gå bort til ham og si at jeg syntes dette var utfordrende og at jeg var nervøs. Jeg følte jeg ikke fikk det til og spilte teater. Jeg er nervøs jeg og, sa han. Det er vanlig. Vi fikk en fin prat om det. Det er et eksempel på at alle er mennesker.

Relokaliseringen til Utah ble en road trip.

– Det fine meg å få en ny sjanse var også at jeg fikk være med til Utah. De ville være på location og ha en bakgrunn med riktig stemning. Vi fløy til Salt Lake City. Det absurde med det var at HBO chartret et eget fly. Vi fløy privat. Alle skuespillerne og stab fløy sammen i ett fly. Vi møtte opp på ”privatflyavdelingen” på LAX. Det har jeg aldri gjort før. Ingen sikkerhetskontroll eller noe. I Salt Lake City inviterte Ed oss så til å kjøre med ham i hans truck. Jeg og Sidse Babett Knudsen, sønnen hennes og Lee Sizemore kjørte med Ed. Han ville ta en alternativ rute og kjøpte seg et kart. Vi kjørte ikke motorvei, men en landlig vei som tok litt lenger tid. Han ville se naturen. Så vi stoppet og ruslet, hadde mange gode prater og ble litt kjent. Da var det tryggere å spille inn på nytt igjen.

Kjole, dans og galskap

I enkelte småscener ellers i sesongen ser vi Bolsø Berdals skikkelse i en tidligere utgave, kledd i kjole, dansende på gata og smågal i ei kirke. Hvordan skiller disse scenene seg fra Armistice i «nåtid»?

– Da tenker jeg fritt. Jeg har ikke noe informasjon rundt det. Det kan virke som den roboten som har blitt til Armistice med slangetatoveringer har – som Dolores – opprinnelse tidligere i parken. Som Ford snakket om i siste episoden: Når robotene utviklet bevissthet, det Arnold jobbet for, var det enten slik at de faktisk kom seg nærmere sentrum i labyrinten, altså ble mer selvbevisst, eller at de snirklet seg mer og mer ut, og blei gale. Og det må jo være vanskelig å navigere å høre en stemme i hodet hele tiden. Man må jo bli gæren. Jeg spurte om dette, og fikk litt informasjon. Jeg visste jo at det var bak i tid, siden unge Ford spilte i den scenen. Hun het vel kanskje ikke Armistice da, hva vet jeg. Men det så ut som hun hadde det litt trasig i den kirkescenen. Dolores ble jo mer og mer bevisst. Hun, altså roboten jeg spiller, er ikke der ennå.

I siste episode våkner Armistice opp med store krefter og høynet smerteterskel, til et voldsomt blodbad med Bolsø Berdal kun iført en slangetatovering. Scenen er en sann svir, og hun biter, slenger og slår fra seg som en blanding av Terminator 2-karakterene T1000 og Sarah Connor.

– Jeg skjønte at det skulle gå i den retningen der, og jeg snakket med Jonah og Lisa om jeg var komfortabel med å gjøre det naken. De var tydelige på hva de ønsket for scenen, og jeg var enig i hva de ønsket å fortelle, så jeg visste hva det skulle være. De var veldig opptatt av at jeg skulle være trygg i det. Og jeg var bevisst på hvordan man behandler kanskje spesielt kvinnekroppen i en sånn type setting. Også i forhold til vold. For meg var det uproblematisk. Jeg tenker at scenen er et eksempel på at kropp er kropp. I en så potensiell sårbar situasjon som å ta en sterk kvinnekarakter og så ta av henne klærne, kan det i teorien være problematisk. Det berører assosiasjoner i oss som peker mot utnytting og enkle løsninger, seksualisering av kvinnekroppen. Så for meg var det avgjørende at det var rent og effektivt og ikke noen dveling ved kropp.

Bolsø Berdal synes forhåndskritikken av serien var lite velbegrunnet.

– Seksualiseringen av kvinnekroppen er et følsomt og dyptpløyende tema. Det har vært stor ubalanse i hvordan kvinnekroppen har vært portrettert opp gjennom filmhistorien, så jeg kan forstå at noen lot seg provosere når de første bildene fra Westworld kom ut. Tatt ut av kontekst så vi Evan Rachel Wood bli voldtatt av Ed Harris. Noen reagerte og skrev sinte artikler rundt «dette er typisk HBO – sex og vold og nakenhet» Men grunnen til at dette er malt ut i Westworld er for å gi et eksempel på den menneskelige degenereringa. Det er det vi snakker om her, mørket i menneskets irrganger. Mennesker voldtar og er stygge mot hverandre. Motsatt viser jo serien hvordan Dolores i sin oppvåkning slites samvittighetsmessig, drømmer og er mer reflektert og samvittighetsfull enn mange av menneskene der.

Det er logisk at Armistice ikke bryr seg om sin nakenhet, slik for eksempel verken Arnold eller T1000 gjør det i Terminator 2.

– Hvordan den enkelte seer ser scenen går det ikke an å styre. Men for meg hadde jeg et bevisst og ukomplisert forhold til det. Likningen går opp for meg. Roboten blir fraktet inn naken, og det er bare en kropp. Hun har hud, hun blir omprogrammert, synes det er festlig og tenker ikke over at hun er naken i det hele tatt. Men med et element som slangetatoveringen og visualiteten i det kommer man ikke unna at det er en naken kropp. Men det er ikke fokus på det. Og det synes jeg er gjort med respekt.

Fysisk metode

Hvordan forbereder du en slik scene?

– Jeg har jo mine ting som jeg synes er gode å gjøre. Jeg må på forhånd ha sprengt rommet så «alt kan skje». Armistice har et naturlig forhold til dette, hun går jo bare på rampage med humor. Det er jo noe helt annet for min del på innsida å kunne generere dette med letthet. Og det er jo kjempemange folk som står tett innpå. Å drive å slenge rundt folk, det kan være vanskelig å føle seg helt på topp når man må stå og bøye seg ned naken. Men hun er jo som en liten unge som springer og hopper rundt. I den sammenhengen kjente jeg at jeg før opptak måtte sprenge rommet og eie det. Dette er min lekegrind! Jeg har noen sånne ting jeg gjør, men jeg har ikke lyst til å snakke om de tingene. Man må respektere filmens magi.

Var det ingen stuntperson?

– Han jeg slang rundt på var stuntmann, men jeg gjorde tingene selv. Ptolemy Slocum, han som kommer inn med rødt hår, var kjempegod til å jazze opp stemningen. Ingrid, du må slå til meg mer, sa han. Du aner ikke hva den scenen kunne blitt i klippen. De har valgt en sober variant, for å si det sånn. Jeg må spørre Jonah en gang hvorfor de har valgt det sånn. Kanskje for å beholde en viss stil? Hun bryter ned konvensjoner i en scene hvor hun skal være helt fri. Da er det godt med motspillere som er med på leken. Vi gjorde mange varianter av hvordan jeg taklet ham. Og da jeg går forbi det vinduet og kysser, det var noe som bare skjedde. Jeg følte at Armistice ville gi en liten hilsen. Og Jonah synes det var artig å improvisere på sånt. Det er dette jeg elsker ved å være skuespiller – når tillit oppstår mellom regissør og skuespiller på et filmsett. Når stemningen er ledig og vi følger den kreative flyten. Det er jo bare skuespillerarbeid, men det er fort gjort å føle seg stiv hvis det er stresset stemning på settet.

Trener du spesifikt før en slik scene?

– Det varierer hva det er. Jeg vil trene så mye som mulig for å unngå å bli nervøs der og da. Dess mer trening, jo lettere går det. Det er en forferdelig følelse med 250 folk og 5 minutter til å skyte scenen om jeg ikke får til noe teknisk og alle venter på meg. Da må man trekke pusten. I et større livsperspektiv er det nesten for tullete hvor desperate vi kan bli. Det er jo bare film. Men film er jo ofte knyttet opp mot store pengesummer, så når penger står på spill for noen, kommer jo også frykten.

Er det ting du har tatt med deg av erfaring fra tidligere arbeid inn i denne rollen?

– Det er en historie før alt det her som ga meg en mye lettere syn på hele opplegget. Under Hercules fikk stuntkoordinator sparken to uker før opptak, og det ble en kjempeoperasjon. For vi mistet da og vår personlige trener. Det var kostyme og mye pil og bue, så treningsbiten var viktig. Vi fikk tilsendt treningsprogram fra Amerika. Og jeg gikk på en klassisk blemme som jeg har lært mye av: Jeg gjorde som jeg ble fortalt. Og det var beintrening. Så jeg våknet opp så støl den dagen jeg skulle ha en av de største actionscenene. Jeg hadde ikke tenkt hva som var best for meg, bare gjort hva som ble fortalt. Jeg var så støl at jeg nesten ikke klarte å gå. Og så skulle jeg gjøre det jeg hadde trent på to måneder tidligere, hoppe og greier. Jeg klarte det omtrent ikke fordi jeg hadde vært flink pike og gjort leksa mi. Men som Arnold sa til Maeve da hun ville fjerne minnet av dattera si. Du vil ikke det. Minnene er et steg til bevissthet. Hvordan klare å unngå å gjøre feil om du ikke husker dem? Jeg husker at jeg har havnet i uløkka før. Så det er en blanding av sunn øving uten å øve seg i hjel, hvile nok, og ha tillit til godt forarbeid.

Ble den store slåsscenen, med avbiting av finger og så videre, øvd særlig på i forkant?

– Nei, det med fingeren tar de der og da. Det var kanskje bare et par andre ting vi øvde på, et par ganger før innspilling. De hadde da tillit til meg og så at jeg fikset det. Jeg er jo blitt vant til det, alt med skyting, dreping og action. Så det blir gjort der og da og justert underveis i tagningene. En ting som er kjempeviktig å få fram er selvtilliten til å tørre si stopp. Vi skuespillere skal være forberedt når vi står foran kamera, men vi skal og «selge» det. Hvis vi ikke er trygge og vet hva vi gjør, blir ikke resultatet bra. I Norge føler jeg det er lettere å si stopp. Men det har tatt meg litt tid på amerikanske prosjekter når det er 500 eller 1000 som venter. Jeg er nødt til å tørre si det. Hvis ikke blir det ikke et take. Etter hvert i Westworld klarte jeg den kunsten å finne balansen mellom hva jeg trenger og ikke trenger å vite. Man må stole på regissøren. Men man må også kunne si: «vet du hva, vent litt, hva er rekkefølgen nå?» Ting kan gå så fort, særlig med tekniske ting på slutten av en dag. Av og til er det intrikat for en skuespiller, særlig i en kjapp actionsekvens med merker, lys og tekniske duppeditter. Da må jeg få øve på ting i ro og fred innimellom opptakene. Og da må jeg kunne si: «nå må jeg ha to minutter, og da kan vi ta et take».

Skuespill som idrett

Hun sammenligner skuespill med idrettsutøvelse.

– Gjennom Hercules og Hansel and Gretel: Witch Hunters ble jeg vant til store produksjoner. Det er som en junioridrettsutøver i sitt første OL. For førstereisutøvere har det ikke å gjøre med hvor gode de er, men det er annen oppmøtetid, presse og alt det utenomsportslige. Jeg har trent på det, med å bo et annet sted, bli vant med mange folk i staben og mye teknisk. Det er så mange folk i sving, og da scenen kommer, må skuespilleren kunne det, om det er tekniske ting med ei rifle eller annet. Det er så mange potensielle bekymringer, så jeg har trent på å være avslappet og leken. Folk springer jo rundt og er kjempestresset. Men man må ha humor på det.

Trygghet og selvtillit er viktig.

– Jeg har vært idrettsinteressert i oppveksten, med mye fotball og håndball, ting som tidlig gir god balanse og styrke. Jeg drømmer om å gjøre annet type materiale også, men jeg har brukt virkelig mye av de tingene jeg har lært gjennom mye erfaring i den rollen her. Særlig det med trygghet og selvtillit på et filmsett. Det er fort gjort å rote seg bort i tanker om resultat. For meg er det kryptonitt på min kreativitet og lekenhet. For at jeg skal gjøre noe som er bra og levende må jeg ha en lekenhet. Jeg må ikke legge press på meg selv og ikke lage det så viktig. Jeg må ha et liv i LA med venner og hobbyer, som er viktigere enn på død og liv gjøre en god rolle i Westworld. En tanke jeg har gjort meg underveis er at jeg ikke kan legge identitet og selvverdi i resultatet. Så jeg tenker ikke så mye på det. Jeg var der og gjorde det, og nå lever det sitt eget liv.

Men du kan nå se og sette pris på at det er blitt jævlig bra scener?

– Jeg ser at jeg er avslappet. Det er jeg glad for. At jeg klarer å være avslappet i en sånn situasjon. Da føler jeg at jeg har kommet langt. I avslappethet får man potensielt så mye god tilstedeværelse. Og da kan man kommunisere noe.

Og den onde latteren din har et trøndersk innslag, synes jeg.

(Hun ler) – En inntrøndersk latter i Westworld.

Som bestemor sa: Ta til deg all ros, for rundt neste sving får noen deg på jorda igjen.

– Du har helt rett i det. Det er kjempeviktig å ta det inn og være glad for det. Man må kjenne på det der og da. Livet er en berg og dalbane. Man må ikke bli høy i hatten, men det det må ikke være sånn at man nesten ikke kan feire gode ting. Man må kjenne glede, feire og ta inn de gode tingene. Det behøver ikke å bli egosentrisk. Og jeg vil unngå det. Men takk for påminnelsen. Og det har jo vært utfordrende, nesten ikke å jobbe med noe annet i to år av livet – særlig med så enormt mye fritid i LA. Jeg visste jo aldri når de skulle starte opp igjen sesongen etter piloten. I september 2014 sa de at vi skulle i gang potensielt i januar eller februar, men det ble først i juli. Så jeg fikk tenkt meg om. Og jeg er veldig glad for at de venter med en sesong to før alt i prosjektet er på plass.

Hvordan var arbeidsmiljøet på settet?

– Kreativt og sosialt var det veldig bra. Skuespillerne og staben var så støttende og varme. Vi hadde det veldig artig. På produksjonssida fikk de jo dårlig tid etter hvert, og generelt sett i filmsammenheng kan det virke som at jo mer penger, jo mer stresset er folk. Det som er godt på Westworld er at Jonah og Lisa er så respektfulle og ydmyke mot skuespillere og stab. Det gjorde arbeidsmiljøet godt. Det fungerer ikke å ha et sånt arbeidspress uten fri. Døgnet rundt går ikke i lengden. For eksempel å være kvinne og ha familie og være showrunner er utfordrende. Jeg registrerer at dette er noe det kommer til å gjøres endringer på. Det er ikke bærekraftig. På noen filmsett kan det bli nærmest desperat stemning. Hvordan navigere i det? Man må ikke havne i spiralen av frykt på et filmsett. De er jo blant annet redd for å få sparken i Amerika, i et helt annet hierarki enn i det sosialdemokratiske Norge. Det er en kultur på at noen står ansvarlig, og da er det fort gjort å peke på andre fordi man er redd for å få skylda. Det gir ikke en varm stemning på et filmsett.

Sesong to

Det er bekreftet at sesong to vil ha premiere i 2018.

– Jeg tror vi går i gang i juni neste år. Jeg har ringt Jonah, og han har ringt meg, men vi har ringt om hverandre, så vi har ikke snakket sammen ennå. Men jeg snakket med Rodrigo, som hadde snakket med Jonah, og han sa at vi sannsynligvis skal begynne i juni. Det var såpass utfordrende med første sesongen, så de vil ikke starte og stoppe som de gjorde da. Jonah kom jo fra Person of Interest hvor han kunne skrive og klippe og produsere simulant som de spilte inn. Han trodde de kunne gjøre det med Westworld, men i løpet av episode to så man at det ikke gikk an. Det var et stort apparat og man fikk trøbbel. Derfor måtte vi stoppe i noen måneder. Det er viktig at preproduksjon nå må være på stell, for både stab og skuespillere. Folk jobbet jo døgnet rundt. Det var litt vanvittig mot slutten.

Vet du noe om hva som skjer videre?

– Jeg vet ikke hva de kokkelerer på i historieplan. Men de vil vel ikke gå i Lost-fella ved ikke å ha nok grunnhistorie. Men jeg aner ikke hva som vil skje. Evan Rachel Wood sa i et intervju at den første sesongen legger grunnlaget for den videre fortellingen, og nå har de introdusert bredt. Det er jo så mange løse tråder: Peter Abernathy, hva gjør Charlotte Hale, er det storpolitikk og teknologi, hva er egentlig i sving? Men Lisa og Jonah vet hva de holder på med, og de holder kortene tett til brystet. Vi arbeider på «need to know»-basis, så jeg får den infoen jeg trenger for å spille, ikke mer.

Hva vil du ta med deg til norske produksjoner?

– Hvis jeg skal regissere selv vil jeg fortelle til alle som er til stede hvor viktig det er med medskapelse. Jeg opplever at alle i et rom er med og skaper. Også et stabsmedlem som står i et hjørne. Det er konsentrasjon, lytting, nærvær. Det var en veldig respekt i mitt første møte med piloten på Westworld, staben lytta. Der tror jeg vi har et kjempepotensial i Norge, med nærvær og lytting på et filmsett. Ikke bare for skuespillere, men også for staben. Det ligger mye kreativt gull. Og ting blir mer effektivt og.

Sorry, comments are closed for this post.

Den store Westworld-samtalen med Ingrid Bolsø Berdal

Den store Westworld-samtalen med Ingrid Bolsø Berdal

– «Speilkarakterer» i Shogun-verdenen var veldig stilig fra forfatternes side og et troverdig grep, sier Ingrid Bolsø Berdal om hvordan Armistice gjenkjenner seg selv i «Shogun»-verdenen i femte episode av Westworlds sesong to. Her forteller hun om den nye sesongen og hele erfaringen fra en av vår tids mest ikoniske dramaserier.

Foto av Carsten Aniksdal

Hva ville Vesten? Og at du er en paranoid androide betyr ikke at menneskene ikke er etter deg.

Det er nå fullt kaos i Westworld, der alt står på spill når robotene blir bevisste, målrettede og rasende. Midt i alt dette står Ingrid Bolsø Berdals Armistice, som trådte ut av mørket med flammekaster i sin reparerte robotarm og vold i blikket i tredje episode, og er fanget med resten av Maeves (Thandie Newton) entourage i den for seeren nyåpnede «Shogun world» i Westworlds femte episode, som strømmes fra i dag.

Thandie Newton beskrev nylig sin karakter Maeve til Trevor Noahs The Daily Show: «Hun er en robot, en ting», men «hvordan behandler du en ting?». Og hun sa at «Westworld er her iblant oss» og at «vi behandler mennesker som ting». Og om karakteren Dolores (Evan Rachel Wood) sa hun at «hun har fått nok» og har et mål om å lede revolusjonen mot frihet, «bevissthet, selvaktualisering og selvoppdagelse».

Rushprint har nylig snakket med Bolsø Berdal (Armistice) om sesong to, og etter dette nye intervjuet følger samtalen som ble gjort etter siste episode av første sesong i 2016 og tidligere kun har vært publisert i papirutgaven.

Alt var enda mer hemmelig

Hva skiller de to sesongene?

– Innspillingen av sesong to bar preg av at første sesong var en stor suksess. Alt var enda mer hemmelig, og jeg fikk ikke lese de episodene jeg ikke var med i selv. Og det var en ganske utfordrende situasjon å bo i LA og filme der, samtidig som jeg ikke visste helt hva jeg var med på. Dette var i fjor sommer og hele høsten fram mot jul. Du har jo sett de fem første episodene. Jeg hadde ikke så mye å gjøre. For min del skuespillermessig hadde jeg vel håpet på å være litt travlere og fått jobba mer. Det sagt, er det selvfølgelig artig at den første sesongen ble så bra, og jeg ble kjent med så mange fantastiske folk. Jeg er veldig takknemlig for å få lov til å følge et sånt prosjekt fra innsiden. Jeg har lært mye, forteller Bolsø Berdal.

Hun og de andre skuespillerne får ikke se episodene før de sendes.

– Du har sett mer enn meg. Forrige gang fikk vi en link dagen før, men i år er det ekstra hemmelighold. Hovedtrekkene vet jeg ikke, men det er jo en historie om frigjøring, frihet, om å bestemme over seg selv. Men det er ikke mange detaljer om historien jeg kjenner til.

Hva skjer med Armistice, som hittil har vært med i episode tre og fem av sesong to?

– For min karakter Armistices del, blir Hector og jeg en del av Maeves gjeng, for å finne hennes datter. Armistice er jo forsvunnet etter episode ti i første sesong, og har etter det jobba for å komplettere sin kropp. Og hun har tatt noen gisler som Maeve har et sterkt forhold til fra før. Det er klassisk morsomme ting å gjøre som Armistice, som fortsetter i samme stil. Hun har fått Felix og Sylvester til å koble på en gammel versjon av en arm, og det var litt artig på et vis. Jeg spiller bare med en blå eller grønn tynn hanske de gangene robotarmen er i bildet. Det er artig å spille med, og så selvsagt annerledes ut som resultat. Det var en del fram og tilbake om hvordan armen skulle løses gjennom sesongen, fordi det er dyrt med digitale effekter. Så løsningen ble en skinnhanske utenpå robotarmen i de fleste scenene.

Og så møter dere deres «speilkarakterer» i Shogun-verdenen?

– Det var veldig stilig fra forfatternes side og et troverdig grep. Har man så mange narrativer i en park, så må man kanskje kopiere over. Det handler jo om hvordan vi mennesker fungerer, og om hvordan vi møter folk som er våre speil. Hvordan lære av folk som vi er veldig like? Og så er det noen som mener de ikke er så like. Hector møter sin speilkarakter, som han mener er en hoven blei. Vi reagerer på det samme i den andre som vi ikke har sett i oss selv. Av og til er det gledelig, av og til irriterende. Denne mekanismen kan fortelle noe om oss som mennesker. Det er én av måtene vi kan bli mer bevisst på. Hos Maeve oppstår en superfascinasjon, det er nærmest kjærlighet som oppstår. Det samme skjer mellom Armistice og Hanaryo. For å bli litt metafysisk: Universet skal kjenne seg selv, med feedback gjennom speiling og pingpongeffekt. Det var sånn jeg forstod det rundt meg.

Rodrigo Santoro og Bolsø Berdal med «spesial-selfie» for Rushprints lesere.

 «Back to another day of standing»

Armistice går og står, men har ikke så mye fore ennå i sesongen?

– Det var lange dager i Shogun world. Det var en running gag med Rodrigo og meg, med mye gåing og ståing, bundet fast i påler: «Back to another day of standing.» Så jeg måtte grave litt i min fantasi. Det er jo en kjempecast, og da må det gjøres noen valg med hvilke historier de fokuserer på. Ellers blir det kaos i kaoset. Maeve og dattera er en superfin reise å fokusere på, og noen må være litt i bakgrunnen. Jeg er kjempetakknemlig for å ha vært med på det, og det er erfaring om hvordan det funker på amerikanske filmsett, og å se hvordan andre skuespillere arbeider. Men det er underlig hvordan vi alle er sentrum i våre liv, og utrolig hvor forskjellige opplevelser man kan ha av samme situasjon.

Var det noe nytt du lærte av disse innspillingsdagene?

– Det var også artig i Shogun world. Det var en uttalt ambisiøs episode. Jeg har ikke sett ninjascenene, men i manus så det ut som en litt sånn «stand alone»-episode. Det var helt fantastisk å se på de japanske skuespillere, som Hoiroyuki Sanada, som spiller Hectors kopi. Det var utrolig, med klassisk japansk disiplin kombinert med generøsitet, eleganse og varme. Å se på ham gjøre sverdkamper, med full spiker hele dagen, samtidig som han vennlig hjalp andre, gjorde meg ydmyk. Det var som å se på ballett i tolv timer. Den arbeidsdisiplinen med fravær av ego er rørende.

Hvordan holdes så mange karakterer i spill, samtidig som det skal skapes følelser for både mennesker og roboter?

– Jeg er imponert over kreatørene, som har skapt så mange karakterer uten at det kjennes for spredt ut. Den følelsen av at man er med de forskjellige karakterene. Og det er fantastiske skuespillere som gir alt, selv i de små øyeblikkene. Det er liv i parken. Det er kjempebra. Dette er noe vi snakket om i den første runden, og vi har diskutert skuespillerne internt: Mon om det rører folk i tillegg? For det handler jo om kunstig intelligens, og er en intellektuell historie på ett nivå. Og de etiske spørsmålene vil nok komme mer og mer. Nå har ikke jeg lest alt, men jeg vil tro, at the end of the day, at det stilles spørsmål om å drepe for fote er veien å gå. Teddy stiller jo spørsmål til Dolores om det er riktig. Men hun vil ikke bli for myk, og å bli sint etter å ha blitt pina og torturert er en naturlig reaksjon. Da er det kanskje naturlig med en “rampage”. Det sier dog mye om et individ som ønsker å drepe empati. Men jeg vet ikke hva som skjer utover. Med utdragene jeg har lest er jeg vel ikke helt enig i Dolores sitt prosjekt så langt i sesongen. Jeg er veldig spent på hvor det fører. Jeg vil tro forfatterne har noen flere overraskelser på lager, sier Bolsø Berdal.

 

Resten av intervjuet ble gjort etter siste episode av første sesong, i 2016, og stod på trykk i papirutgaven av Rushprint:

 

Menneskeverten

 – Jeg må kunne si: «nå må jeg ha to minutter, og da kan vi ta et take», sier Ingrid Bolsø Berdal, hvis beinharde Armistice i HBOs supersuksess Westworld har gitt henne sitt definitive internasjonale gjennombrudd.

 

Rushprint snakket med Ingrid Bolsø Berdal dagen etter siste episode i første sesong av Westworld en ble sendt ut i desember.

– Pilotepisoden så jeg i fjor, da vi startet opp i juli, tror jeg. Episode ti så jeg for første gang i går, da den ble lagt ut, forteller Bolsø Berdal.

Hennes karakter Armistice rir inn i serien midt i første episode, og sammen med kumpan Hector (Rodrigo Santoro) skaper kulene deres et blodbad, før de selv henger der til tørk.

– Denne første scenen jeg er med i er spilt inn i september 2014. En fun fact er at det også ble spilt inn en scene to, der Armistice og Hector ble introdusert ute i skogen, hvor den banden blir introdusert. Den scenen skulle egentlig vært i forkant, men er ikke blitt med. Det fins en del slike småscener som er spilt inn, men ting forsvinner. De hadde jo så mye materiale.

Westworld er skapt av ekteparet Lisa Joy og Jonathan Nolan.

– Pilotepisoden, som ble episode en, ble spilt inn i 2014, mens episode to til og med halve episode sju er gjort fra sommer til høst 2015. Så tok vi en pause for at Jonah og Lisa skulle kunne gjøre omskrivinger på manus. Da fant de ut at de hadde så mye materiale at de restrukturerte dramaturgien. De fant ut at de skulle filme ni episoder, men klippe dem til ti. Så noen episode åtte ble aldri filmet. Det var så mye materiale, med så mye som skulle fortelles. Mange scener ble klippet bort. Det var litt av en restruktureringsprosess.

Når fikk dere lese manus?

– Vi fikk episodemanusene cirka ei uke før opptakene til den andre episoden startet. Så holdt vi på i noen innspillingsdager, det varierte litt, men 15 per episode, kanskje. De startet med en innspillingsplan, men den ble justert veldig underveis. Til slutt var det litt vanskelig å vite når ting skulle filmes. Visste jeg at jeg ikke var med i episoden, hadde jeg muligheten til å reise fra LA noen dager. Ellers måtte jeg være klar. Litt uti sesongen begynte det å bli mye som skulle filmes, og da fikk jeg ofte beskjed om å være klar.

 Scenen fra piloten dukker opp «igjen» senere i sesongen, ble alt spilt inn samtidig i september 2014?

– Nei, den første scenen spilte vi inn på nytt i 2015, sånn at det ikke skulle bli en kopi. Og de trengte ting som de visste de ikke hadde. Men de brukte også mange bilder fra forrige runde. Det nye i runde to er at det er med noen gjester vi gir våpen til. Men mange totalbilder er tatt på nytt. Ellers husker jeg ikke så mange detaljer i det. Det var en skript der med pilotklippen på mac-en, så de kunne se på referanser i forhold til hvordan ting var da. Generelt fikk jeg inntrykk av at det var mye klipp og lim og oppretting. En scene i piloten ble for eksempel skutt i fire forskjellige varianter før de landa på noe de ble fornøyd med.

Flere team arbeidet parallelt.

– I siste episoden er det flere locations i Pacific Design Center i Los Angeles, og jeg lurer på om det da ble skutt scener med ulike teams parallelt til så mye som fem eller seks andre episoder også. Det var ganske utrolig med så mange units. Vi hadde mot slutten i hvert fall tre units parallelt hele tida. Jeg husker særlig en scene der Dolores blir til Wyatt og dreper alle sammen. I den gata var fire regissører til stede rundt monitor. De skulle spille inn småting fra hver sin episode. For å spare tid, samlet man alle på en dag. Det var artig. Det var ei som ropte «cut» når det ikke var hennes scene. Da så man absurditeten i det, når man ikke riktig vet hvem sin scene det er.

Armistice = våpenhvile?

Hvordan ble du med i serien?

– Det var først gjennom en vanlig self tape. Og jeg har en agent i USA, så det kom derfra. Man lager en tape direkte for den enkelte produksjonen, og de ga en scene som var artig å gjøre. De hadde skrevet en scene fra diagnostics, utdrag fra den Peter Abernathy senere hadde i pilotepisoden, med «Rose is a rose is a rose» og ulike karakterer han har vært. Det var kjempeartig å få sjansen til å spille ulike karakterer på rekke og rad. Frank Kjosås var med som motspiller. Det er alltid fint å ha med en person man er trygg på.

Armistice-karakteren fantes aldri i de opprinnelige manuskriptene.

– Jeg fikk fin respons på tapen, og de så nok på andre ting jeg har gjort også. Da jeg var i LA på Hercules-premiere fikk jeg møtt Lisa og Jonah og gjorde en ny prøvefilming. Armistice, den karakteren jeg endte med å spille, fantes ikke. Jeg prøvefilmet først for en annen rolle. Da jeg traff Lisa og Jonah i Los Angeles fikk jeg beskjed om å forberede noe for ytterligere en karakter. Det var artige møter. De likte veldig godt det jeg gjorde, og de så plutselig muligheten for å skrive en helt ny rolle. De avtalte med HBO at de trengte mer ressurser og måtte skrive en ny rolle. Da Lisa ringte og ville snakke med meg om det, fortalte hun at du vil ikke være med så mye i starten, for din karakter vil være en sleeping cell. De kunne jo ikke omstrukturere på alt. Så jeg var forberedt på at jeg ikke var så mye med i starten.

Medskaper Lisa Joy hadde drømt om å skrive en karakter som Armistice.

– De fant kanskje ut at de kunne lage en sånn type cowboykarakter som kunne ha en kraft i seg. Lisa sa at hun drømte om å skrive en slik karakter. Og det er gøy at det kunne la seg gjøre. Så får vi se om det dukker opp noe mer i kommende sesonger.

Bolsø Berdal mener andre kan ha noe å lære av denne erfaringen.

– Et godt tips er at det er fort gjort å være for opptatt av hva den andre personen ønsker på en audition, et jobbintervju eller en date, for den saks skyld. Det er i hvert fall sånn jeg har opplevd det. Jeg har tenkt for mye på hva er det de er på jakt etter. Men jeg gikk lei av det. Så nå skiter jeg i det og gjør det som jeg synes er artig. Og det viste seg å være veien å gå. I forhold til kunstnerisk arbeid må vi følge det som gir oss glede, selv om resultatet kanskje kan virke rart og underlig. Hvis man følger egne impulser, og andre kan se det, vil godt samarbeid kunne oppstå med de som har samme smak og humor. En ting til som er viktig er den menneskelige kontakten. Filmskapere som er i en castingprosess ønsker å ansette mennesker de trives med. Så det er bare å senke skuldrene og være seg selv.

 

The Man in Black

Den langvarige innspillingen ga muligheter til å spille inn scener flere ganger, som da hun møter den skumle mannen i svart, spilt av Ed Harris, ved ei elv.

– Scenen er et eksempel på hvordan ting skapes når man har såpass med ressurser at man kan skrive om når de ser i klippen at det ikke fungerer. Det sier noe om showrunnernes posisjon. De får de ressursene som er tilgjengelige når de mener det er noe som må lages om. Scenen med The Man in Black ved elvebredden skulle opprinnelig være i episode tre, og var egentlig en helt annen scene. Vi spilte den inn til episode tre, med meg sittende oppå en hest, med The Man in Black og Lawrence på andre siden av en uttørket elv. Og det var et lite forløp som ble helt omskrevet og flyttet på. Det var kjempeartig å kunne gjøre scenen på nytt. I den første versjonen følte jeg meg langt unna Ed Harris. Det er tricky å spille så langt unna, så det var fint å få det nærmere. Men innholdet var det samme.

Hvordan vil du beskrive scenen?

– I denne scenen er The Man in Black på vei for å finne informasjon om «The Maze» og Wyatt, og han har fått hint av ei lita jente: «follow the Blood Arroyo to the place where the snake lays its eggs.» Da jeg leste om den scenen i episode tre, med The Man in Black på vei og at Armistice var neste ledd i historien, ble jeg veldig overrasket. Jeg skjønte ikke at slangetatoveringa mi var det han så etter da hun lille jenta sa dette.

Hvordan møtte du Harris’ skuespillerstyrke?

– Det var krevende å skulle møte ham med all sin kraft, være ei som var på høyde med ham. Det var veldig interessant i forhold til selvtillit å få en ny sjanse til å spille den inn en gang til. Første gang følte jeg at jeg var redd og stiv, og at det var skummelt å møte Ed Harris. Så jeg måtte gå bort til ham og si at jeg syntes dette var utfordrende og at jeg var nervøs. Jeg følte jeg ikke fikk det til og spilte teater. Jeg er nervøs jeg og, sa han. Det er vanlig. Vi fikk en fin prat om det. Det er et eksempel på at alle er mennesker.

Relokaliseringen til Utah ble en road trip.

– Det fine meg å få en ny sjanse var også at jeg fikk være med til Utah. De ville være på location og ha en bakgrunn med riktig stemning. Vi fløy til Salt Lake City. Det absurde med det var at HBO chartret et eget fly. Vi fløy privat. Alle skuespillerne og stab fløy sammen i ett fly. Vi møtte opp på ”privatflyavdelingen” på LAX. Det har jeg aldri gjort før. Ingen sikkerhetskontroll eller noe. I Salt Lake City inviterte Ed oss så til å kjøre med ham i hans truck. Jeg og Sidse Babett Knudsen, sønnen hennes og Lee Sizemore kjørte med Ed. Han ville ta en alternativ rute og kjøpte seg et kart. Vi kjørte ikke motorvei, men en landlig vei som tok litt lenger tid. Han ville se naturen. Så vi stoppet og ruslet, hadde mange gode prater og ble litt kjent. Da var det tryggere å spille inn på nytt igjen.

Kjole, dans og galskap

I enkelte småscener ellers i sesongen ser vi Bolsø Berdals skikkelse i en tidligere utgave, kledd i kjole, dansende på gata og smågal i ei kirke. Hvordan skiller disse scenene seg fra Armistice i «nåtid»?

– Da tenker jeg fritt. Jeg har ikke noe informasjon rundt det. Det kan virke som den roboten som har blitt til Armistice med slangetatoveringer har – som Dolores – opprinnelse tidligere i parken. Som Ford snakket om i siste episoden: Når robotene utviklet bevissthet, det Arnold jobbet for, var det enten slik at de faktisk kom seg nærmere sentrum i labyrinten, altså ble mer selvbevisst, eller at de snirklet seg mer og mer ut, og blei gale. Og det må jo være vanskelig å navigere å høre en stemme i hodet hele tiden. Man må jo bli gæren. Jeg spurte om dette, og fikk litt informasjon. Jeg visste jo at det var bak i tid, siden unge Ford spilte i den scenen. Hun het vel kanskje ikke Armistice da, hva vet jeg. Men det så ut som hun hadde det litt trasig i den kirkescenen. Dolores ble jo mer og mer bevisst. Hun, altså roboten jeg spiller, er ikke der ennå.

I siste episode våkner Armistice opp med store krefter og høynet smerteterskel, til et voldsomt blodbad med Bolsø Berdal kun iført en slangetatovering. Scenen er en sann svir, og hun biter, slenger og slår fra seg som en blanding av Terminator 2-karakterene T1000 og Sarah Connor.

– Jeg skjønte at det skulle gå i den retningen der, og jeg snakket med Jonah og Lisa om jeg var komfortabel med å gjøre det naken. De var tydelige på hva de ønsket for scenen, og jeg var enig i hva de ønsket å fortelle, så jeg visste hva det skulle være. De var veldig opptatt av at jeg skulle være trygg i det. Og jeg var bevisst på hvordan man behandler kanskje spesielt kvinnekroppen i en sånn type setting. Også i forhold til vold. For meg var det uproblematisk. Jeg tenker at scenen er et eksempel på at kropp er kropp. I en så potensiell sårbar situasjon som å ta en sterk kvinnekarakter og så ta av henne klærne, kan det i teorien være problematisk. Det berører assosiasjoner i oss som peker mot utnytting og enkle løsninger, seksualisering av kvinnekroppen. Så for meg var det avgjørende at det var rent og effektivt og ikke noen dveling ved kropp.

Bolsø Berdal synes forhåndskritikken av serien var lite velbegrunnet.

– Seksualiseringen av kvinnekroppen er et følsomt og dyptpløyende tema. Det har vært stor ubalanse i hvordan kvinnekroppen har vært portrettert opp gjennom filmhistorien, så jeg kan forstå at noen lot seg provosere når de første bildene fra Westworld kom ut. Tatt ut av kontekst så vi Evan Rachel Wood bli voldtatt av Ed Harris. Noen reagerte og skrev sinte artikler rundt «dette er typisk HBO – sex og vold og nakenhet» Men grunnen til at dette er malt ut i Westworld er for å gi et eksempel på den menneskelige degenereringa. Det er det vi snakker om her, mørket i menneskets irrganger. Mennesker voldtar og er stygge mot hverandre. Motsatt viser jo serien hvordan Dolores i sin oppvåkning slites samvittighetsmessig, drømmer og er mer reflektert og samvittighetsfull enn mange av menneskene der.

Det er logisk at Armistice ikke bryr seg om sin nakenhet, slik for eksempel verken Arnold eller T1000 gjør det i Terminator 2.

– Hvordan den enkelte seer ser scenen går det ikke an å styre. Men for meg hadde jeg et bevisst og ukomplisert forhold til det. Likningen går opp for meg. Roboten blir fraktet inn naken, og det er bare en kropp. Hun har hud, hun blir omprogrammert, synes det er festlig og tenker ikke over at hun er naken i det hele tatt. Men med et element som slangetatoveringen og visualiteten i det kommer man ikke unna at det er en naken kropp. Men det er ikke fokus på det. Og det synes jeg er gjort med respekt.

Fysisk metode

Hvordan forbereder du en slik scene?

– Jeg har jo mine ting som jeg synes er gode å gjøre. Jeg må på forhånd ha sprengt rommet så «alt kan skje». Armistice har et naturlig forhold til dette, hun går jo bare på rampage med humor. Det er jo noe helt annet for min del på innsida å kunne generere dette med letthet. Og det er jo kjempemange folk som står tett innpå. Å drive å slenge rundt folk, det kan være vanskelig å føle seg helt på topp når man må stå og bøye seg ned naken. Men hun er jo som en liten unge som springer og hopper rundt. I den sammenhengen kjente jeg at jeg før opptak måtte sprenge rommet og eie det. Dette er min lekegrind! Jeg har noen sånne ting jeg gjør, men jeg har ikke lyst til å snakke om de tingene. Man må respektere filmens magi.

Var det ingen stuntperson?

– Han jeg slang rundt på var stuntmann, men jeg gjorde tingene selv. Ptolemy Slocum, han som kommer inn med rødt hår, var kjempegod til å jazze opp stemningen. Ingrid, du må slå til meg mer, sa han. Du aner ikke hva den scenen kunne blitt i klippen. De har valgt en sober variant, for å si det sånn. Jeg må spørre Jonah en gang hvorfor de har valgt det sånn. Kanskje for å beholde en viss stil? Hun bryter ned konvensjoner i en scene hvor hun skal være helt fri. Da er det godt med motspillere som er med på leken. Vi gjorde mange varianter av hvordan jeg taklet ham. Og da jeg går forbi det vinduet og kysser, det var noe som bare skjedde. Jeg følte at Armistice ville gi en liten hilsen. Og Jonah synes det var artig å improvisere på sånt. Det er dette jeg elsker ved å være skuespiller – når tillit oppstår mellom regissør og skuespiller på et filmsett. Når stemningen er ledig og vi følger den kreative flyten. Det er jo bare skuespillerarbeid, men det er fort gjort å føle seg stiv hvis det er stresset stemning på settet.

Trener du spesifikt før en slik scene?

– Det varierer hva det er. Jeg vil trene så mye som mulig for å unngå å bli nervøs der og da. Dess mer trening, jo lettere går det. Det er en forferdelig følelse med 250 folk og 5 minutter til å skyte scenen om jeg ikke får til noe teknisk og alle venter på meg. Da må man trekke pusten. I et større livsperspektiv er det nesten for tullete hvor desperate vi kan bli. Det er jo bare film. Men film er jo ofte knyttet opp mot store pengesummer, så når penger står på spill for noen, kommer jo også frykten.

Er det ting du har tatt med deg av erfaring fra tidligere arbeid inn i denne rollen?

– Det er en historie før alt det her som ga meg en mye lettere syn på hele opplegget. Under Hercules fikk stuntkoordinator sparken to uker før opptak, og det ble en kjempeoperasjon. For vi mistet da og vår personlige trener. Det var kostyme og mye pil og bue, så treningsbiten var viktig. Vi fikk tilsendt treningsprogram fra Amerika. Og jeg gikk på en klassisk blemme som jeg har lært mye av: Jeg gjorde som jeg ble fortalt. Og det var beintrening. Så jeg våknet opp så støl den dagen jeg skulle ha en av de største actionscenene. Jeg hadde ikke tenkt hva som var best for meg, bare gjort hva som ble fortalt. Jeg var så støl at jeg nesten ikke klarte å gå. Og så skulle jeg gjøre det jeg hadde trent på to måneder tidligere, hoppe og greier. Jeg klarte det omtrent ikke fordi jeg hadde vært flink pike og gjort leksa mi. Men som Arnold sa til Maeve da hun ville fjerne minnet av dattera si. Du vil ikke det. Minnene er et steg til bevissthet. Hvordan klare å unngå å gjøre feil om du ikke husker dem? Jeg husker at jeg har havnet i uløkka før. Så det er en blanding av sunn øving uten å øve seg i hjel, hvile nok, og ha tillit til godt forarbeid.

Ble den store slåsscenen, med avbiting av finger og så videre, øvd særlig på i forkant?

– Nei, det med fingeren tar de der og da. Det var kanskje bare et par andre ting vi øvde på, et par ganger før innspilling. De hadde da tillit til meg og så at jeg fikset det. Jeg er jo blitt vant til det, alt med skyting, dreping og action. Så det blir gjort der og da og justert underveis i tagningene. En ting som er kjempeviktig å få fram er selvtilliten til å tørre si stopp. Vi skuespillere skal være forberedt når vi står foran kamera, men vi skal og «selge» det. Hvis vi ikke er trygge og vet hva vi gjør, blir ikke resultatet bra. I Norge føler jeg det er lettere å si stopp. Men det har tatt meg litt tid på amerikanske prosjekter når det er 500 eller 1000 som venter. Jeg er nødt til å tørre si det. Hvis ikke blir det ikke et take. Etter hvert i Westworld klarte jeg den kunsten å finne balansen mellom hva jeg trenger og ikke trenger å vite. Man må stole på regissøren. Men man må også kunne si: «vet du hva, vent litt, hva er rekkefølgen nå?» Ting kan gå så fort, særlig med tekniske ting på slutten av en dag. Av og til er det intrikat for en skuespiller, særlig i en kjapp actionsekvens med merker, lys og tekniske duppeditter. Da må jeg få øve på ting i ro og fred innimellom opptakene. Og da må jeg kunne si: «nå må jeg ha to minutter, og da kan vi ta et take».

Skuespill som idrett

Hun sammenligner skuespill med idrettsutøvelse.

– Gjennom Hercules og Hansel and Gretel: Witch Hunters ble jeg vant til store produksjoner. Det er som en junioridrettsutøver i sitt første OL. For førstereisutøvere har det ikke å gjøre med hvor gode de er, men det er annen oppmøtetid, presse og alt det utenomsportslige. Jeg har trent på det, med å bo et annet sted, bli vant med mange folk i staben og mye teknisk. Det er så mange folk i sving, og da scenen kommer, må skuespilleren kunne det, om det er tekniske ting med ei rifle eller annet. Det er så mange potensielle bekymringer, så jeg har trent på å være avslappet og leken. Folk springer jo rundt og er kjempestresset. Men man må ha humor på det.

Trygghet og selvtillit er viktig.

– Jeg har vært idrettsinteressert i oppveksten, med mye fotball og håndball, ting som tidlig gir god balanse og styrke. Jeg drømmer om å gjøre annet type materiale også, men jeg har brukt virkelig mye av de tingene jeg har lært gjennom mye erfaring i den rollen her. Særlig det med trygghet og selvtillit på et filmsett. Det er fort gjort å rote seg bort i tanker om resultat. For meg er det kryptonitt på min kreativitet og lekenhet. For at jeg skal gjøre noe som er bra og levende må jeg ha en lekenhet. Jeg må ikke legge press på meg selv og ikke lage det så viktig. Jeg må ha et liv i LA med venner og hobbyer, som er viktigere enn på død og liv gjøre en god rolle i Westworld. En tanke jeg har gjort meg underveis er at jeg ikke kan legge identitet og selvverdi i resultatet. Så jeg tenker ikke så mye på det. Jeg var der og gjorde det, og nå lever det sitt eget liv.

Men du kan nå se og sette pris på at det er blitt jævlig bra scener?

– Jeg ser at jeg er avslappet. Det er jeg glad for. At jeg klarer å være avslappet i en sånn situasjon. Da føler jeg at jeg har kommet langt. I avslappethet får man potensielt så mye god tilstedeværelse. Og da kan man kommunisere noe.

Og den onde latteren din har et trøndersk innslag, synes jeg.

(Hun ler) – En inntrøndersk latter i Westworld.

Som bestemor sa: Ta til deg all ros, for rundt neste sving får noen deg på jorda igjen.

– Du har helt rett i det. Det er kjempeviktig å ta det inn og være glad for det. Man må kjenne på det der og da. Livet er en berg og dalbane. Man må ikke bli høy i hatten, men det det må ikke være sånn at man nesten ikke kan feire gode ting. Man må kjenne glede, feire og ta inn de gode tingene. Det behøver ikke å bli egosentrisk. Og jeg vil unngå det. Men takk for påminnelsen. Og det har jo vært utfordrende, nesten ikke å jobbe med noe annet i to år av livet – særlig med så enormt mye fritid i LA. Jeg visste jo aldri når de skulle starte opp igjen sesongen etter piloten. I september 2014 sa de at vi skulle i gang potensielt i januar eller februar, men det ble først i juli. Så jeg fikk tenkt meg om. Og jeg er veldig glad for at de venter med en sesong to før alt i prosjektet er på plass.

Hvordan var arbeidsmiljøet på settet?

– Kreativt og sosialt var det veldig bra. Skuespillerne og staben var så støttende og varme. Vi hadde det veldig artig. På produksjonssida fikk de jo dårlig tid etter hvert, og generelt sett i filmsammenheng kan det virke som at jo mer penger, jo mer stresset er folk. Det som er godt på Westworld er at Jonah og Lisa er så respektfulle og ydmyke mot skuespillere og stab. Det gjorde arbeidsmiljøet godt. Det fungerer ikke å ha et sånt arbeidspress uten fri. Døgnet rundt går ikke i lengden. For eksempel å være kvinne og ha familie og være showrunner er utfordrende. Jeg registrerer at dette er noe det kommer til å gjøres endringer på. Det er ikke bærekraftig. På noen filmsett kan det bli nærmest desperat stemning. Hvordan navigere i det? Man må ikke havne i spiralen av frykt på et filmsett. De er jo blant annet redd for å få sparken i Amerika, i et helt annet hierarki enn i det sosialdemokratiske Norge. Det er en kultur på at noen står ansvarlig, og da er det fort gjort å peke på andre fordi man er redd for å få skylda. Det gir ikke en varm stemning på et filmsett.

Sesong to

Det er bekreftet at sesong to vil ha premiere i 2018.

– Jeg tror vi går i gang i juni neste år. Jeg har ringt Jonah, og han har ringt meg, men vi har ringt om hverandre, så vi har ikke snakket sammen ennå. Men jeg snakket med Rodrigo, som hadde snakket med Jonah, og han sa at vi sannsynligvis skal begynne i juni. Det var såpass utfordrende med første sesongen, så de vil ikke starte og stoppe som de gjorde da. Jonah kom jo fra Person of Interest hvor han kunne skrive og klippe og produsere simulant som de spilte inn. Han trodde de kunne gjøre det med Westworld, men i løpet av episode to så man at det ikke gikk an. Det var et stort apparat og man fikk trøbbel. Derfor måtte vi stoppe i noen måneder. Det er viktig at preproduksjon nå må være på stell, for både stab og skuespillere. Folk jobbet jo døgnet rundt. Det var litt vanvittig mot slutten.

Vet du noe om hva som skjer videre?

– Jeg vet ikke hva de kokkelerer på i historieplan. Men de vil vel ikke gå i Lost-fella ved ikke å ha nok grunnhistorie. Men jeg aner ikke hva som vil skje. Evan Rachel Wood sa i et intervju at den første sesongen legger grunnlaget for den videre fortellingen, og nå har de introdusert bredt. Det er jo så mange løse tråder: Peter Abernathy, hva gjør Charlotte Hale, er det storpolitikk og teknologi, hva er egentlig i sving? Men Lisa og Jonah vet hva de holder på med, og de holder kortene tett til brystet. Vi arbeider på «need to know»-basis, så jeg får den infoen jeg trenger for å spille, ikke mer.

Hva vil du ta med deg til norske produksjoner?

– Hvis jeg skal regissere selv vil jeg fortelle til alle som er til stede hvor viktig det er med medskapelse. Jeg opplever at alle i et rom er med og skaper. Også et stabsmedlem som står i et hjørne. Det er konsentrasjon, lytting, nærvær. Det var en veldig respekt i mitt første møte med piloten på Westworld, staben lytta. Der tror jeg vi har et kjempepotensial i Norge, med nærvær og lytting på et filmsett. Ikke bare for skuespillere, men også for staben. Det ligger mye kreativt gull. Og ting blir mer effektivt og.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY