– Vi får fremdeles bare 1 % av filmbevilgningene

– Vi får fremdeles bare 1 % av filmbevilgningene

Samisk film har hatt en positiv utvikling, med blant annet prisbelønte Sameblod, men det gjenspeiles ikke i filmstøtten, mener Anne Lajla Utsi, leder av Internasjonalt samisk filminstitutt som står i bresjen for en ny strømmetjeneste, et nytt arktisk urbefolkningsfilmfond og et manifest.

Med støtte fra Norsk filminstitutt, Den samiske høgskolen, Det canadiske kulturrådet, Nordisk film & TV Fond, Sametinget og en rekke andre institusjoner arrangerte ISFI, Internasjonalt samisk film institutt i Guovdageaidnu (Kautokeino) en tredagers internasjonal filmkonferanse 7 – 9 mars i den spennende bygningen til den samiske høgskolen, med ulike tema knyttet til urbefolkningsspørsmål.

Blant programpostene var opprettelse av et nytt arktisk urbefolkningsfilmfond, urbefolkningsfilm i det internasjonale markedet, urbefolkningsfilmenes utvikling, spesielle fortellerstruktur og utbredelse samt utdanningsspørsmål knyttet til området.

120 deltagere fra Alaska, Australia, Canada, Finland, Grønland, New Zeeland, Norge, Russland, Sverige, USA og de ulike deler av Sápmi (Sameland) deltok under paneldiskusjoner og med key note-innslag. Et eget manifest ble utarbeidet, et nytt nettsted for samisk film, sapmifilm.com ble lansert og det ble vist ulike filmpresentasjoner fra forskjellige urbefolkningsområder. Dessuten hadde EFA, det europeiske filmakademiet lagt sitt mars-styremøte til konferansen, noe som gav mange nyttige nettverksforbindelser og prestisje til arrangementet, mener Anne Lajla Utsi, direktør for Internasjonalt samisk filminstitutt.

– Det viktigste resultatet er at vi har styrket det internasjonale nettverket og skapt en større forståelse for samiske og urbefolkningsrelaterte filmer hos de nordiske filminstituttene og finansierene. Den økonomiske støtten fra Canada var umåtelig viktig i denne sammenhengen og EFA-nettverket er gull verdt i den fremtidige utviklingen av dette området og det nye arktiske filmfondet.

Forfatterne av urbefolkningsfilmmanifestet. Fra venstre: Pipaluk K. Jørgensen (Greenland Film Makers), Valerie Creighton (Canada Media Fund), Sardana Savvina (Arctic State Institute of Art and Culture, Russland), Anne Lajla Utsi (ISFI), Huw Eirug (Nunavat Film Dev. Corp. Grønland), Liisa Holmberg (ISFI). (Foto av Sunna Nousuniemi)

Den andre filmtypen

Hva er egentlig urbefolkningsfilm?

– Urbefolkningsfilm er laget av og fra et urbefolknings-perspektiv. Samisk, inuittisk og maorisk film er vel det vi kjenner best her i landet, men det er også store urbefolkningsgrupper i Russland og andre land som forteller gjennom film. Det er våre egne historier som presenteres, det er ikke lenger filmer om men fra oss. Det har kommet en tydelig internasjonal bølge de siste 10-15 årene, takket være nye filmskapere i flere land. I Canada har de gjennomført en Truth and reconciliation-prosess. Den nordiske filmfestivalen her hos oss i 2001 var kanskje startskuddet for ny samisk film i Norge. Der ville vi ikke ha de tradisjonelle ovenfra nedad-vinklede filmene, vi startet med å lage dem selv. Kanskje også ser vi en reaksjon på dårlig representativitet i stereotypiske storsatsninger i film og fjernsyn, som i den svenske fjernsynsserien Midnattsol høsten 2016.

Men hvorfor konferanse?

– For å styrke utviklingen og gjennomslaget for urbefolknings-film er det viktig med en slik konferanse, som kan samle representanter for de ulike folkegruppene og deres filmarbeid i nord, sør og vest. Dette er en voksende bransje, ved siden av Canada, som har som mål å la 15% av de totale filmbevilgningene gå til urbefolkninger, kommer Grønland etterhvert sterkt med, bl.a. med en egen festival i Nuuk. Men deres fremdeles uløste problem er at grønlandsk film ikke finansieres av Det Danske Filminstitutt, pga. hjemmestyre-bestemmelsene.

Stories from the ICE

Dere har et sterkt arktisk perspektiv, hvorfor?

– Hele verden ser til de arktiske farvann, fremtidens økonomi og transportmuligheter ligger her. Det arktiske området omfatter 7 land og mange urbefolkningsgrupper. Jeg tror det er viktig å ha sterke stemmer for området og skape nye arbeidsplasser for ungdommen som vokser opp her. Film og fjernsyn er viktige medier i denne sammenhengen, derfor har vi lagt stor vekt på å få på plass et nytt arktisk filmfond, som skal finansiere nye filmer. Stories from the ICE er et prosjekt som er knyttet til fondet. Det er allerede i gang og skal bygge opp under etableringen.

Din institusjon har hatt suksess med samisk film i Berlin og Sundance, hvilke andre festivaler har spesialisert seg på urbefolkningsfilm?

– Tampere i Finland, International Short Film Festival i Oberhausen, Gøteborg, Berlinale Native, Native Reel Cinema i Hollywood, Maoriland Film Festival i New Zealand og den største urbefolknings filmfestivalen Imagine Native i Toronto.

Hvor foregår den viktigste og rikeste urbefolkningsfilm produksjonen, i Canada, Alaska eller Norge?

– Canada er ett av de land der det er stor produksjon av urbefolknings filmer. Her har vi sett en vesentlig endring i det politiske og økonomiske systemet.  Canada Council for the Arts har tredoblet bevilgningene til urbefolkningene og Telefilm Canada har en egen satsning. Så kanskje holdes den neste konferansen i Canada? Samisk filmproduksjon har eksplodert siden 2009 pga. opprettelsen av ISFI, men det er fortsatt for lite ressurser og liten bevissthet i Norden omkring potensialet i samisk film i dag.

Iđitsilba er en av filmene som finnes på den nye strømmetjenesten.

Filmsuksesser

Vi kjenner jo alle til Veiviserens brede internasjonale suksess, og har fulgt Sameblod med interesse gjennom priser på over 20 festivaler. Har du andre filmeksempler som du vil dele med rushprints lesere?

– Zacharias Kunuks Atanarjuaat – The Fast Runner er vel den mest kjente, en canadisk Inuit film fra 2001 som ble belønnet med Camera d’Or i Cannes. Eller New Zealands Taika Waititis mange filmer og som nå har gjort en stor Hollywood film Thor: Ragnarok.  Nylig har vi sett Warwick Thorntons Sweet country på norske kinoer, en western fra aboriginenes nordlige områder i Australia som ble belønnet med pris i Venezia. Flere og flere urbefolkningsfilmer handler om assimileringsproblemantikken og ser denne med et innenfra- perspektiv og ikke utenfra med de tradisjonelle klisjeene.

Du og ISFIs filmkonsulent Liisa Holmberg ble hyllet som foregangskvinner på konferansen og sporenstreks innvotert som nye medlemmer av EFA. Hva har dette å si for ISFIs og den samiske filmens fremtid?

– Vi ble etablert i 2009 men grunnsteinen ble lagt allerede i 2007 med signering av intensjonserklæringen mellom norske filminstitusjoner. Vi har hatt en positiv utvikling men får fremdeles bare 1 % av de totale filmbevilgningene i Norge. Men suksessen med Sameblod, Amanda Kernells prisbelønnede og gripende spillefilm, som ble utviklet og finansiert av oss har gitt oss et skikkelig løft og gjort oss trygge på at vi kan nå bredt ut. Vi er nå et internasjonalt filminstitutt, med bevilgninger også fra Finland. Og vi venter på bidrag fra Sverige! Vi er jo ett folk i fire land og vi skal samarbeide med andre urbefolkninger. Det er viktig å understreke at vi ikke betrakter urbefolkningsfilm som en egen genre, det er snarere et perspektiv og en vinkling for all type film, skrekkfilm, dokumentarer, film for barn og unge, thrillere, melodrama osv. Vi vektlegger en bredde i det som er i utvikling, kanskje særlig for barn og unge. De skal ha kvalitetsinnhold og kunne speile seg selv. Vårt behov er jo vanvittig mye større enn for resten av befolkningen, samiske spørsmål angår jo ikke den jevne nordmann, derfor må vi synliggjøre oss i det totale verdensbildet. Så det er klart at EFAs deltagelse og anerkjennelse en meget god hjelp i vårt fortsatte arbeid. Vi har satt ISFI på det internasjonale kartet og akter å bli der!

Tilslutt : Konferansen var informativ, med sterke, personlige og ofte rørende presentasjoner og perspektiv. Den var også relativt barnerik, flere deltagere hadde tatt med seg ganske små barn. Ved siden det rent praktiske, mht. barnepass etc., hvilken symbolverdi har dette for urbefolkningene verden over?

– Barna i familien står sterkt hos oss, vi integrerer dem på en annen måte enn den urbane befolkningen. De er jo fremtiden så hvorfor skal de ikke kunne få være med?

Legg igjen en kommentar

– Vi får fremdeles bare 1 % av filmbevilgningene

– Vi får fremdeles bare 1 % av filmbevilgningene

Samisk film har hatt en positiv utvikling, med blant annet prisbelønte Sameblod, men det gjenspeiles ikke i filmstøtten, mener Anne Lajla Utsi, leder av Internasjonalt samisk filminstitutt som står i bresjen for en ny strømmetjeneste, et nytt arktisk urbefolkningsfilmfond og et manifest.

Med støtte fra Norsk filminstitutt, Den samiske høgskolen, Det canadiske kulturrådet, Nordisk film & TV Fond, Sametinget og en rekke andre institusjoner arrangerte ISFI, Internasjonalt samisk film institutt i Guovdageaidnu (Kautokeino) en tredagers internasjonal filmkonferanse 7 – 9 mars i den spennende bygningen til den samiske høgskolen, med ulike tema knyttet til urbefolkningsspørsmål.

Blant programpostene var opprettelse av et nytt arktisk urbefolkningsfilmfond, urbefolkningsfilm i det internasjonale markedet, urbefolkningsfilmenes utvikling, spesielle fortellerstruktur og utbredelse samt utdanningsspørsmål knyttet til området.

120 deltagere fra Alaska, Australia, Canada, Finland, Grønland, New Zeeland, Norge, Russland, Sverige, USA og de ulike deler av Sápmi (Sameland) deltok under paneldiskusjoner og med key note-innslag. Et eget manifest ble utarbeidet, et nytt nettsted for samisk film, sapmifilm.com ble lansert og det ble vist ulike filmpresentasjoner fra forskjellige urbefolkningsområder. Dessuten hadde EFA, det europeiske filmakademiet lagt sitt mars-styremøte til konferansen, noe som gav mange nyttige nettverksforbindelser og prestisje til arrangementet, mener Anne Lajla Utsi, direktør for Internasjonalt samisk filminstitutt.

– Det viktigste resultatet er at vi har styrket det internasjonale nettverket og skapt en større forståelse for samiske og urbefolkningsrelaterte filmer hos de nordiske filminstituttene og finansierene. Den økonomiske støtten fra Canada var umåtelig viktig i denne sammenhengen og EFA-nettverket er gull verdt i den fremtidige utviklingen av dette området og det nye arktiske filmfondet.

Forfatterne av urbefolkningsfilmmanifestet. Fra venstre: Pipaluk K. Jørgensen (Greenland Film Makers), Valerie Creighton (Canada Media Fund), Sardana Savvina (Arctic State Institute of Art and Culture, Russland), Anne Lajla Utsi (ISFI), Huw Eirug (Nunavat Film Dev. Corp. Grønland), Liisa Holmberg (ISFI). (Foto av Sunna Nousuniemi)

Den andre filmtypen

Hva er egentlig urbefolkningsfilm?

– Urbefolkningsfilm er laget av og fra et urbefolknings-perspektiv. Samisk, inuittisk og maorisk film er vel det vi kjenner best her i landet, men det er også store urbefolkningsgrupper i Russland og andre land som forteller gjennom film. Det er våre egne historier som presenteres, det er ikke lenger filmer om men fra oss. Det har kommet en tydelig internasjonal bølge de siste 10-15 årene, takket være nye filmskapere i flere land. I Canada har de gjennomført en Truth and reconciliation-prosess. Den nordiske filmfestivalen her hos oss i 2001 var kanskje startskuddet for ny samisk film i Norge. Der ville vi ikke ha de tradisjonelle ovenfra nedad-vinklede filmene, vi startet med å lage dem selv. Kanskje også ser vi en reaksjon på dårlig representativitet i stereotypiske storsatsninger i film og fjernsyn, som i den svenske fjernsynsserien Midnattsol høsten 2016.

Men hvorfor konferanse?

– For å styrke utviklingen og gjennomslaget for urbefolknings-film er det viktig med en slik konferanse, som kan samle representanter for de ulike folkegruppene og deres filmarbeid i nord, sør og vest. Dette er en voksende bransje, ved siden av Canada, som har som mål å la 15% av de totale filmbevilgningene gå til urbefolkninger, kommer Grønland etterhvert sterkt med, bl.a. med en egen festival i Nuuk. Men deres fremdeles uløste problem er at grønlandsk film ikke finansieres av Det Danske Filminstitutt, pga. hjemmestyre-bestemmelsene.

Stories from the ICE

Dere har et sterkt arktisk perspektiv, hvorfor?

– Hele verden ser til de arktiske farvann, fremtidens økonomi og transportmuligheter ligger her. Det arktiske området omfatter 7 land og mange urbefolkningsgrupper. Jeg tror det er viktig å ha sterke stemmer for området og skape nye arbeidsplasser for ungdommen som vokser opp her. Film og fjernsyn er viktige medier i denne sammenhengen, derfor har vi lagt stor vekt på å få på plass et nytt arktisk filmfond, som skal finansiere nye filmer. Stories from the ICE er et prosjekt som er knyttet til fondet. Det er allerede i gang og skal bygge opp under etableringen.

Din institusjon har hatt suksess med samisk film i Berlin og Sundance, hvilke andre festivaler har spesialisert seg på urbefolkningsfilm?

– Tampere i Finland, International Short Film Festival i Oberhausen, Gøteborg, Berlinale Native, Native Reel Cinema i Hollywood, Maoriland Film Festival i New Zealand og den største urbefolknings filmfestivalen Imagine Native i Toronto.

Hvor foregår den viktigste og rikeste urbefolkningsfilm produksjonen, i Canada, Alaska eller Norge?

– Canada er ett av de land der det er stor produksjon av urbefolknings filmer. Her har vi sett en vesentlig endring i det politiske og økonomiske systemet.  Canada Council for the Arts har tredoblet bevilgningene til urbefolkningene og Telefilm Canada har en egen satsning. Så kanskje holdes den neste konferansen i Canada? Samisk filmproduksjon har eksplodert siden 2009 pga. opprettelsen av ISFI, men det er fortsatt for lite ressurser og liten bevissthet i Norden omkring potensialet i samisk film i dag.

Iđitsilba er en av filmene som finnes på den nye strømmetjenesten.

Filmsuksesser

Vi kjenner jo alle til Veiviserens brede internasjonale suksess, og har fulgt Sameblod med interesse gjennom priser på over 20 festivaler. Har du andre filmeksempler som du vil dele med rushprints lesere?

– Zacharias Kunuks Atanarjuaat – The Fast Runner er vel den mest kjente, en canadisk Inuit film fra 2001 som ble belønnet med Camera d’Or i Cannes. Eller New Zealands Taika Waititis mange filmer og som nå har gjort en stor Hollywood film Thor: Ragnarok.  Nylig har vi sett Warwick Thorntons Sweet country på norske kinoer, en western fra aboriginenes nordlige områder i Australia som ble belønnet med pris i Venezia. Flere og flere urbefolkningsfilmer handler om assimileringsproblemantikken og ser denne med et innenfra- perspektiv og ikke utenfra med de tradisjonelle klisjeene.

Du og ISFIs filmkonsulent Liisa Holmberg ble hyllet som foregangskvinner på konferansen og sporenstreks innvotert som nye medlemmer av EFA. Hva har dette å si for ISFIs og den samiske filmens fremtid?

– Vi ble etablert i 2009 men grunnsteinen ble lagt allerede i 2007 med signering av intensjonserklæringen mellom norske filminstitusjoner. Vi har hatt en positiv utvikling men får fremdeles bare 1 % av de totale filmbevilgningene i Norge. Men suksessen med Sameblod, Amanda Kernells prisbelønnede og gripende spillefilm, som ble utviklet og finansiert av oss har gitt oss et skikkelig løft og gjort oss trygge på at vi kan nå bredt ut. Vi er nå et internasjonalt filminstitutt, med bevilgninger også fra Finland. Og vi venter på bidrag fra Sverige! Vi er jo ett folk i fire land og vi skal samarbeide med andre urbefolkninger. Det er viktig å understreke at vi ikke betrakter urbefolkningsfilm som en egen genre, det er snarere et perspektiv og en vinkling for all type film, skrekkfilm, dokumentarer, film for barn og unge, thrillere, melodrama osv. Vi vektlegger en bredde i det som er i utvikling, kanskje særlig for barn og unge. De skal ha kvalitetsinnhold og kunne speile seg selv. Vårt behov er jo vanvittig mye større enn for resten av befolkningen, samiske spørsmål angår jo ikke den jevne nordmann, derfor må vi synliggjøre oss i det totale verdensbildet. Så det er klart at EFAs deltagelse og anerkjennelse en meget god hjelp i vårt fortsatte arbeid. Vi har satt ISFI på det internasjonale kartet og akter å bli der!

Tilslutt : Konferansen var informativ, med sterke, personlige og ofte rørende presentasjoner og perspektiv. Den var også relativt barnerik, flere deltagere hadde tatt med seg ganske små barn. Ved siden det rent praktiske, mht. barnepass etc., hvilken symbolverdi har dette for urbefolkningene verden over?

– Barna i familien står sterkt hos oss, vi integrerer dem på en annen måte enn den urbane befolkningen. De er jo fremtiden så hvorfor skal de ikke kunne få være med?

Legg igjen en kommentar

MENY