Kunsten å ligge lavt

Kunsten å ligge lavt

Noen ganger er det avgjørende å holde lav profil når man filmer i lukkede miljøer og krigssoner. Og uventede utfordringer kan vente i etterarbeidet. Det har dokumentaristene bak snart premiereklare «Aleppos fall» og «Hatets vugge» fått merke.

Foto fra «Aleppos Fall», der identiteten til noen av soldatene måtte beskyttes

To av årets sterkeste norske dokumentarfilmer er utvilsomt Hatets vugge og Aleppos fall. Gjennom flere år har regissørene Håvard Bustnes og Nizam Najar fulgt væpnede aktører som har hatt et ambivalent forhold til media, og som har behov for å verne seg og styre informasjonen som kommer ut.

Rushprint har de siste par årene kontaktet Bustnes flere ganger for å få ham til å fortelle om den spesielle prosessen bak Hatets vugge, og hver gang har han måttet avslå. Når man ser den endelige filmen forstår man hvorfor. Han oppholdt seg lenge i et ekstremt politisk miljø i Hellas som er kjent for sine voldelige tendenser. Han fikk innpass i miljøet rundt det kontroversielle fascist-inspirerte partiet Gyllent Daggry i en periode der mange av lederne var fengslet, anklaget for politisk motiverte drap.

– Vi filmet i et miljø som er kjent for å være voldelig mot journalister. Derfor ønsket vi minst mulig oppmerksomhet rundt filmen, fordi artikler spres fort på internett. Vi ønsket ikke at høyreekstremistene i Helllas skulle lese om filmprosjektet mens vi var på opptak. Vi var også forsiktig med hvordan vi framstår på Facebook, fordi vi ikke ønsket å provosere unødvendig.

Han var heller ikke sikker på hvor det ekstreme miljøet plasserte ham politisk. Han fikk blant annet unik tilgang til Ourania Michaloliakos, datter av Gyllent Daggrys partileder, og lurte lenge på om hun forsto motivene hans for å lage filmen.

– Ourania spurte aldri om mine politiske meninger, så en periode var jeg usikker på om hun trodde at jeg støttet Gyllent Daggry. Etterhvert som vi ble bedre kjent måtte jeg stille mer kritiske spørsmål, men det var først siste opptaksdag at jeg spurte hva hun tenker om meg. Da sa hun at hun alltid hadde visst at jeg er på venstresida politisk.

DEMONSTRASJONER UTE AV KONTROLL

De farligste situasjonene kunne fort oppstå under demonstrasjonene, der Bustnes filmet ofte og mye.

– Vi filmet en demonstrasjon der det var mange hundre høyreekstreme til stede, og da er det vanskelig å vite hvordan folk vil reagere. Vi opplevde at så lenge vi var i nærheten av Ourania Michaloliakos, så sørget hun for at vi var trygge. Når folk så at hun lot oss filme henne, forsto de at vi var akseptert.

– Det var likevel en gang vi havnet midt i en demonstrasjon ved parlamentet i Athen og en tåregassgranat eksploderte bare noen meter fra fotograf Viggo Knudsen. Han klarte ikke å se og hadde pusteproblemer, så vi måtte dra ham bort fra området. Det var en lærepenge for oss. Det er viktig å følge godt med på hva som skjer, og holde seg unna voldelige opptøyer.

Å gjøre opptak til en dokumentar fra konfliktfylte områder krever en tydelig avklaring av sikkerhet og etiske problemstillinger. Men det er umulig å forsikre seg mot alt.

– Vi snakket med greske journalister og pressefolk for å få råd, og vi kunne helt sikkert ha brukt større ressurser på vurdering av sikkerheten vår. Likevel er det nok alltid en vurdering som må gjøres i hver enkelt situasjon, og det handler mye om «sunn fornuft”, sier Bustnes.

Håvard Bustnes

 

ALEPPOS FALL

I Aleppos fall skildres en gruppe soldater fra Free Syrian Army som fra sin base i Aleppo tok del i opprøret mot Assad-regimet i Syria. Regissøren Nizam Najar, som selv delvis har vokst opp i Aleppo, legger ikke skjul på at han opplever deres kamp som sin kamp. Men å følge så tett på som han gjør, var ikke uten betydelig risiko. I en scene ser vi blant annet at en lokal leder blir skutt av en snikskytter et par meter foran kameralinsen.

– Det er det verste som kan skje når man arbeider i en krigssone, forteller Najar. Han hadde tidligere laget en dokumentar om borgerkrigen i Libya, den kritikerroste Diary from the revolution (2012). Men det kunne ikke forberede ham på hvor farlig situasjonen var i Syria.

– Forarbeidet med sikkerheten på denne siste filmen fra Syria ble mer omfattende enn den forrige fra Libya. Situasjonen var mer ekstrem, og landet regnes av Reportere uten Grenser for å være et av de minste trygge å jobbe i. Som filmskaper har man konstant frykt for å miste opptak eller få de konfiskert av lokale myndigheter. Den risikoen løp vi hver gang vi filmet i Syria og måtte krysse grenser og checkpoints på vei hjem.

– Lokale myndigheter og ulike parter i en konflikt følger med på hva journalistene produserer og overvåker dem, og noen ganger får de dem drept eller kidnappet. På grunn av farenivået begynte nyhetsbyråene på et tidspunkt å bruke såkalt citizen journalists, men de er enda enklere for regimer å kvitte seg med, for de blir ikke nevnt i internasjonale medier om de blir borte.

Nizam Najar

Nær dialog med alle involverte bak og foran kamera har vært avgjørende, forteller han.

– Produksjonsteamene i Norge, Syria og Danmark har lagt store ressurser inn i dette arbeidet. Mye har skjedd siden jeg lagde min første dokumentar i 2012. Bransjen har blitt mer profesjonell i dette arbeidet, mener han.

ENDRINGER I ETTERARBEIDET

Nizam og hans fotograf i Aleppo, Bader Taleb, filmet gjennom drøyt to år av krigen, som kulminerte med at Aleppo falt i hendene på Assad-regimet i desember 2016. Da de gjorde opptakene var det ingen av soldatene som tenkte på hensynet med å holde seg skjult, forteller filmens produsent Tore Buvarp i Fenrisfilm. De hadde mer enn nok med å kjempe for sin frihet. Men da de tapte slaget ble filmteamet klar over at noen kanskje kunne ha behov for beskyttelse. I etterarbeidet av filmen og da situasjonen i Syria endret seg ble dette hensynet mer aktuelt.

– Først da filmen var ferdigklippet og låst fikk vi presis informasjon om at identiteten til noen av karakterene i filmen burde skjules, fordi de hadde blitt arrestert av regimet. I en scene i filmen har vi maskert ansiktet til en av karakterene og vi har også dubbet stemmen hans. Dette er en viktig scene, og det er alltid vanskelig med maskering. Det er både en sikkerhetsmessig, etisk og estetisk avveining, der det første selvsagt er det viktigste. Vi måtte også maskerte et par andre karakterer som hadde blitt arrestert etter at filmen var ferdig, forteller Buvarp.

En av militslederne som ble drept under opptakene.

På slutten av opptaksperioden ble også leiligheten som fotografen bodde i truffet av bomber som Assad-regimet slapp over Aleppo, og dette medførte at han ikke var like tilgjengelig for dem lenger. Dette er forhold som gjør dokumentarfilm ekstra komplisert.

– På den ene siden er det kunstneriske, fortellermessige og dokumentariske/journalistiske hensyn som er grunnlaget i selve filmfortellingen, på den andre siden hensynet til de involverte og deres omgivelser. Det som gjør det ekstra utfordrende er at disse hensynene kan endre seg brått og radikalt, gjerne i innspurten av en produksjon, ofte helt i slutten av klippen eller når filmen skal lanseres.

Tunnelen under Aleppo som står sentralt for handlingen.

NOK TID OG RESSURSER

Buvarp har vært med å produsere en rekke dokumentarer fra krigsområder. Da Fenrisfilm produserte to dokumentarer fra Bosniakrigen i 2010-2011, A town betrayed og Sarajevo Ricochet (regi: Ola Flyum), fikk en av de lokale researcherne problemer. Han publiserte en del av researchmaterialet i filmen i et lokalt regimekritisk nyhetsmagasin. Som en konsekvens av dette ble han truet og forsøkt kneblet. Dette berørte klippen av filmene og lanseringen av dem på Balkan. Å lage dokumentar under slike forhold krever andre forberedelser enn nyhetsreportasjen, det er et lengre løp.

– Dokumentarfilmen har en annen funksjon og en helt annen tidsakse enn de daglige nyhetene, og sammen gir dette et større bilde og forståelse av konfliktene. Produksjon av dokumentar fra slike områder medfører tiltak både i opptak og etterarbeid som krever en tydelig avklaring og avveining av innhold, sikkerhet og etikk. Og dette krever ofte god tid og store ressurser, nettopp fordi det er forbundet med en stor grad av uforutsigbarhet.

 

Sorry, comments are closed for this post.

Kunsten å ligge lavt

Kunsten å ligge lavt

Noen ganger er det avgjørende å holde lav profil når man filmer i lukkede miljøer og krigssoner. Og uventede utfordringer kan vente i etterarbeidet. Det har dokumentaristene bak snart premiereklare «Aleppos fall» og «Hatets vugge» fått merke.

Foto fra «Aleppos Fall», der identiteten til noen av soldatene måtte beskyttes

To av årets sterkeste norske dokumentarfilmer er utvilsomt Hatets vugge og Aleppos fall. Gjennom flere år har regissørene Håvard Bustnes og Nizam Najar fulgt væpnede aktører som har hatt et ambivalent forhold til media, og som har behov for å verne seg og styre informasjonen som kommer ut.

Rushprint har de siste par årene kontaktet Bustnes flere ganger for å få ham til å fortelle om den spesielle prosessen bak Hatets vugge, og hver gang har han måttet avslå. Når man ser den endelige filmen forstår man hvorfor. Han oppholdt seg lenge i et ekstremt politisk miljø i Hellas som er kjent for sine voldelige tendenser. Han fikk innpass i miljøet rundt det kontroversielle fascist-inspirerte partiet Gyllent Daggry i en periode der mange av lederne var fengslet, anklaget for politisk motiverte drap.

– Vi filmet i et miljø som er kjent for å være voldelig mot journalister. Derfor ønsket vi minst mulig oppmerksomhet rundt filmen, fordi artikler spres fort på internett. Vi ønsket ikke at høyreekstremistene i Helllas skulle lese om filmprosjektet mens vi var på opptak. Vi var også forsiktig med hvordan vi framstår på Facebook, fordi vi ikke ønsket å provosere unødvendig.

Han var heller ikke sikker på hvor det ekstreme miljøet plasserte ham politisk. Han fikk blant annet unik tilgang til Ourania Michaloliakos, datter av Gyllent Daggrys partileder, og lurte lenge på om hun forsto motivene hans for å lage filmen.

– Ourania spurte aldri om mine politiske meninger, så en periode var jeg usikker på om hun trodde at jeg støttet Gyllent Daggry. Etterhvert som vi ble bedre kjent måtte jeg stille mer kritiske spørsmål, men det var først siste opptaksdag at jeg spurte hva hun tenker om meg. Da sa hun at hun alltid hadde visst at jeg er på venstresida politisk.

DEMONSTRASJONER UTE AV KONTROLL

De farligste situasjonene kunne fort oppstå under demonstrasjonene, der Bustnes filmet ofte og mye.

– Vi filmet en demonstrasjon der det var mange hundre høyreekstreme til stede, og da er det vanskelig å vite hvordan folk vil reagere. Vi opplevde at så lenge vi var i nærheten av Ourania Michaloliakos, så sørget hun for at vi var trygge. Når folk så at hun lot oss filme henne, forsto de at vi var akseptert.

– Det var likevel en gang vi havnet midt i en demonstrasjon ved parlamentet i Athen og en tåregassgranat eksploderte bare noen meter fra fotograf Viggo Knudsen. Han klarte ikke å se og hadde pusteproblemer, så vi måtte dra ham bort fra området. Det var en lærepenge for oss. Det er viktig å følge godt med på hva som skjer, og holde seg unna voldelige opptøyer.

Å gjøre opptak til en dokumentar fra konfliktfylte områder krever en tydelig avklaring av sikkerhet og etiske problemstillinger. Men det er umulig å forsikre seg mot alt.

– Vi snakket med greske journalister og pressefolk for å få råd, og vi kunne helt sikkert ha brukt større ressurser på vurdering av sikkerheten vår. Likevel er det nok alltid en vurdering som må gjøres i hver enkelt situasjon, og det handler mye om «sunn fornuft”, sier Bustnes.

Håvard Bustnes

 

ALEPPOS FALL

I Aleppos fall skildres en gruppe soldater fra Free Syrian Army som fra sin base i Aleppo tok del i opprøret mot Assad-regimet i Syria. Regissøren Nizam Najar, som selv delvis har vokst opp i Aleppo, legger ikke skjul på at han opplever deres kamp som sin kamp. Men å følge så tett på som han gjør, var ikke uten betydelig risiko. I en scene ser vi blant annet at en lokal leder blir skutt av en snikskytter et par meter foran kameralinsen.

– Det er det verste som kan skje når man arbeider i en krigssone, forteller Najar. Han hadde tidligere laget en dokumentar om borgerkrigen i Libya, den kritikerroste Diary from the revolution (2012). Men det kunne ikke forberede ham på hvor farlig situasjonen var i Syria.

– Forarbeidet med sikkerheten på denne siste filmen fra Syria ble mer omfattende enn den forrige fra Libya. Situasjonen var mer ekstrem, og landet regnes av Reportere uten Grenser for å være et av de minste trygge å jobbe i. Som filmskaper har man konstant frykt for å miste opptak eller få de konfiskert av lokale myndigheter. Den risikoen løp vi hver gang vi filmet i Syria og måtte krysse grenser og checkpoints på vei hjem.

– Lokale myndigheter og ulike parter i en konflikt følger med på hva journalistene produserer og overvåker dem, og noen ganger får de dem drept eller kidnappet. På grunn av farenivået begynte nyhetsbyråene på et tidspunkt å bruke såkalt citizen journalists, men de er enda enklere for regimer å kvitte seg med, for de blir ikke nevnt i internasjonale medier om de blir borte.

Nizam Najar

Nær dialog med alle involverte bak og foran kamera har vært avgjørende, forteller han.

– Produksjonsteamene i Norge, Syria og Danmark har lagt store ressurser inn i dette arbeidet. Mye har skjedd siden jeg lagde min første dokumentar i 2012. Bransjen har blitt mer profesjonell i dette arbeidet, mener han.

ENDRINGER I ETTERARBEIDET

Nizam og hans fotograf i Aleppo, Bader Taleb, filmet gjennom drøyt to år av krigen, som kulminerte med at Aleppo falt i hendene på Assad-regimet i desember 2016. Da de gjorde opptakene var det ingen av soldatene som tenkte på hensynet med å holde seg skjult, forteller filmens produsent Tore Buvarp i Fenrisfilm. De hadde mer enn nok med å kjempe for sin frihet. Men da de tapte slaget ble filmteamet klar over at noen kanskje kunne ha behov for beskyttelse. I etterarbeidet av filmen og da situasjonen i Syria endret seg ble dette hensynet mer aktuelt.

– Først da filmen var ferdigklippet og låst fikk vi presis informasjon om at identiteten til noen av karakterene i filmen burde skjules, fordi de hadde blitt arrestert av regimet. I en scene i filmen har vi maskert ansiktet til en av karakterene og vi har også dubbet stemmen hans. Dette er en viktig scene, og det er alltid vanskelig med maskering. Det er både en sikkerhetsmessig, etisk og estetisk avveining, der det første selvsagt er det viktigste. Vi måtte også maskerte et par andre karakterer som hadde blitt arrestert etter at filmen var ferdig, forteller Buvarp.

En av militslederne som ble drept under opptakene.

På slutten av opptaksperioden ble også leiligheten som fotografen bodde i truffet av bomber som Assad-regimet slapp over Aleppo, og dette medførte at han ikke var like tilgjengelig for dem lenger. Dette er forhold som gjør dokumentarfilm ekstra komplisert.

– På den ene siden er det kunstneriske, fortellermessige og dokumentariske/journalistiske hensyn som er grunnlaget i selve filmfortellingen, på den andre siden hensynet til de involverte og deres omgivelser. Det som gjør det ekstra utfordrende er at disse hensynene kan endre seg brått og radikalt, gjerne i innspurten av en produksjon, ofte helt i slutten av klippen eller når filmen skal lanseres.

Tunnelen under Aleppo som står sentralt for handlingen.

NOK TID OG RESSURSER

Buvarp har vært med å produsere en rekke dokumentarer fra krigsområder. Da Fenrisfilm produserte to dokumentarer fra Bosniakrigen i 2010-2011, A town betrayed og Sarajevo Ricochet (regi: Ola Flyum), fikk en av de lokale researcherne problemer. Han publiserte en del av researchmaterialet i filmen i et lokalt regimekritisk nyhetsmagasin. Som en konsekvens av dette ble han truet og forsøkt kneblet. Dette berørte klippen av filmene og lanseringen av dem på Balkan. Å lage dokumentar under slike forhold krever andre forberedelser enn nyhetsreportasjen, det er et lengre løp.

– Dokumentarfilmen har en annen funksjon og en helt annen tidsakse enn de daglige nyhetene, og sammen gir dette et større bilde og forståelse av konfliktene. Produksjon av dokumentar fra slike områder medfører tiltak både i opptak og etterarbeid som krever en tydelig avklaring og avveining av innhold, sikkerhet og etikk. Og dette krever ofte god tid og store ressurser, nettopp fordi det er forbundet med en stor grad av uforutsigbarhet.

 

Sorry, comments are closed for this post.

MENY