Det har vært et stort år for norsk tv-drama, og det er rett og slett vrient å ramse opp alt det positive, selv om Emmyen til Mammon II betyr aller mest for bransjen, kanskje. Vel så moro er det at ordet Skam er blitt en icebreaker i dramasamtaler over hele kloden, og at vi nå blir assosiert med mer enn Nesbo og The Scream. Utviklingen på de norske strømmetjenestene er lovende, med Melk som noe av det mer interessante og Anagram som spennende nytt selskap og opphavsfolk som har tenkt friskt og annerledes med lave budsjetter og noen nye ansikter i humorsammenheng. Valkyrien, med sin vilje til kline til med ekstreme karakterer, ga oss noen klassiske øyeblikk, og at Unge lovende durer videre med flere sesonger er gledelig for kontinuiteten vi alle etterlyser, det samme med Aber Bergen som betyr mye for oppbyggingen av et drama- og studiomiljø på Vestlandet. Interessant er det også hvordan dyktige produsenter fikk på plass finansiering av Okkupert 2 og bygget nye og overraskende konstellasjoner, og Vikingane, som plutselig ble serien som delte internasjonal oppmerksomhet med Mammon på slutten av året.

Jeg kommer ikke til å glemme den tyske produsenten som hadde seks serier i produksjon rundt om i Europa, men som gapte starstruck og siklende av begeistring da han oppdaget at han satt på samme bord som Norsemenprodusenten under Emmyutdelingen, og måtte sende selfie med Anders Tangen hjem til kone og kolleger.

TV2s fortsatte satsing på drama med Grenseland og bunnsolide Santelmann og Hellstad var klassisk tv-drama, og Anne Sewitskys hemningsløse eksperimentering med Monster la den kunstneriske listen enda høyere. En serie som dessverre gikk under radaren for mange, Hvor er Thea, produsert av Anti for TV2/Sumo, var spennende grunnforskning alle burde ha fulgt med på, og det er helt sikkert mye bra jeg glemte i farten her nå, beklager. På den positive siden må jo naturligvis også #metoo og #stilleforopptak nevnes, det er nødvendig opprydding og bevisstgjøring i bransjen (og for en håndfull litt tregere og selvsentrerte menn over femti).

Å spå om noe som helst i tider der disrupsjon er det nye evangeliet, er naturligvis risikosport, men skulle man med pistol mot tinningen la seg presse til å peke på noen trender som påvirker bransjen fremover, kunne det like gjerne vært dette:

OPPHAVSRETTEN UTFORDRES: Alle skapere av åndsverk bør følge nøye med fremover, lese Åndsverksloven, forstå hvilke rettigheter man ideelt sett har og bør ha, og tenke gjennom hele greia på nytt. Forvaltning av IP er kompliserte greier, og ny teknologi har en tendens til å ville gjøre ting enklere for noen, gjerne de sterkeste. Men der man reduserer friksjon, fjerner man gjerne endel rettigheter i samme slengen, rettigheter vi i dag tar for gitt. Som produsent mener jeg det er for vanskelig å forvalte IP i dag, det hadde vært mye greiere om man kunne frikjøpe alt for enhver fremtid i kjente og ennå ikke oppdagede univers. Men forfatteren i meg er livredd for at opphavsfolk enda en gang blir sittende nederst ved bordet og lar seg lokke til kortsiktig gevinst.

MIKROBETALING: Netflix er bransjens nye mantra, men om du tenker deg om, ikke nødvendigvis et sted du vil investere i aksjer – dette er et system som har mer til felles med et pyramidespill enn et produksjonsmiljø. Forretningsideen ser ut til å være tilnærmet eksponensiell vekst i abonnenter, kombinert med så mye økning i abonnementsprisene som forbrukerne aksepterer. Jeg tror det kollapser. Mikrobetaling, at vi betaler for det vi faktisk ser på, eller annen finansiering tvinger seg frem. Netflix kollapser. Apple vinner.

KREATØRER BLIR PRODUSENTER: Kanalene ser i stadig større grad ut til å ville jobbe direkte med kreatørene, og kravet om tung likviditet og en haug av penger i banken er det knapt noen som snakker om lenger – små og uavhengige selskaper gis økende grad av tillit, og kreatørene har begynt å oppdage at de kan ansette linjeprodusenter og administrasjon selv. Med mindre det er snakk om drevne produsenter som virkelig har noe å tilføre på innholdssiden, vi har to-tre stykker av dem i Norge (hvorav et par fra filmbransjen), er det serieskaperne selv og kreative produsenter som får relasjoner til dramasjefene. De surt oppsparte marginene man har i en dramaproduksjon, bør naturligvis gå tilbake dem som skaper og gjennomfører og som automatisk vil bruke dem på ny utvikling, ikke sendes ut av landet til eiere ingen egentlig vet hvem er.

PRODUKSJON = DISTRIBUSJON: Det blir stadig kortere mellom første og siste ledd i verdikjeden. Over alt jobbes det med løsninger som fjerner unødvendige mellomledd. Blockchainbaserte plattformer gjør det allerede mulig å distribuere og forvalte IP for hvem som helst, og alle produsenter og opphavsfolk bør forberede seg på i praksis å distribuere selv.

NYE TYPER PRODUKSJONSSELSKAP: Når kreatører blir produsenter, er det først og fremst for ikke å bli overkjørt av andre, og for å kunne være i kontinuerlig arbeid. Dette gir en helt annen logikk og tyngdekraft i selskapene. For å overleve, må produksjonsmiljøene være fleksible, pløye eventuelle overskudd tilbake til utvikling og grunnforskning. Klynger, samvirker og andre konstellasjoner blir normen.

FÆRRE GATEKEEPERE: Har du idé til en serie, må du i dag finne et produksjonsselskap og pitche den der. Deretter må du være med og pitche for en kanal. Og så må du pitche enda en gang og en tredje gang hos kanalen. Deretter er det NFI og konsulenter og distributører, annonsører og enda en gang hos kanalen. Kanalene kommer ikke til å ha tid til all denne bortkastede pitchingen lenger, relasjon og kontinuitet blir viktigere – færre kommer til å produsere mer, og friheten blir større sammen med ansvaret for å levere.

ØKT VOLUM/LAVERE BUDSJETTER: Vi ser allerede at antallet serier som produseres øker. Når nå kanalenes strømmetjenester er åpnet for originalt innhold, er det stadig flere flater som skal fylles. Selv om prisen på tv-drama har gått i været, er det vel ikke alltid vi ser hvor millionene ble av, om vi skal være dønn ærlige. Strømmetjenestene tvinger oss til å levere serier til mellom 5 og 15 millioner, en fantastisk mulighet for å skjerpe produksjonsøkonomien og utvikle ideer utfra et gitt budsjett.

ANNONSEFINANSIERING: Rent teknisk sett er det lekende lett å distribuere tv-programmer, og det finnes allerede løsninger som hjelper deg med abonnementer, betaling osv. Vil du ha din egen SVOD-kanal, kan du sannsynligvis laste ned en app på telefonen din allerede neste år. Det kommer også løsninger som vil gjøre det langt lettere å kjøpe tv-annonsering. Da er veien kort til at produsenter kan fullfinansiere selv basert på annonseinntekter i egen lomme.

TV-KANALER REDEFINERT: Vi har snart glemt hva ordet tv-kanal egentlig var. Det blir som ordet «posten» i Aftenposten, eller TV i TV2, det blir logoer og navn vi forbinder med innholdspakker, men vi kommer til å miste oversikten over hvem som eier hvem, samtidig som «embede» blir det mest misbrukte verbet i innsalgsmøter.  Det blir mye innhold som skal «embedes» på ulike plattformer. Dårlig verb, men fantastisk mulighet for bransjen. Jeg mener det er mange grunner til optimisme.

Arne Berggren er produsent og serieskaper i Shuuto og Arctic Wonder.

Les alle de tidligere innleggene til Arne Berggren.