«The Deuce came about when David Simon and I were put in contact with a guy who, along with his twin brother, owned a couple bars in Times Square. They were Mafia fronts for different illicit businesses – prostitution; drugs – and tangentially involved in the birth of pornography. He introduced us to a rich array of characters who sprung from that era and geography. It captures a moment in America where the commodification of flesh and sexual imagery went from being in a brown paper bag and under the counter to universal in American life. We don’t as much sell a beer or a new car without some awareness of what pornographic imagery can deliver. This was a moment where people were the absolute pioneers of a new industry that had suddenly found its legal footing. They were writing a rule book in a world where there were really no rules. The Deuce takes a look at the remarkable paradigm of capitalism and labor: where money goes and how it’s routed; who has power and who doesn’t; who is exploited and who’s not».
– George Pelecanos

På YouTube ligger det en morsom tominutters kortfilm kalt It’s not porn… (2013), skrevet av Zach Lewis og Jim Mahoney, i regi av Alberto Belli. En rekke kvinnelige og mannlige skuespillerspirer i Los Angeles snakker ansikt til ansikt med eller ringer hjem til familie og venner og forteller ivrig om at de er «offered this coolest part», og beskriver deretter i detalj hvordan de skal ha seg i ulike stillinger, til «he just shoots it all over my chest». Kort pause. «Sweetheart, you just got a role in porn. You’re doing porn? Porn? Porn. You’re doing fucking porn?» sier den andre enden av benken eller røret forskrekket. «What? No, it’s HBO!» beroliger skuespilleren, og stor lettelse, jubel og gratulasjoner følger. Vi ser så en sceneinnspilling, hvor en mann blir avsugd og sier i kamera: «It’s not porn…» En kvinne løfter hodet og avslutter: «…It’s HBO». Og en overstemme sier mens tekstplakaten overskriver klimakset:
«It’s not porn. It’s HBO.»

Sex og vold
HBOs mange skildringer av sex og vold, og problematiske blandingsformer av disse, er diskutert i tiår allerede, som nylig i en bok om Game of Thrones, redigert av professor og Rushprint-bidragsyter Anne Gjelsvik og Rikke Schubart: Women of Ice and Fire. Gender, Game of Thrones, and Multiple Media Engagements (2016). Septemberaktuelle The Deuce – skapt av George Pelecanos og David Simon, basert på virkelige mennesker og hendelser – unngår i det minste anklager om at sex og vold ikke i utgangspunktet utgjør en naturlig del av diegesen, all den tid handlingen er lagt til 1970-tallets New York, med asfaltjungelens rutinerte halliker, prostituerte og bartendere, og vordende bordelleiere og pornoprodusenter, ved et veiskille for den amerikanske sexindustrien, da asfalten ble smurt opp på de halvstore lerretene ved det amerikanske skrevet kalt Times Square.

Prostitusjon har vært skildret utallige ganger i filmer og serier, og min favoritt om gatelivet er nok dokumentaren Streetwise (Martin Bell, 1984) om tenåringsprostituerte Tiny i Seattle. Maggie Gyllenhaals sterke The Deuce-karakter Eileen «Candy» Merrell (er Eileen-navnet mon tro et vink til seriemorddømte, prostituerte Aileen Wuornos?) mangler selvsagt dokumentarisk ekthet, men på skalaen fra gate til glamour er hun mer Erin Brockovich enn Pretty Woman.

Rolletolkningen er blant seriens råeste og mest rørende, som da hun besøker barnet sitt, overlatt til bestemor, eller er parykkløs alene i leiligheten. Om den særegne blonde parykken fortalte hun Split Screens-festivalen i New York: «It was a crazy bad, $5 wig that gave me the idea. I wanted everything about her to feel yummy, like cotton candy. Almost fuzzy, just soft and light.»

Serien sitter godt på den moralske pekefingeren, og lar seeren pirres. Til Paste sa Gyllenhaal om misogyni: «Here, we have this opportunity to pick it up and lay it on the table and do it in a way that’s thoughtful and smart, but also real…. if you don’t put that on the table and take a really good clear look at it, nothing will change…. in a way, if the show also turns you on a little and then makes you consider what’s actually turning you on and the consequences for the people, for the characters, that are turning you on, of what’s getting you hot, I think it’s a better show.» Simon mener tilsvarende at «it would be a mistake to look at this show and think that we were in any way trafficking in misogynistic imagery or sexual commodification or objectification as one of the currencies that’s driving the show. It’s what the show’s about; it’s the show’s reason for being.»

Tvillingbrødre
Det første møtet med pimpene på plass med det kyniske kjønnsblikkets hov på Port Authority på jakt etter nyansatte ungjenter kommende med buss og rulletrapp fra de utømmelige amerikanske bygdene minner først om en R. Kelly-video, men gjennom episodene avsløres sakte men sikkert både kjøtt og blod bak fjærene. Klisjeen «hore og hallik» får seg en real filleristing.

Blant skuespillerne er det likevel James Franco som bærer det tyngste løftet på sine fire skuldre. I New York, New York, en by «so good they named it twice», er han imponerende sømløst splitscreenet i rollene som tvillingbrødrene Vincent og Frankie Martino, stående og sittende på hver sin side av bardisken. (Og det er pornografiens bevegelse fra under butikkdisken og opp i hyllene og på lerretene som skildres i seriens så langt oppspente handlingsbue.) De som har tvilt på overbrukte Francos evner tidligere og oftest raskt fått nok av ham (som undertegnede), får her virkelig se hva han står for, i tillegg i en dobbel dose. Det er gjennom hans prestasjon Pelecanos og Simon her for første gang virkelig retter siktet mot David Chase og HBOs storverk The Sopranos, og skildringen av den italienskamerikanske østkysten.

Første episode, på nær halvannen time, åpner med tekstplakatene «New York City» og «1971». I en tom nattgate parkerer en bil, og kameraet kjører inn mot en bar. Vinny (Franco) står ved speilet bak bardisken. Seddelbunkene skal i nattsafen til banken over gata, og han blir forsøkt ranet med pistol. Skuddet går i lufta, men panna blir slått til blods. Hjemme ser svigermor på tv, ungene sover, og dama Andrea er ute på bar. Helten om kvelden er også helten om morgenen, da distributøren kommer med varer. Vinny sier «Hey, Darlene» til en passerende prostituert (Dominique Fishback). «Other guy looks worse, right?» spør hun og svinger hoftene videre blant morgensøppelet, med høye hæler i hendene og bare føtter mot asfalten. «He got my blood on his shoes, I know that much», svarer han etter henne, tar et trekk av siggen, ser på rumpa hennes, og sukker lett. Intromusikk: Curtis Mayfields «(Don’t Worry) If There’s a Hell Below, We’re All Going to Go», fuzzbass, blås og trommer, funk og soul, det svinger noe så inni hampen til bilder av filmruller og fargerike gater. (Serien har også den feteste ettertekstmusikken jeg har hørt – men jeg har ikke funnet ut hva det er.)

Byen
Men det er mye å bekymre seg over. I Vinnys lange blikk etter Darlene ligger ønsket om noe annet, noe mer, noe bedre, som preger alle karakterene i serien. Men han og de andre trår gater med planer utenfor den enkeltes fatteevne. Pelecanos og Simon er suverene skildrere av miljøer og spesifikke verdener, om det er Baltimore i The Wire, New Orleans i Treme eller New York City som her. Som bymalere av samtid og fortid settes menneskene i så skarpt relieff at bakgrunnen blir forgrunnen. Regissør Michelle MacLaren (episode 1 og 8), som tidligere har laget episoder for blant annet Breaking Bad og Game of Thrones, forklarte under Split Screens-festivalen: «We had to go quite far north to 164th and Amsterdam to find an area that could work as New York in the ‘70s. We used those two blocks for several different locations. We dressed everything from the ground and everything from a certain height up was CG.»
Det lukter og syder 1971 av gatene og bulene i The Deuce, en serie som etter de meget fengende første åtte episodene kan bli den nye The Wire, om den får lov til å fortsette mot 1980-tallet. Så bra som min favoritt Treme blir den nok ikke.
Men det er potent serieporno.
Det er HBO.