Det var Cannesfestivalens mest omtalte scene. Inne på det kongelige slottet i Stockholm sitter en elite av kunstkjennere for å oppleve siste stuntet fra sjefskurator Christian (Claes Bang): en halvnaken mann beveger seg mellom bordene deres mens han imiterer en dominerende sjimpanse som vil markere revir. Først synes de han er spennende, litt morsom. Men så setter alvoret inn da han ydmyker utvalgte gjester på det groveste, og det kungliga slottet forvandler seg til en darwinistisk jungel.

Dette er orkestrert på klassisk østlundsks vis i en film som fortjent vant Gullpalmen. Som før består scenene ofte av en ”situasjon” som kan utløse et dilemma eller spørsmål som er viktigere enn den overordnede dramatiske kurven i filmen. Som i Turist er det en mobiltelefon som starter en kjede av hendelser som spinner ut av kontroll, da Christian opplever å få frastjålet lommebok og telefon på åpen gate. Det gir ham ideen om å lansere Rutan, et kunstprosjekt der svenskene oppfordres til å vise omsorg for hverandre. Men også det kommer helt ut av kontroll når det moderne mediesamfunnet kaster seg over kunst-stuntet.

Som i sine foregående filmer berører Østlund spørsmål som er helt sentrale for den svenske og skandinaviske offentligheten, enten det handler om innvandring og rasisme, likhet og identitet. Som en slu manipulator presser han oss inn i ukomfortable situasjoner som får fram holdninger vi ikke visste vi hadde, eller kanskje ikke vil erkjenne at vi tar og føler på.

I The Square tar han denne provokative tilnærmingen noen steg lenger, og har i Claes Bang funnet den perfekte skuespilleren til å fortolke denne nordiske tilstanden av velment toleranse. Om du skraper under overflaten i den svenske offentligheten, er det ikke de noble sidene Østlund ønsker å fremheve. 

Her åpner han en pandoras eske med alle de problemstillingene det konsensusbaserte svenske samfunnet synes å streve med, fra flyktningekrisen til en polarisert kjønnsdebatt og synet på moderne kunst. Ved å ta utgangspunkt i en museumskurator kan Østlund harselere hemningsløst med kunstverdenens tåkefyrster og den svenske politiske korrektheten.

Noe ganger gjør han det litt for enkelt for seg selv og oss, når han med letthet tøyser med den formelle svenske omgangsformen. Men når denne selvtilfredse kunstarenaen, der man pynter seg med abstrakte konsepter og flotte ord, kommer i berøring med kampen for tilværelsen hos underklassen, treffer satiren godt.

I The Square møter vi en filmskaper i sitt livs form. Resultatet er en makeløs og fragmentert frise over det moderne Sverige der enkelte briljante partier trumfer helheten. Filmen er minst 20 minutter for lang, og flere scener er overflødige (som dansescenen med Christians døtre). Likevel har denne filmen flere uforglemmelige scener enn noen annen film du får se på kino i høst, og den mest spektakulære, som altså setter det kongelige slottet på hodet, vil ta pusten fra deg. Som tåkefyrsten Christian kanskje selv ville formulert det: Den mye omtalte scenen i slottet fører sivilisasjonen tilbake til sin opprinnelse, og de opphøyde kunst-estetene gir til slutt etter for sine primale instinkter.  

De siste årene har stadig flere nordiske filmskaper utvidet grøssersjangeren. Det ble gjort med stort hell i La den rette komme inn, og til dels i Shelley og Når dyrene drømmer. Joachim Triers nye film har noe til felles med de to sistnevnte, ved at naturen spiller en sentral rolle når en svært ung og sårbar kvinne på mystisk vis får overnaturlige krefter. I Når dyrene drømmer er det i likhet med klassikeren Carrie et hevntokt hovedpersonen begir seg ut på,  mens her er det ”noe der ute” som tar bolig i Thelma (Eili Harbo). I begynnelsen tror legene det er epilepsi, når hun får voldsomme skjelvinger, men de kommer etter hvert fram til at det er en psykogen ikke-epilepsi som har psykiske årsaker. De skulle bare ha visst.

Thelma kommer fra et strengt kristen hjem og vi møter henne idet hun begynner på universitetet i Oslo. Hun har ikke kunnet løsrive seg fra foreldrene før nå, og foranledningen blir en forelskelse i den jevnaldrende studenten Anja (Kaya Wilkins). Den erotiske spenningen mellom dem utløser nye skjelvinger, nye uforklarlige rystelser i atmosfæren, og hun får motstridende tanker om den ”syndige” lidenskapen. Det framkaller minner fra barndommen – minner hun har fortrengt og som foreldrene har lagt lokk på. Det viser seg at hun kan utøve stor skade om hun vil andre noe vond. Vil hun kunne skade Anja?

Dette forsinkede tenåringsopprøret og basketaket med egen tro gjør Thelma til et perfekt medium for den kampen mellom himmel og jord som Trier og medforfatter Eskil Vogt her lar utspille seg. Ingen norske filmskapere har med samme djervhet tatt høyde for liknende metafysiske spørsmål innenfor en sjanger med så lav status, og samtidig sluppet unna med det. Det er som om Carl Dreyers nordiske åndfullhet for et øyeblikk er forent med Brian de Palmas dramaturgiske sluhet i Carrie. Eili Harboes åpne ansikt og følsomme spill, der særlig øynene fungerer som hypersensitive avlesere, gjør henne perfekt for de utenfor kroppen-opplevelsene Thelma gjennomgår.

Her har Trier samlet mange av sine faste samarbeidspartnere, som filmfotograf Jakob Ihre, komponist Ola Fløttum, lyddesigner Gisle Tveito og klipper Oliver Bugge Coutté – og sammen gir de oss en film med et visuelt og lydlig presisjonsnivå som i norsk sammenheng er i en klasse for seg. Det skyldes like mye en tilbakeholdenhet, ja, noen ganger en kyskhet i bruken av virkemidler. For selv om vi blir servert bilder vi knapt har sett i norsk film før (som for eksempel slanger og fugler som går inn og ut av menneskekroppen), så er ikke dette en fullblods grøsser som er ute etter å skremme oss. Det er en spirituell og eksistensiell krise som skildres, og Trier setter himmel og jord i bevegelse for å vise sammenbruddet i all dets velde.

Harboe har fått vist fram sitt talent tidligere, men ikke i nærheten av dette omfanget. Gjennom sin sømløse veksling mellom uskyld og mørkere drifter bærer hun filmen på sine spede skuldre, og får god hjelp av Ellen Dorrit Petersen og Henrik Rafaelsen som foreldrene. De er alle tre skuespillere fra den sørvestlandsregionen som utgjør filmens religiøse bakteppe, de har alle kjent på strengheten i det usagte som filmen utnytter til fulle. Rafaelsen har ofte spilt den milde sørlandsmannen i norsk film. Her går han dypere og mørkere i rollen som lege og motvillig eksorsist. Max von Sydow ville nikket anerkjennende.

Noen kunstnermyter er for lengst gått ut på dato. Som at kunstnere er noen ansvarsløse hedonister som ikke kan ta vare på sin familie. Kunstnere i dag legger seg tidlig for å følge barna til barnehagen. Men det blir det selvsagt ingen interesante filmer av. Derfor har jeg full forståelse for at Charlotte Sieling spisser konfliktnivået når hun i Rivalene (Mesteren)skildrer en kjent kunstners stormfulle forhold til egen sønn. Det er likevel scener i denne filmen der hun setter seg fast i klisjeene.

Simon (Søren Malling) er en internasjonalt anerkjent maler som Sieling har basert på den amerikanske kunstneren Julian Schnabel. Ikke bare følger han Schnabels pyjamas-mote, han har det samme super-egoet og høye sigarføringen. Når hans ukjente sønn Casper (Jakob Oftebro) trer inn i hans verden, skjer det på spektakulært vis: Han er gatekunstner og bestemmer seg for å utsmykke veggen overfor farens atelier med et gigantisk motiv. Det ser ut til å illustrere en skikkelse i en uforløst posisjon – et bilde på forholdet mellom far og sønn, kanskje. Casper er denne filmens Banksy, en annen verdenskjent kunstner som representerer motvekten til den etablerte kunsten Simon er blitt en del av. Dermed er det duket for et ødipalt drama der to kunstsyn braker sammen.

Men dette oppgjøret mellom far og sønn går sjelden i dybden av der smerten ligger. Når Casper spør Simon om hvorfor han forlot ham og moren, så svarer han at han kjedet seg. Det er sikkert sant, men en kjedelig oppsummering av en relasjon. Og slik fortsetter det: Simon er håpløst selvopptatt. Han er så sikker på sin status som ”mester” (den danske tittelen) at han ikke en gang gidder å skjule for sin samboer (Ane Dahl Torp) at han ligger med sin assistent. Dahl Torp har en krevende rolle: hun skal både være det emosjonelle og praktiske bindeleddet for Simon til verden, inkludert sønnen. Den norske skuespilleren blir derfor vårt moralske kompass i dette vilniset av uforløste forhold og ambisjoner, en oppgave hun løser med autoritet.

Dessverre har ikke Sieling noen større planer for Dahl Torps rollefigur. Hun er der for å belyse hovedpersonens motsetningsfulle liv, og den pikante trekanten hun vikles inn i forblir uavklart. Sieling har vært i særklasse som regissør av dramaserier som Broen og Homeland, og viser her flere ganger hvor dreven hun er blitt i regifaget. Derfor er det synd at manuset hun har skrevet ikke alltid holder mål. Alvoret er ofte formidlet med befriende humor, men satirens rolle er ikke klart nok definert. Rollefigurene sier ofte det vi kan tenke oss til eller vet fra før. Når Simons oppblåste selvbilde til slutt rakner, får vi noe av den emosjonelle utladningen vi har ventet på. Men det er litt for sent, og litt for lite.

Aki Kaurismäki har lenge vært en nostalgisk filmskaper. Hans univers er knyttet til et Helsinki som ikke lenger eksisterer, som er blottet for den teknologien og designen vi forbinder med det moderne Finland. Isteden er det de som har falt utenfor storsamfunnet vi får møte i filmene hans, de som bærer stoisk på sine sår og sliter med å vise følelser. Denne gangen lar han en syrisk flyktning forsøke å bli klok på disse melankolske einstøingene som bak pokeransiktene likevel viser seg å besitte betydelige empatiske evner.

I forrige filmen Le Havre var det en skopusser som hjalp en afrikaner på flukt. Khaled (Sherwan Haji) har også kommet med strømmen over Middelhavet, men havner ved en tilfeldighet i Helsinki. Kaurismäki lar ham grave seg ut av en container og det er ikke eneste gangen han minner om en tragisk Buster Keaton-figur. Han søker asyl, men får selvsagt avslag. Det er da han får uventet støtte fra restaurant-eieren Wikstrøm (Sakari Kuosmanen, kjent fra Mannen uten minne). Sammen med noen spektakulært talentløse medarbeidere på ”Den Gyldne Halvliter” bestemmer han seg for å hjelpe Khaled med å gå under jorden. Men noen lykkelig utgang blir det ikke.

Hvorfor disse fortapte skikkelsene vil hjelpe Khaled er ikke viktig. Kaurismäki er ingen dokumentarist, men en poet som kan trylle fram medfølelse der man minst venter det. Hver eneste karakter er en gåte som besegles av kryptiske onelinere og absurde situasjoner. I hvert fall blant de som befinner seg på den gode siden av håpet. Verre er det med framstillingen av nasjonalistene som vil jage ut flyktningene. Her er ondskapen så monoton og banalt skildret at det blir kjedelig.

Men igjen – dette er ingen dokumentar, og det føles godt, om enn forutsigbart, å være så definitivt på flyktningenes side og riste på hodet av ”de slemme”. Kaurismäki tilfører flyktningene en verdighet de sjelden får lov til å opptre med i nyhetsmediene, og skal ha honnør for det. Og enda mer eksotisk: han lar de framstå med humor. Som i Le Havre er det enkeltindividets tidløse rett til å vandre fritt på jorden som synes å være budskapet.

Noen vil muligens huske filmhistoriens mest kjente ananas fra Le Havre. Her er det åpningsminuttenes formidable kaktus som fikk meg til å humre godt. Det er slike små detaljer vi har lært å forvente av en Kaurismäki-film, og fansen vil ikke bli skuffet. Om Le Havre var full av referanser til den franske poetiske realismen fra 30-tallet, er det også her referanser til mye filmhistorie. Når Khaled avhøres av politiet skriver tjenestemannen så godt han kan på en gammel skrivemaskin, slik vi kjenner fra alskens dårlige politiserier. Og selvsagt dukker Kati Outinen opp i en liten rolle som speiler så mange av hennes skikkelser i Kaurismäkis tidligere filmer. Men vi går oss ikke vill i denne referanserikdommen, Kaurismäki holder oss forankret i flyktningenes skjebne. Og med noen av replikkene er han tydeligere enn han pleier å være. Når du går i gatene i Finland, så må du ikke smile, for da tror de at du er gal, instruerer en dreven flyktning Khaled. Og Khaleds egen tro på Finland vil nok treffe en og annen rå nerve: ”Finnene har hatt sin egen krig og har selv vært flyktninger, så de vil forstå”.

Deler av teksten er hentet fra artikler som tidligere er publisert i Aftenposten.