Nrk-serien Nobel hadde premiere i fjor høst kort tid etter at norske myndigheter offentligjorde rapporten om våre militære styrkers krigsoppdrag i Afghanistan. Serien berører den samme rå nerven som mange nordmenn føler ubehaget ved nå i ettertid: Hva var målet i Afghanistan og hva oppnådde vi, egentlig? I Nobel stilles selvsagt ikke spørsmålene så direkte. Det er et eksistensielt drama som skildrer en spesialsoldats hjemkomst etter oppdrag i Afghanistan og hvordan han innhentes av det som skjedde der. Sprengkraften ligger ikke bare i antydningen om at vi som nasjon mislyktes med oppdraget, men at veien til helvete kan være brolagt med Noble intensjoner. Erling Riiser (Aksel Hennie) og kona Johanne (Tuva Novotny) er legemliggjøringen av denne norske schizofrenien: vi smykker oss med Fredsprisen på den internasjonale scenen, men tar del i kompromitterte krigsoppdrag vi helst ikke vil snakke om. I Afghanistan ser vi Erling brenne seg alvorlig på baksiden av fredsmedaljen, mens Johanne, som jobber i UD, er en mester i å pynte på forsiden, gjerne med uortodokse byråkratiske krumspring.

Det var særlig én scene i første episoden som berørte denne dobbeltheten, forteller Ulf Brantås, som nylig fikk Gullrutens fagpris for beste foto for sin innsats på Nobel. Den inntreffer når de norske soldatene får nyss om at en mulig selvmordsbomber vil slå til på et marked, og de inntar et hustak for å få oversikt over situasjonen.

Det som følger er nervepirrende, men samtidig talende for den realismen Brantås og serieskaperne tilstrebet: Vi hører soldatene snakke om banale ting, som maten de nylig spiste, og når de til slutt får lokalisert selvmordsbomberen, holder både filmskaperne og soldatene hodet kaldt – før den overraskende vendingen inntreffer. Det er når hovedpersonen Erling gir etter for en helt menneskelig impuls at han begår en fatal feil. Det igangsetter den komplekse intrigen i Nobel som forfølger Erling tilbake til Norge og hele veien til seremonien under utdelingen av fredsprisen, som avslutter serien.

– Det jeg synes Per-Olav (Sørensen) og skuespillerne fikk godt fram i denne scenen er at vi møter norske unge menn med et sjelsliv, de er ikke steinharde, sier Brantås. – Det er ikke American Sniper. Det som gjør dem til bedre soldater er at de har en følelse i det de gjør. Og selv om de, som Aksel Hennies karakter, må ta dramatiske, helt umenneskelige valg, så finnes det en følelse av medmenneskelighet. Der var helt avgjørende å få fram i disse scenene. Vi måtte levere noe mer enn bare spenningen for spenningens skyld.

Brantås forteller at de ofte opererte med tre kameraer, hvorav ett håndholdt ble brukt til å følge enkeltskuespillere. De to andre var ment for dialogscener, slik at de kunne filme to skuespillere samtidig. Mens det håndholdte under markedsscenen var på taket og filmet de store bildene, befant de to andre kameraene seg i mylderet på markedsplassen. Ingen av tagningene var helt like, skuespillerne fikk mulighet til å prøve ut ulike ting mens Brantås og de andre hang seg på. Å fange inn skuespillere i og utenfor et fellesskap er noe han fikk god trening på gjennom samarbeidet med Lukas Moodysson på fire av den svenske regissørens filmer.

– Alle de filmene med Lukas hadde et slags dokumentarpreg der vi forsøkte å skape en fellesskapsfølelse gjennom bildene. Det var opp til kameraene å følge skuespillerne, akkurat som det også på Nobel er opp til kameraene å finne essensen i det skuespillerne gir oss. Her fungerte det nesten som en in-house tv-produksjon: Per-Olav kunne følge alle tre kameraene samtidig, uten å ha kontakt med oss direkte. Men etter hver tagning drøftet vi opptaket og kom fram til hva vi skulle gå for.

De norske omgivelsene var ment å være nære og kjente for rollefigurene. De afghanske, filmet i ørkenbyen Quarzazate i Marokko, skulle være fremmede og dramatiske. Brantås hadde likevel ingen storstilt fargepalett for serien, målet var at det slående ørkenlandskapet ikke skulle ta helt overhånd. Like fullt ble det en karakter i seg selv.

– Under de fire månedene med opptak i Norge gikk vi gjennom både vinter, vår og forsommer, mens de fire ukene i Marokko var ekstremt varme og intense, nesten 40 varmegrader. Det er noe storslått og uendelig ved landskapet der, noe som selvsagt påvirker soldatene. Når de i første episoden er ute og kjører på veien, får man følelsen av at noe kan skje når som helst.

Når det til slutt skjer noe fatalt på en av disse turene ute i det vidstrakte landskapet, skildrer Sørensen og Brantås det med subtile grep. Istedenfor å kjøre på med nærbilder og dvele ved dem, trekker de kamera unna og viser hvor små soldatene er i denne uendeligheten. Med klaustrofobien forsvinner likevel ikke.

– De er ensomme der ute, men samtidig slipper vi ikke følelsen av at noe kan skje når som helst. Det er en klaustrofobi tilsvarende den i Hitchcocks North by Northwest når Cary Grant går av bussen ute i det helt flate landskapet. Her er det helt øde, tenker man, hva kan skje her? Mer enn vi kunne forestille oss.

Hitchcock melket situasjonen for mer spenning enn Brantås og Sørensen gjør det på Nobel. Det var nemlig et annet hensyn som hele tiden var i fokus under opptak, og det var nærheten til rollefigurene. Regissør og seriens fremste skaper, Sørensen, var opptatt av å beholde fortellingens ”rene drama”, og det faktum at manuset inneholdt sjelden mange ”filmbare scener”.

– Vi behøvde ikke legge til noen grep for å få det til å bli spennende. Vi filmet aldri Nobel som en thriller, eller la på ”skummel” musikk, vi fulgte handlingen med kamera. Og det synes jeg var befriende. Mange av scenene er veldig dramatiske i seg selv – og ganske kraftig kost, uansett.

I seriens kanskje mest drastiske brudd med realismen, løfter Brantås oss opp fra den norske basen i Afghanistan med en drone, slik at vi kan se den langt der nede. Det forsterker følelsen av et Afghanistan som en fremmed planet, samtidig som Erlings lengsel etter familien forsterkes ved å være ”så nær så langt unna”.

– Det er som å se jordkloden og så vesle Norge helt for seg selv, sier Brantås. – Basen er blitt et stykke Norge man ikke lenger har kontroll over.

Dette nedkortede intervjuet ble gjort i forbindelse med premieren på NRK i fjor høst.