Lærdommen fra Elven

Lærdommen fra Elven

Etter «Elven» er vi styrket i troen på at det fins et interessant handlingsrom for kvalitetsdrama på lave budsjetter, noe som kan bety langt flere norske produksjoner, forteller Arne Berggren. Samtidig gikk vi jo på en og annen smell som det går an å lære av.

Alle fotos fra opptakene er tatt av Hanna Suni

Elven oppstod i utgangspunktet som en idé under befaring på Filmcamp i 2014. Vi hadde jobbet et par år med Hotel Cæsar, og var fasinert av hvor raskt det var mulig å jobbe med en 2nd Unit på location. Samtidig så vi stadig flere serier fra USA som virket ekstremt kostnadseffektive. Hvor mange minutter er det egentlig mulig å spille inn pr dag, og samtidig holde en akseptabel production value, både mht bilder og story?

Det fins en langsomhet i noen av de beste scenene fra amerikanske serier vi sjelden ser i norske drama. I Breaking Bad sesong fins scener over 7 minutter lange, det samme i The Wire og American Crime, det er også noe med dvelingen i The Fall og The Killing som er interessant – spiller du inn én eneste scene av denne typen før lunch, har du på sett og vis allerede hatt en svært effektiv dag.

Under besøk i amerikanske skriverom, så vi hvor kostnadsbevisste og produksjonsorienterte showrunnerne er. Om de er regissører eller forfattere i utgangspunktet, er ett fett – det mest interessante med showrunnermodellen er kanskje ikke det vi litt misforstått har kalt One Vision, men snarere det at en kreatør kan være langt mer involvert i alle prosesser og på tvers av linjene, enn den tradisjonelle forfatter- eller regirollen. For å presse kostnadene på en serie, er det avgjørende at forfattere og produsenter jobber annerledes.

Ingeborg Sundrehagen Raustø som Mia Holth i «Elven»

FILMCAMP

Om vi skal være dønn ærlige, ble vi advart mot å spille inn en serie i Nord-Norge.  For det første, sa folk, er det vanskelig å få opp en erfaren nok stab i regionen. For det andre er det altfor mange intriger i nord, og det var hele tiden noe med at det var noe muffens med Filmcamp. For egen del er det kanskje noe tvangsmessig med å trosse advarsler, og det var grunnen til at vi bare måte besøke Filmcamp hvor det faktisk stadig skjedde spennende ting – Død snø kom derfra, og Hellfjord, for ikke å snakke om Kautokeinopprøret. At det fins mange intriger i filmmiljøet i nord, kan vel de fleste skrive under på, men møtet med Svein Andersen og Kjetil Jensberg og Filmcamp var oppløftende og overbevisende, og sjelden har vi møtt tilsvarende vilje til å eksperimentere og utfordre konvensjonene. Filmcamp ga oss midler til grunnforskning i form av en pilot, og samme høst spilte vi inn 50 minutter på 5 dager med en stab på 23. Responsen fra kanaler og distributører i flere land, overbeviste oss om at vi var på rett spor.

For å produsere rundt 10 minutter drama pr. dag, skrev vi en storyline utfra location og en håndfull dogmer etter noen møter med folkene bak Broen. Vi satte passerspissen midt i Filmcamp og satte en regel om at vi bare unntaksvis skulle ha forflytninger i bil. På campen fins digre studioer og enormt greenscreen, men også bygninger som kan være kirke, sykehus politistasjon, militærleir, Russland, alt mulig. Filmcamp ligger rett ved en elv, så ideen om en teaser med liten samejente som finner et lik i elven, kom av seg selv. Vi utviklet storyline praktisk talt mens vi lette etter locations, mange av ideene kom faktisk opp i møtet med folkene vi traff på mulige innspillingssteder. En av folkene fra Filmcamp fortalte om paranoiaen i området og hvordan hans familie hadde følt seg overvåket av Forsvaret gjennom hele søttitallet, dette ga oss utgangspunktet for karakteren til Espen Reboli Bjere – politimannen som vender hjem for å grave i sin egen barndom.

Det vanlig er at man skriver manus for så å sende folk ut på leting etter passende locations. Vi gikk motsatt vei og lette etter historiene på tilgjengelige locations.

Det var denne piloten fra Filmcamp som var grunnlaget for samarbeidet med TV3. Kanalen ønsket seg noe på skjermen i 2017, det var et minimalt vindu, men vi hadde gjort et grunnarbeid med piloten og fikk produksjonsbeslutning i slutten av september for opptakstart knappe én måned senere. Med en kanal som var villige til å gamble og med Filmcamp som fleksibel samarbeidspartner og Film In Norway og Joachim Lyng og hans team på laget, tok vi en råtjangs og bestemte oss for å gjennomføre.

NEDBREKK = STORYLINE

Nøkkelen til kostandrammene er i praksis produksjonsplanen, det vil si nedbrekket linje produsenten gjør for å se hvor mange dager innspilling som må til for å gjennomføre serien. Også her gikk vi motsatt vei; vi ga oss selv en ramme på fem innspillingsdager pr episode, altså ca ti minutter innspilt pr dag, og eksperimenterte med å mer eller mindre skisse ut serien rett inn Movie Magic Scheduling, nøkkelverktøyet til linjeprodusenten. Istedetfor å «brekke ned» serien først og så budjstettere, bygget vi den opp parallelt som produksjonsplan og storyline.

Manusprodusent og serieskaper Kristine Berg gjorde stadig nedbrekk av serien mens vi fortsatt var på et tidlig outlinenivå – og dette var i praksis det vi bygget produksjonsplanen på. Vi hadde med andre ord produksjonsplanen før vi hadde noe særlig mer enn første episode skrevet ut, og vi fikk en produksjonsbeslutning fra TV3 i slutten av september med opptaksstart om nøyaktig en måned. Forarbeid og manusproduksjon ble nå to sider av samme sak, noe det i grunnen alltid burde være, vi gikk frem og tilbake mellom storylining og sjekket mot dagsplaner for å vite om vi var på innenfor budsjett. Vi kunne til enhver tid vite hva som var igjen på en konto – om vi hadde råd til en skytescene til eller om kontoen var bånna – hvor mange statister har vi råd til i denne sekvensen – hvis vi dropper å se en bil i denne scenen kan vi heller bruke to biler i starten av neste episode – eller enda mer detaljert, vi har ikke råd til å varme opp den kjelleren, skriv scenen slik at frostrøyken poengteres.

INTEGRERT KREASJON

Mange er ambivalente til den amerikanske showrunnermodellen i Norge. Det kan være mange grunner til det, det kan handle om et kamp mellom fagfunksjonene, men også at vi har forholdsvis få forfattere som interesserer seg for og aspirere til å ville være produsenter. Om det er forfattere eller regissører eller produsenter som sitter med makten under en produksjon er forsåvidt ett fett, men skal vi ned i pris på dramaproduksjon, er det avgjørende at forfattere og opphavspersoner har en utviklet forståelse for hvordan det som skrives påvirker kostnadene, at forfatterne trives med å forholde seg til slike rammer i utgangspunktet, men kanskje aller viktigst – at det er så kort vei mellom forfattere og linjeprodusent som overhodet mulig.

Gjennom Elven har vi eksperimentert med en modell vi kaller integrert kreasjon, ved å oppheve det tradisjonelle skillet mellom utvikling og produksjon har vi som produksjonsselskap fått en helt annen kontroll med rammene for serien.

Med integrert kreasjon flyter produsent- og forfatterrollen sammen og overlapper i større grad med regi. Det er ikke én som budsjetterer, én som kreerer og en som regisserer – integrert kreasjon er å skape selve serien utfra budsjettet, ikke omvendt. Serieskaperne er ikke bare engasjert i det produksjonen starter opp, men sentrale premissleverandører og bindeleddet mellom ulike fagfunksjoner når både kunstneriske og økonomiske beslutninger fattes.

Integrert kreasjon forutsetter en hodningsendring hos både forfattere, regissører og produsenter. For det første kommer ingen til dekket bord i form av et ferdig manus, manuset er i prosess gjennom hele produksjonen. For det andre er det mer overlapping på fagfunskjoner enn hva som er vanlig, men den største utfordringen er kanskje at man skaper en serie utfra eksisterende rammer og et budsjett, istedenfor som vanlig å la serieskaperne jobbe i månedsvis uten å tenke budsjett, for å så å bruke tre fire år på å finne finansiering og være i en konstant trefrontskrig mellom kanal, kreatører og finansiører.

Integrert kreasjon krever også en helt annen smidighet fra regissører, det kan fort ble mange kokker på set, og mange meninger. Det er viktig å vite hvem som skjærer gjennom, men i den hastigheten såpass lave budsjetter krever, er det også kritisk å få mange innspill på løsninger så raskt som mulig for å ta kvalifiserte beslutninger. Vanligvis vil en regissør måtte ringe produsenten og serieskaper for å kunne gjøre vesentlige endringer i manus. På Elven har vi skrevet nye scener der og da i et overlappende samarbeid mellom produsent, manusprodusent og regissør. I perioder har vi hatt mer til felles med 71 grader Nord og en realityinnspilling i krevende omgivelser, enn en kontrollert Nordic Noir. Vi har jobbet i ulike varianter av ett eller to team uten at det opplevdes som ute av kontroll. Men at vi nesten kontuerlig har vært i utkanten av komfortsonen, skal innrømmes – kabler brekker i ekstrem kulde, monitorer går i svart, sterk vind har tvunget oss innendørs og det har blitt mye gaffa og fiskesnøre og binders i løsningene, og vi har flere ganger feilberegnet lengden på manuset i forhold til innspiltmateriale.

I utgangspunktet var rammen fem dager pr episode, altså totalt 40 opptaksdager med en stab på 23. Vi oppdaget raskt at vi hadde undervurdert mørketid og kulde, og måtte øke stab til 30, noe som igjen tvang oss til å redusere antall dager. Ved å øke til en del ti-timersdager og ørlite allokering av midler, kom vi ned i 34 opptaksdager for åtte episoder á 43 minutter, alle vet at det er lite, det fordrer et tempo på litt over ti minutter pr dag. For å greie det, eksperimenterte vi med en 2nd unit som etter hvert fikk vokse til en nesten fullverdig unit, vi hadde da i praksis to team på ca 15 som kunne skyte samtidig.

På det beste skjøt vi over tyve minutter om dagen. På det verste hadde vi to altfor små units til å takle 28 minusgrader, vind og det faktum at det bare er én times skumringslys midt på dagen. Dersom man ønsker fantastisk landskap innen liten radius, er Filmcamp et godt utgangspunkt. Det få vet, er at det også fins digre studioer her, og kanskje landets største greenscreen. At vi hadde skuespillere tilgjengelige til enhver tid og muligheten til å gå i studio når forholdene ute ble for krevende, ga oss nødvendig fleksibilitet til å rokere dagsplanen når vi ble overrasket av været.

«Integrert kreasjon» foran monitoren: Fra venstre Kristine Berg (manusprodusent og serieskaper), Maggi Bergheim (regi), Martin J. Edelsteen (foto), Torbjørn Sundal Holen (fotograf), Arne Berggren (serieskaper/produsent), Espen Reboli Bjerke (skuespiller).

TARIFF?

Med et budsjett på 12,5 millioner er det to spørsmål som hele tiden dukker opp: Kan vi betale tariff og er det mulig for et selskap å tjene penger på dette? For å ta det viktigste først: Alle i stab jobbet på kontrakter godkjent av Norsk Filmforbund. Vi hadde dialog med forbundet underveis, og anser det som en hygienefaktor at folk jobber innen klare og forutsigbare rammer. Men det er klart at trange budsjetter og ekstreme opptaksforhold er slitsomt, derfor oppdaget vi tidlig at vi trengte fem dager opptakspause midt i perioden for å la staben hvile og for å ta igjen etterslepet på forarbeid. De små tilløpene vi hadde til murring i stab, skyldtes mer mangelen på forarbeid, enn de reelle produksjonsforholdene. I denne hastigheten må alle kompromisse mer enn vanlig, alt er giret for effektivitet og raske avgjørelser, samtidig som vi bruker mye energi på å tilpasse oss forholdene og drive livredding og nødhjelp av kontinuitet, været skifter fort i Nord-Norge, og det skal ikke lange kaffepausen til, før været har snudd fra høst til vinter og tilbake igjen mens du blunker. Det har vært dager da jeg var lettere bekymret for sikkerheten, det skjer noe med bevisstheten når man er ute i ekstrem kulde timevis av gangen, man kryper litt inn i seg selv og blir lett stående passiv og betrakte i kritiske situasjoner, dette var én av grunnen til at vi måtte øke på antallet mennesker i stab, men litt flaks har vi nok hatt.

OPPSUMMERING

Å spille inn en serie med mellom ti og tyve minutter innspilt materiale pr. dag gir et tempo der det i praksis ikke er tid til å føle på frustrasjonen, man løser utfordringen og går videre. Men mangelen på forarbeid og tempoet på innspillingen ga skuespillere og fagsjefer mindre oversikt enn vanlig, derfor var planen å grovklippe serien underveis for å kunne se mer enn dailies. I starten greide klipperne å holde samme tempo som innspillingen, og vi hadde fordelen av å kunne sjekke ut klippede scener og justere oss inn og gjøre supplerende opptak allerede neste dag. Men med nærmere tyve minutters innspilt materiale pr dag til tider, ble selve transkodingen en flaskehals, og fordi vi hadde nedprioritert logging og script.

Neste gang vil vi systematisere materialet fra set bedre, sørge for grundige notes fra regi og skyte scenene etter klarere maler. Vi improviserte i så stor grad med antall instillinger – skjøt scener på trad tv-vis, men like ofte innenfra og ut og alt ettersom og spriket mellom manus og innspilt materiale ble for stort. Selv om manuset langt på vei var skrevet med tanke på klipp og innstillinger, ble gapet for stort og klipperne brukte unødvenig mye tid på orientere seg. Dette er kanskje den største utfordringen på set – ivareta fleksibiliteten og tilpasse seg forholdene, men i så stor grad som mulig spille inn scenene utfra planlagt shoylist og dramaturgisk mal.

Rent logistisk og produksjonsteknisk, lar det seg fint gjøre å gjøre casting, preproduksjon og forarbeid på én måneds tid, til tross for ekstreme omgivelser på location. FilmCamp var en ypperlig base, og den fryktede brakkesyken lot vente på seg, staben opplevde snarere økt fokus og en slags ro ved bare å jobbe med én ting utfra den samme basen, skjermet fra familie og hverdagsstøyen. Rent kunstnerisk leverte vi vel noe svakere enn ventet i starten. Vi brukte for lang tid på å bli trygge på materialet, og de to ekstra rundene et thrillermanus krever, savnet vi intenst da vi kom til klippen. Ekstremt lavbudsjett fordrer at samtlige locations er spikret med teknisk gjennomgang, og at skuespillere kan ha karakteren under huden i god tid før første opptaksdag. Det interessant er jo at dette ikke er forarbeid som koster noe særlig, det handler vel så mye om tidspunktet for greenlight og hvordan midlene allokeres. Mer penger til utvikling vil jo garantert kutte unødvendige utgifter i produksjon, vi vet det så inderlig godt, det gjelder bare å minne hverandre på det når de første kalkylene og likviditetsbudsjettet settes opp.

Dette er en oppdatert versjon av en tekst som sto i utgave 1, 2017

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Lærdommen fra Elven

Lærdommen fra Elven

Etter «Elven» er vi styrket i troen på at det fins et interessant handlingsrom for kvalitetsdrama på lave budsjetter, noe som kan bety langt flere norske produksjoner, forteller Arne Berggren. Samtidig gikk vi jo på en og annen smell som det går an å lære av.

Alle fotos fra opptakene er tatt av Hanna Suni

Elven oppstod i utgangspunktet som en idé under befaring på Filmcamp i 2014. Vi hadde jobbet et par år med Hotel Cæsar, og var fasinert av hvor raskt det var mulig å jobbe med en 2nd Unit på location. Samtidig så vi stadig flere serier fra USA som virket ekstremt kostnadseffektive. Hvor mange minutter er det egentlig mulig å spille inn pr dag, og samtidig holde en akseptabel production value, både mht bilder og story?

Det fins en langsomhet i noen av de beste scenene fra amerikanske serier vi sjelden ser i norske drama. I Breaking Bad sesong fins scener over 7 minutter lange, det samme i The Wire og American Crime, det er også noe med dvelingen i The Fall og The Killing som er interessant – spiller du inn én eneste scene av denne typen før lunch, har du på sett og vis allerede hatt en svært effektiv dag.

Under besøk i amerikanske skriverom, så vi hvor kostnadsbevisste og produksjonsorienterte showrunnerne er. Om de er regissører eller forfattere i utgangspunktet, er ett fett – det mest interessante med showrunnermodellen er kanskje ikke det vi litt misforstått har kalt One Vision, men snarere det at en kreatør kan være langt mer involvert i alle prosesser og på tvers av linjene, enn den tradisjonelle forfatter- eller regirollen. For å presse kostnadene på en serie, er det avgjørende at forfattere og produsenter jobber annerledes.

Ingeborg Sundrehagen Raustø som Mia Holth i «Elven»

FILMCAMP

Om vi skal være dønn ærlige, ble vi advart mot å spille inn en serie i Nord-Norge.  For det første, sa folk, er det vanskelig å få opp en erfaren nok stab i regionen. For det andre er det altfor mange intriger i nord, og det var hele tiden noe med at det var noe muffens med Filmcamp. For egen del er det kanskje noe tvangsmessig med å trosse advarsler, og det var grunnen til at vi bare måte besøke Filmcamp hvor det faktisk stadig skjedde spennende ting – Død snø kom derfra, og Hellfjord, for ikke å snakke om Kautokeinopprøret. At det fins mange intriger i filmmiljøet i nord, kan vel de fleste skrive under på, men møtet med Svein Andersen og Kjetil Jensberg og Filmcamp var oppløftende og overbevisende, og sjelden har vi møtt tilsvarende vilje til å eksperimentere og utfordre konvensjonene. Filmcamp ga oss midler til grunnforskning i form av en pilot, og samme høst spilte vi inn 50 minutter på 5 dager med en stab på 23. Responsen fra kanaler og distributører i flere land, overbeviste oss om at vi var på rett spor.

For å produsere rundt 10 minutter drama pr. dag, skrev vi en storyline utfra location og en håndfull dogmer etter noen møter med folkene bak Broen. Vi satte passerspissen midt i Filmcamp og satte en regel om at vi bare unntaksvis skulle ha forflytninger i bil. På campen fins digre studioer og enormt greenscreen, men også bygninger som kan være kirke, sykehus politistasjon, militærleir, Russland, alt mulig. Filmcamp ligger rett ved en elv, så ideen om en teaser med liten samejente som finner et lik i elven, kom av seg selv. Vi utviklet storyline praktisk talt mens vi lette etter locations, mange av ideene kom faktisk opp i møtet med folkene vi traff på mulige innspillingssteder. En av folkene fra Filmcamp fortalte om paranoiaen i området og hvordan hans familie hadde følt seg overvåket av Forsvaret gjennom hele søttitallet, dette ga oss utgangspunktet for karakteren til Espen Reboli Bjere – politimannen som vender hjem for å grave i sin egen barndom.

Det vanlig er at man skriver manus for så å sende folk ut på leting etter passende locations. Vi gikk motsatt vei og lette etter historiene på tilgjengelige locations.

Det var denne piloten fra Filmcamp som var grunnlaget for samarbeidet med TV3. Kanalen ønsket seg noe på skjermen i 2017, det var et minimalt vindu, men vi hadde gjort et grunnarbeid med piloten og fikk produksjonsbeslutning i slutten av september for opptakstart knappe én måned senere. Med en kanal som var villige til å gamble og med Filmcamp som fleksibel samarbeidspartner og Film In Norway og Joachim Lyng og hans team på laget, tok vi en råtjangs og bestemte oss for å gjennomføre.

NEDBREKK = STORYLINE

Nøkkelen til kostandrammene er i praksis produksjonsplanen, det vil si nedbrekket linje produsenten gjør for å se hvor mange dager innspilling som må til for å gjennomføre serien. Også her gikk vi motsatt vei; vi ga oss selv en ramme på fem innspillingsdager pr episode, altså ca ti minutter innspilt pr dag, og eksperimenterte med å mer eller mindre skisse ut serien rett inn Movie Magic Scheduling, nøkkelverktøyet til linjeprodusenten. Istedetfor å «brekke ned» serien først og så budjstettere, bygget vi den opp parallelt som produksjonsplan og storyline.

Manusprodusent og serieskaper Kristine Berg gjorde stadig nedbrekk av serien mens vi fortsatt var på et tidlig outlinenivå – og dette var i praksis det vi bygget produksjonsplanen på. Vi hadde med andre ord produksjonsplanen før vi hadde noe særlig mer enn første episode skrevet ut, og vi fikk en produksjonsbeslutning fra TV3 i slutten av september med opptaksstart om nøyaktig en måned. Forarbeid og manusproduksjon ble nå to sider av samme sak, noe det i grunnen alltid burde være, vi gikk frem og tilbake mellom storylining og sjekket mot dagsplaner for å vite om vi var på innenfor budsjett. Vi kunne til enhver tid vite hva som var igjen på en konto – om vi hadde råd til en skytescene til eller om kontoen var bånna – hvor mange statister har vi råd til i denne sekvensen – hvis vi dropper å se en bil i denne scenen kan vi heller bruke to biler i starten av neste episode – eller enda mer detaljert, vi har ikke råd til å varme opp den kjelleren, skriv scenen slik at frostrøyken poengteres.

INTEGRERT KREASJON

Mange er ambivalente til den amerikanske showrunnermodellen i Norge. Det kan være mange grunner til det, det kan handle om et kamp mellom fagfunksjonene, men også at vi har forholdsvis få forfattere som interesserer seg for og aspirere til å ville være produsenter. Om det er forfattere eller regissører eller produsenter som sitter med makten under en produksjon er forsåvidt ett fett, men skal vi ned i pris på dramaproduksjon, er det avgjørende at forfattere og opphavspersoner har en utviklet forståelse for hvordan det som skrives påvirker kostnadene, at forfatterne trives med å forholde seg til slike rammer i utgangspunktet, men kanskje aller viktigst – at det er så kort vei mellom forfattere og linjeprodusent som overhodet mulig.

Gjennom Elven har vi eksperimentert med en modell vi kaller integrert kreasjon, ved å oppheve det tradisjonelle skillet mellom utvikling og produksjon har vi som produksjonsselskap fått en helt annen kontroll med rammene for serien.

Med integrert kreasjon flyter produsent- og forfatterrollen sammen og overlapper i større grad med regi. Det er ikke én som budsjetterer, én som kreerer og en som regisserer – integrert kreasjon er å skape selve serien utfra budsjettet, ikke omvendt. Serieskaperne er ikke bare engasjert i det produksjonen starter opp, men sentrale premissleverandører og bindeleddet mellom ulike fagfunksjoner når både kunstneriske og økonomiske beslutninger fattes.

Integrert kreasjon forutsetter en hodningsendring hos både forfattere, regissører og produsenter. For det første kommer ingen til dekket bord i form av et ferdig manus, manuset er i prosess gjennom hele produksjonen. For det andre er det mer overlapping på fagfunskjoner enn hva som er vanlig, men den største utfordringen er kanskje at man skaper en serie utfra eksisterende rammer og et budsjett, istedenfor som vanlig å la serieskaperne jobbe i månedsvis uten å tenke budsjett, for å så å bruke tre fire år på å finne finansiering og være i en konstant trefrontskrig mellom kanal, kreatører og finansiører.

Integrert kreasjon krever også en helt annen smidighet fra regissører, det kan fort ble mange kokker på set, og mange meninger. Det er viktig å vite hvem som skjærer gjennom, men i den hastigheten såpass lave budsjetter krever, er det også kritisk å få mange innspill på løsninger så raskt som mulig for å ta kvalifiserte beslutninger. Vanligvis vil en regissør måtte ringe produsenten og serieskaper for å kunne gjøre vesentlige endringer i manus. På Elven har vi skrevet nye scener der og da i et overlappende samarbeid mellom produsent, manusprodusent og regissør. I perioder har vi hatt mer til felles med 71 grader Nord og en realityinnspilling i krevende omgivelser, enn en kontrollert Nordic Noir. Vi har jobbet i ulike varianter av ett eller to team uten at det opplevdes som ute av kontroll. Men at vi nesten kontuerlig har vært i utkanten av komfortsonen, skal innrømmes – kabler brekker i ekstrem kulde, monitorer går i svart, sterk vind har tvunget oss innendørs og det har blitt mye gaffa og fiskesnøre og binders i løsningene, og vi har flere ganger feilberegnet lengden på manuset i forhold til innspiltmateriale.

I utgangspunktet var rammen fem dager pr episode, altså totalt 40 opptaksdager med en stab på 23. Vi oppdaget raskt at vi hadde undervurdert mørketid og kulde, og måtte øke stab til 30, noe som igjen tvang oss til å redusere antall dager. Ved å øke til en del ti-timersdager og ørlite allokering av midler, kom vi ned i 34 opptaksdager for åtte episoder á 43 minutter, alle vet at det er lite, det fordrer et tempo på litt over ti minutter pr dag. For å greie det, eksperimenterte vi med en 2nd unit som etter hvert fikk vokse til en nesten fullverdig unit, vi hadde da i praksis to team på ca 15 som kunne skyte samtidig.

På det beste skjøt vi over tyve minutter om dagen. På det verste hadde vi to altfor små units til å takle 28 minusgrader, vind og det faktum at det bare er én times skumringslys midt på dagen. Dersom man ønsker fantastisk landskap innen liten radius, er Filmcamp et godt utgangspunkt. Det få vet, er at det også fins digre studioer her, og kanskje landets største greenscreen. At vi hadde skuespillere tilgjengelige til enhver tid og muligheten til å gå i studio når forholdene ute ble for krevende, ga oss nødvendig fleksibilitet til å rokere dagsplanen når vi ble overrasket av været.

«Integrert kreasjon» foran monitoren: Fra venstre Kristine Berg (manusprodusent og serieskaper), Maggi Bergheim (regi), Martin J. Edelsteen (foto), Torbjørn Sundal Holen (fotograf), Arne Berggren (serieskaper/produsent), Espen Reboli Bjerke (skuespiller).

TARIFF?

Med et budsjett på 12,5 millioner er det to spørsmål som hele tiden dukker opp: Kan vi betale tariff og er det mulig for et selskap å tjene penger på dette? For å ta det viktigste først: Alle i stab jobbet på kontrakter godkjent av Norsk Filmforbund. Vi hadde dialog med forbundet underveis, og anser det som en hygienefaktor at folk jobber innen klare og forutsigbare rammer. Men det er klart at trange budsjetter og ekstreme opptaksforhold er slitsomt, derfor oppdaget vi tidlig at vi trengte fem dager opptakspause midt i perioden for å la staben hvile og for å ta igjen etterslepet på forarbeid. De små tilløpene vi hadde til murring i stab, skyldtes mer mangelen på forarbeid, enn de reelle produksjonsforholdene. I denne hastigheten må alle kompromisse mer enn vanlig, alt er giret for effektivitet og raske avgjørelser, samtidig som vi bruker mye energi på å tilpasse oss forholdene og drive livredding og nødhjelp av kontinuitet, været skifter fort i Nord-Norge, og det skal ikke lange kaffepausen til, før været har snudd fra høst til vinter og tilbake igjen mens du blunker. Det har vært dager da jeg var lettere bekymret for sikkerheten, det skjer noe med bevisstheten når man er ute i ekstrem kulde timevis av gangen, man kryper litt inn i seg selv og blir lett stående passiv og betrakte i kritiske situasjoner, dette var én av grunnen til at vi måtte øke på antallet mennesker i stab, men litt flaks har vi nok hatt.

OPPSUMMERING

Å spille inn en serie med mellom ti og tyve minutter innspilt materiale pr. dag gir et tempo der det i praksis ikke er tid til å føle på frustrasjonen, man løser utfordringen og går videre. Men mangelen på forarbeid og tempoet på innspillingen ga skuespillere og fagsjefer mindre oversikt enn vanlig, derfor var planen å grovklippe serien underveis for å kunne se mer enn dailies. I starten greide klipperne å holde samme tempo som innspillingen, og vi hadde fordelen av å kunne sjekke ut klippede scener og justere oss inn og gjøre supplerende opptak allerede neste dag. Men med nærmere tyve minutters innspilt materiale pr dag til tider, ble selve transkodingen en flaskehals, og fordi vi hadde nedprioritert logging og script.

Neste gang vil vi systematisere materialet fra set bedre, sørge for grundige notes fra regi og skyte scenene etter klarere maler. Vi improviserte i så stor grad med antall instillinger – skjøt scener på trad tv-vis, men like ofte innenfra og ut og alt ettersom og spriket mellom manus og innspilt materiale ble for stort. Selv om manuset langt på vei var skrevet med tanke på klipp og innstillinger, ble gapet for stort og klipperne brukte unødvenig mye tid på orientere seg. Dette er kanskje den største utfordringen på set – ivareta fleksibiliteten og tilpasse seg forholdene, men i så stor grad som mulig spille inn scenene utfra planlagt shoylist og dramaturgisk mal.

Rent logistisk og produksjonsteknisk, lar det seg fint gjøre å gjøre casting, preproduksjon og forarbeid på én måneds tid, til tross for ekstreme omgivelser på location. FilmCamp var en ypperlig base, og den fryktede brakkesyken lot vente på seg, staben opplevde snarere økt fokus og en slags ro ved bare å jobbe med én ting utfra den samme basen, skjermet fra familie og hverdagsstøyen. Rent kunstnerisk leverte vi vel noe svakere enn ventet i starten. Vi brukte for lang tid på å bli trygge på materialet, og de to ekstra rundene et thrillermanus krever, savnet vi intenst da vi kom til klippen. Ekstremt lavbudsjett fordrer at samtlige locations er spikret med teknisk gjennomgang, og at skuespillere kan ha karakteren under huden i god tid før første opptaksdag. Det interessant er jo at dette ikke er forarbeid som koster noe særlig, det handler vel så mye om tidspunktet for greenlight og hvordan midlene allokeres. Mer penger til utvikling vil jo garantert kutte unødvendige utgifter i produksjon, vi vet det så inderlig godt, det gjelder bare å minne hverandre på det når de første kalkylene og likviditetsbudsjettet settes opp.

Dette er en oppdatert versjon av en tekst som sto i utgave 1, 2017

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY