Foto: Svend Wam under premieren på hans siste film, Desperate Bekjentskaper.

Filmregissør Svend Wam døde søndag 7. mai på Vestby sykehjem etter lang tids sykeleie. Han ble 71 år gammel. Wam var utdannet ved den svenske Foto-skolan i Stockholm og debuterte med filmen Lek som han laget sammen med Fred Sassebo i 1967. Sassebo og Wam laget også Fem døgn i august i 1973, med den hjemvendte norsk-italienske filmstjernen Margrethe Robsahm i hovedrollen.

Det er imidlertid sammen med Petter Vennerød at han fikk et viktig navn i vårt lands audiovisuelle historie. Duoen «Wam & Vennerød» preget norsk film i flere årtier, gjennom sitt selskap Mefistofilm A/S.

Wam var en veldig levende, sjenerøs og morsom men også tidvis en svært temperamentsfull person. Han var full av medfølelse og humor overfor medarbeidere og samfunnets utstøtte, sint på filmkritikere, (gudene skal vite av de fikk mye tyn fra flere av dem), uforstandige byråkrater (meg selv inkludert) og -politikere. Egentlig var Wam ganske så unorsk. Han var spontan og latinsk i sin omgang med konvensjoner og uforstandig politikk.

De aller fleste norske skuespillere, med Wenche Foss i spissen, beriket duoen Wam og Vennerøds filmer. De var en slags krysning mellom Fassbinder og Fellini. Sår realisme og sprudlende karneval i skjønn forening. Wam var nær og kjærlig i mange av sine filmer, som skildret omgang med mennesker og følelser. Mefistofilm ble en slags filmskole for mange av våre ledende filmfolk i dag, som Thomas Robsahm og Inge-lise Langfeldt. Selskapet var uovertruffent når det gjaldt teknisk manusutvikling og styring av produksjons-økonomien. I sitt anarkistiske univers formulerte de også mange treffsikre replikker i norsk film, udødeliggjort av komikere og i bøker.

Duoen ga ut sin første film, Lasse og Geir i 1976, produsert av Sassebos selskap Elanfilm A/S. Deretter laget de tretten spillefilmer sammen, frem til 1995. I disse produksjonene tok de et oppgjør med den gjennomgripende sosialdemokratiske grunnstammen i det norske samfunnet, som de i sine mindre opplyste øyeblikk kalte det sosialdemokratiske helvetet. Mange av filmene var preget av en utradisjonell og spissformulert realisme, mens andre, f. eks overnevnte debut, den etter min mening beste og kanskje klarest formulerte politiske filmen Adjø solidaritet (1985) og komedien Bryllupsfesten (1988) var forrykende, morsomme og treffsikre. Også kortfilmen Bildød (1977) var et blinkskudd, med sitt spissformulerte fokus på trygde-prioriteringene her i landet. Duoen fikk Aamot-statuetten sammen i 1985 og har også fått flere kritikerpriser. Wams siste film ble Desperate bekjentskaper i 1998.

– Han ønsket å dø i mange år, så dette er egentlig ikke en trist hendelse. Han fikk endelig lov å slippe. Det har han bedt om i 20 år. Han har vært mye syk og deprimert de siste årene, fortalte Petter Vennerød til NRK i går morges.

Uten tvil vil Wam gå inn på solid plass i norsk filmhistorie. Det er laget flere universitetsoppgaver og bokutkast om duoen, flere av filmene er utgitt på dvd og jeg hadde selv gleden av å publisere Wams Reisebrev fra ulike filmfestivaler i utlandet. Men vi klarte dessverre ikke å publisere hans selvbiografi som skriftserie på NFI. Det er beklagelig.

Svend Wam 1946 – 2017.

Jan Erik Holst