Når animasjonen fordyper virkeligheten

Når animasjonen fordyper virkeligheten

– Schizofreni er så stigmatisert. Derfor var det viktig at seerne ble kjent med mennesker som er mye mer enn diagnosen sin, forteller Gunhild Asting om NRK-serien ”Stemmene i hodet” der hun tar i bruk animasjon for å fordype det dokumentariske.

Den kritikerroste dokumentarserien Stemmene i hodet, som for tiden går på NRK 1, viser en sjelden nysgjerrighet og lekenhet overfor et veldig tungt tema. Ved bruk av animasjonscener utfordrer idéskaper og regissør Gunhild Asting ikke bare våre forestillinger om hva schizofreni innebærer, men hun skaper et tilgjengelig univers som fordyper vår forståelse av det.

– Schizofreni er kanskje den mest stigmatiserte psykiske lidelsen, i hvert fall slik jeg opplever det. Det eksisterer mange rare forestillinger om den. Mange snakker om ”splittet personlighet” og vi hører oftest om diagnosen i media når forferdelige ting har skjedd. For meg var det spennende å gå inn i dette fordi jeg ikke visste så mye om det. Og jeg forsto snart at det var det heller ikke mange andre blant folk flest som gjorde.

I likhet med NRK-serien Jeg mot meg (les vårt intervju her), som berørte psykiske utfordringer hos unge mennesker, har Asting jobbet tett med hovedpersonene som er knyttet til Bergfløtt behandlingssenter. Vi møter Ruth Andrea, Maria og Benjamin som alle har erfart å leve med schizofreni. I løpet av seks episoder åpner de opp en ny verden for oss. For Asting var det helt avgjørende at hovedpersonene var innstilt på å skape forståelse for den spesielle lidelsen. For å oppnå det var hun avhengig av deres tillitt.

– Her har jeg samarbeidet med hovedpersonene på en helt annen måte enn i tidligere filmer. Jeg søkte personer som hadde et klart ønske om å fortelle sin historie, fordi de ønsket å skape større forståelse og få bort fordommer. Vi kom sammen frem til hva som skulle formidles fra livene deres og hvordan vi kunne uttrykke det de har opplevd. Det var viktig å bli godt kjent slik at det var trygt for dem å åpne opp og dele detaljer av det som skjer og har skjedd inne i hodene deres. De har jo faktisk opplevd dette som ekte, og ikke noe som skjedde i hodene deres..

Ruth Andrea, Maria, Gunhild og Benjamin (alle fotos: Medieoperatørene/NRK).

Bevissthetsutvidende animasjon

For å åpne opp deres forestillingsverden valgte filmskaperne å ta i bruk animasjon. Vi har sett tendensen de siste årene i enkelte kortdokumentarer, som i Det var ikke jeg, det var fiskmåsen, der tvangslidelse skildres med visuell lekenhet og humor (en film Asting brukte som referanse under utviklingen av prosjektet). I Stemmene i hodet er det ikke kun psykosen som skildres med animasjon, men også barndomsminner og andre tidligere opplevelser.

– Jeg hadde tidlig et ønske om å bruke animasjon og lyddesign for å få fram hvordan de opplever psykoser og stemmehøring. Vi søkte NFI om midler til det allerede under utviklingsfasen. Da vi søkte om produksjonsstøtte kunne vi legge ved en ferdig animasjon med lyddesign, for å vise hva vi ønsket å oppnå med dette grepet, forteller hun. Det at vi fikk penger til å lage animasjoner og illustrasjonsscener har gjort enormt mye for serien.

I den videre prosessen skulle hun være bindeleddet mellom Ruth Andrea, Maria og Benjamins fortellinger, animatør Julian Vargas i Animaskin og lyddesigner Svenn Jakobsen.

– For Ruth Andrea valgte vi å animere hennes første opplevelse av psykose. Jeg tok utgangspunkt i mine intervjuer med henne som vi klippet sammen og sendte til Vargas. Så utformet han skisser som han gikk gjennom med Ruth Andrea. Hun så og kommenterte skisser og animatic hele veien. Ved siden av detaljer i selve historien formidlet hun også farger og stemninger. Slik var prosessen med de andre, også. Målet var at det skulle ligge så tett opp mot slik de hadde opplevd det som mulig.

Når alle disse tre hovedpersonene har opplevd psykoser, så har de selvsagt ikke sett det for seg som animasjon.

– Men de er alle såpass åpne at de klarte å frigjøre seg fra tanken om at det måtte være en naturtro gjengivelse. De aksepterte at det handlet om å gjenskape følelsen og stemningen på en troverdig måte. De hadde selv forsøkt å beskrive det med ord overfor familie, venner og behandlere, og opplevde ikke alltid at de lyktes med det. Det ble derfor en frigjørende opplevelse for dem – at det var mulig å få fram opplevelsen med andre virkemidler.

Når filmskapere har benyttet animasjon i dokumentar, har det ofte vært for å skape et ekstra filter mellom innholdet og publikum, kanskje fordi tematikken er uvanlig tung. Men Asting har ikke hatt bruk for en slik beskyttende hinne.

– Vårt mål har vært å få fram hvor forferdelig dette er for dem. I episode 3 er det ikke bare psykosene til Benjamin som skildres med animasjon, men også hvordan han klarte å komme seg ut av det. Benjamin har ikke schizofreni i dag. Det viser at med god tid og hjelp kan man bli mye bedre.

Alle hovedpersonene har sett og godkjent alt de er med på, frem til siste klipp.

– Jeg viste de også opptaksmateriale underveis, spesielt situasjoner der Maria og Ruth Andrea har det vondt og sliter med stemmer i hodet. Jeg ønsket å ha det med i serien men ville vite tidlig om slike scener føltes ok for dem. I første episode ser vi at Ruth Andrea bryter sammen når hun øver på å spille saksofon, på grunn av mobbende stemmer i hodet Denne scenen var noe av det første jeg viste henne råmateriale fra. Hun mente: det er viktig å ha med dette, det er sånn det er.

Om å nå ut

Avgjørende var også det gode samarbeidet med Bergfløtt Behandlingssenter.

– Jeg håper det kommer en debatt om nødvendigheten av slike behandlingsplasser. Kanskje får man inntrykk av serien at det finnes slike behandlingsplasser som Bergfløtt rundt om i landet. Men, jeg har hørt fra flere hold at det er få behandlingstilbud igjen der pasientene får god tid, individuell behandling og varierte aktivitetstilbud. I researcharbeidet hørte jeg om hva slags behandling mange har fått andre steder, og noen av eksemplene er ganske ille.

Som regissør har Asting gått enda sterkere inn i outreach-arbeidet enn hun har gjort før. Hun er inspirert av hvordan Margreth Olin involverer seg i hele prosessen på sine filmer.

– Ved siden av målet med antistigma så ønsker jeg også å skape oppmerksomhet rundt behandling, ikke minst fordi mange jeg traff sa at det var først på Bergfløtt at de opplevde å bli sett og hørt. Det er jo litt skremmende når du har en alvorlig psykisk lidelse, at du ikke føler deg sett. Lanseringsansvarlig Therese Naustdal og jeg tok tidlig kontakt med brukerorganisasjoner, foreninger og stiftelser. Vi ble med på konferanser, som Schizofrenidagene, Psykisk Helse 2017, m.m. Det har også vært viktig med innspill fra enkeltpersoner som har vært opptatt av forandring i forhold til behandling. Mange ser at behandling gjennom aktivitet og kreative prosesser har god effekt. Outreach-arbeidet har også mobilisert mange til å skrive artikler og kronikker. Flere fikk episoder tilsendt på et tidlig stadium, slik at de fikk forberedt seg.

 Det virker som den uvanlige kombinasjonen av dokumentar og animasjon har vært en øyenåpner for mange som jobber med behandling av psykiske lidelser. Asting får i hvert fall rapporter om at mange nå bruker serien, eller deler av den, som animasjonen, både i undervisning og behandling.

– Mange bruker den som et verktøy. Når jeg ser hvor mange som understreker betydningen av den behandlingsmåten Bergfløtt praktiserer, og som jeg er veldig tilhenger av, så gir det mersmak. Jeg er nå i en idéfase der jeg ønsker å få til et arrangement der fagfolk, politikere og pasienter legger frem og diskuterer ulike behandlingsmåter. Jeg er blitt veldig engasjert i akkurat det.

 

Å være egen fotograf

Når Asting har jobbet på dokumentarserier tidligere har hun hatt med seg fotograf. Denne gangen filmet hun det meste selv. Men ligger det ikke en risiko i at hun på den måten kan ”forsvinne” bak kamera? At det blir et ekstra filter mellom henne og de hun følger?

– Jeg valgte å filme selv fordi i denne produksjonen var det ofte bra å være et miniteam på opptak. I tillegg liker jeg at hovedpersonene har blikket rett ved linsa når de forteller. Til tider dro jeg alene på opptak, selv om jeg helst hadde med meg lydmann Krister Johnson. Det kunne blitt en utfordring med mye fokus på det tekniske, men da jeg startet å filme Ruth Andrea merket jeg at det gikk greit. Jeg fikk snakket med dem mens jeg rigget til det tekniske, og det ble helt vanlig for oss å kommunisere på den måten – kamera ble en del av meg som de fort ble fortrolig med.

Gunhild Asting

Illustrasjonsscenene med stemmehøring ble skutt på RED av Petter Holmern Halvorsen. Marianne Bakke filmet vignetten og noen av stocksene i serien. Det var planen hele veien å bruke dyktige fotografer i slike settinger, for å gi serien et visuelt løft.

– Jeg har alltid likt å filme selv. Jeg filmet nesten halve Knut Sigve fra Folkestad selv også, og hadde foto på eksamensfilmen min, Men drømmen er gratis, som var starten på kinodokumentaren It’s har to be a rock’n roller. Den gangen frarådet lærerne mine at jeg filmet selv, de mente jeg burde bruke en annen fotograf. Men jeg ønsket å teste ut dette og ringte Aslaug Holm for å få ekstern støtte. Hun skjønte at det var dette jeg ville og sa ”Film selv”. Det er jeg glad for i dag.

Asting har veldig lyst til å gå videre inn i psykiatrien med nye prosjekter. Men hun jobber også på et annet prosjekt for tiden.

– Jeg jobber på et prosjekt med Gunhild Westhagen Magnor der vi følger et barn på to år gjennom et helt år i barnehagen. Hun har hovedregi og ideen, mens jeg har opptaksregi og foto. Filmen handler om vennskap mellom små barn, om hvordan små barn utvikler relasjoner og empati. Tittel er: Det vi er.

Hos Medieoperatørene har følgende bidratt på produksjonen: Ida Veen Bruusgaard (utvikling), Eirin Høgtveit (produksjon), Mari Monrad Vistven (etterarbeid og lansering).

Du kan se episodene på NRK Nett-TV

Når animasjonen fordyper virkeligheten

Når animasjonen fordyper virkeligheten

– Schizofreni er så stigmatisert. Derfor var det viktig at seerne ble kjent med mennesker som er mye mer enn diagnosen sin, forteller Gunhild Asting om NRK-serien ”Stemmene i hodet” der hun tar i bruk animasjon for å fordype det dokumentariske.

Den kritikerroste dokumentarserien Stemmene i hodet, som for tiden går på NRK 1, viser en sjelden nysgjerrighet og lekenhet overfor et veldig tungt tema. Ved bruk av animasjonscener utfordrer idéskaper og regissør Gunhild Asting ikke bare våre forestillinger om hva schizofreni innebærer, men hun skaper et tilgjengelig univers som fordyper vår forståelse av det.

– Schizofreni er kanskje den mest stigmatiserte psykiske lidelsen, i hvert fall slik jeg opplever det. Det eksisterer mange rare forestillinger om den. Mange snakker om ”splittet personlighet” og vi hører oftest om diagnosen i media når forferdelige ting har skjedd. For meg var det spennende å gå inn i dette fordi jeg ikke visste så mye om det. Og jeg forsto snart at det var det heller ikke mange andre blant folk flest som gjorde.

I likhet med NRK-serien Jeg mot meg (les vårt intervju her), som berørte psykiske utfordringer hos unge mennesker, har Asting jobbet tett med hovedpersonene som er knyttet til Bergfløtt behandlingssenter. Vi møter Ruth Andrea, Maria og Benjamin som alle har erfart å leve med schizofreni. I løpet av seks episoder åpner de opp en ny verden for oss. For Asting var det helt avgjørende at hovedpersonene var innstilt på å skape forståelse for den spesielle lidelsen. For å oppnå det var hun avhengig av deres tillitt.

– Her har jeg samarbeidet med hovedpersonene på en helt annen måte enn i tidligere filmer. Jeg søkte personer som hadde et klart ønske om å fortelle sin historie, fordi de ønsket å skape større forståelse og få bort fordommer. Vi kom sammen frem til hva som skulle formidles fra livene deres og hvordan vi kunne uttrykke det de har opplevd. Det var viktig å bli godt kjent slik at det var trygt for dem å åpne opp og dele detaljer av det som skjer og har skjedd inne i hodene deres. De har jo faktisk opplevd dette som ekte, og ikke noe som skjedde i hodene deres..

Ruth Andrea, Maria, Gunhild og Benjamin (alle fotos: Medieoperatørene/NRK).

Bevissthetsutvidende animasjon

For å åpne opp deres forestillingsverden valgte filmskaperne å ta i bruk animasjon. Vi har sett tendensen de siste årene i enkelte kortdokumentarer, som i Det var ikke jeg, det var fiskmåsen, der tvangslidelse skildres med visuell lekenhet og humor (en film Asting brukte som referanse under utviklingen av prosjektet). I Stemmene i hodet er det ikke kun psykosen som skildres med animasjon, men også barndomsminner og andre tidligere opplevelser.

– Jeg hadde tidlig et ønske om å bruke animasjon og lyddesign for å få fram hvordan de opplever psykoser og stemmehøring. Vi søkte NFI om midler til det allerede under utviklingsfasen. Da vi søkte om produksjonsstøtte kunne vi legge ved en ferdig animasjon med lyddesign, for å vise hva vi ønsket å oppnå med dette grepet, forteller hun. Det at vi fikk penger til å lage animasjoner og illustrasjonsscener har gjort enormt mye for serien.

I den videre prosessen skulle hun være bindeleddet mellom Ruth Andrea, Maria og Benjamins fortellinger, animatør Julian Vargas i Animaskin og lyddesigner Svenn Jakobsen.

– For Ruth Andrea valgte vi å animere hennes første opplevelse av psykose. Jeg tok utgangspunkt i mine intervjuer med henne som vi klippet sammen og sendte til Vargas. Så utformet han skisser som han gikk gjennom med Ruth Andrea. Hun så og kommenterte skisser og animatic hele veien. Ved siden av detaljer i selve historien formidlet hun også farger og stemninger. Slik var prosessen med de andre, også. Målet var at det skulle ligge så tett opp mot slik de hadde opplevd det som mulig.

Når alle disse tre hovedpersonene har opplevd psykoser, så har de selvsagt ikke sett det for seg som animasjon.

– Men de er alle såpass åpne at de klarte å frigjøre seg fra tanken om at det måtte være en naturtro gjengivelse. De aksepterte at det handlet om å gjenskape følelsen og stemningen på en troverdig måte. De hadde selv forsøkt å beskrive det med ord overfor familie, venner og behandlere, og opplevde ikke alltid at de lyktes med det. Det ble derfor en frigjørende opplevelse for dem – at det var mulig å få fram opplevelsen med andre virkemidler.

Når filmskapere har benyttet animasjon i dokumentar, har det ofte vært for å skape et ekstra filter mellom innholdet og publikum, kanskje fordi tematikken er uvanlig tung. Men Asting har ikke hatt bruk for en slik beskyttende hinne.

– Vårt mål har vært å få fram hvor forferdelig dette er for dem. I episode 3 er det ikke bare psykosene til Benjamin som skildres med animasjon, men også hvordan han klarte å komme seg ut av det. Benjamin har ikke schizofreni i dag. Det viser at med god tid og hjelp kan man bli mye bedre.

Alle hovedpersonene har sett og godkjent alt de er med på, frem til siste klipp.

– Jeg viste de også opptaksmateriale underveis, spesielt situasjoner der Maria og Ruth Andrea har det vondt og sliter med stemmer i hodet. Jeg ønsket å ha det med i serien men ville vite tidlig om slike scener føltes ok for dem. I første episode ser vi at Ruth Andrea bryter sammen når hun øver på å spille saksofon, på grunn av mobbende stemmer i hodet Denne scenen var noe av det første jeg viste henne råmateriale fra. Hun mente: det er viktig å ha med dette, det er sånn det er.

Om å nå ut

Avgjørende var også det gode samarbeidet med Bergfløtt Behandlingssenter.

– Jeg håper det kommer en debatt om nødvendigheten av slike behandlingsplasser. Kanskje får man inntrykk av serien at det finnes slike behandlingsplasser som Bergfløtt rundt om i landet. Men, jeg har hørt fra flere hold at det er få behandlingstilbud igjen der pasientene får god tid, individuell behandling og varierte aktivitetstilbud. I researcharbeidet hørte jeg om hva slags behandling mange har fått andre steder, og noen av eksemplene er ganske ille.

Som regissør har Asting gått enda sterkere inn i outreach-arbeidet enn hun har gjort før. Hun er inspirert av hvordan Margreth Olin involverer seg i hele prosessen på sine filmer.

– Ved siden av målet med antistigma så ønsker jeg også å skape oppmerksomhet rundt behandling, ikke minst fordi mange jeg traff sa at det var først på Bergfløtt at de opplevde å bli sett og hørt. Det er jo litt skremmende når du har en alvorlig psykisk lidelse, at du ikke føler deg sett. Lanseringsansvarlig Therese Naustdal og jeg tok tidlig kontakt med brukerorganisasjoner, foreninger og stiftelser. Vi ble med på konferanser, som Schizofrenidagene, Psykisk Helse 2017, m.m. Det har også vært viktig med innspill fra enkeltpersoner som har vært opptatt av forandring i forhold til behandling. Mange ser at behandling gjennom aktivitet og kreative prosesser har god effekt. Outreach-arbeidet har også mobilisert mange til å skrive artikler og kronikker. Flere fikk episoder tilsendt på et tidlig stadium, slik at de fikk forberedt seg.

 Det virker som den uvanlige kombinasjonen av dokumentar og animasjon har vært en øyenåpner for mange som jobber med behandling av psykiske lidelser. Asting får i hvert fall rapporter om at mange nå bruker serien, eller deler av den, som animasjonen, både i undervisning og behandling.

– Mange bruker den som et verktøy. Når jeg ser hvor mange som understreker betydningen av den behandlingsmåten Bergfløtt praktiserer, og som jeg er veldig tilhenger av, så gir det mersmak. Jeg er nå i en idéfase der jeg ønsker å få til et arrangement der fagfolk, politikere og pasienter legger frem og diskuterer ulike behandlingsmåter. Jeg er blitt veldig engasjert i akkurat det.

 

Å være egen fotograf

Når Asting har jobbet på dokumentarserier tidligere har hun hatt med seg fotograf. Denne gangen filmet hun det meste selv. Men ligger det ikke en risiko i at hun på den måten kan ”forsvinne” bak kamera? At det blir et ekstra filter mellom henne og de hun følger?

– Jeg valgte å filme selv fordi i denne produksjonen var det ofte bra å være et miniteam på opptak. I tillegg liker jeg at hovedpersonene har blikket rett ved linsa når de forteller. Til tider dro jeg alene på opptak, selv om jeg helst hadde med meg lydmann Krister Johnson. Det kunne blitt en utfordring med mye fokus på det tekniske, men da jeg startet å filme Ruth Andrea merket jeg at det gikk greit. Jeg fikk snakket med dem mens jeg rigget til det tekniske, og det ble helt vanlig for oss å kommunisere på den måten – kamera ble en del av meg som de fort ble fortrolig med.

Gunhild Asting

Illustrasjonsscenene med stemmehøring ble skutt på RED av Petter Holmern Halvorsen. Marianne Bakke filmet vignetten og noen av stocksene i serien. Det var planen hele veien å bruke dyktige fotografer i slike settinger, for å gi serien et visuelt løft.

– Jeg har alltid likt å filme selv. Jeg filmet nesten halve Knut Sigve fra Folkestad selv også, og hadde foto på eksamensfilmen min, Men drømmen er gratis, som var starten på kinodokumentaren It’s har to be a rock’n roller. Den gangen frarådet lærerne mine at jeg filmet selv, de mente jeg burde bruke en annen fotograf. Men jeg ønsket å teste ut dette og ringte Aslaug Holm for å få ekstern støtte. Hun skjønte at det var dette jeg ville og sa ”Film selv”. Det er jeg glad for i dag.

Asting har veldig lyst til å gå videre inn i psykiatrien med nye prosjekter. Men hun jobber også på et annet prosjekt for tiden.

– Jeg jobber på et prosjekt med Gunhild Westhagen Magnor der vi følger et barn på to år gjennom et helt år i barnehagen. Hun har hovedregi og ideen, mens jeg har opptaksregi og foto. Filmen handler om vennskap mellom små barn, om hvordan små barn utvikler relasjoner og empati. Tittel er: Det vi er.

Hos Medieoperatørene har følgende bidratt på produksjonen: Ida Veen Bruusgaard (utvikling), Eirin Høgtveit (produksjon), Mari Monrad Vistven (etterarbeid og lansering).

Du kan se episodene på NRK Nett-TV

MENY