En noe amputert insentivordning

En noe amputert insentivordning

Det er norske tv-serier, og ikke Hollywoods storfilmer og serier, som denne gangen hentet mest ut av insentivordningen. Det var kanskje ikke intensjonen med ordningen.

Viking Skool – en av seriene som fikk støtte fra insentivordningen.

Det må være det norske filmårets mest ironiske øyeblikk: etter at norske produsenter i hele fjor ropte høyt om at Hollywood ville spise av støttemidler til norsk film gjennom insentivordningen for utenlandske produsenter, så ender de selv opp med å være den største mottakeren av støtte derfra. Denne uken ga nemlig NFI sin største bevilgning fra insentivpotten til den norske krimserien Grenseland. Man kan heller ikke la være å humre over at den kanskje fremste motstanderen av insentivordningen, produsent Frederick Howard, også ble tildelt støtte fra ordningen.

Det er selvsagt ikke noe galt i det. Jeg unner Monster Scripted de 17 millionene til en ny krimserie, og mener selvsagt ikke at Howard ikke skal nyte godt av ordningen. Dessuten hadde produsentene en viss grunn til bekymring da regjeringen i statsbudsjettet for dette året kuttet i produksjonstøtten til norsk film og ga mer til insentivpotten. Men denne forviklingskomikken gjenspeiler samtidig hvor lite gjennomtenkt denne ordningen er. Den er ment å lokke store internasjonale produksjoner til Norge, men ender opp med relativt små utenlandske prosjekter og norske tv-serier (selv Snømannen er lavbudsjett på det store internasjonale markedet).

De store internasjonale blockbusterne og dramaseriene uteblir fordi de ikke oppfatter ordningen som omfattende og dynamisk nok. Potten er for liten og én søknadsfrist i året oppfattes som useriøst.

Som flere har påpekt tidligere: Når utenlandske produsenter må vente til neste år for å søke igjen, da vil de fort miste interessen. 56 millioner er forsvinnende lite i et marked der de store innspillingene kan legge igjen hundrevis av millioner i et enkelt innspillingsland.

Det betyr ikke at en og annen amerikansk langfilm kunne tenke seg å legge noen opptak til Norge for å få tilgang til noen ekstra millioner. Men det som var ordningens kongstanke – å få de amerikanske blockbusterne og store internasjonale dramaseriene til å legge vesentlige deler av produksjonen til Norge, og på den måten skape en ny industri og eksportere norsk natur til verden – kan vi foreløpig se langt etter.

Men hvorfor sutre over dette, når det så åpenbart er stas for norske produsenter å få flere midler å lage tv-serier for?

For meg viser dette hvor dårlig man fra politisk hold har planlagt en ordning som har potensiale til å bli en næringspolitisk storsatsing som kan skape ringvirkninger langt utover filmbransjen. Og her virker de fleste i bransjen og i arbeids- og næringslivet enige: ordningen hører ikke inn under Kulturdepartementet, men under Næringsdepartementet. Likevel er det få på politisk nivå som skyver det i den retningen.

Men slik har det ofte vært på filmfeltet her til lands: det er tilfeldighetene som får råde i filmpolitikken og bransjen selv lever i øyeblikket, vi evner sjelden å se lengre fram enn til neste produksjon. Vi er rett og slett ikke vant til å tenke stort og på en måte som sprenger grensene for bransjens eget vesle kretsløp.

Så la meg ende denne litt gretne kommentaren på en positiv måte: jeg gleder meg til premieren på Snømannen, som er den produksjonen som vil gi størst ringvirkninger for både ordningen og Norge internasjonalt. Prosjektet kom i et avgjørende øyeblikk og bidro til at daværende kulturminister fikk fart på seg. Om resultatet ble forhastet og ikke godt nok gjennomtenkt, så får det være. Vi fikk ikke en insentivordning som kan konkurrere med den islandske, irske eller new zeelandske. Men den får duge inntil videre.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

I en epost til Rushprint kommer APs mediepolitiske talsmann Arild Grande med følgende presisering til denne kommentaren: «I forslaget til nytt partiprogram som ble lagt frem for snart en uke siden står det at vi ønsker å utvikle insentivordningen til å bli en rettighetsfestet ordning under næringsdepartementet».

En noe amputert insentivordning

En noe amputert insentivordning

Det er norske tv-serier, og ikke Hollywoods storfilmer og serier, som denne gangen hentet mest ut av insentivordningen. Det var kanskje ikke intensjonen med ordningen.

Viking Skool – en av seriene som fikk støtte fra insentivordningen.

Det må være det norske filmårets mest ironiske øyeblikk: etter at norske produsenter i hele fjor ropte høyt om at Hollywood ville spise av støttemidler til norsk film gjennom insentivordningen for utenlandske produsenter, så ender de selv opp med å være den største mottakeren av støtte derfra. Denne uken ga nemlig NFI sin største bevilgning fra insentivpotten til den norske krimserien Grenseland. Man kan heller ikke la være å humre over at den kanskje fremste motstanderen av insentivordningen, produsent Frederick Howard, også ble tildelt støtte fra ordningen.

Det er selvsagt ikke noe galt i det. Jeg unner Monster Scripted de 17 millionene til en ny krimserie, og mener selvsagt ikke at Howard ikke skal nyte godt av ordningen. Dessuten hadde produsentene en viss grunn til bekymring da regjeringen i statsbudsjettet for dette året kuttet i produksjonstøtten til norsk film og ga mer til insentivpotten. Men denne forviklingskomikken gjenspeiler samtidig hvor lite gjennomtenkt denne ordningen er. Den er ment å lokke store internasjonale produksjoner til Norge, men ender opp med relativt små utenlandske prosjekter og norske tv-serier (selv Snømannen er lavbudsjett på det store internasjonale markedet).

De store internasjonale blockbusterne og dramaseriene uteblir fordi de ikke oppfatter ordningen som omfattende og dynamisk nok. Potten er for liten og én søknadsfrist i året oppfattes som useriøst.

Som flere har påpekt tidligere: Når utenlandske produsenter må vente til neste år for å søke igjen, da vil de fort miste interessen. 56 millioner er forsvinnende lite i et marked der de store innspillingene kan legge igjen hundrevis av millioner i et enkelt innspillingsland.

Det betyr ikke at en og annen amerikansk langfilm kunne tenke seg å legge noen opptak til Norge for å få tilgang til noen ekstra millioner. Men det som var ordningens kongstanke – å få de amerikanske blockbusterne og store internasjonale dramaseriene til å legge vesentlige deler av produksjonen til Norge, og på den måten skape en ny industri og eksportere norsk natur til verden – kan vi foreløpig se langt etter.

Men hvorfor sutre over dette, når det så åpenbart er stas for norske produsenter å få flere midler å lage tv-serier for?

For meg viser dette hvor dårlig man fra politisk hold har planlagt en ordning som har potensiale til å bli en næringspolitisk storsatsing som kan skape ringvirkninger langt utover filmbransjen. Og her virker de fleste i bransjen og i arbeids- og næringslivet enige: ordningen hører ikke inn under Kulturdepartementet, men under Næringsdepartementet. Likevel er det få på politisk nivå som skyver det i den retningen.

Men slik har det ofte vært på filmfeltet her til lands: det er tilfeldighetene som får råde i filmpolitikken og bransjen selv lever i øyeblikket, vi evner sjelden å se lengre fram enn til neste produksjon. Vi er rett og slett ikke vant til å tenke stort og på en måte som sprenger grensene for bransjens eget vesle kretsløp.

Så la meg ende denne litt gretne kommentaren på en positiv måte: jeg gleder meg til premieren på Snømannen, som er den produksjonen som vil gi størst ringvirkninger for både ordningen og Norge internasjonalt. Prosjektet kom i et avgjørende øyeblikk og bidro til at daværende kulturminister fikk fart på seg. Om resultatet ble forhastet og ikke godt nok gjennomtenkt, så får det være. Vi fikk ikke en insentivordning som kan konkurrere med den islandske, irske eller new zeelandske. Men den får duge inntil videre.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

I en epost til Rushprint kommer APs mediepolitiske talsmann Arild Grande med følgende presisering til denne kommentaren: «I forslaget til nytt partiprogram som ble lagt frem for snart en uke siden står det at vi ønsker å utvikle insentivordningen til å bli en rettighetsfestet ordning under næringsdepartementet».

MENY