Foto: Reprise, filmen som var vanskelig å forestille seg bare ved å lese manuset

Spør du en regissør hva et regikonsept er for noe, får du mange ulike svar. Hvordan man ønsker å fortelle en film, utover hva et manus kan uttrykke, formidles på mange måter: noen nøyer seg med å forfatte et reginotat der virkemidlene beskrives, andre hiver inn en rekke filmtitler og noen lager kanskje et slags ”mood board” i håp om at atmosfære også skal tre fram.

Til å være et visuelt medium er filmskaping fortsatt håpløst avhengig av det skrevne ord som utgangspunkt. Det er manuset som avgjør om du får støtte, det er den fremste indikasjonen på kvalitetene i et filmprosjekt, ut over hva regissøren tidligere har gjort.

Bruk av regikonsept står helt sentralt i denne kommunikasjonen mellom filmskaper og konsulent. Men hver gang Rushprint har bedt konsulentene om å utdype sitt syn på regikonsept og dialogen med regissøren om det, har de holdt kortene tett til brystet (som her i vårt forrige intervju med spillefilmkonsulentene). Kanskje ønsker de å unngå å generalisere om noe som er komplisert og veldig spesifikt. Men det bidrar ikke til en mer opplyst diskurs om regifaget.

Som regissør jobber man hele tiden med det visuelle og lydelige uttrykket man vil gi en film, forteller regissør og manusforfatter Eskil Vogt. Å utforme det som kan kalles et ”regikonsept” og formidle dette til sine medarbeidere på en involverende måte er vel selve essensen av regijobben. Likevel er det ikke alltid konsulenten tillegger dette noen særlig betydning, er hans erfaring. Utfordringen med filmutvikling er at det er så tekstbasert, erkjenner Vogt. Det er ikke alt som er mulig å lese av manus. Det var hans første langfilm som manusforfatter, Reprise, med regi av Joachim Trier, et godt eksempel på.

– Da jeg og Joachim gikk til spillefilmkonsulent med Reprise hadde vi noen scener som var veldig vanskelig å lese seg til full forståelse av. Det var scener med rask klipping og masse voice. Derfor hadde vi med noen eksempler på tilsvarende scener fra andre filmer vi ville vise. Men svaret fra en konsulent var: Tror du ikke jeg kan lese et manus? Det var tydelig at man ikke ville ha noe mer enn manuskriptet. Men det synes jeg blir feil. Tvert i mot burde det være en forventning om at man skal komme med noe mer enn manus. Om det skal være noe mer skriftlig, bilder eller filmklipp, eller inngå i det muntlige rommet, det får være opp til de kreative å bestemme.

Å tydeliggjøre visjonen

Arild Fröhlich fremhever også Reprise som en film der manuset alene gir en redusert forståelse av hva filmskaperne ønsket å uttrykke. Gjennom filmer som Fatso og Doktor Proktor-filmene har han vært avhengig av et tydelig definert regikonsept.

– Det er først og fremst skjerpende og bevisstgjørende for min egen del. Jeg begynner med det: hva er det jeg vil med prosjektet, hvordan skal jeg fortelle det, hva er tonen i det? Det første reginotatet er et mylder av referanser og inntrykk, noe bare jeg kan forstå. Og så lager jeg et som er mer forståelig for andre, der jeg forsøker å tydeliggjøre visjonen bak prosjektet. For å kunne jobbe effektivt med alle de du skal jobbe tett sammen med, må du være så tydelig som mulig.

Det er også en forskjell på markedsfilmer, som Doktor Proktor-filmene, og konsulentfilmer som Grand Hotel. En konsulentutviklet film har mange møter mellom regissør og konsulent, og man har gode sjanser til å forklare hva det er man vil med filmen ansikt til ansikt. En markedstøttet film har ingen slike møter og dermed blir et regikonsept viktig som en del av prosjektbeskrivelsen.

– For Doktor Proktor hadde vi mange referanser i reginotatet om alt fra fargebruk og type skuespill, for å gi dem noen briller de kunne se filmen med. På Grand Hotel var ikke det like viktig, det var manuset som fortalte mest. Du kan enklere se for deg den historien gjennom manuset.

Den særegne estetikken i Fatso var ikke formulert i manuset.

– Filmfotograf Askild Vik Edvardsen var veldig viktig for uttrykket i den filmen. Jeg hadde sett tv-serien God morgon, alle barn som Jens Jonsson hadde regi på og Askild foto på – og følte at det var tett på noe av det jeg var ute etter. Jeg brukte tv-serien som en av referansene overfor Vera Micalsen som var konsulent.

Etterlyser større forståelse

Vogt mener det er hensiktsmessig å snakke om regikonsept om det kan bidra til at vi finner et språk for å berøre problemstillinger rundt den estetiske verdien av filmspråket.

– Dette er vanskelig å snakke om, det krever et høyt nivå av filmforståelse hos alle parter, både om filmens uttrykksmuligheter og filmhistorien og de produksjonstekniske utfordringene. Den forståelsen savner jeg noen ganger i bransjen, både hos regissører, produsenter og andre som sitter i sentrale stillinger. Jeg savner den nysgjerrigheten som skal til for å holde seg oppdatert innen film, for ikke å snakke om hva som skjer innen andre kunstarter. Dette er en forutsetning for å kunne ha en fruktbar dialog når man ønsker å formidle noe om hva man ønsker å uttrykke gjennom en film.

– Det er viktig at konsulenten er åpen for hva regissøren og produsenten ønsker å vise fram. Det kan jo være så forskjellig fra prosjekt til prosjekt. På Blind jobbet jeg f.eks en del med 3d-modeller av visse sekvenser fordi det var interessant for vårt arbeid. Man må være åpen og ha lyst til å forstå prosjektet. Noen filmer kan leses veldig enkelt, og de trenger knapt noe vedlegg. Mens andre er mye mer krevende å se for seg.

Så lenge skaperne selv har lyst til å utforske noe, og ikke blir påtvunget det, så er det veldig nyttig, mener Fröhlich.

– Til det prosjektet jeg jobber med nå, vil det følge et reginotat med førsteutkastet av manuset. Det er et såpass far our-premiss at jeg må definere det veldig tydelig. Jeg kommer også til å sette meg ned med en illustratør og tegne ut en karakter som må skapes digitalt. For å skape større forståelse for hva jeg ønsker å få fram. Det er en utforsking jeg har veldig tro på og som det burde være plass til i utviklingen.

Men det er som regel ikke særlig plass til den typen regiforberedelser, forteller han, og etterlyser en prioritering av det.

– Innen vanlig manusutvikling er det forfatteren som tjener penger, mens regissøren får ingenting. Her bør også reginotatet inkluderes, slik at man kan få betalt for alle de ukene og månedene man bruker på å definere hva slags film vi vil lage.

En levende organisme

Verken Fröhlich eller Vogt har noen tro på at regikonseptet kan defineres i forhold til en mal man kan bruke i et søknadsskjema. Det er en prosess det er umulig å standardisere, der hvert prosjekt må vurderes for seg.

– Det må ikke bli enda et dokument som skal lastes opp i søknaden som man ikke vet for sikkert om noen leser i det hele tatt, sier Vogt.

Det er selvsagt begrensninger for hvor mye du kan utforske og teste ut på forhånd. Du kan ikke kvalitetssikre deg til en vellykket film.

– Filmskaping er en levende organisme. Det man hadde en idé om å gjøre viser seg kanskje ikke å fungere godt nok, mens det du gjorde ”feil” blir likevel vellykket på en uforutsett måte. Flinke produsenter og konsulenter vet at det er slik det fungerer, sier Fröhlich.

– Noen har kanskje fått tilbud om å lage en liten pilot, i form av en scene, men det skjønner jeg ikke poenget med. Om du ikke får noen til å forstå prosjektet på andre måter, så hjelper ikke en liten scene. For flere år siden jobbet jeg med et komedieprosjekt jeg mente var utrolig bra og morsomt, men det viste seg vanskelig å forklare konsulenten som ikke likte det hvorfor det var morsomt.

Og det er hva det faller tilbake på, til syvende og sist: konsulentens smak.

– Man er prisgitt de konsulentene som sitter der til enhver tid. At Vera Micalsen likte Fatso var bra for meg, flere andre likte det ikke. Det er konsulentens privilegium å velge, og slik må det nesten være. For konsulentfilmene er møtene den viktigste arenaen å formidle hva slags film du vil lage. Det er så relasjonsbasert å lage film at kjemien i disse møtene blir helt avgjørende.

Vogt mener det handler om tillitt.

– Har du som konsulent tillitt til filmskaperne skal du ikke prøve å kvalitetssikre hver minste ting og etterlyse forklaringer og synliggjøringer som bare sliter ut folk i prosessen. Har man tro på de som står bak bør man gjøre prosessen så grei som mulig. Men jeg synes også man skal forvente av filmskaperne at de kan svare på spørsmål og innvendinger når det er ting som ikke lar seg lese så lett ut av manus. Og det er her et regikonsept kan spille en viktig rolle.

Denne teksten er tidligere publisert i papirutgaven av Rushprint (nr 2 – 2016)