Vi har lagt bak oss et år der kinopublikummet og tv-seerne har sluttet opp om norsk film og tv-drama som aldri før. Også dokumentarfilmen har markert seg sterkt, særlig ute.

Det er for tidlig å si om dette er den endelige kulminasjonen på en utvikling der norsk film har gjenopprettet pakten med det store publikummet. Fra å være en hoggestabbe i offentligheten har norsk film og tv-drama de siste 10-15 årene blitt noe de fleste forbinder med noe positivt. Det er ingen liten bedrift med tanke på hvor elendig omdømme norsk film hadde ved inngangen til 90-tallet. De av oss som husker debattene om norsk film den gangen krymper oss bare ved tanken.

Fra å handle om gjenreising av norsk film som merkevare, har fokuset i filmpolitikken skiftet over til arbeidet med å ikke miste det man har oppnådd. Konsolidering har ikke bare vært et nøkkelord for den blåblå regjeringens filmpolitikk, men også for de etablerte produsentene og filmarbeiderne. Det er naturlig at en bransje ønsker forutsigbare rammevilkår. Ingen ønsker seg tilbake til den tiden da bare noen få selskaper maktet å bære mer enn ett filmprosjekt av gangen, og knapt nok det.

Samtidig er dette en posisjon som raskt kan lede til en defensiv tenkning rundt hva bransjen vil med norsk film. Hva er den økonomiske suksessen verd om den bare blir en sovepute? Jeg merker en viss selvtilfredshet hos den generasjonen som har gjenreist norsk film siste tiåret, der stadig mer handler om å adaptere etablerte merkevarer til filmen.

Det er bransjens paradoks: den er avhengig av gode rammebetingelser for de etablerte, men det innebærer samtidig at det blir enda vanskeligere for de unge og sultne å slippe til.

Noen vil mene at talentutviklingsordningen Nye Veier er en slik inngang for de unge. Men Nye Veier er like mye blitt en lekegrind for de etablerte. Mens danske New Danish Screen er en spisset talentutviklingsordning, er Nye veier utydelig på hva som er siktemålet med ordningen. NDS krever at du skal gå nye veier på vegne av dansk film, ja, sogar på vegne av filmkunsten, mens Nye Veier oppfordrer til at du går nye veier på vegne av deg selv. Det er mye godt å si om det, men spesielt nyskapende er det ikke.

Norsk film trenger noen nye veier. Eller skal vi si nye mål? Jeg er ikke blant de som nødvendigvis savner Trond Giske og De rødgrønnes mål om å vinne en Gullpalme og en Oscar. Men jeg savner den energien og entusiasmen som fulgte med den gangen bransjen trodde at alt var mulig.

Nå for tiden merker jeg denne optimismen bedre i dramamiljøet enn innen spillefilmen. Kontrasten mellom spillefilmkonventene og dramakonventene fra de siste årene er symptomatisk: mens førstnevnte iblant kan minne om et krisemøte, er optimismen i dramabransjen påtakelig.

Her kan ikke betydningen av Skam undervurderes. Norsk tv-drama har på forbausende kort tid oppnådd den kvalitetshevingen vi så innen spillefilmen etter årtusenskiftet, og mange av de samme aktørene er involvert. Men en nyskapning som Skam kunne bare ha oppstått innenfor en institusjon som har is nok i magen til å la serieskaperne forske. Julie Andem fikk lov til å bruke tid og ressurser på å utvikle konseptet, og sammen med den teknologiske ekspertisen NRK besitter fikk serien spektakulær drahjelp av det digitale kretsløpet.

Vi trenger tilsvarende veier inn til nyskapning i norsk kinofilm. Vi er flinke til å nå ut til barna, men mister tenåringene og tyveåringene – den samme målgruppen Skam nå har erobret tilbake. Det er på tide å åpne for flere lavt budsjetterte filmer som har høy utforskertrang – som kan være en arena for både kunstneriske og teknologiske nybrott. Vi besitter noen av de beste fagfolkene i verden som bare venter på å bli utfordret.

Kjetil Lismoen er redaktør i RUSHPRINT