Hva ville Almodóvar gjort uten kvinnene? Etter flere kunstneriske villspor, blant annet ”Hjelp vi flyr”-farsen I’m so excited, vender han tilbake til mer trygg grunn med Julieta. Under premieren i Cannes i fjor ble filmen mottatt som om en litt fortapt sønn var vendt tilbake, for første gang siden Volver (2006), med en film som nesten bare består av kvinner.

Filmen avspeiler en 66-åring som er i fin form, selv om det gjenstår noe før han når opp til gamle høyder (og de høydepunktene kan du nå se på Cinemateket som kjører en serie med regissørens filmer). Men dette Hitchcock-inspirerte universet føler han seg hjemme i. Filmen er sammenliknet med Rebecca, men er basert på tre noveller av Alice Munro, fra boken The Runaway, og var opprinnelig ment å utspille seg på engelsk.

Emma Suarez spiller kvinnen som blir innhentet av fortiden når hun får høre nyheter om datteren hun har mistet kontakt med. Det blir inngangen til en veksling mellom nåtid og fortid, der Almodovar henter fram alle de triksene vi har lært å elske ved hans melodramaer, fra skjebnetung symbol- og fargebruk til elegante visuelle kommentarer til klassiske filmer og kunstverker.

Åpningssekvensen er pur filmatisk nytelse der Julietas dyprøde kjole finner form som både en rose og noe enda mer erotisk. Produksjonsdesigner Gomez og fotograf Larrieau tråkker her opp velkjente stier sammen med Almodovar, og gir oss tablåer og utsnitt som er kunstverker i seg selv. En sentral sekvens på et tog, der Julieta møter mannen i sitt liv, renner nesten over av symboler ladet med sex og død.

Noen vil mene at Almodóvar gjentar seg selv, og de har helt rett. Men jeg for min del satte pris på disse variasjonene over gamle temaer, selv om melodramaet kunne trengt en skuespiller med større pondus. Ikke et ondt ord om Emma Suarez som spiller Julieta som eldre. For min generasjon ble hun udødeliggjort gjennom kultklassikeren Røde Ekorn (1993). Men her har hun en mer begrenset rolle. Problemet ligger hos den mer anonyme Adrianas Ugarte i rollen som den unge Julieta. Almodovars mest kjente førstedamer, Carmen Maura eller Penelope Cruz, ville i sin storhetstid fylt den rollen med en sterkere glød og lidenskap. Ugarte blir litt for kjølig og nølende, og regissøren må nok fortsette å lete etter en ny førstedame.

Heldigvis dukker Almodovars faste birollehaver Rossy de Palma opp som bisk hushjelp. Hun er et av få humoristiske innslag i en film som iblant heller over i massivt melodrama, noe også musikken fra Alberto Iglesias bidrar til. Men hallo, dette er Almodovar! For de av oss som vokste opp med hans manesje av kvinner, er dette som å komme hjem.

Et trygdemareritt

Det er noe ukuelig, ja, nesten trassig over Ken Loach sin konsistente politiske overbevisning gjennom 50 år som filmskaper. I likhet med Woody Allen produserer 80-åringen filmer med en imponerende kontinuitet og kvalitet, og skal vi dømme etter dette siste tilskuddet, er det ingen grunn til at han bør pensjonere seg.

Vi befinner oss der Loach og hans faste manusforfatter Paul Lavery trives best – hos den britiske arbeiderklassen. For hver film Loach lager virker det som denne klassens vilkår har forverret seg enda noen hakk, og han kan effektivt piske fram en sosial indignasjon i den mest likegyldige blant oss.

Vi møter den arbeidsløse snekkeren Daniel (Dave Johns) som er blitt kasteball i en kafkaesk labyrint av søknadsprosedyrer og byråkratiske snubletråder. Han er blant de den digitale tidsalderen ikke har tålmodighet med. Heldigvis er han slagferdig nok til å gi oss en god latter på vegne av alle de som føler en viss avmakt overfor de digitale mulighetene. Daniels utfordring er at han måtte slutte å jobbe etter et hjerteinfarkt. Men myndighetene nekter ham trygd, for de mener han bør kunne jobbe, og han havner i en runddans med systemet han aldri ser ut til å komme ut av. Konklusjonen er, som hans nabo formulerer det: ”They’ll fuck you around, that’s the plan”. Med andre ord: det skal være vanskelig, nesten umulig, å få trygd.

Daniel er ikke lat, men han er nevenyttig på den ”gammeldagse” analoge måten. Det kommer fram i møte med den arbeidsløse alenemoren Katie (Haley Squires) som han hjelper med å komme til rette i ny leilighet. Hun og barna er også i fritt fall, drevet ut av sitt nabolag i London på grunn av høye boligpriser.

Vennskapet mellom Daniel og Katie er en søt historie, kanskje altfor søt, men Johns og Squires er for gode skuespillere til at vi dveler ved det. Mye av filmens hjerte ligger i den grunnleggende godheten Daniel føler for Katie og barna, og den hjerteskjærende skildringen av en kvinne som ofrer alt for barna. Det høres kanskje ut som en sentimental skillingsvise, men Loach og Lavery er durkdrevne i dette faget, de vet hvordan de skal balansere realismen med patoset. Jeg trodde ikke jeg skulle få oppleve å se en vesteuropeisk kvinne hjemsøkes av sult på film i 2017, og det er noe sjokkerende ved synet. Men kanskje er det en av de helt sentrale scenene i britisk film dette året.

Loach vant Gullpalmen i fjor med denne filmen. Den var ikke kritikernes favoritt, og jeg tilhører de som har innvendinger. Loach bygger opp vår identifikasjon med Daniel på en mesterlig måte, og skildringen av et byråkrati som ikke står til ansvar for noe (”det er beslutningstakerne som har bestemt dette”, er ofte et standard svar) er det mest rammende jeg har sett i noen film.

Men historien tar mot slutten en melodramatisk vending jeg ikke opplever som troverdig. Det er som om Loach helt på tampen ikke orker å plage Daniel og Katie mer, og gir dem hver sin grenseoverskridende scene. Det svekker helheten i en film som fungerer så strålende på så mange andre måter.

Begge tekstene er tidligere publisert i Aftenposten