To av årets mest brennaktuelle dokumentarer går nå på kino. Den ene makter å holde to tanker i hodet samtidig om flyktningekatastrofen, den andre gir oss sjokkerende innsyn i amerikansk politikk.
Havet brenner er den første, store prisvinnende kinodokumentaren om flyktningene som fortsetter å skylle i land på den italienske øya Lampedusa. Det har vært stille rundt dem i nyhetsmediene en stund nå, og det kan virke som vi ikke lenger orker å forhold oss til tragedien. Og det er nettopp hva regissøren Gianfranco Rosi forsøker å si noe om i denne filmen, men uten å moralisere.
Det mest overraskende er at Rosi har valgt å følge lokalbefolkningen og knytte deres dagligliv bare indirekte til det brutale dramaet utenfor kysten deres. De lever nesten helt separate liv, øyboerne og flyktningene, og Rosi konstaterer usentimentalt at dette skjer her nå, rett utenfor våre europeiske vinduer.
Uten å dømme viser han hvordan livet på øya går sin vante gang: lokalradioen kjører som vanlig ønskekonserten, 12-åringen Samuele er med faren på fiske og bestemoren hans forteller om hvor nådeløst havet kan være. Men hun tenker ikke nødvendigvis på flyktningene, det er alle fiskerne som har mistet livet hun korser seg over. Men parallellen er der for den som vil trekke den.
Rosi skyver likevel ikke tragedien i bakgrunnen; han har vært med den italienske kystvakten på en rekke oppdrag, og opptakene er hjerteskjærende. Sterkest inntrykk gjør den lokale legen som gjenforteller sitt møte med hundrevis av døde kropper, gravide mødre og spebarn, og hvordan de hjemsøker ham i drømmene. Vi har en moralsk forpliktelse til å hjelpe disse menneskene, gråter han. Men Rosi gir ikke uten videre etter for slike sterke emosjonelle understrømmer. Han trekker oss ofte unna, og viser at livet går sin gang på Lampedusa, side om side med det ufattelige.
Det er denne grusomme erkjennelsen som gjør filmen annerledes. Vi gjenkjenner noe i Samueles uskyld, ja, i øyboernes uvitenhet. Gutten minner oss om hva en normal barndom er for noe, midt i all elendigheten. Men gradvis siver den nye virkeligheten inn mellom øyboernes forutsigbare rutiner og vi kommer ikke unna spørsmålet den lokale legen stilte.
Rosi har gjort det til en spesialdisiplin å tilbringe lang tid med de han filmer. Noen vil kanskje huske hans dokumentarperle Sacro G.R.A, om beboerne langs en motorvei nær Roma, som han vant Gulløven for i 2013 i Venezia. Denne gangen er det Berlinalens Gullbjørn som har priset hans tålmodighet. Ved å bo sammen med øyboerne i et år får han innpass i deres hverdagsliv og de glemmer nesten at han er der. Utstyrt med et kamera, ofte helt alene, oppnår han en intimitet det er umulig å gjenskape gjennom nyhetsreportasjen eller spillefilmen. Det er her dokumentarfilmen viser sin styrke: vi eksponeres for bilder som utløser sterke følelser i oss, men Rosi tillater ikke at vi gripes av moralsk panikk. Han tvinger oss til å reflektere over det urimelige i at disse skjøre småsamfunnene, på randen av Europas utposter, må ta støyten for noe som er en global katastrofe.
Hva kan en dokumentar om en politiker som blir tatt for å utveksle vågale bilder på sms med yngre kvinner fortelle oss, utover det banale faktum?
Mer enn jeg hadde trodd. Dokumentarteamet som fulgte Anthony Weiner under hans forsøk på å bli valgt som demokratenes ordførerkandidat i New York i 2013, har fått med seg noen utrolige øyeblikk på veien mot hans medieombruste fall. Det er scener her som overgår satiren Wag the dog og er mer avslørende enn noen politisk dokumentar.
De fleste husker Weiner for to ting: for å ha skjelt ut republikanerne i kongressen som ingen annen Demokrat før ham, og for å ha sendt bilder av sin, vel, «Weiner» til en rekke kvinner. Det siste skulle naturligvis overskygge det første, ikke minst fordi Weiner var gift med Hillary Clintons nære rådgiver, Huma Abedin. Filmen veksler mellom Weiners offentlige liv og privatsfære, og vi får noen sjeldne scener fra et skjørt politisk ekteskap.
Som Weiners tidligere medarbeider får regissør Josh Kriegman unik tilgang til det politiske superparet, og vi kan sitte ringside når forholdet langsomt går i oppløsning. Du føler deg som ubuden gjest, ikke minst fordi Abedin så tydelig forsøker å verne seg mot kamera.
For min del er ikke Weiners patetiske ”selfies” noen stor synd. Det er derimot hans hang til å bruke hustruen for alt hun er verd, både i filmen og kampanjen (selv sønnen på et år slipper ikke unna). Det er en ekshibisjonistisk og selvutleverende side ved Weiner som gradvis trer fram, og som bidro til å drive ham mot avgrunnen. Det som gjør ham annerledes som politiker er at han kan være sjokkerende åpen. I motsetning til feks Trump har han forbausende god selvinnsikt til å være så selvopptatt. Det er filmens kanskje fremste fortjeneste: vi får sympati med ham fordi han, tross alt, er såpass menneskelig i all sin skrøpelighet.
Dessuten var han et friskt pust i amerikansk politikk, og en fargerik debattant, noe filmen får fint fram. Der ligger samtidig tragedien. Weiner ga seg selv en svimlende fallhøyde og kommenterer fallet for oss underveis, nesten som en rollefigur i et Shakespeare-skuespill.
Samtidig avdekker filmen hvordan særlig amerikanske medier går fra forstanden når politikeres sexliv eksponeres – og hvordan vi som kikkere og klikkere blir implisert. På den måten handler filmen like mye om oss.
Disse anmeldelsene er tidligere publisert i Aftenposten.
Havet brenner er den første, store prisvinnende kinodokumentaren om flyktningene som fortsetter å skylle i land på den italienske øya Lampedusa. Det har vært stille rundt dem i nyhetsmediene en stund nå, og det kan virke som vi ikke lenger orker å forhold oss til tragedien. Og det er nettopp hva regissøren Gianfranco Rosi forsøker å si noe om i denne filmen, men uten å moralisere.
Det mest overraskende er at Rosi har valgt å følge lokalbefolkningen og knytte deres dagligliv bare indirekte til det brutale dramaet utenfor kysten deres. De lever nesten helt separate liv, øyboerne og flyktningene, og Rosi konstaterer usentimentalt at dette skjer her nå, rett utenfor våre europeiske vinduer.
Uten å dømme viser han hvordan livet på øya går sin vante gang: lokalradioen kjører som vanlig ønskekonserten, 12-åringen Samuele er med faren på fiske og bestemoren hans forteller om hvor nådeløst havet kan være. Men hun tenker ikke nødvendigvis på flyktningene, det er alle fiskerne som har mistet livet hun korser seg over. Men parallellen er der for den som vil trekke den.
Rosi skyver likevel ikke tragedien i bakgrunnen; han har vært med den italienske kystvakten på en rekke oppdrag, og opptakene er hjerteskjærende. Sterkest inntrykk gjør den lokale legen som gjenforteller sitt møte med hundrevis av døde kropper, gravide mødre og spebarn, og hvordan de hjemsøker ham i drømmene. Vi har en moralsk forpliktelse til å hjelpe disse menneskene, gråter han. Men Rosi gir ikke uten videre etter for slike sterke emosjonelle understrømmer. Han trekker oss ofte unna, og viser at livet går sin gang på Lampedusa, side om side med det ufattelige.
Det er denne grusomme erkjennelsen som gjør filmen annerledes. Vi gjenkjenner noe i Samueles uskyld, ja, i øyboernes uvitenhet. Gutten minner oss om hva en normal barndom er for noe, midt i all elendigheten. Men gradvis siver den nye virkeligheten inn mellom øyboernes forutsigbare rutiner og vi kommer ikke unna spørsmålet den lokale legen stilte.
Rosi har gjort det til en spesialdisiplin å tilbringe lang tid med de han filmer. Noen vil kanskje huske hans dokumentarperle Sacro G.R.A, om beboerne langs en motorvei nær Roma, som han vant Gulløven for i 2013 i Venezia. Denne gangen er det Berlinalens Gullbjørn som har priset hans tålmodighet. Ved å bo sammen med øyboerne i et år får han innpass i deres hverdagsliv og de glemmer nesten at han er der. Utstyrt med et kamera, ofte helt alene, oppnår han en intimitet det er umulig å gjenskape gjennom nyhetsreportasjen eller spillefilmen. Det er her dokumentarfilmen viser sin styrke: vi eksponeres for bilder som utløser sterke følelser i oss, men Rosi tillater ikke at vi gripes av moralsk panikk. Han tvinger oss til å reflektere over det urimelige i at disse skjøre småsamfunnene, på randen av Europas utposter, må ta støyten for noe som er en global katastrofe.
Hva kan en dokumentar om en politiker som blir tatt for å utveksle vågale bilder på sms med yngre kvinner fortelle oss, utover det banale faktum?
Mer enn jeg hadde trodd. Dokumentarteamet som fulgte Anthony Weiner under hans forsøk på å bli valgt som demokratenes ordførerkandidat i New York i 2013, har fått med seg noen utrolige øyeblikk på veien mot hans medieombruste fall. Det er scener her som overgår satiren Wag the dog og er mer avslørende enn noen politisk dokumentar.
De fleste husker Weiner for to ting: for å ha skjelt ut republikanerne i kongressen som ingen annen Demokrat før ham, og for å ha sendt bilder av sin, vel, «Weiner» til en rekke kvinner. Det siste skulle naturligvis overskygge det første, ikke minst fordi Weiner var gift med Hillary Clintons nære rådgiver, Huma Abedin. Filmen veksler mellom Weiners offentlige liv og privatsfære, og vi får noen sjeldne scener fra et skjørt politisk ekteskap.
Som Weiners tidligere medarbeider får regissør Josh Kriegman unik tilgang til det politiske superparet, og vi kan sitte ringside når forholdet langsomt går i oppløsning. Du føler deg som ubuden gjest, ikke minst fordi Abedin så tydelig forsøker å verne seg mot kamera.
For min del er ikke Weiners patetiske ”selfies” noen stor synd. Det er derimot hans hang til å bruke hustruen for alt hun er verd, både i filmen og kampanjen (selv sønnen på et år slipper ikke unna). Det er en ekshibisjonistisk og selvutleverende side ved Weiner som gradvis trer fram, og som bidro til å drive ham mot avgrunnen. Det som gjør ham annerledes som politiker er at han kan være sjokkerende åpen. I motsetning til feks Trump har han forbausende god selvinnsikt til å være så selvopptatt. Det er filmens kanskje fremste fortjeneste: vi får sympati med ham fordi han, tross alt, er såpass menneskelig i all sin skrøpelighet.
Dessuten var han et friskt pust i amerikansk politikk, og en fargerik debattant, noe filmen får fint fram. Der ligger samtidig tragedien. Weiner ga seg selv en svimlende fallhøyde og kommenterer fallet for oss underveis, nesten som en rollefigur i et Shakespeare-skuespill.
Samtidig avdekker filmen hvordan særlig amerikanske medier går fra forstanden når politikeres sexliv eksponeres – og hvordan vi som kikkere og klikkere blir implisert. På den måten handler filmen like mye om oss.
Disse anmeldelsene er tidligere publisert i Aftenposten.
Legg igjen en kommentar