Å tilnærme seg Nord-Korea som filmskaper er en absurd risikosport, viser den Film fra Sør-aktuelle filmen ”The lovers and the despot”. Vi ser nærmere på den utrolige historien om film-ekteparet som ble kidnappet av diktator Kim Jong-il, samt to norske filmprosjekter som nylig er spilt inn i Nord-Korea.
Det framstår fortsatt som en gåte: Hvordan kunne nordkoreanske hackere bryte seg inn i Hollywoodstudioet Sonys interne nettverk og få kinolanseringen av The Interview til å bryte sammen? Ikke siden Nazi-Tysklands angrep på Chaplins Diktatoren hadde en totalitær stat gått til så drastiske skritt for å stanse en film som harselerte med dets leder. Ingen hadde trodd at nordkoreanerne var istand til et så sofistikert angrep, og ingen hadde forventet at en så grovkornet satire ville bli tatt med så stort alvor.
Men de som har lest «A Kim Jong-Il Production: The Incredible True Story of North Korea and the Most Audacious Kidnapping in History« (eller sett Film fra Sør-aktuelle The lovers and the despot som følger de samme hovedlinjene) vil innse at Nord-Korea lenge har tatt film med det største alvor. Jeg kjenner ikke til en leder av en nasjon som til de grader var opptatt av film, og som anså seg selv som en pasjonert filmelsker. Både Hitler og Stalin var bevisst filmen som effektivt verktøy for propaganda. Men avdøde diktator Kim Jong-Il tok det noen steg lengre. I sin nasjonsbygging oppførte han seg som en allmektig produksjonsdesigner, og skulle forvandle hele Nord-Korea til historiens største Potemkin-kulisse. Han var, for å bruke ordene til regissøren Shin Sang-Ok, den arketypiske filmprodusent.
Lokket i felle
Det var i 1978 at Kim Jong-Il gikk til det radikale skritt å kidnappe den koreanske halvøyas to største filmprofiler fra erkefienden Sør-Korea. Filmveteranen Shin Sang-Ok og hans tidligere hustru, skuespillerinnen Choi Eun-Hee, ble begge lokket til Hong Kong med lovnad om oppdrag der. Men isteden ble de overmannet av nordkoreanske agenter som førte dem i all hemmelighet til Pyongyang. Der ventet Kim Jong-Il med tilbud om å gi dem kreativ kontroll over det statlige filmstudioet. Det var et tilbud de valgte å akseptere, etter en innledende fase i fangeleir.
Paul Fischer, som har skrevet A Kim Jong-Il Production, gjenforteller hendelsene fra de to filmprofilenes perspektiv, fra de ankommer Nord-Korea i fangenskap til de sammen rømmer fra den filmelskende diktatoren. I løpet av den tiden rekker de å fornye den nordkoreanske filmen og overbevise Kim Jong-Il om å etablere et selskap i Wien som skulle gjøre nordkoreansk film til en etterspurt eksportartikkel. Dette siste inngikk i deres fluktplan tilbake til frihet, der de som i en spenningsroman fra den kalde kirgen skulle stormløpe mot den amerikanske ambassaden med nordkoreanske agenter hakk i hæl.
Den cinefile diktator
Historien om Shin Sang-Ok og Choi Eun-Hee er omstridt i Sør-Korea. Noen mistenker dem for å ha reist til Nord-Korea frivillig. Fischer baserer seg på parets egne nedtegnelser, og en lang rekke intervjuer med Choi Eun-Hee like før hun døde. Mye tyder på at historien deres er sann. Den er blitt verifisert av eksperter i CIA, og Fischer argumenterer godt for deres versjon. Det mest interessante ved boken er likevel ikke omstendighetene rundt hvordan de havnet i Nord-Korea, og motivene deres for å lage film der. Det er en relativt godt kjent og omdiskutert historie.
Det er snarere nærheten de skulle få til Kim Jong-Il og hans indre krets som gjør boken unik. Den kommende diktatoren (hans far Kim Il-Sung døde i 1994) hadde lagt mye energi inn i utviklingen av landets filmproduksjon, og var hjernen bak de koreograferte massemønstringene som skulle bli kjent over hele verden.
Det han ikke fikk til, var å fremme landets filmkultur på tilsvarende måte. Nordkoreansk film ble ansett som primitiv propaganda, og det er interessant å merke seg at dette gikk inn på Kim Jong-Il. Han ønsket å skape filmkunst som kunne sette filmnasjonen Nord-Korea på kartet, og erkjente, ifølge Shin Sang-Ok, at den nordkoreanske totalitære modellen ikke var godt nok egnet til å utvikle filmkunstnere. Han hentet isteden inspirasjon fra særlig russisk og østeuropeisk film som bedre fikk til å balansere nasjonsbygging og kunstnerisk sofistikert film.
Les mer om Film fra Sørs fokus på Nord-Korea
Shin Sang-Ok og Choi Eun-Hee skulle gi diktatoren de resultatene han ønsket. Plutselig begynte nordkoreansk film å vinne internasjonale priser, blant annet under Filmfestivalen i Moskva i 1985 der Choi Eun-Hee fikk pris for beste hovedrolle i eposet Salt. Men da paret etter noen år greide å rømme mistet det nasjonale filmstudioet sitt momentum. Den økonomiske krisen etter årtusenskiftet og Kim Jong-Ils død bidro også til å svekke de ambisiøse filmplanene. I dag står Kim Jong-Ils filmarkiv, som visstnok består av 20 000 piratkopierte filmer fra hele verden, som et monument over en diktators filmbesettelse.
Trailer (teksten fortsetter under):
Vestlige karikaturer
Historien om kidnappingen inngår i det fryktens skjebnefellesskap som deles på begge sider av den koreanske halvhøya, og flere filmer skal være inspirert av hendelsene (blant annet Cannes-vinneren Oldboy). Kon-Tiki-produsent Jeremy Thomas har lenge hatt planer om å lage en spillefilm om dramaet, men ser ut til å ha blitt skvetten etter anslaget mot Interview og Sony.
Under filmfestivalen i Cannes i 2015 ga mange produsenter uttrykk for at de var blitt like skremt av angrepet på Sony som terroren mot satiremagasinet Charlie Hebdo. Den utrolige historien vitner om et regime som tidlig innså betydningen av filmen som redskap for iscenesettelsen og opprettholdelsen av diktaturet. Den viser også at de bildene vi tegner av diktatoren i Vesten ikke er særlig presise. Gjennom filmer som Team America og The Interview er Nord-Koreas diktatorskikkelser redusert til groteske karikaturer, og på sett og vis ufarliggjort (selv om nordkoreanernes angrep tilførte sistnevnte en rolle ved ytringsfrihetens frontlinjer den først ikke hadde).
Fischer stiller spørsmål ved om vår karikering tilslører like mye som den utleverer diktaturet. ”Koko-Kim”, som han er blitt kalt i norske tabloider, er ingen galning, men en leder som spiller effektivt på forestillingen om at han er det.
Katt og mus-lek
Dette spørsmålet blir også indirekte berørt i to nye norske dokumentarfilmer. David Kinsella og Tommy Gulliksen er blant ytterst få filmskapere som siste par årene har sluppet inn i Nord-Korea for å lage film under regimets overoppsyn.
Kinsella, en prisbelønt dokumentarist, fikk innpass for å lage film om hva det vil si å være ung i Nord-Korea i dag, med utgangspunkt i en kvinnelig student. Men han oppdaget da han ankom at regimet hadde tilrettelagt alt for ham, de hadde nærmest skrevet manuset for ham. Han ble derfor tvunget inn i en katt og mus-lek der han praktiserte en form for subversiv filmskaping under oppsyn. Resultatet er blitt en anti-totalitær film som ikke minner om noe av det regimet hadde håpet på.
Gulliksen har fulgt det siste kunstprosjektet til Morten Traavik i Nord-Korea (dette er ikke filmen som vises under Film fra Sør, Liberation Day, som Traavik har co-regi på). Traavik har provosert mange for sitt samarbeid med nordkoreanske kulturmyndigheter på tidligere prosjekter. Denne gangen ser han ut til å ville utfordre den tillitten regimet har gitt ham. I ti dager skal vestlige og nordkoreanske kunstnere jobbe sammen i prosjektet War of Art. Noen av kunstnerne er kontroversielle, som Makode Linde, som for noen år siden satte Moderna Museet på hodet med sin provokative ”neger-karikatur”. Disse systemkritiske, vestlige kunstnerne skal utveksle erfaringer med og utfordre systemtro, lokale kunstnere – i hvert fall er det tanken. Noe av spenningen i filmen vil være knyttet til om Traavik lykkes med prosjektet. Fallhøyden er stor, og faren for å bli misbrukt av regimet overhengende.
Alvorlige konsekvenser
Da jeg var i kontakt med Gulliksen før en av hans reiser til Nord-Korea, var han åpen om fallgruvene. Men han mener som Traavik at det er verd å delta i en prosess på det nordkoreanske regimets premisser, så lenge det finnes krefter innad i landet som ønsker endringer. ”Det spørsmålet Traavik stiller er: skal vi bare slukke lyset og glemme at Nord-Korea eksisterer? Det har vi jo prøvd lenge uten at vi har oppnådd noe”.
Under research-turen i sommer fikk Gulliksen og teamet en smakebit av de farene som truer når man begir seg inn i Nord-Korea. Det viste seg at noen i reisefølget hadde lagret en videosnutt på mobilen med opptak der denne danset rundt iført en Kim Jong-un-tullemaske. Straffen for slike overtramp er vanligvis døden. Etter noen dagers internering var det Traaviks kontakter blant sentrale kulturbyråkrater som hjalp dem ut av knipen. Prosjektet ble ansett som for verdifullt til at nordkoreanerne ville avvikle det.
Det forteller oss noe om hvor viktig det er for Nord-Korea å framstå som spiselig overfor resten av verden, og hvor sentral plass filmen fortsatt har. Det viser også at en hver filmskaper som inngår et samarbeid med regimet, enten denne er kidnappet eller kommer frivillig, risikerer svært mye.
Denne oppdaterte teksten ble første gangen publisert 23.september 2015.
Å tilnærme seg Nord-Korea som filmskaper er en absurd risikosport, viser den Film fra Sør-aktuelle filmen ”The lovers and the despot”. Vi ser nærmere på den utrolige historien om film-ekteparet som ble kidnappet av diktator Kim Jong-il, samt to norske filmprosjekter som nylig er spilt inn i Nord-Korea.
Det framstår fortsatt som en gåte: Hvordan kunne nordkoreanske hackere bryte seg inn i Hollywoodstudioet Sonys interne nettverk og få kinolanseringen av The Interview til å bryte sammen? Ikke siden Nazi-Tysklands angrep på Chaplins Diktatoren hadde en totalitær stat gått til så drastiske skritt for å stanse en film som harselerte med dets leder. Ingen hadde trodd at nordkoreanerne var istand til et så sofistikert angrep, og ingen hadde forventet at en så grovkornet satire ville bli tatt med så stort alvor.
Men de som har lest «A Kim Jong-Il Production: The Incredible True Story of North Korea and the Most Audacious Kidnapping in History« (eller sett Film fra Sør-aktuelle The lovers and the despot som følger de samme hovedlinjene) vil innse at Nord-Korea lenge har tatt film med det største alvor. Jeg kjenner ikke til en leder av en nasjon som til de grader var opptatt av film, og som anså seg selv som en pasjonert filmelsker. Både Hitler og Stalin var bevisst filmen som effektivt verktøy for propaganda. Men avdøde diktator Kim Jong-Il tok det noen steg lengre. I sin nasjonsbygging oppførte han seg som en allmektig produksjonsdesigner, og skulle forvandle hele Nord-Korea til historiens største Potemkin-kulisse. Han var, for å bruke ordene til regissøren Shin Sang-Ok, den arketypiske filmprodusent.
Lokket i felle
Det var i 1978 at Kim Jong-Il gikk til det radikale skritt å kidnappe den koreanske halvøyas to største filmprofiler fra erkefienden Sør-Korea. Filmveteranen Shin Sang-Ok og hans tidligere hustru, skuespillerinnen Choi Eun-Hee, ble begge lokket til Hong Kong med lovnad om oppdrag der. Men isteden ble de overmannet av nordkoreanske agenter som førte dem i all hemmelighet til Pyongyang. Der ventet Kim Jong-Il med tilbud om å gi dem kreativ kontroll over det statlige filmstudioet. Det var et tilbud de valgte å akseptere, etter en innledende fase i fangeleir.
Paul Fischer, som har skrevet A Kim Jong-Il Production, gjenforteller hendelsene fra de to filmprofilenes perspektiv, fra de ankommer Nord-Korea i fangenskap til de sammen rømmer fra den filmelskende diktatoren. I løpet av den tiden rekker de å fornye den nordkoreanske filmen og overbevise Kim Jong-Il om å etablere et selskap i Wien som skulle gjøre nordkoreansk film til en etterspurt eksportartikkel. Dette siste inngikk i deres fluktplan tilbake til frihet, der de som i en spenningsroman fra den kalde kirgen skulle stormløpe mot den amerikanske ambassaden med nordkoreanske agenter hakk i hæl.
Den cinefile diktator
Historien om Shin Sang-Ok og Choi Eun-Hee er omstridt i Sør-Korea. Noen mistenker dem for å ha reist til Nord-Korea frivillig. Fischer baserer seg på parets egne nedtegnelser, og en lang rekke intervjuer med Choi Eun-Hee like før hun døde. Mye tyder på at historien deres er sann. Den er blitt verifisert av eksperter i CIA, og Fischer argumenterer godt for deres versjon. Det mest interessante ved boken er likevel ikke omstendighetene rundt hvordan de havnet i Nord-Korea, og motivene deres for å lage film der. Det er en relativt godt kjent og omdiskutert historie.
Det er snarere nærheten de skulle få til Kim Jong-Il og hans indre krets som gjør boken unik. Den kommende diktatoren (hans far Kim Il-Sung døde i 1994) hadde lagt mye energi inn i utviklingen av landets filmproduksjon, og var hjernen bak de koreograferte massemønstringene som skulle bli kjent over hele verden.
Det han ikke fikk til, var å fremme landets filmkultur på tilsvarende måte. Nordkoreansk film ble ansett som primitiv propaganda, og det er interessant å merke seg at dette gikk inn på Kim Jong-Il. Han ønsket å skape filmkunst som kunne sette filmnasjonen Nord-Korea på kartet, og erkjente, ifølge Shin Sang-Ok, at den nordkoreanske totalitære modellen ikke var godt nok egnet til å utvikle filmkunstnere. Han hentet isteden inspirasjon fra særlig russisk og østeuropeisk film som bedre fikk til å balansere nasjonsbygging og kunstnerisk sofistikert film.
Les mer om Film fra Sørs fokus på Nord-Korea
Shin Sang-Ok og Choi Eun-Hee skulle gi diktatoren de resultatene han ønsket. Plutselig begynte nordkoreansk film å vinne internasjonale priser, blant annet under Filmfestivalen i Moskva i 1985 der Choi Eun-Hee fikk pris for beste hovedrolle i eposet Salt. Men da paret etter noen år greide å rømme mistet det nasjonale filmstudioet sitt momentum. Den økonomiske krisen etter årtusenskiftet og Kim Jong-Ils død bidro også til å svekke de ambisiøse filmplanene. I dag står Kim Jong-Ils filmarkiv, som visstnok består av 20 000 piratkopierte filmer fra hele verden, som et monument over en diktators filmbesettelse.
Trailer (teksten fortsetter under):
Vestlige karikaturer
Historien om kidnappingen inngår i det fryktens skjebnefellesskap som deles på begge sider av den koreanske halvhøya, og flere filmer skal være inspirert av hendelsene (blant annet Cannes-vinneren Oldboy). Kon-Tiki-produsent Jeremy Thomas har lenge hatt planer om å lage en spillefilm om dramaet, men ser ut til å ha blitt skvetten etter anslaget mot Interview og Sony.
Under filmfestivalen i Cannes i 2015 ga mange produsenter uttrykk for at de var blitt like skremt av angrepet på Sony som terroren mot satiremagasinet Charlie Hebdo. Den utrolige historien vitner om et regime som tidlig innså betydningen av filmen som redskap for iscenesettelsen og opprettholdelsen av diktaturet. Den viser også at de bildene vi tegner av diktatoren i Vesten ikke er særlig presise. Gjennom filmer som Team America og The Interview er Nord-Koreas diktatorskikkelser redusert til groteske karikaturer, og på sett og vis ufarliggjort (selv om nordkoreanernes angrep tilførte sistnevnte en rolle ved ytringsfrihetens frontlinjer den først ikke hadde).
Fischer stiller spørsmål ved om vår karikering tilslører like mye som den utleverer diktaturet. ”Koko-Kim”, som han er blitt kalt i norske tabloider, er ingen galning, men en leder som spiller effektivt på forestillingen om at han er det.
Katt og mus-lek
Dette spørsmålet blir også indirekte berørt i to nye norske dokumentarfilmer. David Kinsella og Tommy Gulliksen er blant ytterst få filmskapere som siste par årene har sluppet inn i Nord-Korea for å lage film under regimets overoppsyn.
Kinsella, en prisbelønt dokumentarist, fikk innpass for å lage film om hva det vil si å være ung i Nord-Korea i dag, med utgangspunkt i en kvinnelig student. Men han oppdaget da han ankom at regimet hadde tilrettelagt alt for ham, de hadde nærmest skrevet manuset for ham. Han ble derfor tvunget inn i en katt og mus-lek der han praktiserte en form for subversiv filmskaping under oppsyn. Resultatet er blitt en anti-totalitær film som ikke minner om noe av det regimet hadde håpet på.
Gulliksen har fulgt det siste kunstprosjektet til Morten Traavik i Nord-Korea (dette er ikke filmen som vises under Film fra Sør, Liberation Day, som Traavik har co-regi på). Traavik har provosert mange for sitt samarbeid med nordkoreanske kulturmyndigheter på tidligere prosjekter. Denne gangen ser han ut til å ville utfordre den tillitten regimet har gitt ham. I ti dager skal vestlige og nordkoreanske kunstnere jobbe sammen i prosjektet War of Art. Noen av kunstnerne er kontroversielle, som Makode Linde, som for noen år siden satte Moderna Museet på hodet med sin provokative ”neger-karikatur”. Disse systemkritiske, vestlige kunstnerne skal utveksle erfaringer med og utfordre systemtro, lokale kunstnere – i hvert fall er det tanken. Noe av spenningen i filmen vil være knyttet til om Traavik lykkes med prosjektet. Fallhøyden er stor, og faren for å bli misbrukt av regimet overhengende.
Alvorlige konsekvenser
Da jeg var i kontakt med Gulliksen før en av hans reiser til Nord-Korea, var han åpen om fallgruvene. Men han mener som Traavik at det er verd å delta i en prosess på det nordkoreanske regimets premisser, så lenge det finnes krefter innad i landet som ønsker endringer. ”Det spørsmålet Traavik stiller er: skal vi bare slukke lyset og glemme at Nord-Korea eksisterer? Det har vi jo prøvd lenge uten at vi har oppnådd noe”.
Under research-turen i sommer fikk Gulliksen og teamet en smakebit av de farene som truer når man begir seg inn i Nord-Korea. Det viste seg at noen i reisefølget hadde lagret en videosnutt på mobilen med opptak der denne danset rundt iført en Kim Jong-un-tullemaske. Straffen for slike overtramp er vanligvis døden. Etter noen dagers internering var det Traaviks kontakter blant sentrale kulturbyråkrater som hjalp dem ut av knipen. Prosjektet ble ansett som for verdifullt til at nordkoreanerne ville avvikle det.
Det forteller oss noe om hvor viktig det er for Nord-Korea å framstå som spiselig overfor resten av verden, og hvor sentral plass filmen fortsatt har. Det viser også at en hver filmskaper som inngår et samarbeid med regimet, enten denne er kidnappet eller kommer frivillig, risikerer svært mye.
Denne oppdaterte teksten ble første gangen publisert 23.september 2015.
Legg igjen en kommentar