Da filmlegenden Abbas Kiarostami døde i sommer bestemte studentene hans seg for å lage hver sin film på ett minutt til hans heder. Marianne Lystrup møtte studentene i Teheran til samtale om mesterregissøren, som også hedres under Film fra Sør med retrospektivt program.
Farzad Khoshdast og Dorri Rezaei med Negar Eskandarfar i midten (alle fotos Marianne Lystrup)
TEHERAN
Abbas Kiarostami ble innlagt på sykehus i Teheran for en mindre operasjon for noen måneder siden. Han avslo tilbudet om å ta operasjonen på et privat sykehus i Paris, for han ville behandles som en vanlig iraner. Men legen som utførte operasjonen gjorde en feil som fikk fatale konsekvenser. Etter lang tids sykeleie med kraftige indre infeksjoner som legene ikke klarte å kurere, ble Kiarostami overført til et sykehus i Paris. Den franske staten bekostet det. Men det var for sent, og 4. juli døde han av slag.
En hel filmverden var sjokkert. Kiarostami hadde nettopp vært i Kina og lagt siste hånd på forberedelsene til en ny innspilling. Han hadde mye ugjort, selv om han var midt i 70-årene. Studentene som han i en årrekke hadde undervist på Karnameh-instituttet i Teheran, tok det spesielt tungt. De samlet seg på instituttet, men alle var lamslått.
Det var instituttets leder, Negar Eskandarfar, som skulle rive dem ut av apatien da hun overbrakte en siste hilsen fra deres lærer:
”Arbeid, arbeid, arbeid! Det er viktig at dere fortsetter å lage film. Ikke tenk at det må bli et mesterverk, bare lag film!”
Negar organiserte det slik at 45 studenter skulle lage hver sin film på ett minutt for å hedre sin døde læremester. Det ble redningen for mange av dem. De kom seg videre. Nå er 30 av filmene samlet i en kortfilm som skal vises på festivaler framover, blant annet i Clermont i Frankrike (5.–11. februar 2017) og Almaty i Kazakstan der de har en festival for visning av studentfilmer.
Kiarostamis holdning
Nå sitter vi med to av studentene i Karnameh-instituttets hage, Dorri Rezaei og Farzad Khoshdast.
– Det spesielle med Kiarostami var hans verdensanskuelse, måten han forholdt seg til folk på, og hans innstilling til kunst. Han var opptatt av å hjelpe oss til å finne fram til våre egne ståsteder, at vi skulle utvikle en individuell stil. For meg personlig ble han til stor hjelp i arbeidet med å utvikle den tryggheten som trengs for å kunne gjøre det. For noe av det vanskelige med å lage film, er å finne din egen plass i verden, ikke kopiere andre. Metoden må alltid være å søke, være på jakt, ikke stanse opp. Alt du gjør i dag, gjør du på grunn av din fortid. Men det du gjør i dag, blir også grunnlag for alt du skal gjøre i framtida. Slike ting gjorde han oss bevisste på, sier Dorri Rezaei.
Farzad Khoshdast nikker bekreftende. Hans forhold til Kiarostami strekker seg helt tilbake til da han var en tenåring.
– Det var grafikeren og maleren jeg først ble kjent med. Måten han betraktet kunst på, var det mest spesielle med ham. Hos ham var det integrert i liv og ideologi. Han var genial på så mange områder. Hadde han studert fysikk, ville han kunnet bli en ny Einstein. Likevel var han en nærværende og god lærer, som også brydde seg om oss på det personlige plan, og hjalp oss hvis vi hadde private problemer. Og han var opptatt av at vi skulle våge ting. Faktisk foretrakk han at studentene gjorde feil, for de kan man lære noe av. Han pleide å sammenligne oss med en hage, en hage som skulle bære frukt, forteller Khoshdast.
Ufattelig tap
Hva er konsekvensen av at Kiarostami er borte?
Begge de unge filmskaperne ser litt rådville ut over spørsmålet. Det blir stille. Det ser ut som de tenker: For et håpløst spørsmål! Hvor skal man begynne? Farzad Khoshdast griper ordet:
– For folk over hele verden som er opptatt av film, er det forferdelig. Ingen kan helt fatte hvor stort hull det er blitt etter ham. Og for iransk film i særdeleshet er det en katastrofe at den modigste og dypeste regissøren nå er borte. Vi har jo ikke bare mistet en stor filmregissør, men også en fantastisk grafiker, maler og poet. Det er ikke mange her i verden som var stor på så mange områder som Kiarostami. Og for meg personlig føles det som om jeg har mistet en far, sier Khoshdast.
Dorri Rezaei nikker bekreftende, og supplerer:
– Jeg føler fare. Og tomhet. Ingen kan ta hans plass. Nå kommer høsten. Han lærte oss å leve hver ny årstid som den første. Det ville gi oss energi til arbeidet, mente han. Nå er det virkelig den første høsten for meg – den første høsten siden Abbas Kiarostami døde. Det oppleves fryktelig hardt. Jeg savner ham, sier Rezaei.
Bearbeider gjennom film
Hennes minutt-film, A window into Life handler om en kvinne som sitter og gjør notater av Abbas Kiarostamis undervisning under en workshop. Mens hun skriver, kommer vinden inn av det åpne vinduet og blar i boka hennes. Hun reiser seg og lukker vinduet, fortsetter å skrive, men vinden rusker likevel i boka hennes.
– Jeg planla flere varianter, men ville gjerne at det skulle være noe som jeg hentet fra mitt eget liv. Og jeg tok jo masse notater mens han underviste oss, så da landet jeg på denne ideen. Ved hjelp av tre personer fikk jeg laget filmen. Det tok omtrent en uke, forteller hun.
Også i fortsettelsen vil hun bygge videre på disse notatene. Hun refererte jevnlig fra undervisningen hans i 11 år, og nå vil hun systematisere og redigere disse til ei bok. En dokumentarfilm om Kiarostami har hun også planer om – ikke om hans personlige liv, men en film som kan viderebringe noen av hans synspunkter.
Gjenskaper Smaken av kirsebær
Farzad Khoshdast forteller om sitt minutt:
– Jeg valgte å bearbeide et savn jeg har levd med i nesten 20 år: At jeg ikke var til stede da Kiarostami redigerte ferdig Smaken av kirsebær. Jeg var med på hele arbeidet fram til den siste scenen, men akkurat den dagen var jeg forhindret fra å være der. Det har plaget meg siden. Nå går min film inn i den slutten. En soldat ber om å få permisjon for å delta i Kiarostamis film, men søknaden blir avslått. Han får beskjed om at fravær vil bli straffet med fengsel. Men i min film får han likevel spille med i en rolle, for Kiarostami kommer til militærleiren og filmer. Det tok bare tre dager å lage den filmen, men det gjorde godt!
Også Khoshdast har planer for flere filmer.
– Jeg har et prosjekt klart. Kiarostami leste manuset, men det er vanskelig å komme videre. Hele tiden griper jeg meg i at jeg vil vise ham, men så kommer jeg på at han er død. Det er virkelig hardt for meg. Men livet må jo gå videre, så om et par måneder håper jeg å kunne gå i gang. Filmen har utgangspunkt i en dokumentar jeg laget og viste Kiarostami to uker før han ble lagt inn på sykehus. Han likte den godt, og pekte på en av personene i dokumentaren som han mente fortjente en egen film. Det er den jeg håper å kunne lage nå, forteller Khoshdast.
Takk til Zahra Behrouzmanesh for tolking.
Les mer om Film fra Sørs retrospektive program med Kiarostamis filmer
Da filmlegenden Abbas Kiarostami døde i sommer bestemte studentene hans seg for å lage hver sin film på ett minutt til hans heder. Marianne Lystrup møtte studentene i Teheran til samtale om mesterregissøren, som også hedres under Film fra Sør med retrospektivt program.
Farzad Khoshdast og Dorri Rezaei med Negar Eskandarfar i midten (alle fotos Marianne Lystrup)
TEHERAN
Abbas Kiarostami ble innlagt på sykehus i Teheran for en mindre operasjon for noen måneder siden. Han avslo tilbudet om å ta operasjonen på et privat sykehus i Paris, for han ville behandles som en vanlig iraner. Men legen som utførte operasjonen gjorde en feil som fikk fatale konsekvenser. Etter lang tids sykeleie med kraftige indre infeksjoner som legene ikke klarte å kurere, ble Kiarostami overført til et sykehus i Paris. Den franske staten bekostet det. Men det var for sent, og 4. juli døde han av slag.
En hel filmverden var sjokkert. Kiarostami hadde nettopp vært i Kina og lagt siste hånd på forberedelsene til en ny innspilling. Han hadde mye ugjort, selv om han var midt i 70-årene. Studentene som han i en årrekke hadde undervist på Karnameh-instituttet i Teheran, tok det spesielt tungt. De samlet seg på instituttet, men alle var lamslått.
Det var instituttets leder, Negar Eskandarfar, som skulle rive dem ut av apatien da hun overbrakte en siste hilsen fra deres lærer:
”Arbeid, arbeid, arbeid! Det er viktig at dere fortsetter å lage film. Ikke tenk at det må bli et mesterverk, bare lag film!”
Negar organiserte det slik at 45 studenter skulle lage hver sin film på ett minutt for å hedre sin døde læremester. Det ble redningen for mange av dem. De kom seg videre. Nå er 30 av filmene samlet i en kortfilm som skal vises på festivaler framover, blant annet i Clermont i Frankrike (5.–11. februar 2017) og Almaty i Kazakstan der de har en festival for visning av studentfilmer.
Kiarostamis holdning
Nå sitter vi med to av studentene i Karnameh-instituttets hage, Dorri Rezaei og Farzad Khoshdast.
– Det spesielle med Kiarostami var hans verdensanskuelse, måten han forholdt seg til folk på, og hans innstilling til kunst. Han var opptatt av å hjelpe oss til å finne fram til våre egne ståsteder, at vi skulle utvikle en individuell stil. For meg personlig ble han til stor hjelp i arbeidet med å utvikle den tryggheten som trengs for å kunne gjøre det. For noe av det vanskelige med å lage film, er å finne din egen plass i verden, ikke kopiere andre. Metoden må alltid være å søke, være på jakt, ikke stanse opp. Alt du gjør i dag, gjør du på grunn av din fortid. Men det du gjør i dag, blir også grunnlag for alt du skal gjøre i framtida. Slike ting gjorde han oss bevisste på, sier Dorri Rezaei.
Farzad Khoshdast nikker bekreftende. Hans forhold til Kiarostami strekker seg helt tilbake til da han var en tenåring.
– Det var grafikeren og maleren jeg først ble kjent med. Måten han betraktet kunst på, var det mest spesielle med ham. Hos ham var det integrert i liv og ideologi. Han var genial på så mange områder. Hadde han studert fysikk, ville han kunnet bli en ny Einstein. Likevel var han en nærværende og god lærer, som også brydde seg om oss på det personlige plan, og hjalp oss hvis vi hadde private problemer. Og han var opptatt av at vi skulle våge ting. Faktisk foretrakk han at studentene gjorde feil, for de kan man lære noe av. Han pleide å sammenligne oss med en hage, en hage som skulle bære frukt, forteller Khoshdast.
Ufattelig tap
Hva er konsekvensen av at Kiarostami er borte?
Begge de unge filmskaperne ser litt rådville ut over spørsmålet. Det blir stille. Det ser ut som de tenker: For et håpløst spørsmål! Hvor skal man begynne? Farzad Khoshdast griper ordet:
– For folk over hele verden som er opptatt av film, er det forferdelig. Ingen kan helt fatte hvor stort hull det er blitt etter ham. Og for iransk film i særdeleshet er det en katastrofe at den modigste og dypeste regissøren nå er borte. Vi har jo ikke bare mistet en stor filmregissør, men også en fantastisk grafiker, maler og poet. Det er ikke mange her i verden som var stor på så mange områder som Kiarostami. Og for meg personlig føles det som om jeg har mistet en far, sier Khoshdast.
Dorri Rezaei nikker bekreftende, og supplerer:
– Jeg føler fare. Og tomhet. Ingen kan ta hans plass. Nå kommer høsten. Han lærte oss å leve hver ny årstid som den første. Det ville gi oss energi til arbeidet, mente han. Nå er det virkelig den første høsten for meg – den første høsten siden Abbas Kiarostami døde. Det oppleves fryktelig hardt. Jeg savner ham, sier Rezaei.
Bearbeider gjennom film
Hennes minutt-film, A window into Life handler om en kvinne som sitter og gjør notater av Abbas Kiarostamis undervisning under en workshop. Mens hun skriver, kommer vinden inn av det åpne vinduet og blar i boka hennes. Hun reiser seg og lukker vinduet, fortsetter å skrive, men vinden rusker likevel i boka hennes.
– Jeg planla flere varianter, men ville gjerne at det skulle være noe som jeg hentet fra mitt eget liv. Og jeg tok jo masse notater mens han underviste oss, så da landet jeg på denne ideen. Ved hjelp av tre personer fikk jeg laget filmen. Det tok omtrent en uke, forteller hun.
Også i fortsettelsen vil hun bygge videre på disse notatene. Hun refererte jevnlig fra undervisningen hans i 11 år, og nå vil hun systematisere og redigere disse til ei bok. En dokumentarfilm om Kiarostami har hun også planer om – ikke om hans personlige liv, men en film som kan viderebringe noen av hans synspunkter.
Gjenskaper Smaken av kirsebær
Farzad Khoshdast forteller om sitt minutt:
– Jeg valgte å bearbeide et savn jeg har levd med i nesten 20 år: At jeg ikke var til stede da Kiarostami redigerte ferdig Smaken av kirsebær. Jeg var med på hele arbeidet fram til den siste scenen, men akkurat den dagen var jeg forhindret fra å være der. Det har plaget meg siden. Nå går min film inn i den slutten. En soldat ber om å få permisjon for å delta i Kiarostamis film, men søknaden blir avslått. Han får beskjed om at fravær vil bli straffet med fengsel. Men i min film får han likevel spille med i en rolle, for Kiarostami kommer til militærleiren og filmer. Det tok bare tre dager å lage den filmen, men det gjorde godt!
Også Khoshdast har planer for flere filmer.
– Jeg har et prosjekt klart. Kiarostami leste manuset, men det er vanskelig å komme videre. Hele tiden griper jeg meg i at jeg vil vise ham, men så kommer jeg på at han er død. Det er virkelig hardt for meg. Men livet må jo gå videre, så om et par måneder håper jeg å kunne gå i gang. Filmen har utgangspunkt i en dokumentar jeg laget og viste Kiarostami to uker før han ble lagt inn på sykehus. Han likte den godt, og pekte på en av personene i dokumentaren som han mente fortjente en egen film. Det er den jeg håper å kunne lage nå, forteller Khoshdast.
Takk til Zahra Behrouzmanesh for tolking.
Les mer om Film fra Sørs retrospektive program med Kiarostamis filmer
Legg igjen en kommentar