Den iranske regissøren Abbas Kiarostami (66) holder denne uka workshop for norske filmarbeidere. Men én type instruksjon behersker han selv ennå ikke. I hele karrieren har han jobbet med ikke-profesjonelle skuespillere, men til våren får han muligheten til å endre på dette. Allerede i april i år besøkte den franske skuespillerinnen Juliette Binoche ham hjemme i Teheran, blant annet for å diskutere langfilmprosjektet der hun er tiltenkt hovedrollen.

– Jeg ønsker å oppleve nye ting. Og situasjonen i landet mitt er veldig kompleks. Jeg kan ikke forutse framtiden for landet mitt. Derfor er det veldig bra å kunne lage en film utenfor Iran, på et annet språk. Jeg var med én gang veldig glad for forslaget Binoche kom med. Jeg mener at hun ikke bare er en stjerne. Og hvis man sammenligner henne og meg, tror jeg at hun kan skape seg selv om til å bli en av mine ikkespillende skuespillere. Hun er bedre enn meg, og hun vet det. Så kanskje det er interessant for henne også – å væreseg selv foran kamera. Hvis vi får jobbet sammen, og jeg tror det kan skje, vil det bli en ny erfaring for oss, sier Kiarostami.

Som er imponert over den jordnære franske veteranen.

– Da hun var i Teheran, så jeg ingen tegn på at hun er en stjerne. Hun er en enkel jente, og hun forventet ingenting. Hvis hun blir med i filmen min, tror jeg ikke vi vil ha noen problemer, sier han, med et smil de mørke brillene ikke klarer å skjule.

Vanen utro må han denne gangen skrive et fullt manus. Og det er samarbeidspartner Marin Karmitz (Vinden vil bære oss, Ten) – som tidligere har jobbet med blant andre Kieslowski og Haneke¬ – som skal produsere filmen.

– Innspillingen skal foregå i Italia, kanskje allerede til våren, med Marin Karmitz som produsent. Og for første gang må jeg skrive et eksakt manus. Vanligvis bruker jeg bare tre sider når jeg jobber, så det blir en ny erfaring. Og vi må starte innspillingen på et spesielt tidspunkt og så videre når vi skal jobbe med et fullt crew. Filmen handler om et forhold mellom en mann og en kvinne, et forhold som ikke er virkelig: Kvinnen innbiller seg at hun er sammen med en annen mann, og mannen innbiller seg at han er med en annen kvinne. Filmen skal hete Kopi er lik original, sier han.

Kiarostami tror ikke filmen vil være begynnelsen på en ny karriere – i Europa.

– Jeg foretrekker å jobbe i Iran med persisk språk. Det er mer behagelig for meg. Men jeg har ingen god grunn til ikke å kunne oppleve dette utenfor Iran heller. Likevel tror jeg ikke jeg kommer til å lage to-tre filmer i Europa. Jeg er ikke en europeisk filmskaper. Og hovedtemaet er fra Iran uansett, siden det er fra meg, og siden jeg er fra Iran, sier han.

Men før den tid skal han lage en ny film i Iran, på persisk. Han drar rett på location etter workshopen i Oslo, for å lage Sju bruder for sju brudgommer.
– Denne nye filmen blir også en ny erfaring. Den vil ikke være lik noen av mine andre filmer. Jeg vil, som regissør, gi mer frihet til hva som skjer foran kameraet. Men det er ikke en dokumentar, fordi vi kontrollerer alt. Men bare før innspillingen. Under innspillingen skal jeg holde meg unna eller se unna. Det kan hende jeg ikke skal være der. Jeg skal ikke ha makten som regissør, sier han, og viser med å kaste hodet forsiktig til siden.

Også til denne filmen skrev han et manus, men han har forkastet det.

– Jeg hadde et manus på omtrent 80 sider, men jeg kommer ikke til å bruke det. Jo mer jeg jobbet med scenariet, jo mer forsto jeg at jeg ikke likte det lenger. Så jeg kastet det, og jeg vil bruke en annen dør for å tre inn i filmen – som for øvrig skal hete Sju bruder for sju brudgommer. Men det er bare tittelen som ligner på en annen film, ler han.

I likhet med andre registørrelser som David Lynch og Lars von Trier, har Kiarostami på sine seneste filmprosjekter, som Ten (2002) og Five (2004), sverget til digitalt videokamera. Han mener man slik kommer mer uhindret og tettere på det ekte.

– I Iran, med ikke-profesjonelle skuespillere, vil jeg fortsatt bruke digitalt kamera. Men med Binoche, med et fullt crew i Italia, vil jeg skyte på 35 mm film, sier han.

– Foto og poesi hindrer depresjon

Kiarostami er en multikunstner, som behersker både film, foto og poesi. Fram til 26. november er mange av hans bilder utstilt på Stenersenmuseet i Oslo under overskriften Shadows in the Snow, og Tiden Forlag har gitt ut diktsamlingen I følge med vinden. Han ønsker ikke å velge blant de ulike uttrykksmåtene i framtiden.

– Jeg bestemmer meg ikke for noen av dem. Det kommer an på hvor jeg er, hvordan jeg føler meg og hva jeg har muligheten til å gjøre. Hvert annet år arbeider jeg med en film. Men i hverdagen trenger jeg å gjøre noe annet. Og foto og poesi hjelper meg å ikke gå gjennom depresjon mellom filmene. Det er naturlig for alle mennesker som lager film å gå gjennom en depresjon etter en film. Jeg har hørt at kvinner som føder ofte går gjennom en depresjon etterpå. Etter du har gjort et arbeid, føler du deg deprimert, og du kan ikke arbeide mer. Men foto og poesi hjelper meg – noen ganger, sukker han.

Særlig det uforutsigbare ved å leve i Iran tærer på og bekymrer den erfarne kunstneren.

– Det er det verste. Bortsett fra det økonomiske problemet, er hovedproblemet i Iran at vi ikke kan forutse framtiden. Du vet ikke hva som vil skje om to måneder, sier han.

Nesten hele hans filmproduksjon vises på Cinemateket denne høsten. Han mener publikum bør se alle filmene, men gir også tips til dem som bare rekker én:

– Jeg foreslår at man ser filmene fra den første – og fortsetter til den siste. Film etter film har stilen forandret seg gradvis, og jeg er forandret, jeg óg. Men hvis man skal se bare én film, forslår jeg Close-Up. Den forandret meg som regissør fordi den var så uforutsigbar. I løpet av kun tre dager bestemte jeg meg for å lage denne filmen, og under innspillingen skrev jeg om natten hva vi skulle skyte neste dag. Dette var en veldig spesiell arbeidsmåte, forteller han.

I Close-Up filmer Kiarostami blant annet den virkelige rettssaken mot filmdrømmeren Hossein Sabzian, som ble anklaget for å ha utgitt seg for å være den kjente regissøren Mohsen Makhmalbaf. Filmen er et metatekstuelt mesterverk av de sjeldne, uendelig rikt for tolkning og refleksjon.

– Karakterene er veldig sterke, og jeg kunne ikke kontrollere dem. Jeg regisserte dem, men samtidig regisserte de meg. Det var en spesiell tid i karrieren min, og det påvirket mine andre arbeider. I mine andre filmer er ikke karakterene så sterke. Men etter Close-Up har jeg forsøkt å regissere dem og samtidig bli regissert av dem. Det var en viktig film for meg, sier han.

Close-Up vises 26. oktober på Cinemateket.

Mangfoldig filmografi

Mange -ismer – som iransk neorealisme, poetisk realisme, humanisme og modernisme – er forsøkt klistret på Kiarostamis filmverk. Men filmografien er altfor mangfoldig og flersidig til noen entydig båssetting. Den rommer blant annet impresjonistiske eksperimenter i svarthvitt (Breaktime, 1972) og farger (Colours, 1975), absurd Tati-komikk (Solution No. 1, 1978), neorealistisk spenningsfilm (The Wedding Suit, 1976 og Hvor er min venns hjem?, 1987), metamettet selvrefleksjon (Og livet går videre, 1992 og Through the Olive Trees, 1994) og modernistiske kontemplasjonsøvelser (Sleepers, 2001 og Five, 2003)

– Jeg kan ikke kategorisere meg selv. Noen sier jeg er realistisk, mens andre sier jeg ikke er det i det hele tatt. Jeg bare lager filmene mine, og bryr meg egentlig ikke. Men jeg mener at jeg ikke er en realistisk filmskaper. Jeg vet at jeg i en spesiell tidsperiode likte italiensk neorealisme, men jeg kopierte aldri disse tingene. Jeg kopierte ting fra livet. Jeg vet også jeg noen ganger blir kalt modernist, som da jeg fjernet point-of-view i Ten, eller i Five, hvor jeg bruker bare én tagning. Jeg er ikke egentlig noen særlig fan av de klassiske reglene for filmskaping, og man må la modernismen komme til seg, sier han.

At Kiarostami har en stor stjerne i filmhistorien er det ingen tvil om. På forsiden av Kristin Thompson og David Bordwells Film History – An Introduction er en bilderamme fra Og livet går videre (som vises 18. og 20. oktober på Cinemateket) gjengitt. I dette utsnittet følger han Bresson-aksiomet om å skape ved å trekke fra, ikke legge til – ved å skjule kvinnen som mottar varm cola til barnet sitt fra gutten. Kiarostami løfter opp boka og kikker på bilderammen over brillene:

– I denne spesielle filmen, og i denne spesielle scenen, har jeg komponert bildet som en ramme i en ramme, sier han, mens han viser i lufta ved å legge tomlene mot pekefingrene.

– Når gutten sitter i bilen, bruker også han hendene til å lage en slik ramme. Og når han gjør dette med fingrene, viser han at han liker estetikk. Han er interessert i innramming. Kanskje har han lært det av noen? Når du ser på verden gjennom en ramme, oppstår estetikk i verden. Du forandrer tingenes posisjon, og de er ikke virkelige lenger, sier han.

I metodedokumentaren 10 on Ten (2002) – hvor Kiarostami selv kjører rundt i Teherans utkantstrøk, der gullpalmevinneren Smaken av kirsebær (1997) ble spilt inn – siterer han alt fra Friedrich Nietzsche og neorealisten Cesare Zavattini til asketen Robert Bresson.

– Jeg liker det statiske kameraet til Bresson, og jeg får denne muligheten i bilen. Der er det statisk kamera mens bilen beveger seg, så det blir statisk, men ikke kjedelig. Jeg tror på Bressons utsagn om at ”Vi skaper ikke ved å legge til, men ved å trekke fra”. Og i denne spesielle filmen ville jeg bruke tingene utenfor bilderammen. Da kan publikum for eksempel se for seg at babyen gråter. Poenget er at det ikke er nødvendig å vise alt. Man må bruke fantasien og forestillingsevnen hos publikum, ved å ikke vise ting. Gjennom høydeforskjellen mellom bilen og lastebilen ønsket jeg å eliminere ansiktet til kvinnen også. Hadde bilene vært av samme høyde, ville vi sett henne, forteller han.

I en tilsvarende metonymisk innstilling fra Vinden vil bære oss (1999) (som vises 13. oktober på Cinemateket) kaster en grøftegraver nedenfor synsfeltet opp et lårbein til filmens hovedperson. Den usette personen er assistentregissør Bahman Ghobadi, som senere har laget blant annet Skilpadder kan fly (2004). Men det er Kiarostami som stadig ”throws a bone” til unge filmskapere. Mange har fått sin første sjanse som assistentregissør hos Kiarostami – som Offside-aktuelle Jafar Panahi (Through The Olive Trees), Hassan Yektapanah (Smaken av kirsebær) og Bahman Ghobadi (Vinden vil bære oss). Men beskjedne Kiarostami vil ikke ta noen ære for de unge kollegenes suksess.

– Jeg tenker ikke så mye på mine assistenter og deres karrierer. Men er glad for at iransk film kan stå på beina og bli vist utenlands. Men det er viktig å skjønne at det fins mer enn bare ett eller to navn. Bahman Ghobadi, Jafar Panahi og Hassan Yektapanah er bare tre av dem, som lager filmer på forskjellige, individuelle måter. Det viser at jeg ikke har hatt noen større innvirkning på deres filmer og suksess. Men jeg er veldig glad på deres vegne. Hvis jeg liker filmene deres i framtida, vil jeg fortsette å være glad. Hvis jeg ikke liker dem, skal jeg fortelle dem det – direkte, smiler han.

På spørsmål om hvilke filmskapere eller filmer han har likt de siste årene, har han bare ett svar:

– Michael Hanekes Caché likte jeg virkelig godt. Det er en av de beste filmene fra de siste årene, sier han.

At Kiarostami stadig har mange beundrere, viser de siste årenes nye engelskspråklige bøker om ham, som Mehrnaz Saeed-Vafa og Jonathan Rosenbaums Abbas Kiarostami og Alberto Elenas The Cinema of Abbas Kiarostami. Kiarostami blar litt i den siste, og sier:

– Det er fint å lese slike bøker, men jeg har ikke tid, og engelsken min ikke er veldig god. Jeg tror ikke det er verdt innsatsen å få en tolk til å oversette for meg. Samtidig er jeg redd for at denne formen for kritikk vil kunne bli en inspirasjon for meg, sier han.

Som mener kritikk er viktig i forlengelsen av et kunstverk:

– Jeg mener kritikk er en form for skaping, fordi man skaper noe på toppen av våre filmer. Basisen er våre filmer, men kritikerne skaper noe på toppen av dem – uten at det dermed fins noe direkte forhold mellom de to tingene.