TEHERAN

Abbas Kiarostami skulle vært i Kina nå, og startet innspillingen av en ny spillefilm. Krasse anklager fra en kollega om manglende patriotisme og fordømmelse fra en imam skaper problemer. Disputten virker underlig sett utenfra. Den iranske mesterregissøren ble i høst anklaget for mangel på patriotisme for den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak på 1980-tallet. Regissørkollega Ebrahim Hatamikia, som er kjent for å produsere patriotiske filmer om krigen, kritiserte Kiarostami for heller å ha laget film om en gutt som leter etter skriveboka si. Han siktet til Kiarostamis klassiker Hvor er min venns hus?

Under en gjesteforelesning i Syracuse, New York i september, siterte Kiarostami en kommentator som hadde omtalt krigen mellom Iran og Irak for «en meningsløs krig». Utdraget fra seminaret ble senere kringkastet av regimet i Iran, og ordet «meningsløs» ble hengende over hodet på Kiarostami, selv om det ikke var ham selv som hadde brukt det til å karakterisere krigen. 

Mer skal det ikke til for å komme i trøbbel når man er kjent kunstner i Iran. Han ble utsatt for så mye offentlig kritikk, at han måtte utsette innspillingen i Kina, og sponsoren for seminaret han skulle holdt sørvest i landet, trakk seg, med den følge at dette ble avlyst i denne omgang.

Når vi møter Kiarostami i Teheran, gir han inntrykk av å være ferdig med saken for egen del:

– Jeg levde under denne krigen, men jeg har også levd 64 år i fred, og jeg kan ikke la disse krigsårene være hovedsaken i mitt liv.

Han sier at han etter disse angrepene ikke lenger betrakter Hatamikia som en kollega, og beklager konsekvensene dette har fått for studentene.

– Jeg er lei meg for at jeg ikke kan gjennomføre dette seminaret. Studentene og jeg har gledet oss til dette i ett år. De bor i et område med få muligheter, men de har talent. Jeg har sett filmer de har sendt meg, sier han.

Nytt filmprosjekt i Kina

Den 74 år gamle regissøren er en guru både i Iran og internasjonalt. Bak mørke solbriller, med rank holdning og gjerne omgitt av unge kvinner, kan han minne om en filmstjerne. Han er fortsatt aktivt skapende, og holder dessuten en rekke seminarer for studenter, både i hjemlandet og på andre kontinenter.

Hva er det viktigste du ønsker å lære bort til kommende filmregissører?

– Det viktigste er ikke hva jeg lærer dem, men hva de lærer meg. Ved å  være i kontakt med ungdom oppdaterer jeg meg selv, og mine kunnskaper.  Dessuten gir det meg mye energi. Det henger sammen med disse seminarene. Jeg har aldri vært så energisk og produktiv som nå, sier han.

Har du ny film på gang?

– Hvis ikke denne konflikten hadde dukket opp her hjemme, skulle jeg vært i Kina nå, for å begynne innspillingen av en ny spillefilm i Guangzhou. Jeg har en venn der som har ivret for at jeg skulle komme og lage den, men jeg har vært så travel med å lage kortfilmer, at jeg egentlig ikke ville. Men det viste seg at de hadde en historie som var for god til å la gå fra seg.

Mer vil han ikke røpe om denne filmen, men han regner med at når ting har roet seg, vil han gå i gang med den.

Er du fri til å lage de filmene du vil?

– Ja, men ikke innenfor de rammene de setter for meg her. De filmene jeg ikke kan lage her, lager jeg i utlandet. Det er den løsningen jeg har funnet.

Det poetiske og tvetydige

De som kjenner Kiarostamis filmer, vet at han dyrker det poetiske og tvetydige. Han hevder at han ikke har noen agenda med filmene sine – ut over det at han vil gi folk en opplevelse, noe å snakke om. Det beste han vet, er når han oppdager at ulike folk oppfatter filmene hans helt forskjellig. Som han har sett med kortfilmen Eggs.

– Noen blir beroliget, andre opplever å bli stresset. Disse to oppfatningene minner meg om noe viktig i livet: Ikke alle er like, eller oppfatter ting på samme måte. Det er farlig å tro at alle reagerer likt. Men hvis du er klar over den faren, hjelper det litt, sier han, og sammenligner filmopplevelsen med å se i et speil. Folk ser aldri det samme i et speil.

Hvordan ble Eggs filmet?

– Noen tror at jeg kom forbi, oppdaget eggene og filmet dem, siden jeg hadde med kamera. Men det er ikke sant. Du kan se det på rytmen. Du ser at sjøen er rolig. Så kommer en bølge, og så en større, og så blir det stille igjen… Da skjønner man at det er mer komplisert. Filmen er kunstnerisk kontrollert og produsert. Det tok to-tre dager å filme. Vi brukte titalls filmruller, for det skjedde mye som ikke var meningen. Det kom en stor bølge og vasket bort alle eggene, eller det kunne gå fryktelig lang tid med bare rolig sjø. Eggs består faktisk av 20-30 opptak redigert sammen for å få den ønskede effekt. Det er spilt inn på to dager. En rolig dag, og en med røffere sjø, røper Kiarostami.

Fotografiets innflytelse

Du har laget en poetisk film om veier også. Der du blant annet gir oss denne formuleringen å tygge på: «Jeg visste at jeg en gang skulle gå den veien. I dag forsto jeg at det var i går.» Var den filmen et bestillingsverk?

– Både og. Jeg var i gang med å lage Roads, og mens jeg gjorde det, ble jeg bedt om å lage en film om fred. Dette var på en tid da det igjen var snakk om invasjon av Irak. Jeg bestemte meg da for å tilpasse filmen til dette oppdraget, sier han og forklarer:

Ordet «vei» på farsi har ulike konotasjoner, forteller han.

– Det åpner for flere betydninger. Du kan velge denne veien, eller denne, eller en sti… Den åpenheten ser man i filmen. At så stor del av den består av stillbilder, henger sammen med at jeg i lang tid har fotografert. Jeg vil ikke at mine tusenvis av bilder bare skal bli liggende i en skuff, derfor bruker jeg dem noen ganger i filmer, sier han.

Kiarostami forteller at han ofte velger temaer som han fotograferer. Etter Roads, var det Windows. Tematikken rommer den samme tvetydigheten: Et vindu kan man se inn av, eller ut gjennom, mot framtida, og det som er bortenfor.

Filmens universelle språk

Hva er ditt drømmepublikum?

– Alle og enhver! Noen ganger orker ikke naboene mine å se mine filmer, men folk fra Guatemala eller andre fjerne land er entusiastiske. Derfor sier jeg at jeg litt etter litt kommer nærmere meg selv. Jeg tenker ikke så mye på hvem som skal se filmene. Vi lager dem først. Så ser vi hvem som liker dem. Dermed kommer jeg nærmere mitt eget hjerte, min egen personlighet. De som heller vil ha en film som forteller en grei historie, kan se på TV.

På hvilken måte kan man merke på filmene dine at du er fra Iran?

– Hvis de ikke ser det i filmene mine, viser jeg passet, sier han, litt provosert, men fortsetter:

– Jeg lager film for mennesket generelt. Alle i verden, uavhengig av geografi kan oppleve mine filmer. Slik føler jeg det. Nasjonalitet overlater vi til passkontroll og politikontor. Jeg ser film, og får det jeg får. Ser jeg en film laget av noen fra orienten, legger jeg kanskje først merke til at de har annerledes øyne, eller snakker annerledes, men når jeg forlater kinoen, er det hvorvidt jeg er blitt forbundet med karakterene i filmen som teller.

Betyr det at du kan være hvor som helst og lage film?

– Ja, jeg har gjort det flere ganger – i Italia uten å kunne italiensk, i Japan uten å kunne japansk og heller ikke kjenne til deres kultur, bortsett fra at jeg lærte at de ikke går inn i huset med sko på. Jeg lager min neste film i Kina. Du behøver ikke kjenne en kultur for å lage film der. Hvis et kunstverk er dypt nok, kan du trenge inn i det selv om du ikke kjenner språket, og nasjonaliteten blir uinteressant. Viktige saker går under overflaten. Det er det som er under, som forbinder oss, sier Kiarostami.