– Trodde aldri jeg ville klare å lage film igjen

– Trodde aldri jeg ville klare å lage film igjen

– Etter «Uskyld» hadde jeg en tid med tvil og uro. Jeg tenkte da at jeg var i utakt med andre, og at jeg aldri igjen ville klare å lage film, forteller Sara Johnsen, kinoaktuell med «Rosemari».

Det rørende og morsomme dramaet Rosemari handler om livets rosedans, på blader, stilker og torner, ledet an av en tenårings røtter og føtter på leiting nedover og bortover. Sara Johnsens fjerde langfilm handler om «Rosemari» (Ruby Dagnall), forlatt ved fødselen, men funnet av bruden «Unn Tove» (Tuva Novotny). 16 år etter møtes de igjen.

– Jeg vet ikke hvor ideen kom fra, men jeg har lenge vært opptatt av forestillingen om foreldre, altså ideen om hva opphav betyr for oss mennesker og hvorfor biologisk tilknytning oppleves så nødvendig for noen og ikke viktig for andre, sier Johnsen.

– Til slutt begynte jeg å løpe

Årene siden Uskyld (2012) har vært krevende.

– Da vi søkte pakkefinansiering var det med både Rosemari og Uskyld, så det var avtalt at det var den jeg skulle jobbe med. Men det var vanskelig å begynne. Etter Uskyld hadde jeg en tid med tvil og uro. Jeg er og var veldig stolt av den filmen, men den ble sett av under 20 000 og tatt av etter rekordkort tid på kino. Det kjentes som om enormt mye arbeid bare var forgjeves, for selv om den var i Toronto og fikk mange topp kritikker, fikk den også virkelig slakt i Morgenbladet og Dagbladet.

– Jeg synes at vi hadde fått til så mye og nye måter å fortelle på, som man ikke hadde sett i norsk film før, men jeg skjønte jo at ikke alle var enige. Da en veldig anerkjent mannlig kollega sa han synes den hadde «ræva» foto, kjente jeg at jeg ble syk i hjertet, for jeg er fortsatt i stuss over hvor mye fantastisk foto det er i den filmen og alt vi fikk til. Jeg tenkte da at jeg var i utakt med andre, og at jeg aldri igjen ville klare å lage film. Men jeg klamret meg til skrivebordet, skrev nye versjoner, gjorde om, tenkte og skrev på nytt, gikk i terapi, og så til slutt begynte jeg å løpe.

Sara 1 - versjon 2
Alle portrett-fotos: Carsten Aniksdal

Rosemari er en co-produksjon.

– Vi fikk jo under halvparten av NFI gjennom pakkefinansiering, så det var en god del å skaffe utenom. Det er jo både tyske og danske penger, The Match Factory og Nimbus, samt Nordisk Film & TV Fond og Eurimages. Manuskriptet var populært og produsenten var flink og respektert. Det var mye logistikk, og en del forsvinner jo i administrasjon i de ulike landene, men samtidig var det noe vi fikk også: ikke bare penger, men også tysk profesjonalitet og ryddighet. Jeg synes det har vært vanskelig å reise så mye, både under produksjon og i etterarbeid, men jeg har møtt mange fine folk.

Talentet Ruby Dagnall

Spillefilmdebutant Ruby Dagnall gjør en formidabel innsats som «Rosemari».

– Vi brukte faktisk to år på å caste «Rosemari». Alle sa det skulle være så lett å finne ei jente i den alderen, men vi fant henne ikke. Så laget Halfdan Ullman Tøndel, min regisassistent, en link for prosjektet, og hun sendte inn et bilde. Like etter dukket hun opp på en casting Stella hadde på Nesodden. Egentlig var hun for pen, for «Rosemari» skulle være litt rar, men jeg ville møte henne likevel. Hun var så fin i kamera og så talentfull at jeg heller skrev litt om på karakteren «Rosemari», og gjorde henne litt mer androgyn enn i opprinnelig manus.

Sara og skuespillerne - versjon 2
Dagnall, Johnsen og Novotny.

Johnsen og Dagnall forberedte seg over lang tid før innspillingen.

– Vi hadde lang øvetid, var sammen og gjorde ting, trente sammen, boksing og annet. Jeg snakket mye om det å bringe fram ekte følelser ved hjelp av minnet, og at film handler om å fange sanne øyeblikk. Samtidig er hun et supertalent, hun bare har det i seg, og jeg er ganske god til å se hvis noen jukser foran kamera. Hvis hun prøvde å gjøre seg til eller ble kamera bevisst, fikk hun litt kjeft, og så var hun konsentrert igjen. Det handler jo aller mest om å kunne konsentrere seg og være fri samtidig. Ruby er god på det, alle hennes reaksjoner er ekte. Hun fikk ikke lov til å tenke på hvordan hun så ut.

Ellers spiller Tuva Novotny og Laila Goody de største rollene.

– Tuva har god timing, og er kvikk på en måte som jeg synes kler filmen. Og hun er veldig lidenskapelig, eller god til å spille lidenskap. «Unn Tove» måtte være en sånn både søt og alvorlig type, for jeg ville at filmen også skulle være morsom. Jeg ville ha med meg Tuva fordi jeg har villet jobbe med henne lenge. Jeg er særlig fan av hennes innsats i Smala Sussie. Jeg synes at Tuva er veldig presis i uttrykket, det kommer fort og tydelig det som kommer, og det kler denne historien. Laila Goody er veldig morsom. Hun er også god på timing og har en sterk utstråling. Jeg tenkte på henne da jeg skrev «Hilde»-karakteren, at hun kunne klare å gjøre det på en fin måte. Jeg var jo imponert av henne fra før av, men hadde aldri jobbet sammen med henne før. Begge to liker å jobbe med karakterer og å arbeide. Jeg synes begge klarer å snakke, være uenige og elske hverandre på en måte som kler denne historien. De er to damer fra Hønefoss som jobber sammen og er bestevenner. Det klarer Tuva og Laila lett å leve seg inn i.

Kinofilm - versjon 2
Johnsen med Helene Louvart under opptak.

Kamera og klipp

Johnsen jobbet denne gang med en fransk filmfotograf.

– Det mest spesielle var å arbeide med fotograf Helene Louvart. Jeg så en film hun hadde laget og likte lyset og framingen så godt, så tok vi mot til oss og kontaktet henne. Hun likte manuskriptet veldig godt og ble med. Vi brukte først tre dager til å snakke om lys. Jeg synes så mange filmer liksom har et lag av lakk utenpå bildet, at det er for lite «grain» og at alt ser ut som reklame. Rosemari skulle ha naturlig lys, men samtidig være varm og vakker og minne om en 16 mm film. Det er sikkert ultra gammeldags, men jeg ville ha en følelse av at man kunne stikke hånda inn i bildene, at de ikke skulle være glatte. Vi jobbet ganske lett med et lite kamera, lillesøstera til Arri Alexa, og mye håndholdt. Det var første gang jeg arbeidet digitalt, men det var det samme som film, egentlig. Vi arbeidet mykt på en måte, og åpent. Helene er det mest inspirerende filmmennesket jeg har møtt. Hun er ikke jålete og veldig glad i film på en inkluderende måte. Hun var utrolig lojal mot meg, og alltid villig til å finne en ny løsning. Og så er hun en perfeksjonist. Alt føltes viktig. Hun inspirerte meg.

Det var ikke noen særlige utfordringer i etterarbeidet, og manuskriptet er fulgt i stor grad i den endelige klippen.

– Jeg klipper jo med Zaklina, og heldigvis har vi gjort det før, og denne gangen koste vi oss ganske mye. Vi liker å klippe dialog, og vi liker å svinge i det emosjonelle. Filmen etterstreber at man som publikum skal gå fra gråt til latter. Den ønsker å være rørende, men samtidig morsom. Jeg ønsket å jobbe med dialog denne gangen og la dialogen bære mye av humoren. Livet er jo mye sånn synes jeg, både morsomt og trist samtidig.

Alt Sara Johnsen - versjon 2

Kvinner og kulturpenger

Johnsen tror filmen særlig vil treffe kvinner.

– Filmen er kanskje mest for damer fra 16 til 85. Vi har jo hatt en del visninger hvor menn også liker den godt, men jeg vil nok si at den passer best for folk som ikke må ha action og slåssing på kino. Kanskje den også er for lett for noen, den er jo ikke noe mesterverk eller sånn «sitte med armene i kors og lure på hva den egentlig handler om»-film eller en «klaffer den med egen livsoppfatning»-film. Den handler om å lete etter en mamma, om kjærlighet og lidenskap, dumme valg, konsekvenser, hemmeligheter og forestillinger om opphav. Det er en alvorlig historie fortalt på en tøysete måte, men den rommer mening og statements, det håper jeg.

Hun håper mange vil gå for å se den på kino.

– Ja. 200 000 nordmenn over hele landet.

Johnsen mener det er noe eget ved kinoopplevelsen.

– At folk sitter sammen med fremmede i en sal og ser den samme historien, og kan reagere forskjellig på en felles opplevelse av noens fremstilling av virkeligheten, det er en verdifull og viktig egenskap ved filmen. Det er en super erfaring både for barn og voksne, men derfor er også mangfold viktig, for folk skal ikke bare kunne se én type historier.

Hun er opptatt av at det norske filmmiljøet må tåle en åpenhet hvor folk tør si fra.

– Det er viktig å snakke om hva det innebærer at filmpenger er kulturpenger. Jeg tror det er bra om norsk film har mange aktører, og ikke bare få og store som med ett eier alle ledd, fra produksjon, distribusjon og til slutt kinoene. Vi må heller ikke få et miljø hvor folk ikke tør si hva de mener av redsel for å bli straffet, enten av de som bevilger eller av de med makt i markedet. Så lenge filmpenger kommer som kulturpenger, er det forbudt for de som har makt å la seg korrumpere av makten de innehar.

– Trodde aldri jeg ville klare å lage film igjen

– Trodde aldri jeg ville klare å lage film igjen

– Etter «Uskyld» hadde jeg en tid med tvil og uro. Jeg tenkte da at jeg var i utakt med andre, og at jeg aldri igjen ville klare å lage film, forteller Sara Johnsen, kinoaktuell med «Rosemari».

Det rørende og morsomme dramaet Rosemari handler om livets rosedans, på blader, stilker og torner, ledet an av en tenårings røtter og føtter på leiting nedover og bortover. Sara Johnsens fjerde langfilm handler om «Rosemari» (Ruby Dagnall), forlatt ved fødselen, men funnet av bruden «Unn Tove» (Tuva Novotny). 16 år etter møtes de igjen.

– Jeg vet ikke hvor ideen kom fra, men jeg har lenge vært opptatt av forestillingen om foreldre, altså ideen om hva opphav betyr for oss mennesker og hvorfor biologisk tilknytning oppleves så nødvendig for noen og ikke viktig for andre, sier Johnsen.

– Til slutt begynte jeg å løpe

Årene siden Uskyld (2012) har vært krevende.

– Da vi søkte pakkefinansiering var det med både Rosemari og Uskyld, så det var avtalt at det var den jeg skulle jobbe med. Men det var vanskelig å begynne. Etter Uskyld hadde jeg en tid med tvil og uro. Jeg er og var veldig stolt av den filmen, men den ble sett av under 20 000 og tatt av etter rekordkort tid på kino. Det kjentes som om enormt mye arbeid bare var forgjeves, for selv om den var i Toronto og fikk mange topp kritikker, fikk den også virkelig slakt i Morgenbladet og Dagbladet.

– Jeg synes at vi hadde fått til så mye og nye måter å fortelle på, som man ikke hadde sett i norsk film før, men jeg skjønte jo at ikke alle var enige. Da en veldig anerkjent mannlig kollega sa han synes den hadde «ræva» foto, kjente jeg at jeg ble syk i hjertet, for jeg er fortsatt i stuss over hvor mye fantastisk foto det er i den filmen og alt vi fikk til. Jeg tenkte da at jeg var i utakt med andre, og at jeg aldri igjen ville klare å lage film. Men jeg klamret meg til skrivebordet, skrev nye versjoner, gjorde om, tenkte og skrev på nytt, gikk i terapi, og så til slutt begynte jeg å løpe.

Sara 1 - versjon 2
Alle portrett-fotos: Carsten Aniksdal

Rosemari er en co-produksjon.

– Vi fikk jo under halvparten av NFI gjennom pakkefinansiering, så det var en god del å skaffe utenom. Det er jo både tyske og danske penger, The Match Factory og Nimbus, samt Nordisk Film & TV Fond og Eurimages. Manuskriptet var populært og produsenten var flink og respektert. Det var mye logistikk, og en del forsvinner jo i administrasjon i de ulike landene, men samtidig var det noe vi fikk også: ikke bare penger, men også tysk profesjonalitet og ryddighet. Jeg synes det har vært vanskelig å reise så mye, både under produksjon og i etterarbeid, men jeg har møtt mange fine folk.

Talentet Ruby Dagnall

Spillefilmdebutant Ruby Dagnall gjør en formidabel innsats som «Rosemari».

– Vi brukte faktisk to år på å caste «Rosemari». Alle sa det skulle være så lett å finne ei jente i den alderen, men vi fant henne ikke. Så laget Halfdan Ullman Tøndel, min regisassistent, en link for prosjektet, og hun sendte inn et bilde. Like etter dukket hun opp på en casting Stella hadde på Nesodden. Egentlig var hun for pen, for «Rosemari» skulle være litt rar, men jeg ville møte henne likevel. Hun var så fin i kamera og så talentfull at jeg heller skrev litt om på karakteren «Rosemari», og gjorde henne litt mer androgyn enn i opprinnelig manus.

Sara og skuespillerne - versjon 2
Dagnall, Johnsen og Novotny.

Johnsen og Dagnall forberedte seg over lang tid før innspillingen.

– Vi hadde lang øvetid, var sammen og gjorde ting, trente sammen, boksing og annet. Jeg snakket mye om det å bringe fram ekte følelser ved hjelp av minnet, og at film handler om å fange sanne øyeblikk. Samtidig er hun et supertalent, hun bare har det i seg, og jeg er ganske god til å se hvis noen jukser foran kamera. Hvis hun prøvde å gjøre seg til eller ble kamera bevisst, fikk hun litt kjeft, og så var hun konsentrert igjen. Det handler jo aller mest om å kunne konsentrere seg og være fri samtidig. Ruby er god på det, alle hennes reaksjoner er ekte. Hun fikk ikke lov til å tenke på hvordan hun så ut.

Ellers spiller Tuva Novotny og Laila Goody de største rollene.

– Tuva har god timing, og er kvikk på en måte som jeg synes kler filmen. Og hun er veldig lidenskapelig, eller god til å spille lidenskap. «Unn Tove» måtte være en sånn både søt og alvorlig type, for jeg ville at filmen også skulle være morsom. Jeg ville ha med meg Tuva fordi jeg har villet jobbe med henne lenge. Jeg er særlig fan av hennes innsats i Smala Sussie. Jeg synes at Tuva er veldig presis i uttrykket, det kommer fort og tydelig det som kommer, og det kler denne historien. Laila Goody er veldig morsom. Hun er også god på timing og har en sterk utstråling. Jeg tenkte på henne da jeg skrev «Hilde»-karakteren, at hun kunne klare å gjøre det på en fin måte. Jeg var jo imponert av henne fra før av, men hadde aldri jobbet sammen med henne før. Begge to liker å jobbe med karakterer og å arbeide. Jeg synes begge klarer å snakke, være uenige og elske hverandre på en måte som kler denne historien. De er to damer fra Hønefoss som jobber sammen og er bestevenner. Det klarer Tuva og Laila lett å leve seg inn i.

Kinofilm - versjon 2
Johnsen med Helene Louvart under opptak.

Kamera og klipp

Johnsen jobbet denne gang med en fransk filmfotograf.

– Det mest spesielle var å arbeide med fotograf Helene Louvart. Jeg så en film hun hadde laget og likte lyset og framingen så godt, så tok vi mot til oss og kontaktet henne. Hun likte manuskriptet veldig godt og ble med. Vi brukte først tre dager til å snakke om lys. Jeg synes så mange filmer liksom har et lag av lakk utenpå bildet, at det er for lite «grain» og at alt ser ut som reklame. Rosemari skulle ha naturlig lys, men samtidig være varm og vakker og minne om en 16 mm film. Det er sikkert ultra gammeldags, men jeg ville ha en følelse av at man kunne stikke hånda inn i bildene, at de ikke skulle være glatte. Vi jobbet ganske lett med et lite kamera, lillesøstera til Arri Alexa, og mye håndholdt. Det var første gang jeg arbeidet digitalt, men det var det samme som film, egentlig. Vi arbeidet mykt på en måte, og åpent. Helene er det mest inspirerende filmmennesket jeg har møtt. Hun er ikke jålete og veldig glad i film på en inkluderende måte. Hun var utrolig lojal mot meg, og alltid villig til å finne en ny løsning. Og så er hun en perfeksjonist. Alt føltes viktig. Hun inspirerte meg.

Det var ikke noen særlige utfordringer i etterarbeidet, og manuskriptet er fulgt i stor grad i den endelige klippen.

– Jeg klipper jo med Zaklina, og heldigvis har vi gjort det før, og denne gangen koste vi oss ganske mye. Vi liker å klippe dialog, og vi liker å svinge i det emosjonelle. Filmen etterstreber at man som publikum skal gå fra gråt til latter. Den ønsker å være rørende, men samtidig morsom. Jeg ønsket å jobbe med dialog denne gangen og la dialogen bære mye av humoren. Livet er jo mye sånn synes jeg, både morsomt og trist samtidig.

Alt Sara Johnsen - versjon 2

Kvinner og kulturpenger

Johnsen tror filmen særlig vil treffe kvinner.

– Filmen er kanskje mest for damer fra 16 til 85. Vi har jo hatt en del visninger hvor menn også liker den godt, men jeg vil nok si at den passer best for folk som ikke må ha action og slåssing på kino. Kanskje den også er for lett for noen, den er jo ikke noe mesterverk eller sånn «sitte med armene i kors og lure på hva den egentlig handler om»-film eller en «klaffer den med egen livsoppfatning»-film. Den handler om å lete etter en mamma, om kjærlighet og lidenskap, dumme valg, konsekvenser, hemmeligheter og forestillinger om opphav. Det er en alvorlig historie fortalt på en tøysete måte, men den rommer mening og statements, det håper jeg.

Hun håper mange vil gå for å se den på kino.

– Ja. 200 000 nordmenn over hele landet.

Johnsen mener det er noe eget ved kinoopplevelsen.

– At folk sitter sammen med fremmede i en sal og ser den samme historien, og kan reagere forskjellig på en felles opplevelse av noens fremstilling av virkeligheten, det er en verdifull og viktig egenskap ved filmen. Det er en super erfaring både for barn og voksne, men derfor er også mangfold viktig, for folk skal ikke bare kunne se én type historier.

Hun er opptatt av at det norske filmmiljøet må tåle en åpenhet hvor folk tør si fra.

– Det er viktig å snakke om hva det innebærer at filmpenger er kulturpenger. Jeg tror det er bra om norsk film har mange aktører, og ikke bare få og store som med ett eier alle ledd, fra produksjon, distribusjon og til slutt kinoene. Vi må heller ikke få et miljø hvor folk ikke tør si hva de mener av redsel for å bli straffet, enten av de som bevilger eller av de med makt i markedet. Så lenge filmpenger kommer som kulturpenger, er det forbudt for de som har makt å la seg korrumpere av makten de innehar.

MENY