Foto: Oda Berby

Ellen Dorrit Petersen var eneste norske skuespillerprofilen som deltok i det offisielle programmet under årets Berlinale – og da med en sentral rolle i den danske filmen Shelley. Siden har filmen fått gjennomgående god mottakelse på en rekke andre festivaler, og den inngår i en ny og spennende utforsking av horrorsjangeren i dansk film. Da Rushprint intervjuet produsenten Jakob Jarek for en tid tilbake, påpekte han hvordan en ny generasjon norske regissørers vilje til å utforske sjangerfilm, deriblant Tommy Wirkola og Patrik Syversen, hadde inspirert flere i den nye generasjonen med danske regissører. Petersen, som valfartet en periode mellom filmsettene på Villmark 2 og Shelley, opplevde også at den norske sjangerviljen hadde gjort inntrykk.

– De var opptatt av at det skjedde mye nytt og innovativt i norsk film. Jarek og regissøren Ali Abbasi hadde sett meg i Blind, og så noe de mente kunne passe til det introspektive dramaet i Shelley. Det er jo også en horrorfilm, men spilles mer som et tradisjonelt drama enn Villmark 2.

Inadvendt horror

Shelley er solgt til en rekke land, deriblant Norge, der den får premiere til høsten. Det fremste danske filmtidsskriftet Ekko beskriver filmen som ”enormt stilbevisst”: ”Shelley er en billedmæssigt stor oplevelse, hvor fotograferne Sturla Brandth Grøvlen og Nadim Carlsen virkelig gør et gys ud af fortællingen om en rumænsk kvinde, der skal være hushjælp i en biodynamisk familie uden for lands lov og ret”. Petersen spiller kvinnen som ikke kan få barn, og beskriver det som et kammerdrama som begynner som et nært, menneskelig drama mellom tre personer.

– Paret overtaler den rumenske hushjelpen til å være surrogatmor. Abbasi, regissøren, har gitt uttrykk for at han er veldig opptatt av moralske og politiske spørsmål, med utgangspunkt i det mellommenneskelige. Men som han sier: om han lager filmer med kun det som utgangspunkt, så orker ikke folk å forholde seg til det. Men om han pakker det inn i en grøsser, så opplever de det på en annen måte.

Villmark 2 følger en mer klassisk oppskrift, forteller Petersen, med en veldig fysisk jakt i klimakset. Første delen av Shelley er et mer inadvendt drama.

– Første delen av filmen var som å spille i et rent drama. Andre delen filmet vi to måneder senere, fordi vi skulle ha et skifte i årstiden. Det interessante er at manus ikke var ferdig skrevet under opptakene til første delen, og det var først etter at de hadde klippet den at andre biten falt på plass i manusskrivingen. Andre delen hadde mye større preg av å være grøsser, og det var underlig å komme tilbake til opptakene og måtte forholde seg ”klassisk” til den frykten som det skulle spilles på. Nå som jeg har sett filmen, er det godt å fastslå at de har lykkes med å skape dette ubehaget som er så viktig for filmen.

Frykt i skrekkfilm handler mye om stemning, lydeffekter, lys og skygge, og ikke minst ansikter. Intet kan speile frykt som et nærbilde av et ansikt. Men det krevde en litt annen spillestil.

– Ja, det gjorde det. Under opptakene på Villmark 2 var vi opptatt av at man skulle uttrykke ren frykt og desperasjon. Det var utfordrende, og også veldig teknisk og fysisk. Shelley foregår mer på et indre plan. Det handler mer om et ubehag, noe grunnleggende urovekkende.

Beskjedne nordboere

Under årets Berlinale i februar medvirket Petersen på Northern Lights, som er ment å introdusere nordiske skuespillere for den internasjonale bransjen av særlig rollebesettere. Som de fleste norske filmskuespillere har Petersen hatt en agent en god stund allerede, Lene Sehested i Panorama i Danmark. Gjennom henne har Petersen fått et nettverk som gir muligheter hun før ikke hadde.

– Rollebesettere skal selvsagt vite hvem du er, hvordan du ser ut og hvilke filmer du har spilt i. Men de går veldig spesifikt og konkret til verks når de først har deg inne i systemet. Da må du være forberedt på å dra til USA på to måneders varsel. Å delta på Northern Lights gjorde at jeg fikk treffe rollebesettere jeg ikke har møtt før. Vanligvis handler festivaler for filmbransjen om at produsenter møtes for å ”bytte penger”. Skuespillerne har ingen slike arenaer. Det finnes en i Irland, som heter Subtitle festival i Kilkenny, som nesten utelukkende er for rollebesettere og skuespillere. Jeg var der i 2014 og syntes det var veldig givende. Det er en unik mulighet til å bli kjent med hverandre på.

Norske skuespillere er kanskje ikke helt komfortable med å vise seg fram. Den tradisjonelle norske væremåten er gjerne mer smålåten og skeptisk til den glamorøse delen av filmsfæren, erkjenner Petersen.

– Jeg husker jeg var i USA og møtte noen bransjeaktører der. Jeg ville snakke bare om jobb, men de var først og fremst interessert i å snakke om meg. Jeg tenkte umiddelbart at det var et kjedelig tema, men det var ikke poenget. De er vant til at man viser hvem man er, og vil vite hvem du er, og da kan du ikke bare gjemme deg bak en profesjonell fasade. De vil vite om du er omgjengelig og trivelig, for å få en følelse av hvordan du er å jobbe med. Vi er på ene siden veldig uformelle i Norge i forhold til for eksempel å pynte oss, samtidig som vi ikke liker å snakke om oss selv.

Det unike med film

De fleste skuespillere er noen slags nomader som følger prosjektene, og det kan fort bli en rotløs tilværelse. Innen teatret har man gjerne noe mer fysisk konkret, som en institusjon, et profesjonelt hjem. Petersen savner ikke nødvendigvis det.

– Jeg har forsøkt alle tre måtene: først var det bare teater, så ble det en kombinasjon, ikke minst fordi jeg også fikk familie. Jeg følte derfor at jeg måtte velge, og da er det blitt film og familie jeg brenner mest for akkurat nå. Det er klart at det fine med teatret er blant annet at man har noe mer konkret å gå til, et kollegium og et teater. Men jeg tror at mange skuespillere er som meg, vi er litt nomader, vi liker å oppleve nye ting og komme inn i nye konstellasjoner med nye mennesker.

I teatret får man en utløsning når man står på scenen, man slipper den ventingen som jo er så dominerende på et filmsett. Petersen kan iblant savne det. Men filmen har noe som teatret ikke har:

– Når først kamera begynner å rulle på et filmsett, er det det beste stedet i å være i verden. Helt fantastisk. Jeg synes det er vanskelig å beskrive det, men det har å gjøre med konsentrasjonen. På en teaterscene er det flere forstyrrelser, blant annet fra publikum, men den konsentrasjonen på et filmsett, og særlig når man skyter på den tradisjonelle måten, med filmkamera, den er helt spesiell. Det blir faktisk litt slappere med videokamera, for man vet at man alltids kan ta en ny tagning. Men dette tar man nå igjen fordi budsjettene blir knappere, og dermed også tiden. Så presset er der fremdeles.

– Vi trenger sårt gode manus

Det at du nå jobber i hele Norden gjør jo noe med tilfanget av roller for din del. Det åpner seg muligheter som før kanskje ikke var der?

– Jeg er veldig glad for det – og spent på det. Vi hadde jo nylig den diskusjonen om de mest kjente nordiske skuespillerne ”tar fra” de norske skuespillerne roller. Ulempen for norske skuespillere er jo at svenskene og danskene ikke forstår så godt hva vi sier. For noen er ikke en språkovergang til svensk eller dansk så enkelt, det kan påvirke måten du leverer på. Dermed blir veien til de største rollene mer utfordrende for oss. På Shelley foregår en god del av handlingen på engelsk, og det tror jeg var en fordel for meg.

Det norsk film trenger mer enn noensinne, er gode manusforfattere, mener Petersen. Der ligger også nøkkelen til å skape de gode rollene for kvinnelige skuespillere som alle etterspør.

– Når jeg treffer unge filmfolk som står på terskelen til å bestemme seg for hvilken retning de vil gå, manus, regi eller noe annet, så oppfordrer jeg dem gjerne til å satse på manus. For vi trenger så sårt gode manus. Det er noen regissører i Norge som behersker både regi og manus, men de fleste gjør ikke det. Mange regissører har ikke nødvendigvis mer enn et par filmer i seg, og de derfor trenger dyktige manusforfattere som kan hjelpe de videre.

Norsk film er på vei inn i en periode med episke fortellinger som portretterer sterke menn, fra Birkebeinerne til Baalsrud og Amundsen. Petersen håper at det storslåtte også skal åpne seg for kvinnene.

– Jeg undrer meg over at det ikke har dukket opp flere store roller med kvinnelige, historiske skikkelser. Nylig gikk jo den britiske filmen om Sufragettene på kino. Hvorfor skapes det ikke den typen roller i norsk film og tv-drama? Mange kvinner gjorde usedvanlige ting under Annen verdenskrig, men vi har fortsatt et ensidig fokus på mannfolkenes heltegjerninger. Dette håper jeg vi kan gjøre noe med.

Dette intervjuet ble gjort i kjølvannet av Berlinalen i februar.