Abbas Kiarostami – en av de aller største

Abbas Kiarostami – en av de aller største

Abbas Kiarostami er gått bort, i en alder av bare 76 år. Som våre intervjuer med ham viser, så var han en kosmopolitt som nektet å la seg jage av presteskapet i hjemlandet.

Foto av Marianne Lystrup, fra vårt siste intervju med ham.

I går kveld kom nyheten om at en av verdensfilmens virkelige store filmkunstnere, Abbas Kiarostami er gått bort, i en alder av bare 76 år. Han hadde tidligere i år fått påvist kreft og var under behandling.

Med dette har en av de ”siste store” gått bort, en filmskaper som var beundret over en hel verden, og som etter hvert også skulle lage film over hele verden.

Vi i Rushprint gjorde flere intervjuer med ham, sist gang i 2014 da Marianne Lystrup møtte ham i Iran. Da hadde han nettopp vært nødt til å avlyse en planlagt filminnspilling i Kina fordi han hadde havnet i unåde hos iranske myndigheter. Årsaken var helt enkelt at han under et seminar i USA hadde omtalt krigen mellom Iran og Irak på 80-tallet for ”meningsløs”.

Men selv om Kiarostami merket sensuren fra presteskapet i Iran, insisterte han på å lage filmer med base i hjemlandet, i motsetning til så mange av de som gikk i skole hos ham (for eksempel Jafar Panahi og Mohsen Makhmalbaf).

Som Jon Inge Faldalen bemerket under sitt intervju med Kiarostami fra 2006 er det mange -ismer som er forsøkt klistret på Kiarostamis filmverk – som iransk neorealisme, poetisk realisme, humanisme og modernisme: ”Men filmografien er altfor mangfoldig og flersidig til noen entydig båssetting. Den rommer blant annet impresjonistiske eksperimenter i svarthvitt (Breaktime, 1972) og farger (Colours, 1975), absurd Tati-komikk (Solution No. 1, 1978), neorealistisk spenningsfilm (The Wedding Suit, 1976 og Hvor er min venns hjem?, 1987), metamettet selvrefleksjon (Og livet går videre, 1992 og Through the Olive Trees, 1994) og modernistiske kontemplasjonsøvelser (Sleepers, 2001 og Five, 2003)”

Kiarostami hadde følgende å si om seg selv som filmskaper:

– Noen sier jeg er realistisk, mens andre sier jeg ikke er det i det hele tatt. Jeg bare lager filmene mine, og bryr meg egentlig ikke. Men jeg mener at jeg ikke er en realistisk filmskaper. Jeg vet at jeg i en spesiell tidsperiode likte italiensk neorealisme, men jeg kopierte aldri disse tingene. Jeg kopierte ting fra livet. Jeg vet også jeg noen ganger blir kalt modernist, som da jeg fjernet point-of-view i Ten, eller i Five, hvor jeg bruker bare én tagning. Jeg er ikke egentlig noen særlig fan av de klassiske reglene for filmskaping, og man må la modernismen komme til seg.

Til de som ikke kjente til filmene hans, hadde han denne anbefalingen:

– Jeg foreslår at man ser filmene fra den første – og fortsetter til den siste. Film etter film har stilen forandret seg gradvis, og jeg er forandret, jeg óg. Men hvis man skal se bare én film, forslår jeg Close-Up. Den forandret meg som regissør fordi den var så uforutsigbar. I løpet av kun tre dager bestemte jeg meg for å lage denne filmen, og under innspillingen skrev jeg om natten hva vi skulle skyte neste dag. Dette var en veldig spesiell arbeidsmåte.

Relaterte saker:

Kunsten å være Abbas Kiarostami

– Jeg foretrekker å jobbe i Iran

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Abbas Kiarostami – en av de aller største

Abbas Kiarostami – en av de aller største

Abbas Kiarostami er gått bort, i en alder av bare 76 år. Som våre intervjuer med ham viser, så var han en kosmopolitt som nektet å la seg jage av presteskapet i hjemlandet.

Foto av Marianne Lystrup, fra vårt siste intervju med ham.

I går kveld kom nyheten om at en av verdensfilmens virkelige store filmkunstnere, Abbas Kiarostami er gått bort, i en alder av bare 76 år. Han hadde tidligere i år fått påvist kreft og var under behandling.

Med dette har en av de ”siste store” gått bort, en filmskaper som var beundret over en hel verden, og som etter hvert også skulle lage film over hele verden.

Vi i Rushprint gjorde flere intervjuer med ham, sist gang i 2014 da Marianne Lystrup møtte ham i Iran. Da hadde han nettopp vært nødt til å avlyse en planlagt filminnspilling i Kina fordi han hadde havnet i unåde hos iranske myndigheter. Årsaken var helt enkelt at han under et seminar i USA hadde omtalt krigen mellom Iran og Irak på 80-tallet for ”meningsløs”.

Men selv om Kiarostami merket sensuren fra presteskapet i Iran, insisterte han på å lage filmer med base i hjemlandet, i motsetning til så mange av de som gikk i skole hos ham (for eksempel Jafar Panahi og Mohsen Makhmalbaf).

Som Jon Inge Faldalen bemerket under sitt intervju med Kiarostami fra 2006 er det mange -ismer som er forsøkt klistret på Kiarostamis filmverk – som iransk neorealisme, poetisk realisme, humanisme og modernisme: ”Men filmografien er altfor mangfoldig og flersidig til noen entydig båssetting. Den rommer blant annet impresjonistiske eksperimenter i svarthvitt (Breaktime, 1972) og farger (Colours, 1975), absurd Tati-komikk (Solution No. 1, 1978), neorealistisk spenningsfilm (The Wedding Suit, 1976 og Hvor er min venns hjem?, 1987), metamettet selvrefleksjon (Og livet går videre, 1992 og Through the Olive Trees, 1994) og modernistiske kontemplasjonsøvelser (Sleepers, 2001 og Five, 2003)”

Kiarostami hadde følgende å si om seg selv som filmskaper:

– Noen sier jeg er realistisk, mens andre sier jeg ikke er det i det hele tatt. Jeg bare lager filmene mine, og bryr meg egentlig ikke. Men jeg mener at jeg ikke er en realistisk filmskaper. Jeg vet at jeg i en spesiell tidsperiode likte italiensk neorealisme, men jeg kopierte aldri disse tingene. Jeg kopierte ting fra livet. Jeg vet også jeg noen ganger blir kalt modernist, som da jeg fjernet point-of-view i Ten, eller i Five, hvor jeg bruker bare én tagning. Jeg er ikke egentlig noen særlig fan av de klassiske reglene for filmskaping, og man må la modernismen komme til seg.

Til de som ikke kjente til filmene hans, hadde han denne anbefalingen:

– Jeg foreslår at man ser filmene fra den første – og fortsetter til den siste. Film etter film har stilen forandret seg gradvis, og jeg er forandret, jeg óg. Men hvis man skal se bare én film, forslår jeg Close-Up. Den forandret meg som regissør fordi den var så uforutsigbar. I løpet av kun tre dager bestemte jeg meg for å lage denne filmen, og under innspillingen skrev jeg om natten hva vi skulle skyte neste dag. Dette var en veldig spesiell arbeidsmåte.

Relaterte saker:

Kunsten å være Abbas Kiarostami

– Jeg foretrekker å jobbe i Iran

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY