Det var på høy tid at en filmskaper av format gikk løs på rockeikonet Iggy Pop.

Jim Jarmusch har lenge vært medlem av den løst definerte klubben av filmkunstnere med en utpreget rock’n roll-sensibilitet. Men han er ingen dokumentarist, selv om Year of the Horse, hans konsertfilm med Neil Young var habil nok. Derfor blir Gimme Danger, som hadde verdenspremiere under Cannesfestivalen i mai, aldri noe nærgående portrett av James Osterberg, alias ”Mr Pop”, som han her også kalles. Vi holdes på en viss avstand, både av Jarmusch sin respektfullhet og hans karakteristiske coole, tilbakelente registil. Men for fansen av det epokegjørende samarbeidet Iggy hadde med The Stooges på 70-tallet, er det likevel mye å glede seg over.

Jarmusch har nemlig fått hentet fram masse filmmateriale som tidligere ikke er blitt vist, opptak gjort av gamle venner, dopdealere og andre som i den kaotiske perioden på 70-tallet utgjorde entouragen rundt Iggy og The Stooges. Filmen starter der, idet bandet holder på å kollapse i 1973, etter en rekke destruktive turneer som forsvant i en tåke av dop.

Å begynne med noe som likner en kollaps, er en overraskende vri, men det er hva som er det bemerkelsesverdige ved Iggy og The Stooges: Deres sorti sammenfalt med et veiskille i kulturen, noe som førte til at de bare vokste i kulturell relevans. Oppløsningen ble deres gjenfødelse. Mens de tidligere bare var ansett for å være skitne utskudd, ble de vurdert som pionerer innen rocken, arvtakere etter Velvet Underground og forløpere til pønken og new wave.

Det er vanskelig i dag å forestille seg hvor sjokkerende Iggy og bandet var ved inngangen til 70-tallet – både for mainstream-Amerika og den politisk korrekte motkulturen på venstresiden. Jarmusch sporer Iggys teatrale, konfronterende scenepersonlighet tilbake til barndommens tv-programmer og filmer, og lar fortekstene dryppe av blod som i en horrorfilm. Men selv om James Osterberg spilte rollen som Iggy, levde han også ut den beinharde rockemyten. Hva dette må ha kostet for Osterberg og hans nærmeste styrer Jarmusch stort sett unna. For dette er ikke en film der privatpersonen James Osterberg slipper til, men der musikken trumfer alt annet. Vi får inngående gjenfortalt hvordan The Stooges ble dannet og den vitale musikkscenen i Ann Arbor, Michigan. Til å ha spilt i et av rockehistoriens mest ville band, framstår musikerne i dag som forbausende kjedelig foran kamera.

Iggy selv er en strålende opplagt forteller som aldri mister sin humoristiske sans. Og når han skal forklare hva som har drevet ham i alle disse årene, er det nettopp forrakten han ble møtt med som fortsatt trigger ham. En gang forsøkte en ungdomsgjeng fra byens beste strøk å velte campingvogna der han bodde med foreldrene, bare fordi de hadde lyst, og det satte sine spor. ”Helt siden den gang har jeg vært ute etter dem”, forteller han med verdens råeste glis.

Look at the pictures! Det var noe tvangsmessig over politikeren Jesse Helms notoriske fordømmelse av Robert Mapplethorpes utfordrende fotokunst i den amerikanske kongressen. Det virker som en evighet siden nå, men filmskaperne starter gjenfortellingen der, i 1989 – med det eksplosive møtet mellom åttitallets kanskje mest kontroversielle kunstner og den moralske panikken bildene hans utløste.

Foranledningen var Mapplethorpes første store utstilling og gjennombrudd i mainstreamsfæren – som han selv aldri fikk oppleve fordi han kort tid i forveien døde av Aids. Det er også noe denne filmen og de medvirkende slår fast uten å blunke: Det var med kunstnerens død at prisene på verkene og hans renommé virkelig skjøt fart, og jo mer Helms ropte ulv (Look at the pictures!), desto raskere steg markedsverdien.

Filmskaperne veksler mellom denne typen inside-informasjon om kunstmarkedet og Mapplethorpes opportunistiske manøvrering gjennom New Yorks kunstverden på 70- og 80-tallet. Han var grenseløst ambisiøs bekrefter familiemedlemmer, samarbeidspartnere og elskere (de to sistnevnte gikk ofte over i hverandre), selv om livsstilen tilsynelatende kunne virke kontraproduktiv. Men i realiteten var hans amoralske liv i New Yorks homsekultur en nøkkel til hans suksess og umulig å skille fra rollen som kunstner.

Dette er noe filmen effektivt får fram, på en ganske nøktern og humoristisk måte. En svakhet er at hans fremste forbundsfelle fra den første perioden i New York, Patti Smith, har nektet å medvirke i filmen. Det blir derfor vanskelig å holde hennes biografiske skildring av samlivet med Mapplethorpe utenfor, om du er blant de som har lest den. Det mangler likevel ikke på vitnesbyrd fra noe som likner den innerste kretsen, og de berører ofte kunstnerens hensynsløse jakt på det perfekte uttrykket. Broren Edward skulle få merke på kroppen hva det innebar, og er den eneste i filmen som viser sterke følelser foran kamera.

Men noen nærhet til Mapplethorpe får vi ikke, han er nærmest et spøkelse som ruver i bakgrunnen gjennom videoopptak og lydopptak. Han introduseres som død når filmen starter, og dukker opp som et gjenferd mot slutten, bare 42 år gammel og døende av Aids.

En helaftens dokumentar gir kanskje for liten plass til å utforske Mapplethorpes fulle betydning som kunstner, særlig når livet han levde krever så stor plass. Jeg savner noe mer om hva Mapplethorpe har betydd som kunstner, noen som kan fortelle meg mer. De kommentarene vi får fra særlig kuratorene er ofte banale, og når vi får servert ny og interessant informasjon (som når familiens prest sammenlikner Mapplethorpes hang til sadomasochisme med de katolske ritualene fra hans oppvekst), går ikke filmskaperne noe dypere i det.

Og noen ganger er en sigar bare en sigar. En av hans svarte modeller forteller en fornøyelig historie om hvordan bildet av ham og en hvit modell ble satt inn i en kontekst som berørte rase og ”hvit frykt” av kritikerne fordi de poserte på en bestemt måte. Men motivet for poseringen viser seg, slik det ofte er, å ha langt mer prosaiske årsaker.

Begge omtalene er hver for seg tidligere publisert i Aftenposten