Det er på tide å se på organiseringen av filmfagene ved HiL og hvordan de kan spille hverandre bedre, skriver Leiv Igor Devold. I dette innlegget argumenterer han for å skape grobunn for samarbeid og en felles visjon som gjør det mulig å se fremover uten at Filmvitenskap legges ned.
I dag møtes avdelingsstyret i ASV fakultetet (avdeling for samfunnsvitenskap) ved Høyskolen i Lillehammer. Skjebnen til filmvitenskapet som fag ved Høyskolen har skapt et stort engasjement i presse, på facebook har over 1000 mennesker på få dager «liket» støttesiden. Det er en tydelig støtte for faget i bransjen og i beslektede akademiske miljøer i Norge.
Som fagansatt ved Høyskolen ved TVF i perioden 2009 – 2014 har jeg deltatt i ulike interne debatter og prosesser rundt organiseringen av filmfagene (filmvitenskap inkludert), og det synes som om det kan være et tidspunkt nå, ikke bare for avdelingsstyret ved AVS men også Høyskolens styre for å ta innover seg konsekvensene av noen valg som er tatt i denne prosessen.
La oss starte ved begynnelsen:
Filmvitenskap har eksistert ved Høyskolen i Lillehammer siden Høyskolen enda het Oppland Distriktshøyskole. Filmvitenskap var fra 1986 et fag på pedagogikkstudiene. Etter hvert flyttet det som var en videreføring av NRKs interne utdannelse også til Høyskolen. Fra 93/94 ble Filmvitenskap samlet med TV-fagene ved HiL. Filmvitenskap og TV-fagene ble lokalisert sammen i et fakultet sammen med andre fag, men det var et tett samarbeid mellom filmvitenskap og TV-studiene. Registudentene ved TV-fag kunne også ta hovedfag på NTNU etter endt studie ved HiL. Programinginiørutdannelsen som også var en del av TV-fagene var en videreføring av den tekniske ingeniørutdannelsen ved NRK. Som student ved TV-regiutdannelsen 2000-2002 dro jeg god nytte av å kunne ha forelesninger både i praktisk TV-fag og i filmvitenskapelig analyse av dokumentarfilm med professorer fra Filmvitenskap. Det ga meg en evne til å reflektere og forstå filmfaget i en kontekst. Ikke minst slapp jeg å finne opp ”hjulet på nytt” – det var jo mange som hadde laget film før meg. Filmvitenskapsforelesningene i dokumentarhistorie var en enorm inspirasjonskilde til mitt eget arbeide, og et levende eksempel på hvordan diversifiserte fagmiljøer samarbeidet og komplementerte hverandre.
Da filmskolen ble opprettet i 1997 eksisterte det altså allerede en TV- og Filmvitenskaplig utdanning ved Høyskolen. På mange måter lå det til rette for at HiL skulle være et flaggskip i den norske film- og TV- utdannelsen, både innenfor teori og praksis. Planlegningsutvalget for filmskolen (Grede-utvalget) påpekte allerede i 1996 at man burde se på samarbeidet mellom TVF (som da besto av Filmvitenskap og TV-fagene) og Filmskolen. Det ble ganske raskt et ønske fra HiLs ledelse at de to skolene (TVF og Filmskolen) skulle samarbeide. Allerede i 2002 uttalte daværende rektor ved HiL Gudmun Moren i evalueringsmandatet til Den norske filmskolen at man skulle se på ”filmskolens organisatoriske plassering ved HiL”. Det ble ikke noen omorganisering da. Men i 2002 ble TVF (TV- og film – fag) opprettet som et eget fakultet med egen dekan ved Høyskolen. Filmvitenskap og TV-fagene samarbeidet fortsatt tett og det var lett å samarbeide i.o.m at man var samlet i en avdeling. Masterutdannelsen som ble opprettet ved TVF for dokumentaristene var i tett samarbeid med det filmvitenskaplige miljøet i fakultetet.
Vinteren 2008 ble det igjen tatt initiativ fra HiLs ledelse om å slå sammen TVF og Filmskolen. Det ble faktisk vedtatt i HiL sitt styre at den nye dekanen ved Filmskolen også skulle være dekan for TV-fagene og det ble nedsatt en arbeidsgruppe ledet av Åge Aaberge som skulle se på mulighetene for sammenslåing mellom TVF og Filmskolen. Det ble da en del motstand mot styrets vedtak om å ansette en felles dekan før arbeidsgruppen hadde kommet til en konklusjon. Dette ble imøtesett av styret og to (ikke en) nye dekaner ble ansatt, en ved Filmskolen og en ved TVF.
På 2000 tallet ble filmskolen evaluert to ganger og i begge evalueringene falt man ned på at Filmskolen ikke burde slås sammen med Fjernsynsfagene eller Filmvitenskap. Man har vært redd for at Filmskolen skulle miste fokus og bli utvannet. Og også Aaberge-utvalget konkluderte med at man på kort sikt ikke skulle slå sammen Filmskolen og TVF. Fordi: 1. Filmskolen er kunstfaglig og (var) fiksjonsrettet, 2. de ulike fagene var på ulikt ”modningsnivå” og 3. det var ikke fysisk lagt til rette for en sammenslåing (infrastrukturmessig).
Men Aaberge-utvalget la frem en visjon hvor det ble foreslått å opprette en ”Den norske TV-skolen” som skulle samarbeide med Filmskolen i et kortere perspektiv, med ønske om at det to skolene i et lengre perspektiv skulle slås sammen til den norske Film- og TV-skolen. Rundt 2011 ble det også forsøkt å opprette et Innlandsuniversitet (sammenslåing av Høyskolene på Hamar, Lillehammer og Gjøvik). Det bla da lansert et forslag om et eget institutt eller fakultet med de tre fagretningene Filmvitenskap, TV-fag og Filmskolen samlet i et institutt, som skulle være et flaggskip for filmutdannelsen i Norge. Det var mange flotte ord.
Det oppsto en debatt om forskjellen på kunst, håndtverk og akademia. En debatt som er interessant, men som ikke helt tok inn over seg det vesentlige faktum at fagmiljøene ved de tre avdelingene er relativt små. Filmvitenskap ble i 2011 skilt ut av TVF og flyttet til ASV, hvor det ikke fantes noen andre filmfag. Det ble bygget brakker på parkeringsplassen på nedsiden av Høyskolen hvor Filmvitenskap flyttet inn. Dette ble gjort for å legge til rette for en sammenslåing av TV-fag og Filmskolen.
Plutselig satt de tre fagmiljøene på HiL igjen i hvert sitt fakultet, Filmvitenskap i ASV, TV-fagene i gamle TVF (som nå var et halvert fagmiljø) og filmskolen fortsatte som før. Filmskolen bestemte så at de ikke ønsket å samarbeide med TV-fagene. Et prosjekt som hadde begynt med ambisjon om å skape robuste fagmiljøer og synergier, endte med de filmfaglige miljøer spredd over hele campus.
I dag, når søkertallene til filmfag synker over hele landet, synker naturlig nok også søkertallene til Filmvitenskap. Filmvitenskap har ikke noen stor grunnbevilgning, som Filmskolen har, for å drifte når søkertallene går ned. Finansieringen av videre drift er svært avhengig av at studentene strømmer til studiene. Samtidig har konkurransen om studentene økt. Filmstudietilbudene over hele landet har gjennom 2000-tallet økt, vi har fått mange både offentlige og private filmutdannelser i Norge.
Det er hyggelig å se at mange i filmbransjen nå tar til orde for å bevare Filmvitenskap. Kanskje er det da også på tide (igjen) å se på hvordan de ulike film og TV- fagene på HiL kan spille hverandre enda bedre? Quo Vadis HiL – hvor går Høyskolen nå? (Filmen Quo Vadis ble for øvrig nominert til åtte Oscar og er basert på den polske forfatteren Henryk Szienkiewicz sin roman… Det er sikkert noen på filmvitenskap som kan fortelle meg mer om den.)
Det er etter min mening på tide å se på organiseringen av filmfagene ved HiL og hvordan en tydelig ledelse kan klare å gjennomføre vedtak. Det handler ikke om å ”utvanne” Filmskolen. Eller om å utfordre Filmskolens kunstneriske frihet. Det handler om å gi muligheter for å se om det er faglige plattformer de fagansatte kan møtes på naturlig. Det burde være mulig å finne møtepunkter både faglig og organisatorisk. Kunne man igjen sett på muligheten til å organisere filmfagene ved HiL i ett institutt med adskilte økonomier innen avdelingene?
Jeg mener ikke at det vil løse alle utfordringene til søkertallet til Filmvitenskap. Men for å skape attraktive studentmiljøer må ledelsen og fagmiljøene vise at de drar i samme retning. Forutsetningene er der for at landets største fagmiljø for film fortsatt skal kunne finnes ved HiL. HiL har et filmfaglig miljø jeg er stolt av å ha kunne være en del av. Det er mange kunnskapsrike og inspirerende fagpersoner på Filmskolen (som kan skilte med flere student-Oscarfilmer og Amanda-priser), på TV-fag og på Filmvitenskap. Å nedlegge Filmvitenskap vil være et tap for alle filmmiljøene. Også for oss i Oslo og resten av landet.
I første omgang kan det å skape en fast faglig møteplass for de ulike fagmiljøene være et riktig skritt. Et sted man kan skape grobunn for videre samarbeid. En felles plattform for promotering og markedsføring av studiene er også svært viktig for å nå ut til potensielle søkere. Et felles institutt kan være en symbolsk og markedsføringsmessig styrke. Så kan man kanskje heller tenke på samlokalisering etter hvert?
Jeg håper Høyskolestyret uavhengig av dagens vedtak i avdelingsstyret ved ASV ser at det å samarbeide på en måte som er tydelig og forståelig for en 19-, 20- eller en 30-åring som skal søke filmfag ved HiL er noe som har en sterk markedsverdi for alle fag. At HiL har både kunstneriske, håndverksmessige og akademiske filmfag er jo nettopp det som skiller HiL fra ”alle de andre”, om man klarer å samarbeide noe tettere, vil dette være en ”konkurransefordel”. Kanskje på sikt, vil det også ha en positiv effekt på søkertallene som har falt på Filmvitenskap etter oppsplittingen av fagmiljøene.
Jeg håper på en tydelig felles visjon, som gjør det mulig å se fremover uten at Filmvitenskap legges ned.
Relaterte saker:
– Ufattbart vedtak må utbredes bedre og bredere
– Et korttenkt forslag om nedleggelse
Det er på tide å se på organiseringen av filmfagene ved HiL og hvordan de kan spille hverandre bedre, skriver Leiv Igor Devold. I dette innlegget argumenterer han for å skape grobunn for samarbeid og en felles visjon som gjør det mulig å se fremover uten at Filmvitenskap legges ned.
I dag møtes avdelingsstyret i ASV fakultetet (avdeling for samfunnsvitenskap) ved Høyskolen i Lillehammer. Skjebnen til filmvitenskapet som fag ved Høyskolen har skapt et stort engasjement i presse, på facebook har over 1000 mennesker på få dager «liket» støttesiden. Det er en tydelig støtte for faget i bransjen og i beslektede akademiske miljøer i Norge.
Som fagansatt ved Høyskolen ved TVF i perioden 2009 – 2014 har jeg deltatt i ulike interne debatter og prosesser rundt organiseringen av filmfagene (filmvitenskap inkludert), og det synes som om det kan være et tidspunkt nå, ikke bare for avdelingsstyret ved AVS men også Høyskolens styre for å ta innover seg konsekvensene av noen valg som er tatt i denne prosessen.
La oss starte ved begynnelsen:
Filmvitenskap har eksistert ved Høyskolen i Lillehammer siden Høyskolen enda het Oppland Distriktshøyskole. Filmvitenskap var fra 1986 et fag på pedagogikkstudiene. Etter hvert flyttet det som var en videreføring av NRKs interne utdannelse også til Høyskolen. Fra 93/94 ble Filmvitenskap samlet med TV-fagene ved HiL. Filmvitenskap og TV-fagene ble lokalisert sammen i et fakultet sammen med andre fag, men det var et tett samarbeid mellom filmvitenskap og TV-studiene. Registudentene ved TV-fag kunne også ta hovedfag på NTNU etter endt studie ved HiL. Programinginiørutdannelsen som også var en del av TV-fagene var en videreføring av den tekniske ingeniørutdannelsen ved NRK. Som student ved TV-regiutdannelsen 2000-2002 dro jeg god nytte av å kunne ha forelesninger både i praktisk TV-fag og i filmvitenskapelig analyse av dokumentarfilm med professorer fra Filmvitenskap. Det ga meg en evne til å reflektere og forstå filmfaget i en kontekst. Ikke minst slapp jeg å finne opp ”hjulet på nytt” – det var jo mange som hadde laget film før meg. Filmvitenskapsforelesningene i dokumentarhistorie var en enorm inspirasjonskilde til mitt eget arbeide, og et levende eksempel på hvordan diversifiserte fagmiljøer samarbeidet og komplementerte hverandre.
Da filmskolen ble opprettet i 1997 eksisterte det altså allerede en TV- og Filmvitenskaplig utdanning ved Høyskolen. På mange måter lå det til rette for at HiL skulle være et flaggskip i den norske film- og TV- utdannelsen, både innenfor teori og praksis. Planlegningsutvalget for filmskolen (Grede-utvalget) påpekte allerede i 1996 at man burde se på samarbeidet mellom TVF (som da besto av Filmvitenskap og TV-fagene) og Filmskolen. Det ble ganske raskt et ønske fra HiLs ledelse at de to skolene (TVF og Filmskolen) skulle samarbeide. Allerede i 2002 uttalte daværende rektor ved HiL Gudmun Moren i evalueringsmandatet til Den norske filmskolen at man skulle se på ”filmskolens organisatoriske plassering ved HiL”. Det ble ikke noen omorganisering da. Men i 2002 ble TVF (TV- og film – fag) opprettet som et eget fakultet med egen dekan ved Høyskolen. Filmvitenskap og TV-fagene samarbeidet fortsatt tett og det var lett å samarbeide i.o.m at man var samlet i en avdeling. Masterutdannelsen som ble opprettet ved TVF for dokumentaristene var i tett samarbeid med det filmvitenskaplige miljøet i fakultetet.
Vinteren 2008 ble det igjen tatt initiativ fra HiLs ledelse om å slå sammen TVF og Filmskolen. Det ble faktisk vedtatt i HiL sitt styre at den nye dekanen ved Filmskolen også skulle være dekan for TV-fagene og det ble nedsatt en arbeidsgruppe ledet av Åge Aaberge som skulle se på mulighetene for sammenslåing mellom TVF og Filmskolen. Det ble da en del motstand mot styrets vedtak om å ansette en felles dekan før arbeidsgruppen hadde kommet til en konklusjon. Dette ble imøtesett av styret og to (ikke en) nye dekaner ble ansatt, en ved Filmskolen og en ved TVF.
På 2000 tallet ble filmskolen evaluert to ganger og i begge evalueringene falt man ned på at Filmskolen ikke burde slås sammen med Fjernsynsfagene eller Filmvitenskap. Man har vært redd for at Filmskolen skulle miste fokus og bli utvannet. Og også Aaberge-utvalget konkluderte med at man på kort sikt ikke skulle slå sammen Filmskolen og TVF. Fordi: 1. Filmskolen er kunstfaglig og (var) fiksjonsrettet, 2. de ulike fagene var på ulikt ”modningsnivå” og 3. det var ikke fysisk lagt til rette for en sammenslåing (infrastrukturmessig).
Men Aaberge-utvalget la frem en visjon hvor det ble foreslått å opprette en ”Den norske TV-skolen” som skulle samarbeide med Filmskolen i et kortere perspektiv, med ønske om at det to skolene i et lengre perspektiv skulle slås sammen til den norske Film- og TV-skolen. Rundt 2011 ble det også forsøkt å opprette et Innlandsuniversitet (sammenslåing av Høyskolene på Hamar, Lillehammer og Gjøvik). Det bla da lansert et forslag om et eget institutt eller fakultet med de tre fagretningene Filmvitenskap, TV-fag og Filmskolen samlet i et institutt, som skulle være et flaggskip for filmutdannelsen i Norge. Det var mange flotte ord.
Det oppsto en debatt om forskjellen på kunst, håndtverk og akademia. En debatt som er interessant, men som ikke helt tok inn over seg det vesentlige faktum at fagmiljøene ved de tre avdelingene er relativt små. Filmvitenskap ble i 2011 skilt ut av TVF og flyttet til ASV, hvor det ikke fantes noen andre filmfag. Det ble bygget brakker på parkeringsplassen på nedsiden av Høyskolen hvor Filmvitenskap flyttet inn. Dette ble gjort for å legge til rette for en sammenslåing av TV-fag og Filmskolen.
Plutselig satt de tre fagmiljøene på HiL igjen i hvert sitt fakultet, Filmvitenskap i ASV, TV-fagene i gamle TVF (som nå var et halvert fagmiljø) og filmskolen fortsatte som før. Filmskolen bestemte så at de ikke ønsket å samarbeide med TV-fagene. Et prosjekt som hadde begynt med ambisjon om å skape robuste fagmiljøer og synergier, endte med de filmfaglige miljøer spredd over hele campus.
I dag, når søkertallene til filmfag synker over hele landet, synker naturlig nok også søkertallene til Filmvitenskap. Filmvitenskap har ikke noen stor grunnbevilgning, som Filmskolen har, for å drifte når søkertallene går ned. Finansieringen av videre drift er svært avhengig av at studentene strømmer til studiene. Samtidig har konkurransen om studentene økt. Filmstudietilbudene over hele landet har gjennom 2000-tallet økt, vi har fått mange både offentlige og private filmutdannelser i Norge.
Det er hyggelig å se at mange i filmbransjen nå tar til orde for å bevare Filmvitenskap. Kanskje er det da også på tide (igjen) å se på hvordan de ulike film og TV- fagene på HiL kan spille hverandre enda bedre? Quo Vadis HiL – hvor går Høyskolen nå? (Filmen Quo Vadis ble for øvrig nominert til åtte Oscar og er basert på den polske forfatteren Henryk Szienkiewicz sin roman… Det er sikkert noen på filmvitenskap som kan fortelle meg mer om den.)
Det er etter min mening på tide å se på organiseringen av filmfagene ved HiL og hvordan en tydelig ledelse kan klare å gjennomføre vedtak. Det handler ikke om å ”utvanne” Filmskolen. Eller om å utfordre Filmskolens kunstneriske frihet. Det handler om å gi muligheter for å se om det er faglige plattformer de fagansatte kan møtes på naturlig. Det burde være mulig å finne møtepunkter både faglig og organisatorisk. Kunne man igjen sett på muligheten til å organisere filmfagene ved HiL i ett institutt med adskilte økonomier innen avdelingene?
Jeg mener ikke at det vil løse alle utfordringene til søkertallet til Filmvitenskap. Men for å skape attraktive studentmiljøer må ledelsen og fagmiljøene vise at de drar i samme retning. Forutsetningene er der for at landets største fagmiljø for film fortsatt skal kunne finnes ved HiL. HiL har et filmfaglig miljø jeg er stolt av å ha kunne være en del av. Det er mange kunnskapsrike og inspirerende fagpersoner på Filmskolen (som kan skilte med flere student-Oscarfilmer og Amanda-priser), på TV-fag og på Filmvitenskap. Å nedlegge Filmvitenskap vil være et tap for alle filmmiljøene. Også for oss i Oslo og resten av landet.
I første omgang kan det å skape en fast faglig møteplass for de ulike fagmiljøene være et riktig skritt. Et sted man kan skape grobunn for videre samarbeid. En felles plattform for promotering og markedsføring av studiene er også svært viktig for å nå ut til potensielle søkere. Et felles institutt kan være en symbolsk og markedsføringsmessig styrke. Så kan man kanskje heller tenke på samlokalisering etter hvert?
Jeg håper Høyskolestyret uavhengig av dagens vedtak i avdelingsstyret ved ASV ser at det å samarbeide på en måte som er tydelig og forståelig for en 19-, 20- eller en 30-åring som skal søke filmfag ved HiL er noe som har en sterk markedsverdi for alle fag. At HiL har både kunstneriske, håndverksmessige og akademiske filmfag er jo nettopp det som skiller HiL fra ”alle de andre”, om man klarer å samarbeide noe tettere, vil dette være en ”konkurransefordel”. Kanskje på sikt, vil det også ha en positiv effekt på søkertallene som har falt på Filmvitenskap etter oppsplittingen av fagmiljøene.
Jeg håper på en tydelig felles visjon, som gjør det mulig å se fremover uten at Filmvitenskap legges ned.
Relaterte saker:
– Ufattbart vedtak må utbredes bedre og bredere
– Et korttenkt forslag om nedleggelse
Et sted man åpenbart kan begynne er å se og diskutere filmer sammmen. Det er minst 5 forskjellige arenaer å velge mellom. Klassevisninger av filmer/klipp, filmskolens lille kino, pensum/filmbibiliotek, filmklubben og Lillehammer Kino.
(I tillegg til filmer man velger å se privat)
Som tidl. leder av filmklubben vet jeg at dette i høyeste grad var populært under våre relativt uformelle fremvisninger med introduksjon, film, quiz og øl. Det mulig man kan økt både faglig utbytte, tidsbruk, entusiasme og kvalitet ved å sammenstille noe av dette.
Det enkleste ville vært å lage opplegg ledet av flotte filmvitenskapforelesere evt filmskapere, med filmskole, tv og filmvitenskapstudenter samlet. Det er uansett mange filmer alle linjer må/burde se og disktutere.
F.eks:
«Zero Kelvin med Moland og Birkvad». Halvdagsworkshop som ender med filmklubb og øl.
Noen litt løsere tanker til slutt. Her på den Polske filmskolen, snakkes det ofte om ingrediensene til den Gylne Tiden for Polsk film. Nærhet til lærerne, en kultur for heftig, intellektuell og åpen diskusjon, samt det å være små, trygge og holde sammen var bl.a det som gjorde det så sterkt.
Et sted man åpenbart kan begynne er å se og diskutere filmer sammmen. Det er minst 5 forskjellige arenaer å velge mellom. Klassevisninger av filmer/klipp, filmskolens lille kino, pensum/filmbibiliotek, filmklubben og Lillehammer Kino.
(I tillegg til filmer man velger å se privat)
Som tidl. leder av filmklubben vet jeg at dette i høyeste grad var populært under våre relativt uformelle fremvisninger med introduksjon, film, quiz og øl. Det mulig man kan økt både faglig utbytte, tidsbruk, entusiasme og kvalitet ved å sammenstille noe av dette.
Det enkleste ville vært å lage opplegg ledet av flotte filmvitenskapforelesere evt filmskapere, med filmskole, tv og filmvitenskapstudenter samlet. Det er uansett mange filmer alle linjer må/burde se og disktutere.
F.eks:
«Zero Kelvin med Moland og Birkvad». Halvdagsworkshop som ender med filmklubb og øl.
Noen litt løsere tanker til slutt. Her på den Polske filmskolen, snakkes det ofte om ingrediensene til den Gylne Tiden for Polsk film. Nærhet til lærerne, en kultur for heftig, intellektuell og åpen diskusjon, samt det å være små, trygge og holde sammen var bl.a det som gjorde det så sterkt.