De tre korte åpningsinnstillingene 1, 2 og 3 (00.08, 3 sek; 00.11, 3 sek; 00.14, 5 sek) viser rever raskende omkring i trange bur. Tematikk om innestengt rastløshet etableres, og filmen viser etter hvert at den omhandler tresomheten hos karakterene søster, bror og mor, som alle befinner seg i hvert sitt følelsemessige «bur», i kjølvannet av fars død.

I innstilling 4 (00.19, 48 sek), en meget lang tagning, møter vi en ung kvinne (Ida Elise Broch), som mater revene mens hun gråter. Kameraet kjører først langsomt bakover med hennes bevegelser, men stanser med henne og tilter forsiktig etter da hun setter seg ned med ryggen mot burene. Hennes oppførsel signaliserer tydelig at noe trist har skjedd, og vi allieres med hennes situasjon i sorg.

I innstilling 5 (01.07, 16 sek) hører vi musikk og en tiltakende vind, og ser samme kvinne i slow motion og snøfall, mens hun omfavner en rev hun bærer i armene. Hun vender seg mot kamera og ser forbi det, før hun blir ute av fokus. Her ser vi karakteren gi omsorg, samtidig som hun lengter og mangler skarpheten til å bli sett. Trærne og snøen er sterkere. Et lignende bilde dukker opp senere da hun fortvilet forsøker å trekke i gang en snøscooter, en slags strandet fortidens «Rosebud», som tilsynelatende ikke vil starte. Og fortsettelsen av samme bilde dukker opp mot slutten. Da skrus hun igjen i fokus, men lukker øynene.

Innstilling 6 (01.23, 49 sek) er en lang tagning i et raskt bevegelig utsnitt ut av en bil (som i neste senitinnstilling viser seg å være broren Johans (Herbert Nordrum)). Det skjer et brått lydskift, til fuglekvitter og telefonringing. «Halla, Kristin, hva skjer?» sier Johans overstemme. «Hvorfor kommer du ikke? Det er en begravelse, Johan, du kan ikke bare avlyse samme dag», sier Kristin. «Hehehe, hva mener du?» spør Johan. «Vær så snill, ikke kødd med meg nå», sier Kristin. «Hva, har pappa klikka igjen? Hva er det han har gjort nå?» spør Johan. «Nei, hæ, har du ikke snakka med mamma?» spør Kristin. «Selvfølgelig har jeg ikke snakket med mamma? Hva er det for noe?» spør Johan. En kort pause. «Pappa er død», sier Kristin. Perkussiv, dissonant strykermusikk starter. «Sorry, jeg trodde du visste det», sier Kristin. Lyden av summetone. «Johan? Johan?» sier Kristin. Kameraet dreies deretter langsomt 90 grader mot venstre, slik at vertikale trær vris til horisontale linjer, som til sist nærmest renner nedover bildeutsnittet. Som stilistisk uttrykk for sjokk og vantro, og en kroppsliggjøring i kameraet av den svimle følelsen av å blir kastet ut av «water» og slik miste fotfestet, er fotograf Anton Österlunds kamerabevegelse her original og rammende.

I resten av filmen er det også flere eksempler på utforskende kamerabruk, som i enkelte ekstremnærbilder. Forfalne har ellers særlig godt spill fra Broch og Nordrum, godt instruert av regissør Ole Sebastian Kåss.