Oslo Traffic (regissør: Johanna Pyykkö) åpner med lyd over svart lerret, rolig popmusikk, meldingslyder og svake fottrinn mot snø, fint sammenved av lyddesigner Therese Næss Diesen. Første innstilling (00.25, 19 sek) følger så en gravid kvinne (Iselin Shumba) med øretelefoner, som ser på mobiltelefonen og bærer en veske med et feministisk budskap. Hun skrur av musikken (00.34), og trafikklyder overtar idet hun entrer ei busslomme og sjekker tidene. Tilskueren blir på få sekunder vitne til små handlinger hos karakteren skildret av manusforfatter Marta Huglen Revheim, men særlig gjennom lyden blir tilskueren situert subjektivt hos kvinnen. Det er tydelig at det er hennes perspektiv denne filmen skildres fra.

Fotograf: August Fabritius Sanengen

Nærbildene i innstilling 2 og 3 (00.46, 2 sek; 00.48, 4 sek) utdyper karakterpresentasjonen, og etablerer særlig én spesifikk egenskap (vi får først midtveis vite at hun er student): Hun venter barn. Barnevognscrollingen og forventningen i blikket skaper sympati med karakteren. Gjennom først lyd, og deretter bilder, er vi allerede effektivt alliert med karakteren. Og for å holde i live og minne tilskueren på denne sympatien senere i filmen tar hun seg til magen ved ulike vurderinger og hendelser. 

Så, i innstilling 4 (00.52, 7 sek) høres et rop om hjelp. Hun spør en annen kvinne som også venter på bussen: «Hørte du det?» Den andre kvinnen ser på henne, men svarer ikke.

I innstillingene 5, 6, 7 og 8 (00.59, 6 sek; 01.05, 4 sek; 01.09 4 sek; 01.13, 2 sek) høres en kvinnestemme igjen rope fra en bil: «Stop it now» og «Let me go». Den gravide kvinnen lokaliserer bilen. En stigende uro endrer filmens tone, som går fra en realistisk skildring til andre potensielle sjangrer, som thriller eller skrekk. 

I innstillingene 9, 10 og 11 (01.15, 6 sek; 01.21, 3 sek; 01.24, 4 sek) snur hun seg mot den andre kvinnen og sier «Vi må hjelpe henne. Kom.» og «Hallo, det er noen som trenger hjelp der nå. Kan du være så snill å bli med?» Men det er stadig ingen reaksjon. Hun er nå helt alene i situasjonen, som blir hakket mer prekær. Det store spørsmålet er: Skal hun gripe inn eller ikke?

Etter den manglende reaksjonen vender hun igjen oppmerksomheten mot bilen i innstilling 12, 13 og 14 (01.28, 2 sek; 01.30; 3 sek; 01.33, 3 sek), hvor situasjonen er uendret og det stadig høres rop: «No. Let me go.»  

I innstilling 15 (01.36, 13 sek) vender hun seg så igjen mot bussholdeplassen, hvor en buss nå er i ferd med å kjøre av gårde. Nytteløst løper hun etter den og roper «Nei, vent! Hallo!» Hun blir mutters alene, og fortvilelsen over at bussen drar viser at hun ikke hadde bestemt seg for å gripe inn i situasjonen, eventuelt be om ytterligere hjelp. Disse vurderingene er viktig for å gjøre karakteren troverdig. Og scenens veksling mellom nærbilder av hovedkarakteren og totalbilder av konfliktområdet bidrar til å tegne opp et tydelig dramatisk rom, som tilskueren kan ta del i forflytningen gjennom.

I innstillingene 16, 17 og 18 (01.49, 11 sek; 02.00 4 sek; 02.04, 5 sek) beveger hun seg så forsiktig mot bilen for å åpne døra og gripe inn. Spenningen stiger sterkt, blant annet ved hjelp av kameraet som følger etter henne, et stemningsskapende score (1.59-), og at klipper Thomas Hasselstrøms ellipser «dytter» henne raskt nærmere bilen – slik at vi deler karakterens motvillige mot på vei mot dørhåndtaket. 

Hun åpner så døra og spør: «Hva skjer her?»

En meget intens situasjon er etablert gjennom en to minutters effektiv fortelling om frykt og mot.