La Dolce Vita (1960)

I La Dolce Vita utleverte og karikerte Federico Fellini hedonismen som florerte i gråsonen mellom overklassen og underholdningsbransjen i Roma. Skildringen av journalisten Marcellos ferd gjennom nattelivet rundt Via Veneto sjokkerte ikke bare den italienske overklassen og kirken, men også den politiske venstresiden. Mottakelsen i Cannes var preget av det, det sammen her hjemme. Ved å skildre dekadansen ble Fellini beskyldt for å ta del i den, selv om han på ingen måte forherliget den. Men han sukrer de bitre pillene med scener som er blitt stående som ikoniske og feirede – fra Anita Ekbergs bad i Trevifontenen til introduksjonen av paparazzien som populærkulturelt fenomen. I dag er filmen regnet som en klassiker.

Viridiana (1961)

Den spanske surrealisten og provokatøren Luis Bunuel vant Gullpalmen i 1961 for en film som samme året ble fordømt av både Paven og hjemlandet som blasfemisk. Det var særlig scenen der en gruppe skitne tiggere bryter seg inn i et borgerlig hjem og holder fest, og det kan se ut som Bunuel imiterer Leonardo da Vincis motiv Nattverden, som provoserte mest.

Underground (1995)

Da Underground fikk Gullpalmen i 1995 havnet den i skuddlinjen mellom frontene fra borgerkrigen i Jugoslavia. Regissøren Emir Kusturica, som var vokst opp i et serbisk-bosnisk hjem, møtte sterk kritikk allerede før premieren fordi han ikke tok klar avstand fra serbisk aggresjon i Bosnia. Noen oppfattet filmen som en grandiost sorgarbeid på vegne av den juguslaviske drømmen som brast; andre, som den slovenske filosofen Slavoj Zizek, oppfattet den som en forherligelse av en serbisk voldsmytologi. Et stort, problematisk filmverk.

Elephant (2003)

Den amerikanske regissøren Gus van Sants frie tolkning av massakren på Columbine High School i Colorado i 1999, da to elever meide ned et dusin medelever med maskingevær, er uvanlig dempet på en nesten demonstrativ måte. Det som sjokkerte publikum i Cannes var derfor ikke volden, men den uventede, tilsynelatende slentrende tilnærmingen til tematikken – og det faktum at den ble tildelt Gullpalmen. Mange kritikere, inkludert undertegnede, virket usikre på om filmen var seriøs og tung nok til å gi den horrible massakren en respektfull behandling. Men ved å skyve det ufattelige ut på siden av bildet, tvang i det minste regissøren oss til å reflektere over om det i det hele tatt er mulig å gjengi en slik tragedie.

Antichrist (2009)

Lars von Triers grenseoverskridende kunstfilmcocktail framkalte både kvalme og vantro i Cannes, og fikk sarte sjeler til å besvime i kinosetene. Særlig filmens grand finale – der den kvinnelige hovedpersonen kastrerer sin ektemann – har allerede fått en plass i filmhistorien. Mange filmer som sjokkåpner i Cannes har en tendens til å blekne etter den innledende provokasjonen, men Antichrist fortsetter å fascinere, blant annet gjennom teateroppsetninger.

Irreversible (2002)

Gaspar Noé hadde allerede sjokkert i Cannes med Alene mot alt i kritikerprogrammet da han to år senere fulgte opp med denne ubehagelige skildringen av en voldtekt og etterspillet. Den amerikanske kritikeren Roger Ebert kalte den ”a movie so violent and cruel that most people will find it unwatchable”. Filmen polariserte kritikerne, mange mente Noé brukte uforholdsmessig mye tid på selve voldtekten. ”An amazing and profoundly disturbing experience”, skrev Owen Gleiberman i Entertainment Weekly. ”So formally and stylistically aggressive that this aspect overpowers what it has to say, which isn’t much”, mente Jonathan Rosenbaum i Chicago Reader.

Pianolærerinnen (2001)

Michael Haneke har alltid hatt en høy stjerne i Cannes og vant regiprisen i 2001 for denne beherskede skildringen av en destruktiv pianolærerinne. Isabelle Huppert går lengre enn de fleste skuespillere ville våge i denne filmen, der Haneke berører temaer som som masochisme og incest. Huppert fikk fortjent prisen for beste kvinnelige skuespiller. ”There’s hardly another actress in movies who could inhabit this Viennese specimen without seeming ludicrous – and there may not be another who would care to”, skrev J. Hoberman i Village Voice.

Idiotene (1998)

Filmen som sammen med Festen tok Cannes med storm i 1998 og introduserte filmverdenen for dogmefilmkonseptet. Reaksjonen på filmen var til dels voldsom. Den britiske kritikeren Mark Kermode skrek fra kinosetet etter visningen i Cannes at filmen var noe “dritt”. Andre hyllet filmen som Lars von Triers beste. På grunn av den eksplisitte skildringen av sex fikk filmen problemer med kinosensuren i de fleste land. Med årene har filmens status endret seg, fra å bli vurdert som en ren provokasjon til en emosjonell utforsking av en slags situasjonistgruppes indre dynamikk. Karl Ove Knausgård har sågar sammenliknet filmen med Dostojevskis Idioten.

Trouble everyday (2001)

Cannes var ikke forberedt på en film om sex og kannibalisme fra Claire Denis, mest kjent for poetiske filmer som Beau Travail. Publikum stormløp mot utgangen idet filmens mest kjente scene, som starter som en sexscene og forvandler seg til ren kannibalisme, nådde sitt klimaks. New York Times kom med en advarsel da filmen ble vist i New York: “The squeamish are strongly advised to avoid the film, which created a minor scandal when it was shown last spring at the Cannes Film Festival”.

Michael (2011)

I Michael må vi ta veien ned i enda en mørk kjeller i Østerrike – og de fleste i Cannes viste stor lettelse da filmen var ferdig. Vi møter en tilsynelatende normal forsikringsagent som bærer på en grusom hemmelighet. Det er umulig å forestille seg hvordan filmen hadde artet seg uten Michael Fuithi hovedrollen som pedofil overgriper. Han er mer fryktinngytende med sin nedtonede realisme enn noe monster i en blodig horrorfilm.

Omtalene er bearbeidet fra en tidligere korttekst i Aftenposten K.