Om tweed, dramaturger og tøylommetørklær

Om tweed, dramaturger og tøylommetørklær

OK, du er 27, du er kanskje den mest talentfulle forfatteren i to sko, og nå skal du ta over verden, men kan du leve av det? Du har fire tilsynelatende like bransjer å velge mellom, men pass på hva du sier og hvordan du kler deg.

Forlagsbransjen er for mange fortsatt bransjen med høyest status, du merker lett at røttene går langt ned i attenhundretallet – resepsjonene er utformet så du skal kjenne frykt og bæven og tenke at hvem har ikke gått her før meg, liksom – Ibsen, Bjørnson, Mykle, Knausgård – og den du skal møte, lar deg helst vente et kvarter mens du stirrer med frykt på oljemalerier av bokklubbforfattere fra åttitallet, den gang du kunne leve av å skrive bøker uten å blogge.

Forlagsfolk kler seg litt annerledes enn i mediebransjen forøvrig. Det er naturligvis en god del tweed, en og annen tversover på herrene, litt famlende hipster med en dæsj Asperger. Folk bruker fortsatt tøylommetørklær i bokbransjen, mens damene preges av at de egentlig ikke har noen spesiell stil utover at de så godt det lar seg gjøre forsøker ikke å fremstå som sånne utskjelte kulturkjerringer – stilen er forsiktige sjal, ribbestrikkede ponchoer i dempede farver og en slags casual country living-stil ispedd second-hand Chanel fra Frankfurt.

I møter med et forlag er det viktig å huske at det handler mer om kall enn transaksjoner. Valutaen er det innadvendte og tyngdekraften er nærmest den motsatte av alle andre bransjer, for her scorer du faktisk på diagnoser og nervøse tics, ingen holder det mot deg at du er introvert og lett motvillig. Si aldri at du har et ferdig manus, for i denne bransjen er aldri noe egentlig ferdig. Unngå ord som story, pitch, synopsis, konsept og data, men sørg for en selfie av deg selv ved fontenen, og tægg alle og alt du har sett på veien ut – selv forlagsbransjen lar seg rive med av sosiale medier og forsøker stadig mer desperat å fremstå på Instagram som både spontane og innadvendte, selv om selfiestengene røper dem. Kle deg provinsielt og gjerne litt fattigslig, det liker de, da ser de et forfatterskap som virkelig kan bygges langsiktig. Husk at historier med fekting, dyr som snakker og selvbiografiske oppgjør med foreldre, særlig mødre, er ut. Bøkene skal helst kunne sendes uten å overskride normal porto innenlands, dvs alt under 250 sider. Unngå 12 pkt Times New Roman.

Så fins jo alltids teater. Dyr som snakker er innafor her, men da som postdramatisk voksenteater med mye mangfold og vage kjønnsroller. Her snakker du om univers, diskurs og fenomener og ting man ønsker å undersøke. Man driver ikke med kontrakter og pengefjas i teateret, det handler mer om å finne tonen med noen over tid, aller helst dramaturgen, så forsøk også å unngå ord som vendepunkt, spenningskurve og karakter. Før du vet ordet av det, kan du befinne deg midt i smørøyet.

Teater er ganske gøyalt, mindre drikking nå enn på søttitallet, men ikke så aller verst betalt om stykket ditt noen gang kommer til scenen. Skuespillere behandler deg med respekt, flere av dem vil forsøke å ligge med deg, men du oppdager snart at ingen av dem noen sinne vil bli dine venner, med mindre du er åpen på at du har aggressive regiambisjoner, bare at du kaller det ikke regi, du sier «instruere» eller «sette opp» eller «gjøre et arbeid med andres tekster», som det heter når du før eller siden er i posisjon til ødelegge andres manus. Dette er kunst og kall, men merk deg at alle over femti har leiligheter med flere stuer og tar ut på landet sommerstid hvor de ligger med hverandre og avler frem nye regitalenter, skuespillere og bare unntaksvis dramatikere.

Skaffer du deg et ben i filmbransjen, har du mer å gå på, rent statistisk. Det fins forfattere som har sett opptil flere av sine manus virkeliggjort på lerretet i løpet av et par tiår, og er du heldig blir du også nevnt i forbindelse med produksjonen, da helst av regissøren som blir sentimental på premierefesten og bruker halvparten av taletiden til å takke kjæresten og eksene og alle ungene, for uten dem hadde det kanskje ikke blitt noen film – ja og så forfatteren da, naturligvis, sier han, og kanskje får du en bamseklem på scenen, men det er alltid én blomsterbukett for lite, og den var din, ja du kan få siden, kan du ikke?

Dette er ikke en bransje der folk svarer på telefonen eller leser mail i helgene eller på kveldstid, men det er relativt lett å få et første møte, og her kan du også bruke ord som idé og pitche, og nå er fekting inne, mens ting eller dyr som snakker er på vei ut igjen. Det hele er jovialt, men litt uforutsigbart, spesielt om produsenten virker entusiastisk og «virkelig ser en film her» i det du kommer med. I beste fall går du inn i et forløp som fører frem til en film i løpet av de neste fem årene, men sjansen for at du pådrar deg svak likviditet, narkotikaproblemer og ender i håndgemeng med noen en ettermiddag på Filmens Hus, er dessverre overhengende. Husk at filmbransjen er tøffe greier, og at de få overlevende på produsentsiden har beveget seg i det hårfine grenselandet mellom ubetinget fengsel og Cannesfestivalen i flere tiår.

Så har du naturligvis tv-bransjen med et utall scoringssjanser, så lenge du ikke har store kunstneriske ambisjoner og er kresen eller nebbete. Tv er gøy, det er nesten bare å møte opp, så kan du skrive sketsjer, introstikk for programledere og være med på ukelange brainstorminger for å kryste ut programkonsepter som må være nyskapende, men allikevel minne tilstrekkelig om noe du har sett før og som ratet bra. Den hellige gralen er for tiden noe midt mellom Game of Thrones og Petter Uteligger, kanskje med et snev av Masterchef, så det er bare å finne frem tusj og PostIt-lapper og begynne med ordspill – Game of Scones kan meget vel bli en stripe og et format. TV-bransjen er en langt hyggeligere bransje enn de andre nevnt her, men til gjengjeld forventes det her at du er hyggelig selv, og det kan være en utfordring for folk under tredve. Du har kanskje gått noen år på Westerdals og fått klapp på skulderen for å tenke utenfor boksen lissom, satte alle foreleserne til veggs med dine egne kommunikasjonsteorier og du har spilt i band og laget kortfilm, og tenker at føkk det konforme og folk over førti, jeg vil være en disruptiv Elon Musk-type og tar ikke skitt fra eldre folk, lissom, men det må du tenke inni deg. Alle vil nå unge mennesker, men ingen er interessert i hva du mener. Snakk gjerne dialekt, vis de eldre at du respekterer dem og sitt på kontoret utover kveldene og del aldri morsomme youtube-linker i mail til noen du ikke kjenner, så greier du deg fint. Med et bein og et par armer i tre-fire bransjer, har du ganske snart en årslønn og kan begynne å forberede deg på sluttpakker.

Arne Berggren er forfatter og partner i TV Wonder AS

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om tweed, dramaturger og tøylommetørklær

Om tweed, dramaturger og tøylommetørklær

OK, du er 27, du er kanskje den mest talentfulle forfatteren i to sko, og nå skal du ta over verden, men kan du leve av det? Du har fire tilsynelatende like bransjer å velge mellom, men pass på hva du sier og hvordan du kler deg.

Forlagsbransjen er for mange fortsatt bransjen med høyest status, du merker lett at røttene går langt ned i attenhundretallet – resepsjonene er utformet så du skal kjenne frykt og bæven og tenke at hvem har ikke gått her før meg, liksom – Ibsen, Bjørnson, Mykle, Knausgård – og den du skal møte, lar deg helst vente et kvarter mens du stirrer med frykt på oljemalerier av bokklubbforfattere fra åttitallet, den gang du kunne leve av å skrive bøker uten å blogge.

Forlagsfolk kler seg litt annerledes enn i mediebransjen forøvrig. Det er naturligvis en god del tweed, en og annen tversover på herrene, litt famlende hipster med en dæsj Asperger. Folk bruker fortsatt tøylommetørklær i bokbransjen, mens damene preges av at de egentlig ikke har noen spesiell stil utover at de så godt det lar seg gjøre forsøker ikke å fremstå som sånne utskjelte kulturkjerringer – stilen er forsiktige sjal, ribbestrikkede ponchoer i dempede farver og en slags casual country living-stil ispedd second-hand Chanel fra Frankfurt.

I møter med et forlag er det viktig å huske at det handler mer om kall enn transaksjoner. Valutaen er det innadvendte og tyngdekraften er nærmest den motsatte av alle andre bransjer, for her scorer du faktisk på diagnoser og nervøse tics, ingen holder det mot deg at du er introvert og lett motvillig. Si aldri at du har et ferdig manus, for i denne bransjen er aldri noe egentlig ferdig. Unngå ord som story, pitch, synopsis, konsept og data, men sørg for en selfie av deg selv ved fontenen, og tægg alle og alt du har sett på veien ut – selv forlagsbransjen lar seg rive med av sosiale medier og forsøker stadig mer desperat å fremstå på Instagram som både spontane og innadvendte, selv om selfiestengene røper dem. Kle deg provinsielt og gjerne litt fattigslig, det liker de, da ser de et forfatterskap som virkelig kan bygges langsiktig. Husk at historier med fekting, dyr som snakker og selvbiografiske oppgjør med foreldre, særlig mødre, er ut. Bøkene skal helst kunne sendes uten å overskride normal porto innenlands, dvs alt under 250 sider. Unngå 12 pkt Times New Roman.

Så fins jo alltids teater. Dyr som snakker er innafor her, men da som postdramatisk voksenteater med mye mangfold og vage kjønnsroller. Her snakker du om univers, diskurs og fenomener og ting man ønsker å undersøke. Man driver ikke med kontrakter og pengefjas i teateret, det handler mer om å finne tonen med noen over tid, aller helst dramaturgen, så forsøk også å unngå ord som vendepunkt, spenningskurve og karakter. Før du vet ordet av det, kan du befinne deg midt i smørøyet.

Teater er ganske gøyalt, mindre drikking nå enn på søttitallet, men ikke så aller verst betalt om stykket ditt noen gang kommer til scenen. Skuespillere behandler deg med respekt, flere av dem vil forsøke å ligge med deg, men du oppdager snart at ingen av dem noen sinne vil bli dine venner, med mindre du er åpen på at du har aggressive regiambisjoner, bare at du kaller det ikke regi, du sier «instruere» eller «sette opp» eller «gjøre et arbeid med andres tekster», som det heter når du før eller siden er i posisjon til ødelegge andres manus. Dette er kunst og kall, men merk deg at alle over femti har leiligheter med flere stuer og tar ut på landet sommerstid hvor de ligger med hverandre og avler frem nye regitalenter, skuespillere og bare unntaksvis dramatikere.

Skaffer du deg et ben i filmbransjen, har du mer å gå på, rent statistisk. Det fins forfattere som har sett opptil flere av sine manus virkeliggjort på lerretet i løpet av et par tiår, og er du heldig blir du også nevnt i forbindelse med produksjonen, da helst av regissøren som blir sentimental på premierefesten og bruker halvparten av taletiden til å takke kjæresten og eksene og alle ungene, for uten dem hadde det kanskje ikke blitt noen film – ja og så forfatteren da, naturligvis, sier han, og kanskje får du en bamseklem på scenen, men det er alltid én blomsterbukett for lite, og den var din, ja du kan få siden, kan du ikke?

Dette er ikke en bransje der folk svarer på telefonen eller leser mail i helgene eller på kveldstid, men det er relativt lett å få et første møte, og her kan du også bruke ord som idé og pitche, og nå er fekting inne, mens ting eller dyr som snakker er på vei ut igjen. Det hele er jovialt, men litt uforutsigbart, spesielt om produsenten virker entusiastisk og «virkelig ser en film her» i det du kommer med. I beste fall går du inn i et forløp som fører frem til en film i løpet av de neste fem årene, men sjansen for at du pådrar deg svak likviditet, narkotikaproblemer og ender i håndgemeng med noen en ettermiddag på Filmens Hus, er dessverre overhengende. Husk at filmbransjen er tøffe greier, og at de få overlevende på produsentsiden har beveget seg i det hårfine grenselandet mellom ubetinget fengsel og Cannesfestivalen i flere tiår.

Så har du naturligvis tv-bransjen med et utall scoringssjanser, så lenge du ikke har store kunstneriske ambisjoner og er kresen eller nebbete. Tv er gøy, det er nesten bare å møte opp, så kan du skrive sketsjer, introstikk for programledere og være med på ukelange brainstorminger for å kryste ut programkonsepter som må være nyskapende, men allikevel minne tilstrekkelig om noe du har sett før og som ratet bra. Den hellige gralen er for tiden noe midt mellom Game of Thrones og Petter Uteligger, kanskje med et snev av Masterchef, så det er bare å finne frem tusj og PostIt-lapper og begynne med ordspill – Game of Scones kan meget vel bli en stripe og et format. TV-bransjen er en langt hyggeligere bransje enn de andre nevnt her, men til gjengjeld forventes det her at du er hyggelig selv, og det kan være en utfordring for folk under tredve. Du har kanskje gått noen år på Westerdals og fått klapp på skulderen for å tenke utenfor boksen lissom, satte alle foreleserne til veggs med dine egne kommunikasjonsteorier og du har spilt i band og laget kortfilm, og tenker at føkk det konforme og folk over førti, jeg vil være en disruptiv Elon Musk-type og tar ikke skitt fra eldre folk, lissom, men det må du tenke inni deg. Alle vil nå unge mennesker, men ingen er interessert i hva du mener. Snakk gjerne dialekt, vis de eldre at du respekterer dem og sitt på kontoret utover kveldene og del aldri morsomme youtube-linker i mail til noen du ikke kjenner, så greier du deg fint. Med et bein og et par armer i tre-fire bransjer, har du ganske snart en årslønn og kan begynne å forberede deg på sluttpakker.

Arne Berggren er forfatter og partner i TV Wonder AS

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY