Thomas Quick i true crime-format

Thomas Quick i true crime-format

I Brian Hills dokumentar «The Confessions of Thomas Quick» forteller Sture Bergwall, alias Thomas Quick, om bakgrunnen for sine angivelig falske tilståelser. NRK våger ikke å vise filmen, men VGTV sender true crime-filmen til påsken. – Jeg er overbevist om at han ikke er en morder, sier Hill til Rushprint.

Den britiske dokumentaren The Confessions of Thomas Quick er blant filmene på den europeiske dokumentarfilmfestivalen Eurodok, som i disse dager arrangeres på Cinemateket i Oslo. Filmen føyer seg inn i den populære ”true crime”-bølgen, og forteller om hvordan Thomas Quick på grunnlag av sine tilståelser ble dømt for åtte drap. Som kjent trakk han senere disse tilståelsene, for så å bli frikjent for samtlige drap. Og med det hadde ikke lenger Sveriges sin første massemorder, men sin hittil største rettsskandale.

Dokumentaren tegner et forstemmende bilde av en nærmest sekterisk gruppetenkning blant psykiatere og etterforskere som skal ha gjort det angivelige justisdrapet mulig. Dette knyttes til kontroversielle psykoanalytiske teorier som ble forfektet på den psykiatriske klinikken Säter, der Sture Bergwall – som er døpenavnet han i dag har tatt tilbake – var innlagt da han erkjente de mangfoldige drapene. Særlig skal psykoanalytikeren Margit Norell, som døde i 2005, ha hatt stor innflytelse på Säter og behandlingsformen her.

Tre av de åtte drapene Bergwall opprinnelig ble dømt for, var utført her i landet på norske ofre. Likevel har NRK valgt ikke å vise The Confessions of Thomas Quick. Deres begrunnelse er at de vurderte den som problematisk i forhold til påstander som ikke blir imøtegått, med henvisning til prinsippet om tilsvarsrett.

VGTV har derimot kjøpt rettighetene til filmen, og tar sikte på å sende den til påsken. De har satt i gang en redaksjonell vurdering av hvorvidt de skal foreta seg noe i forbindelse med visningen for å sørge for en balansert framstilling, men foreløpig har de ikke tatt noen beslutning om dette.

– Jeg vet det har vært noen kontroverser rundt Marget Norell, som er død. I Storbritannia kan man ikke injuriere en avdød person. Jeg tror det er annerledes i Skandinavia, sier filmens anerkjente regissør Brian Hill til Rushprint da han gjestet Eurodok tidligere i uken.

Avslo invitasjoner om å medvirke

Hill understreker – slik filmen også opplyser – at han inviterte de involverte behandlerne og etterforskerne til å medvirke i dokumentaren, som Bergwalls terapeut og Säters sjefspsykolog Birgitta Ståhle, politietterforsker Seppo Penttinen og anklager Christer van der Kwast, men at de avslo dette.

– Vi inviterte dem gjentatte ganger. Vi sendte email, brev og ringte dem. Jeg møtte Christer van der Kwast tre ganger i Stockholm. Men det er deres beslutning – som også innebærer at de ikke kan klage om de synes filmen er ubalansert, i og med at de valgte å ikke legge fram sitt syn.

Han legger til at de riktignok fikk med riksadvokat og tidligere justiskansler Göran Lambertz og journalisten Gubb Jan Stigson, som begge fortsatt mener at Quick er en morder.

– Jeg hadde foretrukket å ha med folk som faktisk jobbet med ham, altså terapeuten, sier Hill.

I følge filmen avslo Ståhle invitasjonen med henvisning til sin taushetsplikt som Quicks terapeut, selv om det også opplyses at Bergwall skal ha fritatt henne for denne.

Brian Hill (Foto: Film Four)
Brian Hill (Foto: Film Four)

Upålitelig vitne

Brian Hill har imidlertid fått tilgang til Bergwall selv, som i filmen gir sin versjon av saken.

– Med tanke på hans forhistorie, er han vel ikke akkurat det mest pålitelige vitnet. Hvordan arbeidet du med å balansere dette?

– Han er et upålitelig vitne, jeg anser han som den ultimate upålitelige forteller.

Og jeg prøvde hardt å få med de nevnte folkene, men de ville altså ikke. Nå mener jeg ikke nødvendigvis at en film må være balansert i den forstand at man presenterer en side av saken og deretter den andre. Jeg tror publikum er sofistikerte nok til at du kan presentere noe i en film, og så vil de gjøre seg opp sin egen mening, svarer Hill.

– Jeg var opptatt av å få alle som så filmen til å tro at Quick faktisk var en morder inntil to tredjedeler ut i filmen, fortsetter regissøren, og viser til filmens sene vendepunkt der det kommer fram at Bergwall trakk samtlige tilståelser. Et fortellergrep ikke ulikt det Malik Bendjelloul benyttet i Searching for Sugar Man, og som utvilsomt har stor effekt på publikum som ikke kjenner historien fra før.

– Jeg ville at folk skulle gå ut av kinosalen og diskutere om han gjorde det eller ikke, forklarer Hill.

Overbevist om Bergwalls uskyld

Selv er imidlertid filmskaperen overbevist om at Bergwall ikke har begått noen av drapene.

– På et tidspunkt måtte jeg ta en avgjørelse om å tro ham eller ikke. Jeg møtte Göran Lambertz, som åpenbart er en veldig intelligent mann. Lambertz sa at Bergwall har drept folk, og at han lyver nå. Deretter snakket jeg med Bergwalls advokat, som også er en intelligent mann. Han mener det bare er tull, at Bergwall ikke har drept noen. Det er jo rimelig motstridende. Så jeg leste så mye jeg kunne om saken, vurderte bevisene – og snakket med Sture. Og ble overbevist om at han ikke er en morder, sier Hill.

– Jeg kan ikke vite om absolutt alt han sier er sant. Men jeg tror det, for det han forteller er ikke akkurat særlig flatterende om ham selv.

Sture Bergwell_Thomas Quick_148 - versjon 2
Sturel Bergwell/Thomas Quick

Ikke vist i Sverige

– Har du fått reaksjoner på filmen i Sverige?

– Folk har ikke sett den der ennå. Den ble refusert av Gøteborg Film Festival, noe jeg synes er spesielt. SVT var først veldig interessert i å kjøpe den, og deretter mindre interessert, forteller filmskaperen, og legger til at folk i Sverige muligens er brydd over at en utlending kommer og forteller denne historien.

– Det er ingen som kommer heldig ut av den, både behandlingssystemet og den juridiske prosessen framstår med betydelige mangler. Men kanskje svenskene rett og slett har fått nok av Thomas Quick. Historien er svært velkjent for de fleste i Sverige, og jeg kom ikke med noe oppsiktsvekkende nytt. Dette har blitt debattert i det uendelige i landets medier, i tillegg til at nesten alle har skrevet bok om det: Christer van der Kwast, Stures bror Sten-Ove Bergwall, Göran Lambertz og mange flere har skrevet bok, og Sture skriver på en nå. Personlig synes jeg også at svenskene skal bevege seg videre snakke om noe annet i stedet, avslutter Hill.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Thomas Quick i true crime-format

Thomas Quick i true crime-format

I Brian Hills dokumentar «The Confessions of Thomas Quick» forteller Sture Bergwall, alias Thomas Quick, om bakgrunnen for sine angivelig falske tilståelser. NRK våger ikke å vise filmen, men VGTV sender true crime-filmen til påsken. – Jeg er overbevist om at han ikke er en morder, sier Hill til Rushprint.

Den britiske dokumentaren The Confessions of Thomas Quick er blant filmene på den europeiske dokumentarfilmfestivalen Eurodok, som i disse dager arrangeres på Cinemateket i Oslo. Filmen føyer seg inn i den populære ”true crime”-bølgen, og forteller om hvordan Thomas Quick på grunnlag av sine tilståelser ble dømt for åtte drap. Som kjent trakk han senere disse tilståelsene, for så å bli frikjent for samtlige drap. Og med det hadde ikke lenger Sveriges sin første massemorder, men sin hittil største rettsskandale.

Dokumentaren tegner et forstemmende bilde av en nærmest sekterisk gruppetenkning blant psykiatere og etterforskere som skal ha gjort det angivelige justisdrapet mulig. Dette knyttes til kontroversielle psykoanalytiske teorier som ble forfektet på den psykiatriske klinikken Säter, der Sture Bergwall – som er døpenavnet han i dag har tatt tilbake – var innlagt da han erkjente de mangfoldige drapene. Særlig skal psykoanalytikeren Margit Norell, som døde i 2005, ha hatt stor innflytelse på Säter og behandlingsformen her.

Tre av de åtte drapene Bergwall opprinnelig ble dømt for, var utført her i landet på norske ofre. Likevel har NRK valgt ikke å vise The Confessions of Thomas Quick. Deres begrunnelse er at de vurderte den som problematisk i forhold til påstander som ikke blir imøtegått, med henvisning til prinsippet om tilsvarsrett.

VGTV har derimot kjøpt rettighetene til filmen, og tar sikte på å sende den til påsken. De har satt i gang en redaksjonell vurdering av hvorvidt de skal foreta seg noe i forbindelse med visningen for å sørge for en balansert framstilling, men foreløpig har de ikke tatt noen beslutning om dette.

– Jeg vet det har vært noen kontroverser rundt Marget Norell, som er død. I Storbritannia kan man ikke injuriere en avdød person. Jeg tror det er annerledes i Skandinavia, sier filmens anerkjente regissør Brian Hill til Rushprint da han gjestet Eurodok tidligere i uken.

Avslo invitasjoner om å medvirke

Hill understreker – slik filmen også opplyser – at han inviterte de involverte behandlerne og etterforskerne til å medvirke i dokumentaren, som Bergwalls terapeut og Säters sjefspsykolog Birgitta Ståhle, politietterforsker Seppo Penttinen og anklager Christer van der Kwast, men at de avslo dette.

– Vi inviterte dem gjentatte ganger. Vi sendte email, brev og ringte dem. Jeg møtte Christer van der Kwast tre ganger i Stockholm. Men det er deres beslutning – som også innebærer at de ikke kan klage om de synes filmen er ubalansert, i og med at de valgte å ikke legge fram sitt syn.

Han legger til at de riktignok fikk med riksadvokat og tidligere justiskansler Göran Lambertz og journalisten Gubb Jan Stigson, som begge fortsatt mener at Quick er en morder.

– Jeg hadde foretrukket å ha med folk som faktisk jobbet med ham, altså terapeuten, sier Hill.

I følge filmen avslo Ståhle invitasjonen med henvisning til sin taushetsplikt som Quicks terapeut, selv om det også opplyses at Bergwall skal ha fritatt henne for denne.

Brian Hill (Foto: Film Four)
Brian Hill (Foto: Film Four)

Upålitelig vitne

Brian Hill har imidlertid fått tilgang til Bergwall selv, som i filmen gir sin versjon av saken.

– Med tanke på hans forhistorie, er han vel ikke akkurat det mest pålitelige vitnet. Hvordan arbeidet du med å balansere dette?

– Han er et upålitelig vitne, jeg anser han som den ultimate upålitelige forteller.

Og jeg prøvde hardt å få med de nevnte folkene, men de ville altså ikke. Nå mener jeg ikke nødvendigvis at en film må være balansert i den forstand at man presenterer en side av saken og deretter den andre. Jeg tror publikum er sofistikerte nok til at du kan presentere noe i en film, og så vil de gjøre seg opp sin egen mening, svarer Hill.

– Jeg var opptatt av å få alle som så filmen til å tro at Quick faktisk var en morder inntil to tredjedeler ut i filmen, fortsetter regissøren, og viser til filmens sene vendepunkt der det kommer fram at Bergwall trakk samtlige tilståelser. Et fortellergrep ikke ulikt det Malik Bendjelloul benyttet i Searching for Sugar Man, og som utvilsomt har stor effekt på publikum som ikke kjenner historien fra før.

– Jeg ville at folk skulle gå ut av kinosalen og diskutere om han gjorde det eller ikke, forklarer Hill.

Overbevist om Bergwalls uskyld

Selv er imidlertid filmskaperen overbevist om at Bergwall ikke har begått noen av drapene.

– På et tidspunkt måtte jeg ta en avgjørelse om å tro ham eller ikke. Jeg møtte Göran Lambertz, som åpenbart er en veldig intelligent mann. Lambertz sa at Bergwall har drept folk, og at han lyver nå. Deretter snakket jeg med Bergwalls advokat, som også er en intelligent mann. Han mener det bare er tull, at Bergwall ikke har drept noen. Det er jo rimelig motstridende. Så jeg leste så mye jeg kunne om saken, vurderte bevisene – og snakket med Sture. Og ble overbevist om at han ikke er en morder, sier Hill.

– Jeg kan ikke vite om absolutt alt han sier er sant. Men jeg tror det, for det han forteller er ikke akkurat særlig flatterende om ham selv.

Sture Bergwell_Thomas Quick_148 - versjon 2
Sturel Bergwell/Thomas Quick

Ikke vist i Sverige

– Har du fått reaksjoner på filmen i Sverige?

– Folk har ikke sett den der ennå. Den ble refusert av Gøteborg Film Festival, noe jeg synes er spesielt. SVT var først veldig interessert i å kjøpe den, og deretter mindre interessert, forteller filmskaperen, og legger til at folk i Sverige muligens er brydd over at en utlending kommer og forteller denne historien.

– Det er ingen som kommer heldig ut av den, både behandlingssystemet og den juridiske prosessen framstår med betydelige mangler. Men kanskje svenskene rett og slett har fått nok av Thomas Quick. Historien er svært velkjent for de fleste i Sverige, og jeg kom ikke med noe oppsiktsvekkende nytt. Dette har blitt debattert i det uendelige i landets medier, i tillegg til at nesten alle har skrevet bok om det: Christer van der Kwast, Stures bror Sten-Ove Bergwall, Göran Lambertz og mange flere har skrevet bok, og Sture skriver på en nå. Personlig synes jeg også at svenskene skal bevege seg videre snakke om noe annet i stedet, avslutter Hill.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY