Foto: Årets Gullbjørnvinner Gianfranco Rosi (Fire at Sea)

Nylig skrev jeg en kommentar i Aftenposten fra Berlinalen med utgangspunkt i det norske fraværet i den kuraterte delen av festivalen. Bortsett fra Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa som deltok i barnefilmprogrammet, var de norske filmene henvist til markedet der hundrevis av filmer roper seg hese etter oppmerksomhet (hvorav noen av de norske greide seg utmerket). Som jeg skrev: Mye tyder på at dette fraværet vil gjenta seg i Cannes i mai. Bortsett fra Erik Skjoldbjærgs Pyromanen som har premiere i april er det få kandidater som ser ut til å kunne kile seg inn blant eliten av filmskapere på de mest profilerte festivalene (selv om det er lov å håpe at Henrik Dalsbakkens Sensommer og Jonas Matzow Gulbrandsens Skyggenes dal kan komme med i noen av sommerens mellomstore festivaler).

Dette fraværet på de mest profilerte festivalene er ikke resultat av den nye filmpolitikken – til det er det for tidlig å se konsekvensene av Widveys politikk. Men den harmonerer likevel forbausende godt med de nye politiske føringene fra regjeringen. Som Monica Boracco i Dramatikerforbundet skrev på en Facebook-tråd i forbindelse med min kommentar: ”Det er for enkelt å skylde på de blå – dette har pågått lengre enn som så”.

Mens vi i Norge nå beveger oss markant i en retning med flere nasjonalepos, gjerne basert på ikoniske nordmenn (Amundsen, Kong Haakon, Baalsrud, etc), har svenskene utviklet en mer dynamisk veksling mellom det brede og det smale. I år deltok de med hele ni filmer i det offisielle programmet på Berlinalen, og det er ikke tilfeldig. De siste årene har vi sett framveksten av et knippe nye originale stemmer i svensk film, deriblant kinoaktuelle Magnus von Horn. De utnytter det momentum som Ruben Östlund har skapt internasjonalt for svensk film, og festivalkuratorer over hele verden faller for dem.

Denne balansen mellom det brede og det smalere har også stått sentralt for det norske repertoaret siste tiåret. Men det er i endring. De store norske og nordiske produsentene vil at mer av støtten skal gå til deres blockbustere, og både filminstituttene og Nordisk film- og tv-fond kommer dem i møte. Budskapet fra sentrale og mektige produsenter som Aage Aaberge i Nordisk Norge, Peter Aalbæk-Jensen i Zentropa/Nordisk og Film i Väst-sjef Tomas Eskilson er tydelig: de vil lage færre og større filmer. Og det er i Norge at blockbuster-tankegangen har fått størst gjennomslag.

Nå er det gode grunner til at en større satsing på de etablerte produsentene kan ha noe for seg (noe Aaberge berørte nylig på rushprint.no). Men det er beklagelig at en dreining av repertoaret holder på å skje uten debatt.

Ikke alle produsenter vil lage kommersiell film i så bred forstand som Aaberge ønsker det, og jeg merker en frustrasjon hos en yngre generasjon norske produsenter som lager det vi kan kalle arthousefilm. For et par år siden forfattet produsent Yngve Sæther sin tekst om Operasjon Gullpalme, og selv om Motlys kom i hovedkonkurransen i Cannes ifjor med Louder than bombs, virker det ikke som vi lenger har et klart mål om å vinne de gjeve prisene. Akkurat nå framstår Trier som unntaket som bekrefter regelen.

Da jeg publiserte kommentaren på Facebook fikk jeg rask tilbakemelding fra produsent Allan Milligan i Film Farms (Rams, Lamb, Brev til Kongen, Skyggenes Dal) som mener at vi langt fra har nådd de målene vi har satt oss. Jeg pleier vanligvis ikke å sitere fra FB-tråder, men her synes jeg Milligan lufter svært viktige spørsmål:

”Jeg gjorde en statistisk analyse av norske filmnominasjoner 2002 – 2014 i Cannes, Berlin, Venezia og til Oscar, og fant at Norge ligger på delt 31. plass i antall nominasjoner, foran Algerie, Chile og Palestina og bak Hellas, Filipinene og Thailand», skrev han.

I lys av disse tallene kan ikke Milligan forstå at etablerte produsenter kan si at norsk film er i en gullalder eller at de burde satses på spesielt.

”Med den tilførsel av midler som er kommet til norsk film i løpet av disse årene har vi ikke nådd målsetningene i publikumsbesøk eller priser og nominasjoner”

Milligan opplever som andre at det norske arthousemarkedet er underutviklet.

”Se hva danskene fikk til av besøk på sine arthousefilmer og hvilken utslag det gjorde med totalbesøket av dansk film. Det er fordi disse filmene var av internasjonal kaliber og oppnår internasjonale suksess”.

Løsningen er, slik han ser det, å satse på flere dristige filmer «for å nå opp internasjonalt med mål om at det gir utslag nasjonalt».

”De gode nyhetene er at filmer som når opp på de viktigste fire-fem festivalene kan oppnå solide tall på det internasjonale arthousemarkedet – mao et meget lukrativt marked for produksjonsselskaper og investorer (såfremt budsjettene er edruelige). En ordentlig statistisk analyse av Norges suksess (eller mangel derav) på de mest sentrale fire-fem festivalene ville gjøre at vi har en bedre debatt om det er produsentene som har sviktet, regissørene eller kanskje konsulentordningen ikke fungerer godt nok slik som man har tenkt….»

Det hører med til historien at Milligan foretok et raskt overslag over festivaldeltakelsen, så tallene hans er ikke fullstendige. Men som han selv skriver: ”Det skulle vært interessant å se nærmere på NFIs tall, for å kunne ha et bedre utgangspunkt for en videre diskusjon”.

Derfor er det godt at Stine Helgeland, direktør for lanseringsavdelingen i NFI, har tatt ham på ordet i kommentarfeltet, og lover å komme tilbake med mer fakta. Jeg håper dermed at siste ordet ikke er sagt i denne saken.