«Have you guys not seen that? It’s huge!»

J.J. Abrams, om Star Wars i TED Talk (2007)

11 år gammel hadde jeg en sterkt emosjonell og tankevekkende kinoopplevelse med melodramatiske Forever Young (Evig ung, Steve Miner, 1992, se trailer her), en sett i etterkant sentimentalt forstyrret fortelling om nedfrysning av en kjærlighetssørgende testpilot (Mel Gibson) i 1939, som etter opptining og et tilfeldig møte med en unggutt (Elijah Wood) og ei alenemor (Jamie Lee Curtis) i 1992 stiller det store spørsmålet: «Lever fortsatt min livs kjærlighet?» Da den akselererende aldrende og «tidsreisende» karakteren – etter en usannsynlig kapret flytur – endelig lander og omfavner sin kjære på ei øy, manes gåsehuden frem av blikk og musikk. Slike magiske fortellinger lar seg ikke forstå, men føle – kanskje aller helst av et barnesinn.

Akkurat som Star Wars – tidenes mest suksessrike barnefilmserie.

Pju, pju! Pju, pju!

Steven Spielberg

Manuskriptet til Forever Young er kreditert 26 år gamle «Jeffrey Abrams», nå bedre kjent som J.J. Abrams. Ti år tidligere laget han super 8-monsterfilmer som The Attic sammen med kamerat Matt Reeves (Felicity, Cloverfield) for ungdomsfestivaler, og skrev musikken til kultfilmen Nightbeast (Don Dohler, 1982). På grunn av den lokale kjendisstatusen, dumpet det en dag ned en eske med gamle filmruller som skulle renses og respleises. Selveste Steven Spielberg hadde funnet igjen sine gamle 8mm-eksperimenter på et loft og tenkte at to tenåringer kunne fikse dem. I boka «J.J. Abrams – A Study in Genius. The Unofficial Biography» (Neil Daniels, 2015) siteres Abrams:

«We were asked, ‘Would you be interested in repairing Spielberg’s old 8mm films?’ We were confused as hell by this. It made no sense at all. When I talk about this with him now he says, ‘Well I knew you guys would take care of it.’ It’s a ridiculous story, but it’s true… To this day it makes no sense to me why Steven would put the original prints of Firelight and Escape to Nowhere in the hands of two fifteen-year-old strangers. I mean, have you ever seen fifteen-year-olds? Don’t give them things if you want them back.»

Men tenåringene leverte. Og etter å ha løpt gradene opp og ned med fadeser og suksesser (Regarding Henry, Armageddon og Felicity) om hverandre i manusmaskineriet i Hollywood på 1990-tallet, gjorde Abrams stor suksess med skrevne og produserte tv-serier (Alias, Lost, Fringe) og egenregisserte filmer (Mission: Impossible III, Super 8, Star Trek og Star Trek Into Darkness) med produksjonsselskapet Bad Robot etter årtusenskiftet.

Det romantiske barnet

Filmskaperen Abrams – beskrevet i boka The Philosophy of J.J. Abrams (red. Patricia Brace og Robert Arp, 2014) som en som «combines geek appeal and broader commercial and critical successes» – forvalter en filmatisk glød særlig skapt av Spielberg, som ofte lager film for barn i alle aldre. Abrams legemliggjør slik det romantiske barnet, naivt barnslig og følsomt, med kroppslig entusiasme for alt som lyser, blinker, bråker eller beveger seg.

Det er grunnleggende garasje-, trehytte- og gutteromantikk, der det som ligger nedstøvet i en skuff kan ha stor verdi. Godt nok gjennomtenkte historier kles i mystiske og karakterdrevne fortellinger, spekket av originalt visuelle attraksjoner, stilistisk preget av store og raske kamerabevegelser og hyppige klipp. Dette er hva filmviter David Bordwell kaller «intensivert kontinuitet», i en klassisk fortellende film kombinert med tidligfilmens attraksjoner. For der mange av dagens kvartalsknusere oftest minner om lange trailere – «Jingle, all the way» –  forstår Abrams nå bedre enn i sine tidligere filmer og serier behovet for følelsesmessig forankring, og tiden denne tar å etablere. Harrison Ford omtaler filmen som en «emotional exercise» og «a workout». Eller som hans karakter Han Solo sier: «Escape now. Hug later.»

Abrams forvalter fremfor å forkaste farsarven, og er slik sett en tidlig ledestjerne for den såkalt lydige generasjonen. «Give your son a hug», sier en politikollega til faren i den selvbiografiske Spielberg-pastisjen Super 8, en film om tap, far/sønn-relasjoner, monsterfilmskaping, vennskap og ung kjærlighet. I en TED Talk fra 2007 snakker Abrams om inspirasjonen fra Jaws, og viser klipp fra scenen der sønnen etterligner faren ved kjøkkenbordet. Far sier: «Give us a kiss.» Sønn: «Why?» Far: «Because I need it.»

Det eneste våpenet mot fadermord er farskjærlighet. Og Star Wars-universet er preget av flere bibelsk revnende far- og fortapt sønn-relasjoner – så et tydelig budskap om samarbeid fremfor opposisjon på tvers av generasjoner synes ikke så dumt. For er ikke ungdomsopprør egentlig en gammel, konservativ idé? Abrams vil, lik Spielberg, at publikum blir «touched», og særlig Han Solo i rollen som far er svært rørende. I en sentral scene synes det som om følelsene brenner gjennom buken.

Stjernefred

Som en av Spielbergs og Lucas’ sønner, skjønner Abrams hvordan skrapet skal stå, snurre og fly, og hodet og hjertet som rimelig vellykket har avintellektualisert Star Trek-universet, har med samme grep gjort Star Wars-universet til motsetning mer intelligent – og varmere. Lucas har alltid manglet Spielbergs følsomhet, som her tappes gjennom Abrams.

Den enormt suksessrike Star Wars-filmserien har lenge beveget seg på en gal akse. Og fra originaltrilogien står det for meg igjen lite annet enn lydsporet, musikken og effektenergien. Filmene er fine berg- og dalbaneturer, men fortellingene føles forced. Og keitete Mark Hamill som Luke Skywalker er dessverre etter mitt syn tidenes feilcasting, tett fulgt av Hayden Christensen som far Anakin i prequeltrilogien.

Skaper George Lucas har vært sin egen verste revisjonist og redaktør, som har pillet og pirket på originalene ved flere tilfeller (se for eksempel denne sammenligningen av de ulike versjonene av «originalen»), samt insistert på at nyere skapninger som Jar Jar Binks er det beste ved universet. Men med Disneys og Abrams vellykkede Star Wars: The Force Awakens kan man endelig erklære at Star Wars: The Farce Dies.

Dette aller nyeste testamentet kan erstatte og lukke Lucas-evangeliet.

De to mest vellykkede filmene i serien – Imperiet slår tilbake (Kershner, 1980) og Jediridderen vender tilbake (Marquand, 1983) – er jo tross «story» signert Lucas, strengt tatt fanfiksjon. Og med originaltrilogimanusforfatter Lawrence Kasdan og elevene Michael Arndt og Abrams bak ord og instruksjoner gis franchisen nytt håp, ved selvarkeologisk å børste sand av gamle vrak og selvkannibalistisk koke kraft av gamle beinrester.

Sannusynlig gravitasjon

De fleste synes enige om at denne filmen er mye bedre enn prequeltrilogien. Jeg mener den også er bedre enn filmene i originaltrilogien. Filmen preges av ivaretakelse, ja, men nok er nytt over solen, som de mange små og store inversjonene, eksempelvis et forstørret hologram eller kraftens dragning fra mørket og mot lyset: «the pull of the light» kontra «the power of the darkness».

Den fremste nyskapningen er kanskje hovedrolleinnehaver Daisey Ridley, som spiller skrapsamleren Rey, med fysisk mot og en oppvåknende viljestyrke. Hun bærer i seg spor av tidligere Abrams-kvinneskikkelser som Felicity Porter (Felicity), Sydney Bristow (Alias), Kate Austen (Lost) og Olivia Dunham (Fringe), og vi møter henne i en viktig tidlig scene, som forankrer filmen i sitt sedvanlige ørkenlandskap. Ved siden av ørkensøster Furiosa fra Mad-Max: Fury Road er Rey blant årets mest interessante feministiske filmskikkelser.

Rey bruker gravitasjonens lette dragning til å skli ned en sandbanke, før hun svever på et luftputefartøy gjennom panoramalandskapet, for så å trekke sitt tunge skrap langs sanden til skraphandleren. Gravitasjonen – og strevet og leken med kraften – er her tydelig til stede: Maskiner og mennesker har tyngde, trukket av en altgjennomsyrende kraft som påvirker alt og alle, en fysisk, men usynlig parallell til den metafysiske og usynlige kraften som «runs through and surrounds every living thing» i Star Wars-universet.

Åpningen er svært god og gir en sterk fortolkningsramme for det kommende, der vi flere ganger gjennom filmen minnes på bakkekontakten: lavtflyvende kjøretøy og stjerneskip, ting som trekkes ned i sanden, droiden BB-8 som faller over Finn (John Boyega) eller ruller trinn for trinn ned en trapp til en katakombe, eller Rey som går stønnende steg for steg opp en utendørs steintrapp. Letthetsproblemet hos mange CGI-drevne karakterer og landskaper blir slik motvirket.

Gjensyn og avskjed

Den bærende relasjonen mellom Rey og stormtroppdesertør Finn tegnes fint med replikker som «This is what we look like. Some of us. Others are different» og «I’m getting pretty good at this» (Finn), og «Stop taking my hand» og «The garbage will do» (Rey). Den lekne holdningen til amatørismens ekspertise fra originalfilmene opprettholdes. Samtidig er stormtroppene strammet opp, slik at de ikke beveger seg rundt som en gjeng statister første dag på sett. Slik blir de mer skremmende. Og antikrigsbudskapet kunne heller ikke vært mer tydelig enn ved å gjøre desertøren til helt, «because it’s the right thing to do».

Filmen har flere gåsehudsfremkallende øyeblikk av både avskjed og gjensyn. Fysiske juv oppstår mellom karakterene når bakken revner mellom dem. Abrams klarer å skape bånd mellom menneskene, slik at det svir og river når båndene strekkes og brytes. Avskjed og avstand smerter sterkere enn i de tidligere filmene. Det synes nesten som om noe av den avsindige kosen og absurde varmen i Wookie-situasjonskomediesyretrippen The Star Wars Holiday Special (1978) – også en meget interessant fanfiksjon – er inkorporert på kløktig vis. Som Han Solo sier følsomt til Chewie, på vei for å feire Life Day: “I feel the same way about you too, pal, and your family.”

Chewie, lik droidene BB-8 og R2-D2, kommuniserer best med de aller minste publikummerne. Og jeg synes R2-D2 spiller best og leverer noen av de fineste replikkene i originaltrilogien. Også i denne filmen er det mange elegante detaljer hos den rullende nykommeren BB-8, som snarlig gis karakteregenskaper med nyanserte følelsesuttrykk. Dette gjelder også flere av figurene fra de tidligere filmene, som stormtroppene og de mørke lederne, som nå skildres tydeligere også under hjelmen og bak masken.

Plastfigurene fra originalfilmene er i ferd med å karakteriseres, kjøtt- og blodfulle.

Lyssverd som stafettpinne

En svært gledelig ting ved filmen er de mange eldre menneskene i større og mindre roller, som den Yoda-aktige vertshusvertinnen Maz. Og veteranene Max von Sydow (86), Kenny Baker (81), Harrison Ford (73), Anthony Daniels (69), Mark Hamill (64) og Carrie Fisher (59) motvirker den sterke tendensen til svært lav gjennomsnittsalder på skuespillere i kvartalsknusere. Men samspillet på tvers av generasjonene fungerer utmerket, særlig mellom Ford og Ridley (23), som til tross for 50 år imellom seg har et herlig samarbeid ved stjerneskipsrattene.

Lyssverdene fungerer som stafettpinner, hvor originalskuespillerne sender de nye skuespillerne relativt trygt av gårde på neste etappe. Denne nye Star Wars-filmserien later til å bli den beste av de tre. Abrams – og Atmos-lyden – lar oss kjenne varmen, se det blendende lyset og høre de dirrende drønnene av lyssverdene som heves og møtes – alt mens vi glemmer at vi lurer på hvor Luke har parkert.

Hva mer kan 11-åringen i oss forlange?

Jon Inge Faldalen skriver fast for Rushprint. Les hans tidligere tekster.