Det er få skandinaviske filmskapere som har taklet overgangen til en engelskspråklig filmverden med tilgang på større stjerner og budsjetter. Thomas Vinterberg er kanskje det grelleste eksemplet i nyere tid på hvordan en fersk og spennende filmatisk begavelse kan havne på avveie i ny språkdrakt og endrede kulturelle omgivelser.

Derfor er det en lettelse å konstatere at Joachim Trier, med hjelp av medforfatter Eskil Vogt, har utnyttet denne muligheten godt. Louder than bombs er et ømt, komplekst familiedrama for voksne, med tematisk slektskap til både Ice Storm og Ordinary People, men med en filmatisk sensibilitet som er mer leken enn hva disse mer tradisjonelle dramaene tillot seg å være. Og heldigvis holder Trier og Vogt det amerikanske familiedramaets svøpe, sentimentaliteten, på armlengdes avstand.

For her fortsetter de i det samme emosjonelle og tematiske sporet som Oslo 31. August. Det handler om den skjøre overgangen mellom liv og død; om hvordan vi forteller hverandre løgner for å unngå å påføre hverandre smerte, men ender opp med å gjøre det verre.

Sannheten er likevel ingen avklart størrelse i filmen. Det får de gjenlevende familiemedlemmene merke når moren Isabelle (Isabelle Huppert), en prisbelønt krigsfotograf, tar sitt eget liv.

Her er enda en norsk film som problematiserer en kvinnelig krigsfotograf, men denne historien får langt mindre plass enn i Tusen ganger godnatt. Det handler mest om hva ektemannen og de to sønnene finner ut om henne etterpå, hva de er villig til å akseptere når de oppdager hennes sammensatte natur. De har akkurat kommet seg etter det første sjokket etter ”bilulykken”, og sitter igjen med ulike bilder av hvem hun var. Når et kunstgalleri ber om å få se flere av morens bilder i forbindelse med en utstilling, blir de tvunget til å se enda en gang på henne. Eldstesønnen Jonah (Jesse Eisenberg) vil gå gjennom bildene, men finner snart ut at de inneholder kjensgjerninger om moren han ikke vil forholde seg til. Han vil heller ikke at yngstemann Conrad (den fabelaktige Devin Druid) skal få vite at moren tok sitt eget liv, og overtaler faren Gene (Gabriel Byrne) til å holde tett om det.

Disse tre mennene kommuniserer så dårlig at det er opp til Trier å lede oss inn i deres ulike tilstander, for å gi oss en forståelse av hvordan dysfunksjonaliteten deres fungerer. Han gjør det med samme typer visuelle avstikkere og humoristiske digresjoner som i sine foregående filmer, noe som bidrar til etterlengtet avveksling fra det monotone sammenbruddet i kommunikasjonen mellom far og sønner.

Flere har reagert på langsomheten, men jeg opplevde den som en viktig del av filmens melankoli og utforsking av tid: fortid og nåtid går over i hverandre gjennom myke overganger, enkelte flyktige øyeblikk holdes i en liten evighet – som i noen scener der begge sønnene gjenskaper morens kollisjon for sitt indre øye.

Trier kan framvise en rekke nesten hjerteskjærende vakre filmatiske grep og finesser, med Ola Fløttums beherskede og effektive lydbilde i bakgrunnen. Men bildene virker inn på oss, det er ikke bare en lek. Min favoritt er scenen der Conrad hjelper en full klassevenninne med å tisse etter en fest, og det er i dette prosaiske øyeblikket Trier skaper en av de vakreste utløpene for sorg jeg har sett på film.

Men summen av det hele ikke like tilfredsstillende som enkelte av disse briljante partiene. Jeg tror årsaken er Hupperts uavklarte rollefigur. Hun er ment å være det, uavklart og forstyrrende på en gåtefull måte, men det gjør det til en utfordring å forholde seg til henne. Hver gang hun dukker opp stanser relasjonen mellom faren og sønnene opp, hun drar ned tempoet og vi får blant annet en meditering rundt prisen hun har betalt for å være krigsfotograf. Det er for så vidt interessant, men det er ikke plass til å utvikle det nok.

Som for å understreke at moren også er en gåte for filmskaperne, lar Trier ved en anledning Huppert se inn i kamera – på oss, publikum? – lenge. Det er et djervt grep få unge filmskapere i dag ville våge. Nærbildet vil garantert virke polariserende på publikum, noen vil la seg irritere, men det er et sentralt bilde. Og for et ansikt!

Denne teksten ble publisert i Aftenposten etter premieren på filmfestivalen i Cannes.