Filmparken og datterselskapet Norsk Film Kostyme (Filmparken på Jar) går i dag på sparebluss, men holder hodet over vannet. Det skorter for tiden ikke på interesse fra spillefilmproduksjonsselskaper vedrørende kommende produksjoner. Til tross for dødsdommen som henger over stedet, er det bemerkelsesverdig god aktivitet. Filmparken håndterer også renter og delvis også avdrag på en betydelig gjeld etter Norsk Film as, som tidligere drev stedet. Og – i motsetning til hva mange tror – er ikke Filmparken gjenstand for noen statlige økonomiske overføringer eller støtte.

Kulturdepartementets beslutning om at staten som hovedaksjonær skal selge seg ut av Filmparken begrunnes i tabloid form med at det ikke er statens oppgave å være eier av et sted som benyttes til kommersiell filmproduksjon.

Filmparken på Jar handler om å tilby fasiliteter og fagkunnskap knyttet til filmproduksjon generelt, det være seg til spillefilmer, kortfilmer, informasjonsfilmer, tv-dramaproduksjoner eller reklamefilmer. Kommersiell filmproduksjon, som for eksempel reklamefilm og informasjonsfilm, er også filmhåndverk, selv om slike produksjoner ikke mottar støtte fra det offentlige.

Mange av dem som har satt spor etter seg innen norsk film er i dag Filmparkens samarbeidspartnere og konkurrenter. De har nesten alle på et tidspunkt lært noe om sitt håndverk på Jar. Snekkere, rekvisitører, kostymedesignere, tekniske leverandører, produsenter, dekormalere, regissører, lyddesignere og musikere leier i dag lokaler på Jar, fordi dette gir nærhet til et filmfaglig miljø, med studioer, fasiliteter, utstyr og kunnskap. Dette er kunnskap som ikke uten videre lar seg kjøpe på det internasjonale markedet, fordi den også bærer med seg bevissthet om det som er særegent norsk, noe som er avgjørende når norske historier skal formidles på film.

Filmbransjen sysselsetter mange yrkesgrupper og har behov for et bredt spekter av fagarbeidere med spesialkunnskap om film. Slik spesialisert kunnskap finnes fortsatt på Jar, knyttet til det unike kostymelageret, verkstedene, og – ikke minst – til de tre studioene, hvorav to er helt enestående i nordeuropeisk sammenheng. Studiobygningene og kostymene er i seg selv verneverdige og bør tas vare på av hensyn til vår kulturarv. Filmproduksjonene som har foregått på Jar står også helt sentralt i vår norske og nordiske filmbevissthet.

For tiden huser to av studioene en stor tv-dramaproduksjon med Tordenfilm for NRK. På Jar kan de arbeide under kontrollerte forhold på alle områder. Studioene er 100 prosent lydisolert, lyset må ikke justeres etter omskiftelige forhold og ingen innspilling må utsettes på grunn av vær eller støy. Det er kort vei til garderober, toaletter og hvile. Det er nærhet til utstyrsutleie, fagkunnskap, verksteder, parkeringsplasser, matservering og så videre.

Det er også faktisk slik at konkurrenter fra tid til annen må benytte Filmparkens og dens leietageres kompetanse når det skorter. Filmparken både trenger og imøteser konkurranse. Hvorfor er da Kulturdepartementet villig til å risikere at unike fasiliteter og særegen fagkompetanse helles ut med badevannet nå som vi gjennom incentivordning skal hente hjem og få utenlandsk filmproduksjon til Norge? Hva skal vi svare når de har behov for det Filmparken på Jar i dag har å tilby? Skal vi legge ned stedet nå, for siden å måtte bygge noe opp igjen et annet sted, etter at man har kjent på konsekvensene?

Så spørsmålet gjenstår: Hvorfor skal staten og kommune ha eierinteresser i dette? Jo, fordi det ikke koster dem noe, og fordi vi trenger å bevare vår kulturarv og sikre kontinuitet og arbeidsplasser for dagens og morgendagens filmarbeidere. Det lar seg gjøre på Jar, men ikke så lenge Filmparken har en dødsdom hengende over seg.

Nina Heidenreich, administrasjonssjef i Filmparken as

Les også:

Bransjestiftelse vil overta Filmparken

Er Filmparkens skjebne bransjens egen feil?

Bransjerådet inviterer departementet til dialog om overtagelse av Filmparken