Et mørkt filmjubileum

Et mørkt filmjubileum

I høst er det 75 år siden nazistenes anti-semittiske film «Jud Süß» hadde premiere. På norske kinoer gikk den i en hel måned under tittelen «Blod og gull». Bjørn-Erik Hanssen ser nærmere på filmhistoriens kanskje mest uspiselige filmverk.

Den 8. september i år var det 75 år siden nazistenes anti-semittiske film Jud Süß hadde urpremiere. Det skjedde på filmfestivalen i Venezia, og filmen vakte ifølge Goebbels’ rapport ”en storm av begeistring”.

Jud Süß var regissør Veit Harlans 16. film etter debuten i 1935. Harlan hadde tidligere arbeidet som skuespiller og hadde spilt i hele 24 filmer siden debuten i 1927.

Med Jud Süß skulle han definitivt skrive seg inn i filmhistorien. Filmen var en typisk «historisk film», slik Goebbels definerte begrepet: En historisk ramme ble brukt til å formidle et budskap tilpasset den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland. Erfaringene fra pogromene under Krystallnatten i 1938 hadde vist nazimyndighetene at mange tyskere ble rystet over brutaliteten som ble utøvd mot jøder. Det gjaldt derfor å påvirke befolkningen til større grad av aksept for den endelige og voldelige løsningen på «jødeproblemet».

Jud Süß bygde på kjent historisk stoff, som tidligere var behandlet litterært, henholdsvis i romanen til den jødiske forfatteren Lion Feuchtwanger i 1925, og i en novelle av Wilhelm Hauff i 1827. Handlingen i filmen tok utgangspunkt i historien til den jødiske bankieren Joseph Süß Oppenheimer, som ved begynnelsen av 1700-tallet blir finansrådgiver for hertug Karl Alexander i Württemberg. Hertugen fører et utsvevende liv, og regjeringen ønsker å begrense pengebruken hans. Karl Alexander opphever imidlertid jødeforbudet i byen og allierer seg med Süß Oppenheimer, som på kort tid får en sentral posisjon ved hoffet. Men han misbruker sin makt; han skattlegger innbyggerne ved høye bomavgifter og voldtar datteren til en annen rådgiver i regjeringen.

Datteren er sønderknust og drukner seg i elva, noe som utløser en oppstand blant innbyggerne i Württemberg. De krever at Jud Süß blir straffet, og han dømmes til døden for voldtekt mot en ikke-jøde, samt for økonomiske overskridelser. I filmens siste scene blir Jud Süß Oppenheimer hengt i en ti meter høy galge, stående inne i et jernbur. Jødeforbudet blir igjen innført, noe som i følge myndighetene vil spare innbyggerne i Württemberg for plager i all fremtid. Alle jøder må igjen forlate landet.

Jud Süß fikk en flying start ved lanseringen på filmfestivalen i Venezia, og drøye 14 dager senere ble filmen satt opp ved en festpremiere på Berlins største kino, UFA-Palast am Zoo.

Antisemittismen som allerede i en årrekke var dyrket fram av regimet, var nå så å si gitt et kunstnerisk uttrykk av en av Tysklands ledende regissører, og virkningen uteble ikke. Goebbels skrev om premieren: «Kveld Ufapalast. Premiere på Jud Süß. Et svært publikum med nesten hele regjeringen samlet. Filmen har en stormende suksess. Man hører bare begeistring. Salen koker. Akkurat slik jeg hadde ønsket meg det. »

Jud Süß ble bare de første 14 dagene sett av mer enn 59 000 tilskuere. Filmen gikk på ”UFA-Palast” for fulle hus fram til 4. november, da den ble flyttet over til og alternerte i mange kopier mellom 144 av til sammen 404 kinoer i Berlin. Etter fem måneder hadde filmen spilt inn mer enn fem millioner riksmark, før krigen var over mer enn seks millioner.

Trailer til den tyske filmatiseringen av filmens tilblivelse:

Jud Süß ble slik en av Hitler-tidens aller største filmsuksesser. Den ble kategorisert som «statspolitisk og kunstnerisk særlig verdifull» og ble produsert i hele 600 kopier, hvorav 150 ble brukt i propagandaøyemed, bl.a. til velferdstiltak for soldatene ved fronten. fronten. Heinrich Himmler, leder av SS, gav ordre om at hele SS og alle politistyrker i Tyskland skulle se filmen i løpet av vinteren 1940–/41. Enken etter den jødiske bankmannen Siegfried Rothenberg så Jud Süß på kino i bydelen Neukölln i Berlin og skildret i et brev virkningen på publikum:

Fremføringen av filmen forløp uten episoder, men mot slutten av filmen skjedde følgende: I nærheten av meg sa en kvinne høyt: «Disse forbannede jødene, hvis jeg hittil har hatt noe til overs for dem, så har denne filmen fjernet alt. Disse jødene har skylden for all vår ulykke. Dette fordømte jødepakket må man la dingle; føreren har sagt at jødene er skyld i vår ulykke.» Mange tilstedeværende sluttet seg til utsagnet og sa seg enige i at jødene måtte henges.

Jud Süß var laget etter Goebbels’ mønster for den nazistiske filmen: Propaganda forkledd som underholdning. Og regissør Veit Harlan lyktes i å skape en spennende og engasjerende film, klart rasistisk, men ikke så åpenlyst at handlingen virket lite troverdig, selv om voldtekten i filmen var fiksjon. Ferdinand Marian i hovedrollen gestaltet Süß Oppenheimer på en glimrende måte; det var lett å forstå at den forfulgte jøden som plutselig oppnår høy status, lar suksessen gå til hodet på seg. Veit Harlan maktet som regissør kort sagt å få publikum til å identifisere seg med karakterene og konflikten, og skapte dermed en av Det tredje rikes mest uhyggelige propagandafilmer.

Også i Norge vakte filmen begeistring i antisemittiske kretser. En ung norsk nazist var blant publikum i Berlin høsten 1940, og skrev: «Jeg husker at jeg tenkte under filmen, at når denne kom til Norge, måtte da jøssingene forstå jødespørsmålet. Her fikk de se en jødes avskyelige verk.»

Og filmen kom til Norge; den hadde premiere i 1941 og gikk f. eks. på kino i hele oktober måned i Oslo under tittelen Blod og gull. Den unge nazisten kunne berette at «filmen river bort medlidenhetssløret omkring jødene. Filmen viser oss den nakne virkelighet, med jøden som jegeren og de andre som de forfulgte. Men nemesis innhenter ham dog til slutt, som han innhenter all verdens jøder og deres verk i dag. »

75 år etter premieren står filmen fremdeles på listen over nasjonalsosialistiske propagandafilmer som tyske filmarkiv utelukkende kan leie ut til faglig motiverte visninger hvor filmens historiske kontekst blir forklart og diskutert.

Bjørn-Erik Hanssen er forfatter og dramatiker. Han har bla. skrevet manus til dramadokumentaren Blod & ære (2008) og er aktuell med biografien om Kristen Heiberg, Glamour for Goebbels. Les også hans forrige innlegg:

– Jeg er bare skuespiller

Da Goebbels styrte norsk filmpolitikk

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Et mørkt filmjubileum

Et mørkt filmjubileum

I høst er det 75 år siden nazistenes anti-semittiske film «Jud Süß» hadde premiere. På norske kinoer gikk den i en hel måned under tittelen «Blod og gull». Bjørn-Erik Hanssen ser nærmere på filmhistoriens kanskje mest uspiselige filmverk.

Den 8. september i år var det 75 år siden nazistenes anti-semittiske film Jud Süß hadde urpremiere. Det skjedde på filmfestivalen i Venezia, og filmen vakte ifølge Goebbels’ rapport ”en storm av begeistring”.

Jud Süß var regissør Veit Harlans 16. film etter debuten i 1935. Harlan hadde tidligere arbeidet som skuespiller og hadde spilt i hele 24 filmer siden debuten i 1927.

Med Jud Süß skulle han definitivt skrive seg inn i filmhistorien. Filmen var en typisk «historisk film», slik Goebbels definerte begrepet: En historisk ramme ble brukt til å formidle et budskap tilpasset den aktuelle politiske situasjonen i Tyskland. Erfaringene fra pogromene under Krystallnatten i 1938 hadde vist nazimyndighetene at mange tyskere ble rystet over brutaliteten som ble utøvd mot jøder. Det gjaldt derfor å påvirke befolkningen til større grad av aksept for den endelige og voldelige løsningen på «jødeproblemet».

Jud Süß bygde på kjent historisk stoff, som tidligere var behandlet litterært, henholdsvis i romanen til den jødiske forfatteren Lion Feuchtwanger i 1925, og i en novelle av Wilhelm Hauff i 1827. Handlingen i filmen tok utgangspunkt i historien til den jødiske bankieren Joseph Süß Oppenheimer, som ved begynnelsen av 1700-tallet blir finansrådgiver for hertug Karl Alexander i Württemberg. Hertugen fører et utsvevende liv, og regjeringen ønsker å begrense pengebruken hans. Karl Alexander opphever imidlertid jødeforbudet i byen og allierer seg med Süß Oppenheimer, som på kort tid får en sentral posisjon ved hoffet. Men han misbruker sin makt; han skattlegger innbyggerne ved høye bomavgifter og voldtar datteren til en annen rådgiver i regjeringen.

Datteren er sønderknust og drukner seg i elva, noe som utløser en oppstand blant innbyggerne i Württemberg. De krever at Jud Süß blir straffet, og han dømmes til døden for voldtekt mot en ikke-jøde, samt for økonomiske overskridelser. I filmens siste scene blir Jud Süß Oppenheimer hengt i en ti meter høy galge, stående inne i et jernbur. Jødeforbudet blir igjen innført, noe som i følge myndighetene vil spare innbyggerne i Württemberg for plager i all fremtid. Alle jøder må igjen forlate landet.

Jud Süß fikk en flying start ved lanseringen på filmfestivalen i Venezia, og drøye 14 dager senere ble filmen satt opp ved en festpremiere på Berlins største kino, UFA-Palast am Zoo.

Antisemittismen som allerede i en årrekke var dyrket fram av regimet, var nå så å si gitt et kunstnerisk uttrykk av en av Tysklands ledende regissører, og virkningen uteble ikke. Goebbels skrev om premieren: «Kveld Ufapalast. Premiere på Jud Süß. Et svært publikum med nesten hele regjeringen samlet. Filmen har en stormende suksess. Man hører bare begeistring. Salen koker. Akkurat slik jeg hadde ønsket meg det. »

Jud Süß ble bare de første 14 dagene sett av mer enn 59 000 tilskuere. Filmen gikk på ”UFA-Palast” for fulle hus fram til 4. november, da den ble flyttet over til og alternerte i mange kopier mellom 144 av til sammen 404 kinoer i Berlin. Etter fem måneder hadde filmen spilt inn mer enn fem millioner riksmark, før krigen var over mer enn seks millioner.

Trailer til den tyske filmatiseringen av filmens tilblivelse:

Jud Süß ble slik en av Hitler-tidens aller største filmsuksesser. Den ble kategorisert som «statspolitisk og kunstnerisk særlig verdifull» og ble produsert i hele 600 kopier, hvorav 150 ble brukt i propagandaøyemed, bl.a. til velferdstiltak for soldatene ved fronten. fronten. Heinrich Himmler, leder av SS, gav ordre om at hele SS og alle politistyrker i Tyskland skulle se filmen i løpet av vinteren 1940–/41. Enken etter den jødiske bankmannen Siegfried Rothenberg så Jud Süß på kino i bydelen Neukölln i Berlin og skildret i et brev virkningen på publikum:

Fremføringen av filmen forløp uten episoder, men mot slutten av filmen skjedde følgende: I nærheten av meg sa en kvinne høyt: «Disse forbannede jødene, hvis jeg hittil har hatt noe til overs for dem, så har denne filmen fjernet alt. Disse jødene har skylden for all vår ulykke. Dette fordømte jødepakket må man la dingle; føreren har sagt at jødene er skyld i vår ulykke.» Mange tilstedeværende sluttet seg til utsagnet og sa seg enige i at jødene måtte henges.

Jud Süß var laget etter Goebbels’ mønster for den nazistiske filmen: Propaganda forkledd som underholdning. Og regissør Veit Harlan lyktes i å skape en spennende og engasjerende film, klart rasistisk, men ikke så åpenlyst at handlingen virket lite troverdig, selv om voldtekten i filmen var fiksjon. Ferdinand Marian i hovedrollen gestaltet Süß Oppenheimer på en glimrende måte; det var lett å forstå at den forfulgte jøden som plutselig oppnår høy status, lar suksessen gå til hodet på seg. Veit Harlan maktet som regissør kort sagt å få publikum til å identifisere seg med karakterene og konflikten, og skapte dermed en av Det tredje rikes mest uhyggelige propagandafilmer.

Også i Norge vakte filmen begeistring i antisemittiske kretser. En ung norsk nazist var blant publikum i Berlin høsten 1940, og skrev: «Jeg husker at jeg tenkte under filmen, at når denne kom til Norge, måtte da jøssingene forstå jødespørsmålet. Her fikk de se en jødes avskyelige verk.»

Og filmen kom til Norge; den hadde premiere i 1941 og gikk f. eks. på kino i hele oktober måned i Oslo under tittelen Blod og gull. Den unge nazisten kunne berette at «filmen river bort medlidenhetssløret omkring jødene. Filmen viser oss den nakne virkelighet, med jøden som jegeren og de andre som de forfulgte. Men nemesis innhenter ham dog til slutt, som han innhenter all verdens jøder og deres verk i dag. »

75 år etter premieren står filmen fremdeles på listen over nasjonalsosialistiske propagandafilmer som tyske filmarkiv utelukkende kan leie ut til faglig motiverte visninger hvor filmens historiske kontekst blir forklart og diskutert.

Bjørn-Erik Hanssen er forfatter og dramatiker. Han har bla. skrevet manus til dramadokumentaren Blod & ære (2008) og er aktuell med biografien om Kristen Heiberg, Glamour for Goebbels. Les også hans forrige innlegg:

– Jeg er bare skuespiller

Da Goebbels styrte norsk filmpolitikk

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY